Viser arkivet for stikkord østerdalen

Tynset kirke

Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.

Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.

Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.

I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står det en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.

Orgelet på vestgalleriet har ifølge kirkeleksikonet 21 stemmer og er levert av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1966. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.

Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.

Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset (se interiørbilde). Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.

Kilder og videre lesning:

Mot inngangen

Prekestolalter

Nyere prekestol

Døpefont

Kororgel

Orgel på vestgalleriet

Narjordet kirkegård

Narjordet kirkegård ligger langs fylkesvei 28 mellom kommunesenteret i Os og Narbuvoll, vest for vannskillet mellom Nøra (som renner ut i Glomma) og Tufsinga (som renner ut i Femunden). Det er en slags skogskirkegård med med lyngbunn og bjerketrær. Enda mer uvanlig er at kirkegården er inndelt i parseller som hver disponeres av en av gårdene i bygda. Det er 28 parseller à 15 graver, der den ene parsellen ikke er forbeholdt noen enkelt gård.

Første begravelse fant sted i 1898, og det er bare et par begravelser i året her på stedet. Stier markerer grensene mellom parsellene. Ellers vokser det altså trær mellom gravene, og sommeren 2010 ble det meldt i menighetsbladet at trær som burde felles, ble merket på kirkegården. Så fikk de ansvarlige for parsellene (gårdene) felle de aktuelle trærne.

På kirkegården er et klokketårn (en støpul), som skal være det andre sådanne på stedet. Sommeren 2010 ble det rydet noe masse rundt det. I 2008 meldte Os kirkelige fellesråd at klokketårnet var tenkt gjort om til stille rom, uten at undertegnede vet hva som er skjedd i saken. Klokketårnet sies å være eneste sakrale element i bygda, og foruten ved begravelser ringes det herfra i høytidene. Kirkegården er omgitt av et stakitt, og det er en port laget av trestammer ved innngangen til den.

Kilder og videre lesning:

Dalsbygda kirke

Om det var noen form for kirkebygg i Dalsbygda (Os kommune i Østerdalen) i middelalderen, vet man vel ikke med sikkerhet, men funnet av noen tykke steinheller ved rydding omkring Brattåstrøa i 1930-årene gjør at enkelte tror det kan ha eksistert en pilegrimskirke eller et bønnehus deromkring. Senere har Dalsbygda i alle fall sognet til Os, som fikk sin første kirke i 1638, om enn på et sted som etterhvert ble regnet som uegnet, slik at man bygget ny kirke der den gamle inngikk, på et nytt sted i 1703. Siden fikk Os ny kirke i 1862. Da kirkegården der måtte utvides i 1908 og det var litt problematisk å få tak i tilleggsjord, begynte noen å arbeide for hjelpekirkegård i Dalsbygda. Grunn til denne ble avstått gratis og tillatelse gitt. Kirkegården ble inngjerdet, kapell reist og klokke installert, og det hele innviet den 17. oktober 1910. Senere ble en større klokke kjøpt etter en gave i 1914. Begge klokkene er fra Olsen Nauen.

Da Tolga prestegjeld fikk ansatt en hjelpeprest med bosted i Os i 1951, ble det også holdt gudstjenester i Dalsbygda, og kirkespørsmålet ble aktuelt. Diskusjoner munnet ut i at man skulle bygge en kirkestue, en slags småkirke. Tegninger ble utarbeidet av Jens Ormhaug, og byggeleder var Melkor Henningsmo. Kirkestuen ble innviet den 30. oktober 1960 av biskop Kristian Schjelderup, som hadde med seg åtte prester. Kirken er en tømret langkirke med 150 plasser.

Kirken hadde døpefont og prekestol fra starten, men mye kom til etterhvert. I 1965 ble det installert et orgel med syv stemmer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. De første ti årene ble kapellet brukt som klokketårn, men så ble det besluttet å bygge tårn i form av en takrytter, dit klokkene ble flyttet. Dette ble oppført av byggmester Kjellmark og innviet den 25. oktober 1970. Videre ble bygget oppgradert med sakristi i 1978, og etter at visse formaliteter var bragt i orden, fikk bygget fullverdig kirkestatus fra og med 1982.

Altertavlen er et trerelieff med tittelen «Misjonsbefalingen» (og påmalt teksten «Gjør alle folkeslag til disipler») utført av Eystein Vingelsgaard. Den kom på plass i 1963. Etterhvert begynte strukturen i treet å endre seg, og i 2009 ble tavlen malt av Gun Løken til femtiårsjubileet. Det gamle snertingdalorgelet, som hadde skrantet i en årrekke, ble byttet ut med et digitalt orgel i 2007, plassert der prekestolen stod. Istedenfor prekestolen fikk kirken en lesepult laget av Torleif Sund. Det gamle orgelet ble solgt tilbake til fabrikken og fjernet, og det kom sitteplasser på galleriet der orgelet hadde stått. (I 2006 hadde det versert planer ved Arne Sæther og opprinnelig arkitekt Ormhaug om å utvide kirkeskipet i bredden, men de ble ikke iverksatt.) Dåpsventerom ble innredet i gangen over våpenhuset i 2007, og det er anskaffet nye kirkestoler til jubileet. Også døpefonten er blitt byttet ut og mye annen oppussing er utført med dugnadsinnsats.

Etter at kirkestuen hadde fått tårn, var man litt i villrede om hva man skulle gjøre med kapellet. Det ble vurdert revet, men etter en avstemning ble det besluttet bevart. Det ble restaurert og fikk nytt tak og utvendig maling i 1982, og i 2003 ble det malt innvendig. I kapellet henger bilder av en rekke personer som har bidratt til kirkearbeidet gjennom årene. Kapellet ser ut til å være i relativt god stand, og det kan virke som om bruken fortsatt diskuteres. Både kirken og kapellet er åpent for besøkende om sommeren.

Det ble feiret femtiårsjubileum for kirken og hundreårsjubileum for kapellet i oktober 2010. Fellesrådet har en oppslagsside med stoff om det. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (via menyen «Bibliotek»).

Kilder og videre lesning:

Dalsbygda kapell

Kvikne kirke (Hedmark)

Kvikne var tidligere egen kommune, men har siden 1966 vært en del av Tynset (bortsett fra Innset sogn, som ble innlemmet i Rennebu kommune). Vi befinner oss ved vannskillet mellom Orkla (som renner nordvestover og ut i fjorden ved Orkanger) og Tunna (som renner ut i Glomma ved Tynset). Før reformasjonen var Kvikne trolig anneks til Oppdal, og etter refomasjonen til Tylldalen. Stedets stavkirke ble for liten etter at det ble startet kobberverk i 1630. Kristian Kvart besøkte bygda i 1635 og skrev deretter et brev til bergmester Iver Prip med beskjed om å bygge ny kirke, men det skjedde først 17 år senere.

Gamlekirken ble revet 12. juli 1652, og ny kirke ble oppført. Byggmester var verkets oppsynsmann, Knud Mortensen. Kirken ble innviet den 1. juli 1654 av superintendent Henning Stockfleth. Det er en laftet korskirke (bindingsverk i gavlene) med 203 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har gallerier i tre av korsarmene og kor i den østre. Det er en takrytter over krysset og et sakristi (fra 1773) øst for koret. Ved våpenhuset i vest ble det i 1768 oppført en klokkestue der klokkene fra tårnet ble overført. På døren i vest finner vi et beslag med Kristian VIs kongemonogram og årstallet 1652. Kirken er bordkledd utvendig — muligens fra ganske tidlig av. Innvendig er tømmerstokkene flattelgjet.

Noen endringer er gjennomført, ikke minst ved en større reparasjon og utsmykning i 1730-årene. Utover det som er nevnt, er vinduene gjort noe større. Likevel fremstår kirken som et autentisk barn av sin tid, selv om rankedekkorasjonene (ved Jens Sandberg) på tømmerveggene i kirkerommet er fra 1730-tallet og ikke 1650-tallet. Fra samme periode er den flate takhimlingen med Kristian VIs kongemonogram i kjempeformat. Dette er en av de kirkene vi opplever som gjennomillustrert, en type interiør og inventar som nygotikkens pietister ville ha hatet, så vi skal kanskje være glad for at de ikke fikk tuklet med denne kirken. Eksteriøret ble ellers delvis restuarert i 1923 etter planer av Heinirch Jürgensen, og samtidig ble inventaret resurarert etter anvisninger av Domenico Erdmann. Istandsetting på 1950-tallet ble ledet av John Tverdahl.

Alteret er en enkel trekonstruksjon med et låsbart skap på baksiden med en fint dekorert lås. Altertavlen antas ifølge flere kilder å være skåret av Johan Bildsnider og det store nattversbildet malt av Johan Kontrafeier, som muligens også har stått for annet malerarbeid på tavlen. Den dateres da gjerne til ca. 1654, men i «Kirker i Norge» er den datert til 1663, samtidig som det sies at den likevel kan ha vært kirkens første altertavle. Over nattverden er et mindre bilde av korsfestelsen, og det er en skulptur av den triumferende Kristus på toppen samt skulpturer av evangelistene på sidene.

Korskillet antas å være opprinnelig, og skal være snekret av Jørgen Snekker. Tidligere var Kristian VIs kongemonogram plassert over åpningen, men nå finner vi i stedet et krusifiks fra 1180 her, mens kongemonogrammet er flyttet lenger bak i kirkerommet, slik at man ser det når man befinner seg i vestre korsarm. En madonnastatue fra gamlekirken befinner seg på korets nordvegg. Den dateres til ca. 1250 i jubileumsboken (og til 1150 i kirkeleksikonet).

Prekestolen (i sørkant av koråpningen, med oppgang fra koret) er dekorert med apostelfigurer. Også den skal være laget av Jørgen Snekker, mens Johan Biltsnider skal ha skåret figurene. Prekestolen har himling.

Døpefonten (datert til 1664 i «Kirker i Norge» og til 1652 i kirkeleksikonet) står i dag i koret, men stod tidligere i hjørnet i det nordre tverrskipet. Døpefonthimlingen, som er av samme alder, oppbevares på loftet. Det finnes også en tinnkanne for dåpsvann fra 1719 og et dåpsfat i messing gitt i 1652. Det avbilder Adam og Eva ved kunnskapens tre.

Det synes ikke helt klart om kirken hadde gallerier opprinnelig. Den har i alle fall lukkede kirkebenker med dører og forseggjorte benkevanger. De forreste benkene var reservert kobberverkets ledelse, og det var i sin tid det vanlige skillet med menn på sørsiden av midtgangen og kvinner på nordsiden. Dessuten fortelles det at galleriet i nordre korsarm, som ble kalt «Pigelemmen» (eller «kvinnfolkkjellen» og senere «orgelkjellen»), var for ugifte kvinner. Dette kom til i 1738-39, og galleribrystningen er illustrert med Jesus og disiplene. Under galleriet er det en innelukket benk. Likeledes finner vi «Drengelemmen» (eller «karkjellen»), galleriet for ugifte menn, i søndre korsarm. Under galleriet i vest (også det rikt illustrert) er det to lukkede benker. Det er mulig at den nordlige av disse var for inngangskoner, altså kvinner som nettopp hadde nedkommet.

Orgelet på nordgalleriet er bygget ved Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1976. Én kirkeklokke ble støpt ev Henrich Aunum i 1768. Ellers beskrives forskjellige klokker i forskjellige kilder, deriblant en tidligere gruveklokke som er å finne våpenhuset. Annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene. Noen englehoder fra kirken skal ifølge «Kirker i Norge» befinne seg i Historisk museum i Trondheim; det er mulig at det menes Vitenskapsmuseet.

Interiørbildene her til tross: Du får et bedre bilde av kirkens indre om du går til kirkens nettsted og klikker på den delen du vil se på.

Kirkegården er omgitt av et steingjerde. Opprinnelig ble prestefamilier og fremstående folk ved verket gravlagt under koret, mens andre ble gravlagt utenfor på det som opprinnelig var et rundt område, ofte i dårlige merkede og vedlikeholdte graver. Disse tingene ble det endret på på 1800-tallet, og kirkegården er utvidet flere ganger. Vest for parkeringsplassenpå vestsiden av kirken er et kombinert bårehus og servicebygg, og det står et par andre småbygg i nærheten. En port som tidligere stod mot riksveien, står nå nærmest til pynt ved parkeringsplassen nordvest for kirken.

Peder Bjørnson var prest her i sin tid, og Bjørnstjerne ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne. Den ble nylig pusset opp og er i dag museum.

Kilder og videre lesning:

Altertavle

Prekestol

Døpefont

Krusifiks i korbuen

Kongemonogram

Mariastatue og dåpsfat i koret

Vestgalleri

Nordgalleri

Benkevanger

Os kirke (Østerdalen)

Tynset prestegjeld ble delt i 1735, og Os ble anneks under Tolga. Først i 1982 ble Os utskilt som eget prestegjeld, etter at Os kommune var blitt utskilt i 1926. Før det kom kirke på Os, reiste folk her til Ålen kirke og senere til Vingelen kirke. Dagens kirke er stedets tredje. Den første kirken fikk altertavle i 1638. Kirken sies å ha vært liten og gravplassen uegnet, og kirken ble heller ikke særlig gammel. Ny kirke, Vår Frelsers kirke, ble oppført i 1703 på dagens kirkested og innviet 2. februar 1704 av prost Hannibal Knutsen Hammer. Det var en korskirke i tre der sakristiet ble laget av den gamle kirken. Kirken var bordkledd og spontekket. Altertavlen herfra (av Peter Andersen Lillie) er i dag å finne på Glomdalsmuseet. Lesepulten sies å være i god stand fortsatt. En rekke dører fra de lukkede kirkebenkene skal fortsatt være å finne på gårder i bygda (dessuten ble seks stykker sendt til Folkemuseet). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt søndag 16. mars 1862, og dagen etter ble inventaret og løse deler som vinduer, dører osv. solgt på auksjon. Jubileumsheftet for kirken inneholder en fortegnelse fra 1980 over hvor en rekke av disse sakene befinner (eller befant) seg.

Dagens Os kirke ble tegnet av P.H. Holtermann, og byggmester var Jon Eriksen Berg. Kirken ble innviet den 30. september 1862, og det er en tømret korskirke med 350 sitteplasser. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og den har kor i østre korsarm med sakristi(er) i forlengelsen. Videre er det orgelgalleri i vest og gallerier også i nordre og søndre korsarm.

Ifølge jubileumsheftet brant kirken i 1940, uten at det fremgår hvor alvorlige skadene var. Kirken ble omfattende reparert i 1952-54 og restaurert til hundreårsjubileet i 1962. Taket ble tekket om i 1980-82, og det er grunn til å tro at det også senere har vært betydelige reparasjoner. En tilstandsanalyse fra 2008 vitner om store vedlikeholdsbehov, og i 2010-12 foregår det omfattende restaureringsarbeider i kirken, slik det fremgår av menighetsbladet og bildene her.

Kirken fikk nytt inventar til innvielsen i 1862, men noe av det gamle er siden sporet opp igjen. Altertavlen har et oppstandelsesbilde som er malt av Waldemar Wilberg. I tillegg finnes ifølge kirkeleksikonet deler av en altertavle fra 1638. Det ser ut til å være denne som henger på korveggen til venstre for alterpartiet. Maleriet i hovedfeltet i midten avbilder korsfestelsen og er omgitt av figurer av Moses og Aron. Toppstykket mangler, men har ifølge jubileumsheftet fra 1987 vært rapportert observert solgt til en oppkjøper for Nordiska museet i Stockholm, uten at det har latt seg oppspore.

Prekestolen fra 1862 er laget av Hans Jonsen og Hans Estensen. Den står i høyre del av den tredelte korbuen og har oppgang fra koret. Deler av den gamle prekestolen fra 1600-tallet ble siden sporet opp og i første omgang lagt på kirkeloftet. Etter en foreløbig restaurering kom stolen på plass i bårehuset i 1986.

Døpefonten står på motsatt side av korbuen, men er ikke nærmere omtalt i jubileumsheftet eller kirkeleksikonet.

Kirken fikk sitt første orgel i 1865, bygget av Johannes Malmquist. I 1912 ble det flyttet til Narbuvoll kirke, og man installerte et seks stemmers orgel fra Olsen og Jørgensen. Dagens orgel er bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 1. desember 1974. Det har tolv stemmer, hvorav fem er gjenbrukt fra Olsen og Jørgensen-orgelet, og fronten er også beholdt. Etter at gamleorgelet (Malmquist) hadde gjort tjeneste i Narbuvoll og ble skiftet ut, ble det satt i stand igjen av Jørgensen og brukt på Skui skole i Bærum, men så fant østerdølene ut at de ville bringe orgelet hjem til bygda igjen, og kjøpte det tilbake. Orgelet ble plassert på sørgalleriet, der det fortsatt står, men stemmingen holdt bare gjennom innvielseskonserten i februar 1981 eller knapt nok det. Det fortelles i jubileumsheftet fra 1987 at det ikke er brukt siden.

Begge de to kirkeklokkene er støpt i Amsterdam, den minste i 1733 og den største i 1746. Tidligere fantes det en tredje klokke fra 1698, men denne ble i 1839 solgt til Bardu kirke, der den fortsatt skal være i bruk.

Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv samt alterduker fra 1703. I de senere år (2008-2010) har det kommet til kirketekstiler laget av Borgny Svalastog.

Kirkegården ble anlagt i 1704, først som en halvsirkel på sørsiden av kirken. Den er siden utvidet flere ganger. En gammel kirkestue ble revet i 1955, og i 1958 stod det klart et nytt bygg med både bårerom og kirkestue. Huset, som ligger på vestsiden av fylkesvei 531, viste seg etterhvert å være utilstrekkelig, men trafikkforholdene gjorde det vanskelig å utvide. Etter mye om og men ble nytt bårehus oppført på nordvestsiden av kirken og tatt i bruk i oktober 1984. Det er parkeringsplass vest for kirken.

I 2012 feirer både Os kirke og Narbuvoll kirke 150-årsjubileum, og i tillegg til at kirkene settes i stand, planlegges det et jubileumshefte, slik det også ble utgitt til jubileene i 1987 og 1962.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (via menyen «Bibliotek»).

Kilder og videre lesning:

Narbuvoll kirke

Narbuvoll kirke i Os kommune er Nord-Østerdals eneste steinkirke. Det dreier seg om en langkirke med vesttårn tegnet av Chr.H. Grosch. Kirken ble bygget på grunn gitt av Engebret Mikkelsen Østigård, og byggmester var Knut Skancke. Kapellet (som det da var) ble innviet to dager etter Os kirke, den 2. oktober 1862. Før et sidegalleri ble revet, hadde kirken rundt 200 plasser. I dag har den rundt 150.

Kirken ble omfattende pusset opp til hundreårsjubileet i 1962. Det ble også utført utvendige arbeider på 1970-tallet og innvendige på 1980-tallet, og i 2010 er det blant annet installert automatisk ringeanlegg (fra Olsen Nauen) og lukeåpnere, slik det fortelles i menighetsbladet. Dette skjer i forkant av 150-årsjubileet i 2012, da det planlegges utgitt et jubileumshefte. For øvrig ble det ugitt slike skrifter i 1962 og 1987.

Koråpningen er spissbuet, og det er et rundt vindu på korets fondvegg, bak og over altertavlen. Alterbildet (fra 1865) ble malt av John Johnsen Osgjelten og viser den korsfestede Kristus, med Maria sittende i sorg ved korset og en hærskare av engler i bakgrunnen. Under bildet står følgende tekst: «Fader, i din Haand overgir jeg min Aand» (salme 31.6). Tavlen ble gitt av Ingeborg Holden.

Prekestolen (til høyre for koråpningen) har åttekantet grunnform og speil med rektangulære fyllinger med dekorativt mønster. Døpefonten står like ved siden av prekestolen og har form som et bord der kummen utgjør en fordypning. Den er utført av Høs-Knut og ble skjenket av lensmann Jon Skogstad. På motsatt side av koråpningen er en lesepult og i skipets nordøstre hjørne en lukket benk.

Det er orgelgalleri over inngangen i vest. Et harmonium ble tatt i bruk i kirken i 1906 og befinner seg nå i den gamle skolen i Tufsingdalen. I 1912 overtok Narbuvoll orgelet fra Os kirke, uten at det fremgår klart av litteraturen hva som ble gjort for å sette det i stand. Orgelet viste klare svakheter under krigen, og i 1949 anskaffet man et lite orgel som erstatning. Dette viste imidlertid seg lite egnet til formålet og ble lite brukt. På midten av 1960-tallet ble det solgt, og man gikk i gang med å få restaurert gamleorgelet. Etter problemer med restauratøren fikk man tilbake orgelet i ubrukelig stand og endte opp med å selge det til J.H. Jørgensen, som bygget nytt orgel til Narbuvoll. Det ble installert i 1974, uten at nærmere detaljer fremgår av litteraturen. (Gamleorgelet ble senere etter noe om og men kjøpt tilbake til Os kirke, der det aldri ble brukt etter innvielseskonserten i 1981.)

Kirken sies i jubileumsheftet å ha to kirkeklokker, hvorav den ene ble gitt av Rasmus Holden (som også bidro til driftsbudsjettet). Det fortelles at den ene klokken sprakk da en finne ble begravet, og at de pårørende måtte bidra til innkjøp av ny klokke.

Kirkegården er omgitt av steinmur med hvit plankegjerde oppå, og mellom gravene finnes både bjerk og gran. Det fortelles at det nord for kirken i gamle dager fantes en vintergrav der det var mulig å nedsenke inntil fire kister midlertidig, noe som kunne være nødvendig i en tid med dårligere graveredskaper. Den ble siste gang brukt vinteren 1917-18 og er siden fylt igjen, men i 1995 ble den øverste delen gjort synlig igjen. Ved parkeringsplassen ble det i 1983-87 ble det oppført et kombinert kontorbygg / redskapshus / servicebygg med torvtak.

Kirken er normalt åpen for besøkende et par måneder hver sommer.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (via menyen «Bibliotek»).

Kilder og videre lesning:

Alter

Prekestol

Lesepult

Døpefont

Orgelgalleri

Lysglobe

Tufsingdalen kirke

I Tufsingdalen (i Os kommune) ble det innviet en gravplass i oktober 1914. Et gravkapell ble innviet i 1918. Det fikk påbygget kor og sakristi og ble innviet for kirkelige handlinger i 1920. I 1923 fikk det påbygget galleri, og det har vært en påbygging på 1970-tallet. Kirkeleksikonet oppgir Arne Sæther og Peder Sæter som arkitekter, men det fremgår ikke hvilke(n) av prosessene de var ansvarlige for. Kirken ser ikke ut til å ha eget sogn, men sorterer under Narbuvoll. Likevel tituleres den som kirke i disse dager.

Tufsingdalen kirke er en tømret langkirke med 134 sitteplasser: rektangulært skip, kort, smalere og lavere, rett avsluttet kor, sakristi i øst og takrytter vest for midten av skipet. Kirken har altså galleri, og der står det noen benkerader som er adskilt fra orgelområdet med en dør. Kirken er avbildet som mørkebrun i kirkeleksikonet (1993) og Wikipedia, men er nå hvitmalt. I 2010 var det dugnadsarbeid for å legge nytt tak og tjærebre spon.

Altertavlen (1920) har et bilde av kvinnene ved graven som fremstår som nærmest plakataktig og er omtalt som «kopi» i kirkeleksikonet. Teksten under bildet lyder: «Han er opstanden, han er ikke her.» (Mark. 16.6) Også prekestolen og døpefonten er fra 1920, førstnevnte laget av Mikkel L. Midtdal.

Orgelet er fra 1978, bygget av Lars Luteng. Kirkeklokken er fra 1914, «støpt i Tønsberg» (formodentlig O. Olsen & Søn).

Kirken har bårerom under våpenhuset. Kirkegården er omgitt av stakitt.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (via menyen «Bibliotek»).

Kilder og videre lesning:

Tolga kirke

Tolga formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837, men det ble bygget smeltehytte på stedet under Røros kobberverk i 1660-årene, og Tolga har hatt kirke siden 1688, etter at folk tidligere hadde gått til kirke i Vingelen. Tolgas første kirke var 18 alen lang og 12 alen bred. Den fikk tårn i 1703, altertavle, prekestol og døpefont ble ferdigstilt i 1705, sakristi ble bygget i 1712 og staffert i 1729, og spontekking ble gjort i 1730-32. Mye av inventaret ble gitt som gaver, og noe av det er bragt videre til dagens kirke, så som døpefonten, fire evangelistbilder fra prekestolen (malt av Peter Lillie) , en kirkeklokke, en messehagel fra 1710 og et antependium fra 1740.

Dagens Tolga kirke er en åttekantet laftet kirke med sentraltårn. Byggmester var John Eriksen Berg, og kirken ble innviet den 15. november 1840, etter at gamlekirken var blitt revet i mars. Kirken er i sitt ytre ikke helt ulik Åmot kirke i Nord-Torpa og gamle Hunn kirke (på Gjøvik, revet 1881), men med sine 400 plasser er den noe mindre enn Åmot, selv om begge har gallerier i to etasjer. Kirken er innredet som en langkirke med kor i østenden, et to etasjers sakristiutbygg øst for det og våpenhus i to etasjer i vest. Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger, ikke minst i 1962-65, da man prøvde å tilbakeføre den mest mulig til opprinnelig utseende. Malte tømmervegger ble avlutet (for hvit oljemaling fra 1924), og den gamle altertavlen ble tatt i bruk igjen, for å nevne et par eksempler.

Kirkens altertavle ble malt av Kristoffer Guldbrandsen i 1870-årene og viser korsfestelsen. 17. mai 1922 ble en ny altertavle innviet, med et bilde av Jesus i Getsemane malt av Rasmus Strømme etter tysk forbilde. Senere er altså Guldbrandsens tavle gjeninnsatt. I 1909 ble for øvrig altertavlen fra gamlekirken hengt opp i sakristiet, og samme sted anbragte man den gamle alterringen, døpefonten, bedeskammelen og prekestolen.

Det bør muligens presiseres at kirken har prekestolalter — muligens det siste i sitt slag. Det finnes slike prekestolaltre i en rekke empirekirker fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, men rundt 1840 var de gått av moten. Prekestolen befinner seg over alterbildet i høyde med første galleri og med inngang fra dette. I tillegg er det en enkel prekestol samt en lesepult nede på kirkegulvet. Kirken overtok gamlekirkens døpefont i tre fra 1704, men i 1909 tok man i bruk en ny døpefont i hvit marmor som var gitt i gave. Begge ser ut til å stå i kirkerommet, med marmorfonten lengst bak i hjørnet. Døpefatet i sølv ble gitt i gave i 1958.

På orgelgalleriet i vest har kirken et Snertingdalorgel fra 1974, og av kirkeklokkene er den ene fra 1725, den andre fra 1898 (fra det som nå er Olsen Nauen Klokkestøperi).

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er utvidet flere ganger, senest i 1966. Bårerom («likkjeller») under kirken ble tatt i bruk i 1954. Nedgangen ses som en kjellerlem ved sakristiet.

Det var bispevisitas i Tolga i mai 2010. Menighetsbladet «Kirkehilsen» kan leses her.

Foruten på bildene her kan kirkerommet beundres på dette panoramabildet.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsport

Nedgang til bårerom

Kirkerom

Prekestolalter

Prekestol og lesepult på kirkegulvet

Døpefont

Døpefont

Benker

Orgelgalleri

Orgel

Utgang

Alvdal kirke

Alvdal tilhørte tidligere Tynset prestegjeld, men ble sammen med Nedre Folldal utskilt som eget prestegjeld i 1863. (Ved årsskiftet 1864/65 ble Øvre Folldal overført til Lille-Elvdalen, som det da het. Folldal ble utskilt som egen kommune i 1914.) Dagens Alvdal kirke er ikke stedets første. En kirke viet til st. Nikolas ble oppført i 1639. I 1709 ble det bygget ny kirke på samme sted, men den ble visstnok ikke tatt i bruk før i 1715, og det var ingen formell innvielse. Alvdalkirken dekket på den tiden også Nedre Folldal, til Folldal fikk egen kirke i 1751. Disse to første kirkene lå ved Randmælen.

Dagens kirke er en tømret langkirke med rundt 600 sitteplasser. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch og oppført i 1855-61 på et nytt kirkested. Kirken og kirkegården ble innviet den 12. oktober 1861. Karakteristisk for kirken er at skipets midtparti er litt høyere og bredere enn resten. Kirken har et ganske karakteristisk vesttårn, og den har tre gallerier. Kirken fikk utvendig panel og maling i 1867.

Etter innvielsen er det naturligvis foretatt en rekke reparasjoner og istandsettinger, ikke minst til hundreårsjubileet i 1961. Det er også innredet bårerom under sakristiet.

Altertavlen er fra 1882 og ble laget av Carl Frithjof Smith. Bildet viser Jesus i Getsemane, og vi ser en engel som nærmer seg med en kalk. Tidligere hadde man brukt et stort trekors, etter at altertavlen fra gamlekirken ble noe skadet under rivningen. (I 1965 bestemte man seg imidlertid for å bruke billedfeltet fra altertavlen til utsmykning av kirken.) For øvrig fikk kirken nytt alter i 1986. Prekestolen ble laget i 1861 av en lokal kunstner. Døpefonten i kleberstein er fra 1930-tallet, og det finnes også dåpsfat med kanne.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble anskaffet i 1884. Det hadde fem stemmer, én manual og én pedal og kom fra August Nielsens eftf. (Olsen & Jørgensen). Etterhvert vokste det frem et ønske om et større orgel, og etter noe frem og tilbake kjøpte man inn et nytt Jørgensen-orgel med tolv stemmer, to manualer og én pedal og solgte det gamle til Folldal. Det nye orgelet ble innviet den 12. mars 1922. I 1976 kom man frem til at orgelet burde skiftes ut, og den 14. september 1980 ble et 16 stemmers orgel fra Bruno Christensen innviet.

Kirken har to klokker, etter at det opprinnelig ble overført tre fra de forrige kirke. Den store ble laget av Griproanus i Amsterdam i 1740. Den lille er fra 1778. Den aller største klokken som ble overført, fikk en brist i 1881 og ble solgt til et klokkestøperi.

Kirken har en rekke kirketekstiler laget av lokale kunstnere og noe gammelt kirkesølv.

Kirkegården var opprinnelig omgitt av steingjerde. I 1902-03 ble det meste av dette erstattet med stakitt, men det står igjen enkelte deler, så som mot parkeringsplassen. Det vil neppe overraske noen av Kjell Aukrust er begravet her. Prestegården (se også her) ble tatt i bruk like etter 1870. Den ble fredet i 1990.

Alvdal kirke feiret 150-årsjubileum i mai 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Margrethe Bjørn, Olav Trøeng, Astrid Kveberg og Kari Holte: Kirke og menighetsliv i Alvdal: Glimt fra kirkens historie fra den eldste tid fram til 1980-årene i anledning Alvdal kirkes 125-årsjubileum i 1986 (Alvdal menighetsråd. 1986)

  • Kirken i Alvdal
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 614
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Folldal kyrkje 1882-1982 (Folldal menighetsråd, 1983), særlig s. 15-16, 20 og 47
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 65-66

Tylldalen kirke

Tylldalen kirke ligger i en paralleldal til hoveddalføret i Østerdalen, men i gamle dager gikk hovedveien (og altså pilegrimsleden) forbi her. Man antar at stedets første kirke ble oppført på 1100-tallet. Den ble relativt raskt erstattet med en ny og større på samme sted, kanskje på første halvdel av 1200-tallet. Tredje kirke skal ha stått i 1381-1598. Fjerde kirke, fra 1598, brant i 1660. Femte kirke ble bygget i 1660 og ble plassert litt lenger nord på det såkalte Prestegardsjordet enn de tidligere kirkene. Den fikk navnet St. Olavs kirke, og det antas at også de tidligere kirkene var olavskirker. Dagens kirke er altså den sjette, og kirkestedet ble flyttet ned i dalen. Det kan ellers nevnes at Tylldalen var hovedsogn i området selv etter reformasjonen, med Tynset og Lilleelvdalen (Alvdal) som annekser, men dette endret seg etterhvert. Etter krigen har Tylldalen vært fraflyttingsområde.

Tylldalen kirke ble oppført i 1733-34 av byggmester Karl Brandvold og sønnen Arne Brandvold-Sevilhaug. Den ble innviet 2. mars 1736 av oslobiskopen Peder Hvoslef, og den gikk under navnet «Vår Forløsers kirke». Det er en laftet langkirke med rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor og sakrtisti i øst. Kirken har våpenhus i vest og åttekantet takrytter med høyt, slankt spir på vestre del av skipet. Utvendig er kirken bordkledd, men dette går ikke lenger ned enn at man kan se den underste stokken. Innvendig er ikke kirken bordkledd.

Kirken hadde i begynnelsen 300 sitteplasser. Etter femti år var dette for lite, og det ble bygget galleri langs skipets nordvegg og i østre del av koret. Korskillet (korbuen) ble i praksis fjernet ved samme anledning. Det har også vært litt varierende vinduer gjennom tidene. I 1880-årene krevde pietismen sitt. Gammelt inventar ble kastet ut, veggdekorasjoner ble overmalt og nye takhimlinger kom til. I koret ble den lagt under den gamle. Kirken skal for øvrig ha vært tjæret utvendig fra starten av for så å bli malt rødbrun og til slutt hvit.

I 1934-36 ble kirken restaurert til 200-årsjubileet med Domenico Erdmann som konsulent. Gamle ting som var blitt kastet ut, ble oppsporet og plassert i kirken igjen. Det gjelder ting som prekestolen, kirkedøren, døpefont og alterring. Den nyinnsatte korhimlingen ble fjernet, slik at de gamle rankemaleriene kom til syne igjen. Blant motivene ellers finner vi Kristian VIs speilmonogram og våpenskjold. Pengemangel hindret full restaurering, og restaureringen fortsatte på 1950-tallet med avdekking av de dekorerte tømmerveggene. Koret er gjennomillustrert bortsett fra et blankt felt på nordveggen der det antas å ha hangt et epitafium som senere er fjernet. Galleriene ble fjernet i 1954, og kirken har nå 240 sitteplasser. Åtte av tolv bilder på brystningen til orgelgalleriet i vest ble gjeninnsat, og de fire siste ble rekonstruert av Ola Seter etter tilsvarende motiver i Kvikne kirke. Den ferdigrestaurerte kirken ble gjeninnviet den 24. november 1957.

Det sentrale inventaret er på alder med kirken. Altertavlen i bruskbarokk antas å være skåret av Hans Jensson Engen, som bodde i Tylldalen en perioden, og staffert av Jens Sandhaug (som også stafferte alterskranken). I sentralbildene i de to hovedetasjene vises korsfestelsen og oppstandelsen. Sistnevnte bilde er en speilvendt versjon av et Dürer-bilde, og vi ser Maria Magdalena som møter den oppstandne Kristus i en gartners skikkelse (jf. Joh. 20.17). Utenfor det øverste bildet er to nisjer med figurer av Peter og Paulus, mens to nisjer utenfor korsfestelsesbildet er tomme etter at figurene er tatt ut.

Prekestolen har fire tomme felt med apostelnavn. Her har det tidligere vært figurer. Det antas at disse ble tatt ut og brukt som leker mens stolen var borte fra kirken og befant seg på en lokal gård. Døpefonten i tre står til prekestolen. Den er åttekantet kalkformet og har et høyt lokk. Inni er det et sølvfat.

Enkelte gjenstander knyttet til tylldalskirkene befinner seg andre steder. En olavsstatue som antas å være fra 1200-tallet, ble i sin tid sendt som gave til kong Kristian V og er nå å finne i Nationalmuseet i København. En bispestol fra før år 1300 befinner seg i Universitetets oldsaksamling. Det samme gjelder den såkalte Brurkrakken av omtrent samme alder. Gert Eggen har siden laget kopier av disse som befinner seg i kirkens kor. En flamsk messehagel fra 1500-tallet er å finne på Kunstindustrimuseet ved siden av Baldisholteppet.

Tre løse figuer som i sin tid ble kastet på skraphaugen, stammer fra tidligere kirker og er nå hengt opp over inngangsdøren sammen med andre gamle gjenstander. Andre gamle gjenstander kunne ha nevnt, men vi skal runde av med å si at tårnet har to klokker, den minste fra 1747, den største fra 1866, og at orgelet er et Sauer-orgel med ni stemmer fra 1921 som ble restaurert i 1983 av Bröderna Moberg.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. En kirkestue stod ferdig til jubileet i 1936. Tidligere var det også staller her. På bygdetunet omtrent en kilomenter fra kirken (ved Prestgård nordre) finner vi den gamle Kjerkestua, en laftet bygning som var midlertidig kirke frem til dagens kirke stod klar. I jubileumsboken identifiseres den med stedets femte kirke, og det sies at vi anta at det ble brukt materialer fra den til bygging av våpenhus og sakristi. I så fall ble den brukt som kirke i over sytti år. På bygdetunet er også den gamle Prestgardsstua, som var hovedbygningen på prestegården.

Kilder og videre lesning:

Annonse