Viser arkivet for stikkord bygdøy, allé

Gol stavkirke

Gol stavkirke på Folkemuseet i Oslo er blant de aller best besøkte stavkirkene i landet. Som navnet sier, ble den flyttet dit fra Gol i Hallingdal, der den etterhvert ble ansett som for liten og uhensiktsmessig. Man antar at den ble bygget etter 1216 (skjønt flere kilder, deriblant Folkemuseet, opererer med 1100- eller 1200-tallet som mulighet). Før flyttingen var stavkirken blitt ombygget flere ganger, og bilder fra før flyttingen viser at den hadde et ganske annet utseende enn i dag. Kirken hadde opprinnelig hevet midtrom, kor, apsis og svalgang. Takrytteren var fra 1694, og det stavbygde koret var blitt erstattet med et laftet kor en gang mellom 1723 og 1742. De dekorerte veggplankene i det gamle koret ble brukt i himlingen i det nye, og kirken fikk galleri. Det ble oppført et sakristi på korets nordside etter dette, og i 1802-03 ble svalgangene i nord, vest og sør revet og skipet utvidet ved at ytterveggene ble rykket utover.

Da ny kirke ble reist på Gol i 1881, klarte Fortidsminneforeningen å kjøpe opp stavkirken, men snøfattige vintre gjorde at man ventet til 1884 med å ta ned og transportere den til Bygdøy, der kong Oscar II ga tomt til den i det som går for å være verdens første friluftsmuseum, og finansierte gjenoppbyggingen. I 1907 overtok Norsk Folkemuseum ansvaret for den.

Kjøpet omfattet bare det man antok var middelalderdeler. Grovt sett var stavkonstruksjonen i hovedsak bevart (se Stavkirke.info for flere detaljer), mens mye ellers altså var gjort om på siden. Ved gjennoppbyggingen var det ønske om å tilbakeføre kirken til slik den var i middelalderen. Der hvor det ikke var kjent, brukte man (det vil si arkitekt Waldemar Hansteen) gjerne Borgund stavkirke som inspirasjon, og utvendig er det åpenbart mye Borgund-aktig over denne kirken i takkonstruksjon og svalganger. Av det utvendige ellers sies vangeportalen i vest å være opprinnelig med unntak av et par planker øverst i midtfeltet, mens sørportalen er en rekonstruksjon.

Når det gjelder kirkens interiør, var det etter flyttingen ønske om å bevare middelalderpreget. Man unnlot derfor å sette opp benker, prekestol og døpefont, men malt dekor i kor og apsis er fra 1652 og er fortsatt å se i kirken. Nattverden er fremstilt på apsisveggen, og på korets nordvegg ser vi de fire evangelistene med deres vanlige attributter (symboler). På endel sammenføyninger i kirken finner vi masker, og på bueknærne i midtrommet finner vi løvehoder og bladfliker. Gol er dessuten en av de stavkirkene som har mest middelaldergrafitti.

Disse tingene vil imidlertid neppe bli å se for folk flest på et par år. 15. september 2011 stengte stavkirken og skal restaureres over et par år i regi av Riksantikvarens stavkirkeprogram. Om jeg har forstått rett, er det i den forbindelse meningen å rette opp igjen enkelte feilgrep på grunnlag av forskning i kirkens historie.

Det kan ellers nevnes at det er oppført en kopi av stavkirken i Gordarike familiepark på Gol, og i 2005 begynte byggingen av en nedskalert kopi på Savjord i Beiarn i Nordland (se også dette bildet). Kopier finnes også i North Dakota og Florida. Den gamle stavkirketuften på Gol kan fortsatt besøkes.

Kilder og videre lesning:

  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 216-223

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 125-126
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 205
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 39-55 (også her)
  • Wikipedia
  • Stavkirke.info
  • Norsk Folkemuseum
  • Interiøret på Norsk Folkemuseums nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 720
  • Kirkesøk

Cistercienserklosteret på Hovedøya

Klosteranlegget sørfra

Allerede før cisterciensermunkene anla sitt kloster på Hovedøya, skal kirken ha stått der. Den var muligens blitt oppført i 1120-årene og var en toskipet kirke med kvadratisk kor med apsidal avslutning. Kirken var viet til st. Edmund, og denne dedikasjonen ble beholdt da cistercienserne overtok og den 18. mai 1147 viet hele anlegget til jomfru Maria, slik regelen er i denne klosterordenen. De som grunnla klosteret, var abbed Philippus og 12 munker fra klosteret i Kirkstead i Lincolnshire, og de var invitert av biskop Vilhelm.

Munkene sørget for å bygge klosteranlegget og utvide kirken. Apsis ble revet, og kirken ble utvidet mot øst. Den fikk et nytt tverrskip og et rett avsluttet kor øst for dette. Dette skal ha blitt ferdig mot slutten av 1200-tallet. Før dette var det blitt bygget en forhall med to lange, smale rom inntil vestveggen, det ene med adkomst utenfra, det andre som adkomst for lekbrødrene, som holdt til i vestfløyen. Kirken hadde hovedalter i øst og flere sidealtre. Det finnes en rekke nisjer i murene som kan ha vært veggskap. Kirken var opprinnelig romansk, men fikk gotiske buer ved utvidelsene.

Sør for kirken lå klostergården med en brønn som foruten regnvann var øyas eneste kjente vannkilde. I denne gården skal det en gang i tiden ha vært en mur som skilte munker fra lekbrødre, men den ble etterhvert revet, noe som tas som et tegn på at lekbrødreordningen opphørte. Anlegget omfattet naturligvis også en hel del andre rom, som kan studeres på dette kartet.

Klosteret ble etterhvert en stor eiendomseier og hadde på det meste 443 eiendommer, deriblant storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Det var også en betydelig maktfaktor. Abbeden hadde en fri stilling og var ikke underordnet biskopen av Oslo. Munkenes og klosterets bane ble det politiske spillet. Abbeden støttet Kristian IIs mislykkede forsøk på å ta tilbake makten i Norge i 1532 og ble for det ført i fangeskap. Klosterets gods og eiendommer ble inndratt og klosteret brent av høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning den 21. januar. Etter dette ble anlegget brukt som steinbrudd for bl.a. Akershus og Slottet.

Ruinene sies å utgjøre et av de mest komplette klosteranleggene i Norge. Det ble utgravet på 1840-tallet, og det har vært restaureringsarbeider da og i 1877, 1890, 1930-årene og 1975. Derimot later det ikke til at ruienene av portstuene er utgravet og konservert.

På nettstedet om Hovedøya fortelles det også om annen bruk av Hovedøya og området rundt klosteranlegget. Det var kanonbatteri på øya fra 1808 og kruttmagasin fra 1826. På 1800-tallet var øya i det hele tatt forsvarets domene, og i 1871 ble det bygget et karantenelasarett der (nedlagt 1931). Garden brukte øya fra 1914 og frem til krigen, da tyskerne overtok med bl.a. sprengstofflager og feltsykehus. Etter krigen ble tyskertøsene internert her, og på 1950-tallet ble tyskernes anlegg revet. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 og er ellers kjent for sitt planteliv. I dag besøker man gjerne Klosterkroa og ruinene, og det er også omvisninger på stedet.

Kilder og videre lesning:

Mot kirken vestfra

Forhaller i vest

Kirkeskip

Nisje i skipets nordvegg

Spor etter apsis mot øst

Spor etter apsis mot nord

Klostergård og brønn

Parlatorium: Her kunne man åpne munnen

Calefactorium (varmestue)

Forråd

Klosteranlegget østfra

Bygdøy kirke

Bygdø kapell ble oppført på kongsgårdens grunn sommeren 1876 og innviet den 30. oktober samme år. Byggingen skjedde på initiativ fra konsul Thorleif Schjelderup, som også finansierte byggingen, da avstanden til Vestre Aker kirke ble opplevd som for lang i en tid da transport foregikk med hest og kjerre. Kapellet brant i 1958, og det tok noen år før man fikk bygget ny kirke på samme sted. I mellomtiden brukte menigheten villaen Fredriksborg i Fredriksborgveien 18 som interimskirke. Den er nå menighetshus. Bygdøy kirke ble tegnet av Finn Bryn og innviet i 1968. Først i 1984 ble Bygdøy eget sogn, utskilt fra Ullern.

Kirken ligger på en kolle like ved Bygdøy skole. Bygget er av hvitmalt betong og har stort skråtak og en frittstående støpul (klokketårn) med to kirkeklokker fra Olsen Nauen. Antallet sitteplasser er ca. 200. Bygget inneholder også sakristi, dåpsrom, kirkestue og kjøkken i kjelleren.

Alterbildet er en glassmosaikk med metall og gullbelagte felt av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1995. Opprinnelig stod det et stort messingkors med innlagte turkise emaljebiter her. Det er siden flyttet til sideveggen. Prekestol og døpefont er tegnet av arkitekten. Kirken har et 15 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen som i boken «Oslos kirker» og «Oslo Byleksikon» dateres til 1977, men som ifølge kirkeleksikonet er fra 1968. I vest har kirken kobberdører med relieffer av Ørnulf Bast.

Kirken ble utsatt for tyveri for noen år siden, men det later til at tyvegodset ble funnet igjen. Det var bispevisitas i Bygdøy menighet i mars 2010. Bygdøy menighet har felles administrasjon med Frogner menighet.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten i Oslo kommune henviser til Vestre gravlund og Voksen kirkegård.

Det er publisert en rekke interiørbilder fra kirken på Wikimedia Commons.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 117 samt s. 14-15 (om kapellet)

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 109

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag. 1993), s. 701

  • Bygdøy menighet
  • Kirkesøk
Annonse