Viser arkivet for stikkord andreas, friedrich, wilhelm, von, hanno

Stokke kirke

Stokke kirke fra sør

Stokke som kirkested går tilbake til middelalderen. Sognet er omtalt i 1330 og kirken i 1386. Det er mulig at den ble lagt ved et gammelt hovsted. Kanskje ble det oppført en enkel trekirke først, men den kirken som stod frem til 1880-tallet, var en murkirke viet til apostelen Andreas (festdag 3. mai iflg. Kirkelig fellesråd, skjønt det er vanligvis den 30. november som forbindes med ham). Kirken var i privat eie fra 1673, eid av greven, men ble solgt til lokale gårdeiere i 1883 og overdratt til menigheten i 1884. Den kirken ble ansett for å være for liten, og den ble revet i 1885 og ny kirke oppført.

Til byggingen av Stokke kirke brukte man Jacob Wilhelm Nordans tegninger til Asker kirke med noen endringer. Grunnstein ble nedlagt under alteret den 1. oktober 1885, og kirken ble oppført under byggmester Carl G. Berg og innviet av biskop Essendrop den 24. november 1886. Det er en langkirke i tegl med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier. Ved innvielsen hadde kirken 700 sitteplasser (noen steder står det 600); i dag har den rundt 500. Kirken ble grundig restaurert utvendig og innvendig på slutten av 1960-tallet.

Altertavlen (1886) er malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Om prekestol og døpefont sier ikke litteraturen mye, og den er både motsigelsesfull og mangelfull når det gjelder orgel. Ifølge kirkeleksikonet (utigtt 1993) har Stokke et Jørgensen-orgel fra 1886 (formodentlig merket August Nielsens eftf.). Hvis dette fortsatt er i bruk, må det sies å være meget gammelt, og vi må anta at det er blitt restaurert flere ganger. På den annen side sies det i jubileumsboken fra 1986 at man før innvielsen hadde kontakt med orgelbygger Filtvedt i Oslo, mens en annen beskrivelse i samme bok mener orgele på 1930-tallet var tysk og gammelt. Ellers omtaler samme bok et syv stemmers kororgel fra Robert Gustavsson fra 1986. Av de to kirkeklokkene er den ene overført fra gamlekirken og den andre støpt av Olsen Nauen. Kirken ser ut til å være en populær konsertarena.

Et gravkapell ble i 1925 oppført på nordsiden av kirken av byggmester Kr. Undelstvedt. Det ble i 1959 restaurert og utvidet til 150 plasser pluss 50 ståplasser samt galleri med orgel. Noen eldre gravminner av støpejern (både kors og plater) er festet til nordre kirkevegg. Det er noen begravelser like ved siden av kirken, men ellers ligger det største kirkegårdsområdet nedenfor fylkesvei 303. Det er mulig det oppleves som problematisk å krysse veien, for det har vært foreslått i en reguleringsplan å anlegge gangbro, noe det har kommet innsigelser mot. Det sies å være mange ledige plasser på kirkegården, men rapporteres likevel at kommunen har planer om å anlegge ny kirkegård ved Vear arbeidskirke på grensen til Tønsberg, ca. 7,5 km unna. Prestegården ligger sørvest for kirken (og sør for kirkegården).

Det ble i 2009 meldt om dårlig økonomi i kommunen og for Stokke kirke. Dette har gjort at kirken har måttet holde stengt i perioder og si opp ansatte.

Det var bispevisitas i Stokke i september 2011. Stokke kirke feirer 125-årsjubileum høsten 2011 (se program). Selve jubileumsgudstjenesten er søndag 27. november.

Kilder og videre lesning:

Cistercienserklosteret på Hovedøya

Klosteranlegget sørfra

Allerede før cisterciensermunkene anla sitt kloster på Hovedøya, skal kirken ha stått der. Den var muligens blitt oppført i 1120-årene og var en toskipet kirke med kvadratisk kor med apsidal avslutning. Kirken var viet til st. Edmund, og denne dedikasjonen ble beholdt da cistercienserne overtok og den 18. mai 1147 viet hele anlegget til jomfru Maria, slik regelen er i denne klosterordenen. De som grunnla klosteret, var abbed Philippus og 12 munker fra klosteret i Kirkstead i Lincolnshire, og de var invitert av biskop Vilhelm.

Munkene sørget for å bygge klosteranlegget og utvide kirken. Apsis ble revet, og kirken ble utvidet mot øst. Den fikk et nytt tverrskip og et rett avsluttet kor øst for dette. Dette skal ha blitt ferdig mot slutten av 1200-tallet. Før dette var det blitt bygget en forhall med to lange, smale rom inntil vestveggen, det ene med adkomst utenfra, det andre som adkomst for lekbrødrene, som holdt til i vestfløyen. Kirken hadde hovedalter i øst og flere sidealtre. Det finnes en rekke nisjer i murene som kan ha vært veggskap. Kirken var opprinnelig romansk, men fikk gotiske buer ved utvidelsene.

Sør for kirken lå klostergården med en brønn som foruten regnvann var øyas eneste kjente vannkilde. I denne gården skal det en gang i tiden ha vært en mur som skilte munker fra lekbrødre, men den ble etterhvert revet, noe som tas som et tegn på at lekbrødreordningen opphørte. Anlegget omfattet naturligvis også en hel del andre rom, som kan studeres på dette kartet.

Klosteret ble etterhvert en stor eiendomseier og hadde på det meste 443 eiendommer, deriblant storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Det var også en betydelig maktfaktor. Abbeden hadde en fri stilling og var ikke underordnet biskopen av Oslo. Munkenes og klosterets bane ble det politiske spillet. Abbeden støttet Kristian IIs mislykkede forsøk på å ta tilbake makten i Norge i 1532 og ble for det ført i fangeskap. Klosterets gods og eiendommer ble inndratt og klosteret brent av høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning den 21. januar. Etter dette ble anlegget brukt som steinbrudd for bl.a. Akershus og Slottet.

Ruinene sies å utgjøre et av de mest komplette klosteranleggene i Norge. Det ble utgravet på 1840-tallet, og det har vært restaureringsarbeider da og i 1877, 1890, 1930-årene og 1975. Derimot later det ikke til at ruienene av portstuene er utgravet og konservert.

På nettstedet om Hovedøya fortelles det også om annen bruk av Hovedøya og området rundt klosteranlegget. Det var kanonbatteri på øya fra 1808 og kruttmagasin fra 1826. På 1800-tallet var øya i det hele tatt forsvarets domene, og i 1871 ble det bygget et karantenelasarett der (nedlagt 1931). Garden brukte øya fra 1914 og frem til krigen, da tyskerne overtok med bl.a. sprengstofflager og feltsykehus. Etter krigen ble tyskertøsene internert her, og på 1950-tallet ble tyskernes anlegg revet. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 og er ellers kjent for sitt planteliv. I dag besøker man gjerne Klosterkroa og ruinene, og det er også omvisninger på stedet.

Kilder og videre lesning:

Mot kirken vestfra

Forhaller i vest

Kirkeskip

Nisje i skipets nordvegg

Spor etter apsis mot øst

Spor etter apsis mot nord

Klostergård og brønn

Parlatorium: Her kunne man åpne munnen

Calefactorium (varmestue)

Forråd

Klosteranlegget østfra

Hoff kirke (Østre Toten)

Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.

Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.

I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.

Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.

Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.

Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.

Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene.

Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.

Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».

Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmoniuen på Søndre Alfstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.

Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men den som er interessart, får gå til kildene.

Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.

Foruten andre bilder i sonen finnes en rekke bilder — også av interiør — her.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Gravkapell

Krigsminnesmerke

Annonse