Viser arkivet for stikkord blasius

Volbu kirke

Det var sognekirke i Volbu i middelalderen. Etter reformasjonen tilhørte Volbu først Vestre Slidre residerende kapellani (med gården Leikvin som kapellangård) før stedet i 1840 ble overført til Øystre Slidre prestegjeld (med Hegge som hovedkirke og prestegård i Volbu). Den gamle kirken var en stavkirke fra midten av 1100-tallet som var viet til den hellige Blasius (3. februar), og lokalt ble den også kalt Blåskyrkja. Kirken ble solgt til almuen i 1723 og ble revet i ca. 1831. Da hadde den vært i dårlig stand en god stund. Stavkirken er skildret i Norges kirker og minnet med et eget museum ved siden av kirken.

Dagens kirke er en laftet laftet langkirke som ble innviet i ca. 1831, ifølge «Norges kirker», som også vet å fortelle at det står 1830 i kirkeregisteret (i likhet med på spirets vindfløy), men som betviler at det er riktig innvielsesår. (Wikipedia og kirkeleksikonet opererer med 1820, som virker ulogisk ut fra stavkirkens rivningsår.) Opprinnelig hadde kirken et rektangulært skip og et smalere, rett avsluttet kor, med takrytter over skipet (støttet opp av fire stolper) samt våpenhus i vest. I 1920 ble kirken utvidet i begge ender. Istedenfor det gamle våpenhuset kom et tilbygg i bindingsverk med dåpsventerom og trapp til orgelgalleri og loft. På sørsiden av koret ble det bygget et sakristi. Kirken har 150 sitteplasser.

Veggene er bare (og delvis flattelgjet) innvendig mens de har panel på utsiden (trolig fra 1856). Den opprinnelige delen er laftet helt opp i gavlene, og det er gjenbrukt deler fra stavkirken. Innerveggene, som hadde tre strøk maling, ble avlutet ved en restaurering i 1969. Både vinduer og dører later til å ha blitt skiftet ut.

På forsiden av alteret er det festet et gammelt alterfrontale (ca. 1300) under glass. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge til gamlekirken. Den ble omtalt som ny i 1790 og har ganske naive figurer som i andre av Berges altertavler (så som i Røn kirke og Lomen stavkirke). Til å begynne med hadde kirken bare et enkelt alterkors festet i en rektangulær kasse. Korset uten kassen er nå å finne i stavkirkemuseet. Det ble i 1904 erstattet med et maleri utført av Christen Brun etter Giovanni Bellinis maleri «Jesus som velsigner brødet». I forbindelse med restaurering i 1929 ble dette bildet hengt på korets nordvegg, og altertavlen fra 1790 ble tatt i bruk i stedet.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne, altså til høyre for korskillet) har fem fag med bilder av evangelistene i fyllingene på fire av dem. De er malt av Helge Welhaven Heiberg, som bare var 14 år da det skjedde under en restaurering i 1929. Før dette var prekestolen overmalt.

Døpefonten (1790-årene) er timeglassformet, åttekantet og ganske høy og smal. I tillegg skal det finnes en hvit og blå døpefont utført av Sigri Welhaven Krag i 1927 som forestiller små engler som holder fatet. Denne ble satt på lager da den eldre fonten ble tatt i bruk igjen.

I korets nordvestre hjørne står en klokkerbenk i vinkel. Den skal ha en vange fra middeladeren. I kor og skip er det glassmalerier utført av Rolf Klemetsrud i 1929-34. Korvinduene viser på sørsiden Judaskysset samt Peter som hugger øret av Malkus. På nordsiden vises nattverden.

På orgelgalleriet i vest står en Snertingdalorgel fra 1962, og i tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen fra 1928. Det er enkelte interiørbilder hos NIKU, men oppløsningen er ikke veldig høy.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Kirkegården har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1976. Portaloverbygget vest for kirken sies å være på alder med kirken. På en gravhaug på nordsiden av veien forbi kirkegården står en laftet støpul i to etasjer der det henger et par kirkeklokker fra middelalderen. Vest for støpulen står en enkel bygning fra 1900 som opprinnelig var kirkestall, men som i dag brukes som lager / uthus. Et bårehus tegnet av A. Pettersen stod ferdig i 1976. Dette ble utvidet i 1994 etter tegninger av T. Daleng og omfatter siden 1997 også et museum for bygningsdeler fra den tidligere stavkirken. I den østlige delen av kirkegården er en liten minnelund med utstilling av forskjellige typer gravsteiner.

Det var bispevisitas i Øystre Slidre i 2008. Den ble avsluttet med messe i Volbu kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff : Norges kirker

  • Ida Welhaven Heiberg: Om Volbu kirke

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 576

  • Kirkesøk

  • Visitasprotokoll fra Øystre Slidre 2008

  • Sørum kirke

    Sørum kirke feiret 800-årsjubileum i 1966. Dateringen bygger på Snorres skilding i Magnus Erlingssons saga av en tildragelse der Erling Jarl var i messe og noen av hans menn ble lurt i bakhold. Ut fra mureteknikken antydes det derimot i kirkens jubileumshefte at dagens kirke kan være fra første halvdel av 1200-tallet. Samtidig sies det at det trolig har vært kirke i Sørum allerede på 1000-tallet. Sørum var en av tre tridjungskirker eller fylkeskirker på Romerike (sammen med Nes og Ullensaker). De ble bekostet av kongen, mens menighetene måtte sørge for sognekirkene ellers. Huseby, som antas å ha vært krongods, ble prestegård.

    Selv om det har vært gjort endringer, fremstår kirken fortsatt som en middelalderkirke. Den var viet til Peter og Paulus på st. Blasii dag (3. februar), og den ble solgt på auksjonen i 1723 og igjen i 1765 før den havnet på allmuens hender i 1825. Vi har å gjøre med en romansk langkirke i stein med 310 plasser (ifølge Kirkesøk). Det dreier seg mest om relativt lokal bruddstein av granitt og gneis, med kalkstein langveisfra til hjørner og portaler. Skipet er rektangulært og relativt langt, mens koret er lavere, smalere og kortere. Sakristier ble bygget nord og sør for koret på 1800-tallet, mens dagens sakrsistibygg, som er på nordsiden, er fra 1953 og har rom til både prest og dåpsbarn.

    Kirkerommet var tidligere mer lukket og mørkt enn i dag. Koråpningen skal ha vært bare tre alen bred (ca. 185 cm), mens den i dag er på 4,4 meter. Det var få og små vinduer: to i skipets sørvegg, ett i korets sørvegg og ett mot øst. Sistnevntes form er bevart (det er blitt dekket av altertavlen), mens de andre er blitt utvidet. Takrytteren med kirkeklokkene skal ha vært der i minst 400 år, skjønt det er usikkert når den stammer fra. Inngangene har opprinnelig plassering, men bare den i vest har sin opprinnelige form. Selve døren der er skiftet ut (og hengslet om fra innovervendende til utovervendende), men smijernsdørringen og gangjernene er overført. Det skal tidligere ha vært våpenhus eller bislag ved sørportalen. Gjennom den ble koner som gikk til kirke første gang etter en fødsel, ført inn i kirken av presten.

    Interiøret har vært endret en god del gjennom tidene. Mye ble fornyet på midten av 1800-tallet, blant annet med galleri langs skipets vest- og nordvegg, og i 1931 ble kirken restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Benkevangene fikk da sitt nåværende utseende, og interiørfargene ble endret.

    Alteret er fra ca. 1600. Altertavlen antas å være skåret av Torsten Hoff. Den ble staffert i 1733, og har kjente motiver som nattverden, korsfestelsen og den oppstandne Kristus, innrammet i akantus og med givernes navn påført.

    Prekestolen antas å være fra rundt 1600. Den har ganske typisk renessansedekor, som er blitt restaurert etter at stolen var blitt overmalt både i barokken og på 1800-tallet. Evangelistene er avbildet i storfeltene, og året for stafferingen er 1606.

    Døpefonten i kleberstein er fra første halvdel 1200-tallet, kirkens eldste inventarstykke. Den var overmalt, men ble restaurert av Domenico Erdmann i 1931. I 1733 fikk den en himling som trolig ble skåret av Torsten Hoff, og som nå befinner seg på Folkemuseet. Det sies at den skjemmes av overmaling. Det finnes et dåpsfat fra det sørlige Tyskland fra 1500-tallet som ble forært kirken i 1685, samt to nyere dåpsfat, ett fra Tostrup (Christiania) og ett fra Th. Martinsen (Tønsberg). Eldre litteratur omtaler også et dåpshus som skal ha stått nederst ved kirkedøren, slik skikken en gang var.

    Av annet gammelt inventar kan nevnes en stol fra 1600-tallet, en almissetavle fra 1782 og noe kirkesølv fra 1700-tallet. Litteraturen omtaler også eldre kirkesølv som har vært i kirken.

    Kirken har hatt flere orgler. Dagens orgel har 16 stemmer og er fra 1965, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De tre kirkeklokkene er av ulik alder og temmelig gamle. Den eldste antas å være helt fra 1200-tallet. En annen er fra 1701 og skal ha vært støpt på kirkegården. Den tredje er fra 1829, støpt av Knud Schmidt i Christiania.

    Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en mur av naturstein, bortsett fra i vest. Nordøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl tegnet av Ole Stein og oppført i 1934. Kirkegården har en rekke interessante gravminner, hvorav det mest berømte er et middelaldergravmæle i stein med to hjulkors. Det står nå på sørsiden av koret. Det finnes en rekke monumenter med støpejernplater fra 1800-tallet samt noen støpejernskors. De som studerer lokal bygdehistorie, kan nok finne mye interessant her. På kirkebakken står dessuten et krigsminnesmerke. Prestegården ligger noen hundre meter unna, på den andre siden av fylkesvei 171.

    Ellers har det eksistert flere andre kirker i Sørum. Blaker og Sørum historielag har en samleside om dette, og «Norges kirker» har oppslag for hver av dem: Skea, Asak og Refsum.

    Menighetsbladet kan leses her.

    Kilder og videre lesning:

    • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 152-160 (også her)

    • Sigrid og Håkon Christie: Sørum kirke, en historikk (Hefte utgitt av Sørum menighetsråd til kirkens 800-årsjubileum 4. september 1966; som en utvidet utgave av stoffet i «Norges kirker»)
    • Norske-kirker.net
    • Wikipedia
    • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 658
    • Kirkesøk
    • Sørum prestegjeld
    Annonse