Viser arkivet for stikkord sankt, michaels, kirke

Sør-Fron kirke

Etter at kirkene i Gudbrandsdalen kom over i privat eie i 1723, var det hektisk byggevirksomhet. Den gamle hovedkirken i Fron prestegjeld, den såkalte Listadkirken, begynte å skrante og lå dessuten på uegnet grunn. Det ble derfor besluttet å bygge ny hovedkirke på et nytt sted, men dette tok en god stund. Søknader ble innvilget på 1770-tallet, tomt ble klargjort på begynnelsen av 1780-tallet, og bygging kom i gang i 1786. Byggmester var Svend Aspaas. Veggene ble reist på to år, og vi finner årstallet 1787 over inngangen. Året etter ble takkonstruksjonen reist, og året 1788 står på vindfløyen på spiret. Så i 1789 kom Storofsen, den verste flommen i Gudbrandsdalens historie, med jordskred og ødeleggelser. Hus og dyrket mark måtte settes i stand igjen og kirkebygging utsettes. Kirken ble innviet den 28. mars 1792. Den ligger på Hundorp, ved det som ved byggingen het Kongsveien og var hovedvei gjennom dalen, men som nå kalles Gammelvegen.

Sør-Fron kirke er en åttekantet steinkirke i Louis XVI-stil. Det er en prektig kirke som iblant omtales som Gudbrandsdalsdomen. Bredden er noe større enn lengden, og det er 750 plasser. Det er gallerier rundt hele kirkerommet, men passasjen hindres av orgelet og prekestolsalteret. Den innvendige malingen, med kombinasjonen av lysegrå og blå samt en god del marmorering, er fra 1860, og ved restaureringer i 1950-årene ble fargebruken i kirken gjennom tidene kartlagt.

Av inventaret er prekestolen (laget av Lars Jensen Borg i 1703) overtatt fra Listadkirken. (Andre gjenstander derfra finnes forskjellige steder, f.eks. er en altertavle fra 1676 i Folldal kirke og et krusifiks i Universitetets oldsaksamling.) Noe som er ganske spesielt her, er at prekestolen er over alteret (med inngang fra galleriet), og prekestol, alter og døpefont befinner alle seg i kirkens midtakse. I 1911 kom det til en ny prekestol i tillegg til den gamle — for prester med høydeskrekk? Denne ble så fjernet på 50-tallet og erstattet med en flyttbar lesepult.

Alterbildet er malt av Frederik Petersen (sønn av Peter Kastrud) i 1797. Maleriet viser korsfestelsen på Golgata, og persongalleriet ellers er beskrevet i Joh. 19.25: «Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria Magdalena.» I bakgrunnen står et par romerske soldater. Motivet er brukt en rekke ganger av Petersen og andre og antas å være gjort etter et kobberstikk.

Klebersteinsdøpefonten i Listadkirken var ansett for å være for gammeldags, og det ble laget ny døpefont til kirken. Denne skal etter tradisjonen være laget av Kristen Listad, skjønt dette gjelder muligens “underdelen”, dvs. ben og fot. Den øvre delen med kummen ble nemlig byttet ut i 1915. Den var oval og litt mindre enn den nåværende, runde. Listad har også laget kongemonogrammet (til Kristian VII), som står på en bjelke høyt oppe i kirkerommet.

Orgelet er fra Marcussen & søn fra 1992. Prospektet er fra 1930. Av de tre kirkeklokkene er to overført fra den tidligere kirken: en liten middelalderklokke og en klokke støpt i 1703. Den største klokken er støpt i 1847 av Knud Andreas Sundt.

Av utsmykning ellers kan nevnes at Guds navn forekommer i forskjellige former forskjellige steder på eller i kirken. Over hovedportalen står det skrevet som IEHOVA (og under det står kongemonogrammet til Kristian VII). På en list som øvre avslutning på alterveggen står det Jahve med hebraiske tegn.

I kirkegården er det oppstilt en rekke gamle gravsteiner langs kirkegårdsmuren, og for øvrig er det en rekke gamle gravhauger fra førkristen tid i Hundorp-området, hvorav én har fått en minnestein over Olav den hellige. Prestegården ligger i skråningen over kirken, og prestegårdsseteren Kantliseter er fredet.

Det var bispevisitas i Sør-Fron i mars 2012 (se program og visitasforedrag). Menighetsbladet (kyrkjebladet) kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Kåre Hosar og Arne Fauske: Sør-Fron kyrkje (Sør-Fron Sokneråd, 1992)

  • Wikipedia
  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 84-91
  • Kunsthistorie.com
  • Kirkesøk
  • Norske-kirker.net
  • Roar Hauglid: Akantus II (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), første halvbind, s. 33ff (om Lars Borges inventar)

Stange kirke

Stange kirke ligger 3 km vest for tettstedet Stange, mellom en rekke storgårder og med utsikt til Mjøsa. En ganske vanlig plassering for en middelalderkirke. Kirken er omtalt i 1225 i Håkon Håkonsens saga, men det gjaldt forrige kirke, også den en steinkirke. Det spekuleres også i om det kan ha eksistert en trekirke før denne igjen. Gravfunn tyder på det, men det er så langt ikke funnet konkrete rester etter selve dette bygget. Bygda het for øvrig Skaun i gamle dager, men tok etterhvert navn etter kirken og prestegården.

Kirken vi ser i dag, stammer fra midten av 1200-tallet og feiret 750-årsjubileum i år 2000. Antallet sitteplasser i dag er ca. 400. Byggingen later til å ha startet med koret, slik at avbruddet i kirkelige aktiviteter skulle bli kortest mulig, og den nye kirken later til å være bygget rundt den gamle. Dette skal ha bidratt til at orienteringen ikke er strengt vest-øst. Avviket er ca. 23 grader i nordlig retning. I utgangspunktet har vi å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi på nordsiden av koret kom til på 1300-tallet. I strukturen i muren utvendig kan vi en rekke steder se hva slags stein som er brukt: litt uregelmessige steiner fra den tidligere kirken eller rettere tilhuggede steiner. I skipets vestvegg er det for eksempel gammelstein nederst samt i gavlen, med “ny” stein imellom, og slik kan man ta for seg de forskjellige veggene.

Den 17. juli 1620 ble kirken truffet av lynet og brant. Dermed ble middelalderinnredningen ødelagt, og mye av det vi ser i dag, er barokkinteriør fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Kirken ble bygget opp raskt etter brannen og fikk takrytter på skipet. I 1703 kom et tilbygg i nord som kalles Nykirken, slik at kirken har fått en slags T-form. Til dette ble det blant annet brukt stein fra domkirken. Det ble gjort om en god del på vinduene, noe vi for eksempel kan se i korets østvegg, der det åpenbart har vært tre smale, gotiske vinduer. De ble murt igjen, og i stedet fikk kirken de to rundbuede vinduene, som slipper inn mye mer lys. Korets sørvindu ble utvidet ved samme anledning, og skipets sørvinduer ble som i dag. Korets sørportal går for å være opprinnelig.

Tårnhjelmen på takrytteren ble revet og erstattet med en ny i 1772. Takrytteren sies å være Norges høyeste frittbærende trekonstruksjon fra sin tid, og med tanke på den store belastningen et tegn på at man hadde tilgang på særdeles kraftige trebjelker. Den gamle vestportalen ble på begynnelsen av 1800-tallet dekket til av våpenhuset.

I 1928 fikk korvinduene glassmalerier av Gabriel Kjelland. Dette gjorde at koret fikk en langt mer dempet belysning enn det hadde hatt tidligere, og forskjellig fra det vi ser på Harriet Backers malerier Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke. Det beskrives i jubileumsboken som et forsøk på å bringe det barokke kirkerommet tilbake til middelalderen, og det vakte ikke udelt glede. Domenico Erdmann omtalte fenomenet som «korformørkelsen», og heller ikke sognepresten var fornøyd. Det var brevveksling mellom menigheten og kunstneren, som mente man burde formørke også de andre vinduene i kirken.

Takene i koret og sakristiet er tønnehvelvet, mens skipet og Nykirken har flat, himmelblå takhimling med påmalte skyer. Dette ble malt av kontrafeier Christopher Nielssen i 1709, men ble overmalt i 1867 under en motebevisst sogneprest for så å bli avdekket og restaurert i 1963.

Den barokke altertavlen er fra 1652. Den har vært omtalt som en tegneserie over påskeevangeliet, med avbildinger av korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten i midtpartiene. Her er faktisk ikke nattverden avbildet, skjønt det finnes vinranker og drueklaser. Ellers har man fulgt tradisjonen med at Kristus (omgitt av Maria og Johannes) ble korsfestet på Adams grav. Tavlen har også figurer av Moses og Aron og de tolv disiplene. Figurene er skåret i bjerk, og tavlen ellers er i furu og gran. Dette tas som et tegn på at tavlen er norsk, selv om kunstneren er ukjent. Hadde den vært importert, ville den trolig ha vært av eik. Tavlen ble malt om i 1784 og bærer fortsatt preg av det rent fargemessig. Altertavlen ble flyttet nærmere korets østvinduer i 1703, for i 1986 å bli flyttet tilbake slik den står i dag.

I koret finner vi også døpefonten, som ble skåret av Erik Pedersen Kolstrup i 1719 og har en guttefigur/engel som holder dåpsfatet (eller kummen). Den ble reparert i 1765 av Peder Siulsen Klokkerhaugen, som skar ny guttefigur. Fonten har en himling og er ganske typisk for tidens akantusbarokk.

Kolstrup laget også dåpshuset, som opprinnelig stod i koret rundt døpefonten. Siden er det flyttet til hjørnet mellom koret og Nykirken, og det går under navnet bispestolen. Dåpshuset skal være inspirert av Lars Borgs dåpshus i Ringsaker kirke (som ikke lenger er der).

Den rikt dekorerte, barokke prekestolen var ferdig i 1630, et tall som er å finne over prekestoldøren. Stolen ble skåret av Johan Reinholdt, som også skal ha laget et epitafium som siden er gått tapt, til kirken. Prekestolen stod opprinnelig på skipets østvegg, men etter at koråpningen ble utvidet i 1703, ble stolen flyttet inn i hjørnet, med døren på sørsiden av den utvidede åpningen. På hver side av døren står Adam og Eva, og langs trappen er det felt med evangelistfigurer, mens scener fra Jesu liv er å finne i feltene rundt selve stolen. På toppen av prekestolhimlingen er det figurer av Kristus og apostlene, og på undersiden er det — jeg hadde nær sagt som vanlig — en due, symbol på den hellige ånd.

Over koråpningen henger en kalvariegruppe, den korsfestede Kristus omgitt av Maria og Johannes, fra 1685. Kirken skal ha hatt flere epitafier, men det er bare ett igjen, fra 1710, i Nykirken. Det viser prestene Kristoffer Stockflet og Nils Müller, fru Margrete Mechelburg og deres barn. Flere bilder fra Stange kirke er å finne på Folkemuseet.

I vest er det orgelgalleri, men utseendet skal ha blitt endret gjennom tidene. Dagens orgel er ifølge kirkeleksikonet et Jørgensen-orgel fra 1957, og kirkeklokkene er fra 1623 og 1751. Den som undersøker saken nærmere, vil finne mange flere detaljer, og det var restaurering og begrensede arkeologiske utgravninger i 1986.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et gravkapell sørøst for kirken og et redskapshus vest-nordvest. Like innenfor kirkeporten er det et steintrau, uten jeg har funnet noe om bakgrunnen for dette.

Stange prestegård — en av landets største — ligger like nord for kirken. Den har vært gjort om noe gjennom årene. Forpakterboligen er fra 1958, og de to eldste husene — hovedbygningen og stabburet — er fra 1700-tallet. De er fredet.

Sommeren og høsten 2012 skiftes kirkens skifertak ut (se omtale i menighetsbladet). Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Norderhov kirke

Norderhov kirke kan trygt sies å være Ringerikes betydeligste middelalderkirke. Norderhov er Njords hov, og det er nærliggende å tenke seg at det kom en kirke her svært tidlig i kristningsprosessen, uten at undersøkt litteratur sier noe særlig om det. (Terra Buskerud omtaler en kirke på gården Tanberg, like nord for Nordhov kirke, men tidsperpektivet er ikke helt klart.) Som kommune har Norderhov spilt noe av den samme rollen som andre herredskommuner som det har vokst en by ut av, og som så har blitt oppslukt av bykommunen.

Det er vanligst å datere kirken til ca. 1170. Den ble oppført som langkirke av lokal stein (sandstein og kalkstein), og den opprinnelige delen omfatter tårnet og vestre del av skipet, jf. denne grunnplanen samt denne skissen fra 1823. Skipets vestportal og sørportal samt tårnets vestportal går for å være opprinnelige, mens vinduene har vært endret. Kirken ble utvidet østover og gjort om til korskirke i 1881-82 etter planer av N.S.D. Eckhoff med nye deler av tegl. Siden er kirken restaurert i 1954-57 under ledelse av Finn Bryn. Deler av de gamle murene har brannskader. På den store auksjonen i 1723 ble kirken sammen med annekskirkene Haug, Lunder og Viker kjøpt av sogneprest Daniel Ramus, og det ble anlagt gravkammer for hans familie i krypten under sakristiet, før de fleste kistene ble fjernet i 1866. Kirken kom på allmuens hender i 1739. I sin nåværende form er den en hvitkalket korskirke med et relativt høyt spir på vesttårnet. Tårnkonstruksjonen har også fire små sidetårn. Dagens kor er i likhet med det tidligere avsluttet med apsis. Sakristier fra 1882 på hver side av koret ble revet på 1950-tallet og nytt sakristitilbygg oppført på korets nordside. Kirken har ca. 550 sitteplasser.

Innvendig har kirken orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Kor og tverrarmer har tønnehvelv, mens himlingen i skipet er flat. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Ved endringene i 1881-82 ble en god del av inventaret skiftet ut eller endret. Noe av dette ble tilbakeført i 1954-57.

Den barokke altertavlen antas å være skåret av Johannes Skraastad. Bildene i storfeltene viser korsfestelsen og oppstandelsen, og det er et Getsemane-bilde på predellaen og himmelfarten i toppstykket. Aller øverst troner Salvator mundi, og tavlen har en rekke apostelfigurer. Tavlen ble restaurert i 1950 etter å ha blitt endret noe på 1880-tallet.

Prekestolen (1582) er blant de eldste i landet der den henger i kryssets sørkant og har oppgang (med dør) fra koret. Stolen har fem fag og renessanseskurd og ble restaurert og gjeninnsatt på 1950-tallet. Himlingen er rekonstruert. Døpefonten ble laget av Ole Rødningen i 1823.

Kirken har hatt flere orgler, og det eldste skal ha vært fra 1727. Et orgel bygget av Anders Gulbrandsen Gomnæs i 1853 er bygget om flere ganger. Dagens orgel ble bygget av J.H. Jørgensen i 1956, visstnok med seks stemmer gjenbrukt fra Gomnæs-orgelet. Dette orgelet var en stund regnet som brannfarlig, men ble restaurert i 2011 og ser ut til å være i orden igjen. For andre inventargjenstander henvises til litteraturen.

To kister fra Ramus-familiens gravkapell er blitt fornyet, og er fortsatt å finne i krypten. I våpenhuset er en middelaldergravstein som antas å stamme fra en barnegrav.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Den har, ikke overraskende, en rekke gamle gravminner, og kan være et kulturhistorisk studium i seg selv. Et åttekantet, muret gravkapell etter tegninger av Halfdan Berle ble oppført nord for kirken i 1910-12, men ble i 1967 erstattet med et rektangulært, muret kapell etter tegninger av Finn Bryn øst for kirken. Et maleri på fondveggen er utført av Bjarne Rise.

Mens E16 går forbi øst for kirkegården i dag, gikk den gamle kongeveien på vestsiden, mellom kirken og prestegården, som i dag er Ringerikes museum. På eldre bilder ses også kornmagasin og telthus like sør for prestegården.

Det går an å søke i kirkebøker fra Norderhov her, og gravsøk kan utføres her

Det var bispevisitas i Norderhov prestegjeld i november 2012. Menighetsbladet skal kunne leses her.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

I vinterskrud

Vestportal

Port

Portdetalj 1

Portdetalj 2

Vindu

Kors med vers

Siste hilsen

Søre Ål kirke

Denne lille, egenartede kirken ønsker reisende langs gamle E6 (nå fylkesvei 213) velkommen til Lillehammer, der den ligger mellom gårdene i Søre Ål, sør for sentrum. Den ligger i åpent terreng, med gravlund nedenfor og utsikt ut over Mjøsa.

Det virker som det opprinnelig bare var planlagt et gravkapell på kirkegården, som ble anlagt i 1953. Arkitekt var Bjarne Bystad Ellefsen, som ellers har tegnet Storfjord kirke (Troms) og Espedalen fjellkirke samt diverse andre bygg. Kirken er oppført i betong og tre, og stod ferdig i 1964. Den rommer ifølge arkitekten selv rundt 200 personer. (Ellers varierer anslagene mellom 160 og 250 i forskjellige oppslag.) Ifølge byavisen er kirken for liten for menigheten. Byen har nemlig ekspandert sørover i de senere tiår.

Kirken har rektangulær form (altså langkirke), og altertavlen (av Victor Sparre) viser et tornekronet kristushode med kors i bakgrunnen. Det er også en frise i glass langs alterveggen. Den viser Guds øyne. Endeveggene har dessuten relieffer på utsiden og innsiden av kirken. På østveggen inne i kirken ser vi for eksempel utsendelsen av disiplene bak prekestolen (eller lesepulten), og bak døpefonten ser vi velsignelsen av små barn. På vestveggen ser vi hhv. den tilgivende Kristus (til høyre) og den helbredende Kristus. I langveggene er det vinduer med farget glass. Kirkerommet er møblert med jærstoler. Prekestol, alter, alterring og døpefont er utført ved Niagara møbelfabrikk, og kirkesølvet av Alf Pedersen (som også har bidratt til utformingen). To monotypier er laget av Borgny Svalastog.

Orgelet sies å være overtatt fra Lillehammer kirke, som fikk nytt orgel i 2001. Det er i så fall et 39 stemmers J.H. Jørgensen-orgel fra 1948, som formodentlig er satt i stand. (Det opprinnelige orgelet var fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.) Kirkeklokken er fra Olsen Nauen, og den ringes automatisk.

Takets kobbertekke ble skiftet ut for få år siden. Det var naturligvis skinnende blankt til å begynne med, men er i skrivende stund i ferd med å bli mattere. Det er imidlertid ikke tegn til skikkelig irring ennå, for dem som foretrekker det.

Femtiårsjubileum ble feiret i 2014, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Menighetsbladet for Lillehammer kan leses her.

Kilder og videre lesning:

.

Bak fjellet Ulriken, mot øst, finner man bygden Arna – her Indre Arna, hvor jernbanen går -

industrien lå tradisjonellt i Ytre Arna. Kirken ble bygget i 1864, ved arkitekt Stockfleth.

Dale kirke , Bygget 1955,
arkitekt Arnstein Arneberg

St. Jacobs kirke - Bergen

I den, delvis bortgjemte, bydelen Nedre Nygård finner du St. Jacobs kirke , mellom kontorer,
bensinstasjon og høyhus ligger den med sin lille steinplass og grønne oase.
Innlegg fra Arkitektur i Bergen

Herdla kirke

På Askøy, nordvest for Bergen finner man Herdla kirke – link fra tidligere publisert artikkel om kirken.

Annonse