Viser arkivet for stikkord åker

Hamardomen

Hamardomen er et litt sånn nymotens navn på Hamars middelalderdomkirke, som har ligget i ruiner i mange hundre år, og som tidligere bare ble kalt Domkirkeruinene på Hamar. Navnet brukes iblant om glassoverbygget som ble innviet i 1998, men det er selve domkirken som er vårt tema her.

Noen av de eldste sporene etter bebyggelse i Hamarområdet er i området rundt Åker gård, Åkersvika generelt og Ridabu. Her er det flere store gravhauger fra jernalderen, og stedsnavnet Torshov vitner om hedensk tid. Det mest kjente gamle arkeologiske funnet er den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet. På Harald Hårdrådes tid var det kaupang ved Hamar, og det ble slått mynt.

Hamar bispedømme ble opprettet som landets femte i 1153 av paveutsendingen kardinal Nikolaus Breakspere, som senere ble pave Hadrian IV. Hamars første biskop var engelske Arnald, som hadde virket på Grønland, og man regner med at det tok rundt femti år å bygge Hamar domkirke.

Domkirken var en treskipet basilika. Mange vil være kjent med en rekonstruksjon som ofte gjengis i omtale av domkirken. Opprinnelig var bygget i romansk stil, men det ble bygget på det også på 1300- og 1400-tallet, da koret og sidekapellene ble utvidet med ti meter mot øst, det ble bygget et kapittelhus på nordsiden, og det store tårnet ble gjort høyere. Disse gotiske tilbyggene bragte kirkens lengde opp i 56,8 meter og tårnets høyde opp i rundt 50 meter. Man antar at Hamar domkirke var forbilde for enkelte andre betydningsfulle kirker som Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Granavollen.

Kirken hadde to vesttårn, og i vest ser vi en profilert sokkel som opprinnelig gikk rundt hele kirken. Deler av vestportalens omramming er bevart, men ikke hele buen. Til venstre (nord) for vestportalen er det hugget ut en ansiktsmaske. Dette er den eneste bevarte skulpturen i hele ruinen. (Men i museet er det en konsollstein som muligens stammer fra kirken.) Like innenfor vestportalen, på høyre side (i sør) kommer først en lav bue som markerer inngangen til søndre tårnrom, og deretter en søylerad med fire høye buer som var skillet mellom midtskipet og søndre sideskip. Over dem ses rester etter tre vinduer. På nordsiden er det bare små rester etter tilsvarende, men strukturen er klar. Lenger øst finner vi rester av tårnpillarene. Det er til og med mulig å se forskjell på de opprinnelige delene av pillarene og påbyggene fra 1300-tallet, da pillarene ble forsterket for å ta av for det høyere tårnet. Tverrskipet er best bevart på nordsiden.

Koråpningen var opprinnelig fem meter bred, men er i dag usedvanlig smal. Man antar at den ble slik etter brannen i 1567, da prestene satte i stand koret og brukte det som kirke. Koråpningen ble altså brukt som kirkedør, og det ble brukt steiner med gotiske profiler fra andre deler av kirken. Gulvet i den østlige delen av koret er hevet over gulvet i resten av koret. Her stod høyalteret, og en alterstein som ligger her nå, ble funnet som trappehelle på Storhamar gård. Over alteret var det et relikviegjemme.

På hver side av koret var det et kapell. Det nordre er best bevart og har fortsatt tønnehvelv over den vestlige delen, men selve portalen er borte. Det søndre korkapellet er mer langstrakt og var høyere enn det nordre. Her finner vi inngangsportal fra tverrskipet i form av en spissbue, og begge korkapellene har rester av vindusåpninger.

Det som er nevnt her, er naturligvis bare et lite utvalg av de detaljene som kan studeres i ruinene. Dessuten er det greit å vite at det i tillegg til domkirken fantes en rekke andre bygg knyttet til kirkelig virksomhet i området. Øst for domkirken lå bispegården med bispeborgen. Denne omfattet i tillegg til bolig og administrasjon også forsvarsverker, og større eller mindre deler av anlegget har vært omgitt av en ringmur. Størrelse og utforming har variert noe gjennom tidene. I området var det også et kloster (Olavsklosteret), en katedralskole, et hospital med kirke (Korskirken) og kannikenes gårder. Kaupangen lå øst for Domkirkeodden, men vest for dagens bysentrum.

I 1536 kom reformasjonen. Kirkegods ble inndratt, og biskopene ble skiftet ut med såkalte superintendenter. Hamar bispedømme ble lagt under Oslo, og den gamle bispegården ble residens for lensherren. Hamars siste biskop, Mogens, døde i fangenskap i Danmark i 1542. Ved oppløsningen av de kirkelige institusjonene ser det ut til å ha gått tilbake også med Hamarkaupangen, som nok var svært avhengig av de kirkelige aktivitetene og ellers av begrenset omfang. På denne tiden ble Hamarkrøniken, som er en viktig kilde til informasjon om det gamle Hamar, skrevet. Så kom nådestøtet i 1567 under Den nordiske syvårskrig. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning trakk svenskehæren seg tilbake, og under tilbaketoget ble Hamarhus, altså lensherreborgen, sprengt med krutt og brent. Domkirken var ikke hovedmål for angrepet, men den ble også sterkt skadet — kanskje ved at ilden i den gamle bispeborgen spredte seg til domkirkens tretak. Borgen ble totalrasert, og kirken ble heller ikke bygget ordentlig opp igjen. Hamars marked ble offisielt flyttet til Oslo i 1587. Hamar gikk til grunne som administrativt sentrum, og dermed forsvant middelalderens eneste regelrette innlandsby her i landet.

Det sies at man i 1570-årene bevilget noen midler til en begrenset restaurering, men det ble snart ansett som meningsløst å opprettholde et kirkebygg på det som ble beskrevet som et øde sted. Dermed satte forfallet inn. I 1670 raste vestgavlen ned, og rundt 1700 så det mest ut som et stort rassted. Kirken ble nå brukt som steinbrudd. Blant annet sies Furnes kirke å være bygget med et betydelig innslag av stein herfra, og noe gikk nok også med til å bygge Nykirken, nordfløyen i Stange kirke, i 1703. Endel gikk også til kalkbrenning. På 1800- og 1900-tallet ble det foretatt en rekke undersøkelser og oppmålinger samt en og annen restaurering, men frostsprengning gjorde sitt til at ruinene forfalt, og etterhvert ble de pakket inn — først med noen tilfeldige grønne presenninger slengt oppå og skilt som bad folk holde seg unna, så ved midten av 1980-tallet med et heldekkende presenningstelt. Som kjent ble det bygget et vernebygg av glass og stål som gir enkelte — deriblant undertegnede — assosiasjoner til glasspyramiden ved Louvre. Arkitekt var Kjell Lund, og vernebygget ble innviet den 9. august 1998. Domkirkeruinene under vernebygget brukes iblant til brylluper og andre arrangementer.

Hamar ble gjenopprettet som by i 1849, og Hamar bispedømme ble gjenopprettet i 1864. Resten av området rundt domkirkeruinene har vært relativt uberørt av bebyggelse, for Hedmarksmuseet sikret seg tidlig store deler av Domkirkeodden, og NRK kjøpte opp opprådet øst for dette, det såkalte Kringkastingsjordet, for å bygge sender der. Området hadde vært kongelig eiendom til det ble solgt i 1675, og i 1716 ble det såkalte Storhamargodset solgt til Jens Grønbech. En stor steinlåve, den såkalte Storhamarlåven, ble bygget rundt 1720 på restene av bispeborgens ringmur, og ellers har mye av ruinene vært skjult under rasmassene. De gamle driftsbygningene ved gården og restene av bispeborganlegget som er blitt gravet ut etter krigen, er etterhvert integrert i et museum tegnet av Sverre Fehn og åpnet i 1974. Dette ble i 2004-2005 utvidet med et nytt vernebygg av Sverre Fehn over ruiner gravet ut i den østlige delen av anlegget på 1980-tallet. Domkirkeruiner med vernebygg og en rekke andre gamle bygninger inngår i dette anlegget.

Kilder og videre lesning:

Vestinngang

Denne profilen gikk opprinnelig rundt hele bygget

Ansiktsmaske nord for inngangen

Inngang til søndre tårnrom

Bueganger og rester etter vinduer

Mot koråpningen

Dagens høyalter

Dagens høyalter

Tønnehvelv i nordre korkapell

Mellom tverrskip og søndre korkapell

Passasje mellom korkapellene

Mot koret

Fra kapittelhuset

Døpefont fra Ottestad fra ca. 1200

Søndre korkapell

Kjent profil

Glassoverbygg

Glassoverbygg

Støpul

Storhamarlåven

Bare kjelleren er igjen av bispeborgens hovedtårn

Vang kirke (Hedmark)

Akkurat når Vang fikk kirke, er man visst ikke helt sikker på, men at det skjedde i middelalderen, hersker det ingen tvil om. Området rundt Ridabu er fullt av gravhauger fra jernalderen, og områdets mest kjente arkeologiske funn — den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet — er herfra. Et lokalt navn som Torshov levner heller ingen tvil om tidligere virksomhet, og det var ikke uvanlig at man var ganske rask med å bygge kirker på de gamle kultstedene ved innføringen av kristendommen.

Den gamle kirken, som muligens hadde en forgjenger, var en en steinkirke — trolig enskipet opprinnelig og påbygget tre ganger, slik at den etterhvert ble en korskirke. Den var viet til sankt Clemens. Før Hamar domkirke ble ødelagt, var Vang kirke anneks til Hamar, men etter 1567 ble den områdets hovedkirke, og det ble brukt stein fra domkirkeruinene til utbygging av Vang kirke. Kirken med tilliggende herligheter ble kjøpt av Vang menighet på auksjonen i 1723. Få timer etter gudstjenesten den 8. juli 1804 slo lynet ned i et av de små pyntespirene i toppen av tårnet, og ilden spredde seg raskt til det tjærebredde hovedspiret og taket. Kirken brant ned på få timer, men altersølv og bilder samt noen ornamenter ble reddet ut. I en periode ble dåp og vielser foretatt på prestegården, gravferder gikk fra hjemmene direkte til kirkegården, og gudstjenester ble holdt i Furnes kirke.

Sogneprest Abraham Pihl fikk i oppgave å bygge ny kirke og fikk hjelp i arbeidet av byggmester Svend Aspaas, som hadde vært med på byggingen av Røros kirke og Sør-Fron kirke. Hvor stor betydning hver av de to hadde for utformingen av kirken, har aldri stått helt klart for meg, men Pihl får vanligvis æren, og han var formell byggeleder. Det fortelles at han reiste og beså Sør-Fron kirke, som anses for å være forbildet for den nye kirken i Vang.
På den annen side skal Aspaas ha ledet arbeidet somrene 1806 og 1807, mens Pihl var ute på reise som kongelig astronom høsten 1806 til sommeren 1807. Kirken er i likhet med kirkene på Røros og Sør-Fron åttekantet, og det later til at deler av tårnkonstruksjonen fra gamlekirken ble gjenbrukt. Pihl fikk særlig ros for takkonstruksjonen. Vang kirke er faktisk større enn Hamar domkirke, som er relativt beskjeden av størrelse. Vang kirke ble formelt innviet først den 30. november 1810, selv om kirken ble tatt i bruk noe tidligere, den 22. april. Denne illustrasjonen viser hvordan kirken tok seg ut i sin opprinnelige stand.

Hverken alter eller prekestol var ferdig malt ved innvielsen, og kirken fikk alterbilder først i 1833. Motivene, Jesus i Getsemane og Oppstandelsen, ble malt av Matthias Stoltenberg og inngikk i et prekestolsalter på østveggen, akkurat som på Røros og Sør-Fron. Prekestolen var altså et stykke opp på veggen over alteret, med alterbilder imellom. Motene skiftet imidlertid, og i 1877 ble kirken ombygget under ledelse av Paul Due, som omtrent samtidig besørget ombygging av Furnes kirke. Ved den anledning ble østveggen slått ut og et nytt kor tilføyd i forlengelsen. Koråpningen fikk gotisk spissbue, men den er senere endret til rundbue. Eilif Peterssen malte i 1879 et nytt alterbilde til kirken, og det brukes fortsatt i dagens altertavle. Bortsett fra orgelprospektet ble omtrent alt som var av interiør i Pihls kirke, byttet ut, en handling Henrik Sørensen senere karakteriserte som hærverk. Utvendig fikk kirken sitt nåværende spir, og det ble bygget utvendige trappeoppganger til galleriet. De to gamle galleriene ble erstattet med ett nytt.

Det var tilløp til ombygginger på første halvdel av 1900-tallet, og dagens kirkebenker stammer fra denne tiden. Bortsett fra at det var sterkt motstridende meninger om hvordan ting burde være, ble arbeidene forsinket av økonomisk vanskelige tider. I 1948 henvendte man seg til Riksantikvaren med tanke på restaurering. Planer av arkitekt Hugo Friis Zahl som gikk inn for tilbakeføring av kirken til noe nær Pihls kirke, ble imidlertid forkastet da det kom til stykket, og ny ombygging i 1951-1954 ble ledet av Arnstein Arneberg, som nylig hadde fullført ombygging av Oslo domkirke, og som samtidig var i ferd med å bygge om Hamar domkirke. Som i Oslo hadde han med seg Hugo Lous Mohr til å male taket, og hans bilder er fortsatt å finne i korets takhvelving. På nordsiden ser vi Kongenes tilbedelse av Jesusbarnet, og på sørsiden ser vi Kristus som stiger opp til himmelen, og romerske soldater som er som slått i bakken (jf. Matt. 28.4; skjønt det ser ut som de sover). I motsetning til bildene i Oslo, som har store avskallingsproblemer, ser bildene her ut til å være i god stand. Prosjektet ble gjennomført mot ønsket til Riksantikvaren, som altså ønsket at kirken skulle restaureres tilbake til Pihls interiør, og kirken gjenåpnet den 5. september 1954.

Det nåværende alterpartiet er fra denne oppussingen. Figurene av Moses og Aron og den triumferende Kristus er skåret av den lokale kunstneren Asbjørn Busterud. Jeg vet ikke om det er en regel, men som oftest finner man Moses til venstre og Aron til høyre. Her (og i Stange) er det omvendt, og den lokale forklaringen går ut på at Moses skuer ut over Mjøsa mens Aron ser på menigheten i Vang. Peterssens maleri av Jesus i Getsemane ble satt inn i tavlen, idet et maleri av Lous Mohr ble refusert. Ikke hele maleriet er synlig, og det er ikke helt pent behandlet, idet det ble brukt som en nødløsning. Dagens altertavle har barokk innramming, mens den var nygotisk da Peterssens bilde var nytt. Figurer og annen dekor er malt av Anders R. Andersen. Han har også tegnet antependiet, som Birte Arneberg har laget. Lina Ladim fra Vang laget alterduk (men se ellers om jubileet nedenfor). Utskjæringene i alterringen er laget av treskjæreren A. Simensen fra Hamar. Fra alteret som ble brukt før 1879, finnes fortsatt Matthias Stoltenbergs to bilder fra 1833 hengende på en sidevegg. Stoltenberg malte også bilder av prost Vincent Stoltenberg Bull og sogneprest Even Andersen i hhv. 1829 og 1832 (nr. 15 og 16 blant presteportrettene under orgelgalleriet).

Prekestolen i empire, som står til venstre (nord) for koråpningen, er tegnet av Arneberg og skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret dåpsengelen, etter tegninger av Emma Mathiassen. Dekormaling er som ellers ved Anders R. Andersen. Døpefatet er fra 1701. Det ble laget av gullsmedmester Morten Finchenhagen og gitt i gave til kirken av Georg Reichwein og hans kone Catrhine Sverdrup. Motivet på fatet er Jesu dåp i Jordanelven.

Vi finner også deler av den opprinnelige døpefonten fra Pihls tid i kirken. Den ser ut som et bord med en kum og en nedhengende kule på undersiden. Etter Dues oppussing ble den en stund brukt som røkebord i et privathjem, altså en ganske respektløs bruk av det som tidligere ble ansett for å være en hellig gjenstand, før den fant veien tilbake til kirken. Til høyre for døpefonten er et relieff av nattverden, trolig skåret i 1689 av Johannes Skråstad som nedre del av en altertavle til den tidligere kirken.

Også skipet er fylt med bilder, ofte av symbolsk og dekorativ art. I takrosetten omkring lysekronen fremstilles halvt idealiserte bilder av de fire evangelistene. De har imidlertid trekk fra kjente personer i bygda, deriblant Øystein Hovden (sogneprest 1948-1971). Prestens datter Kari og hennes venninner stod modell for engleansiktene. Enkelte symboler i kirkerommet er hentet fra utenfor kristendommens tradisjonelle symbolkrets, som Fugl Føniks og Pelikanen. En symboljeger med tid og tålmodighet (og kanskje en kikkert) kan gjøre mange oppdagelser her.

Av malerier ellers kan nevnes et bilde fra 1700-tallet som viser Jesus som tolvåring i tempelet. Malerens navn er ikke fastslått, men det spekuleres i om det kan ha vært Eggert Munch.

Kirken har hatt flere orgler, hvorav det første fra Christian Ingelstad i 1810. Neste orgel kom fra Amund Eriksen i 1855, og det ble ombygget i 1877. Under disse og senere fornyelser er det opprinnelige prospektet (fasaden) beholdt, men det holdt hardt i 1916, da man skulle installere et nytt orgel fra Olsen og Jørgensen og det brøt ut en opprivende strid i menigheten. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble bygget i 1966 og innviet den 16. april 1967. Orgelet ble restaurert i 2011 (se også her og her). Under orgelgalleriet henger malte portretter av 26 sogneprester. Listen er komplett fra reformasjonen til i dag med unntak av nåværende sogneprest. Abraham Pihl er nr. 14, portrettert av Johannes Flintoe.

I 1805 ble det støpt tre nye klokker til kirken hos Borger Riise i Tønsberg. Disse har vært i bruk i et par hundre år, men i 2006 viste det seg at den minst klokken var sprukket, og det ble støpt en ny på Olsen Nauen klokkestøperi.

Før vi tar for oss området rundt kirken, kan det nevnes at Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ble ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjelderup i 1961.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell (innviet 4. april 1940; i dag fungerer det som kirkestue) og nord for den et redskapshus. Øst for kirken ligger flere bygg, hvorav det nærmeste inneholder prestekontor (for øvrig pusset opp i 2009). Disse inngikk en gang i Torstingbu, stedets klokkergård. Den tidligere prestegården ligger på sørsiden av riksvei 25. Hovedbygningen fra 1780-årene og stabburet står der fremdeles, men ellers er flere av de opprinnelige bygningene revet. Her holder Toneheim folkehøyskole til i dag (for en stor del i bygninger fra 1972). Det vil interessere matinteresserte at Hanna Winsnes var prestefrue her, gift som hun var med sin Paul (hvorfor skrives hans etternavn som regel med v og hennes med w?). Hanna og Paul er begge begravet sør for korveggen. Henriette Schønberg Erken hadde husholdningsskole på nabogården Dystingbo (mellom riksvei 25 og Kongsvegen). Og på Åker gård, litt vest for kirken og på nedsiden av riksvei 25, er det nå bl.a. et matkulturelt senter.

Det var bispevisitas i Hamar og Vang i 2009, og i forbindelse med jubileet i 2010 er kirken pusset opp og har fått nye kirketekstiler. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse