Viser arkivet for stikkord naverstad, kirke

Syvde kirke

Syvdes første kirke var en stavkirke av ukjent alder og utseende ved gården Myklebust. Den var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i Aslak Bolts jordebok. Syvde tilhørte Volda prestegjeld etter reformasjonen og hadde gudstjeneste hver tredje helligdag. Gamlekirken skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestol fra Ulstein kirke. Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet ble viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», og i 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik. Den ble innviet av prosten den 13. november 1837, utsatt med en dag på grunn av uvær.

Kirken var i privat eie til den kom på kommunens hender ved årsskiftet 1869/1870. Siden loven om kirker og kirkegårder kom i 1851, hadde det vært klart at kirken måtte utvides, og dette ble gjennomført i 1870-71. Et skilt på kirken sier da også «Bygd 1871». Skipet ble gjort fem alner bredere og målte i alt ca. 11 meter, mens koret beholdt sin bredde. Skipet ble også gjort to alner høyere. Sognepresten i Volda stod i egenskap av fungerende prost for innvielsen. I 1907 ble så skipet utvidet med fire meter i lengden, og kirken fikk nytt vesttårn og våpenhus med det karakteristiske inngangspartiet med tre dører. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1907. Dagens sakristitilbygg er fra 1950-årene. Kirken ble restaurert i 1971, og spiret ble reparert i 1988. Også sommeren 2014 utføres vedlikeholdsarbeider ved kirken (jf. Vanylven kommune).

Syvde kirke fremstår som en laftet langkirke i nygotikk/sveitserstil. Den har smalere/lavere og rett avsluttet kor og enda mindre sakristitilbygg øst for dette igjen. Antall sitteplasser sies å ha vært 378 i begynnelsen, medregnet galleriet. Kirkeleksikonet opererer med 392 plasser, men dette kan ha blitt redusert siden pga. brannforskrifter.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korskillet har form av en lav ballustrade. Inventaret er for det meste fra 1871, men et par helgenfigurer på korveggen (Hellig-Olav og — antar man — Margareta) er muligens fra 1400-tallet. Disse var overmalt, men ble restaurert tidlig på 1900-tallet.

Rammen til altertavlen ble laget av Rasmus og Arne Nordal i 1871. Tavlen hadde først et gyllent kors, men i 1910 malte Daniel Lade, som kort tid etter utvandret til Amerika, et bilde av Kristus med fremstrakte hender. Øverste del av tavlen stammer fra Olavskirken.

Prekestolen står i korbuens høyre (søndre) kant. Kirken fikk orgel i 1909. Det ble i 1969 byttet ut med et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Den gamle kirkeklokken ble støpt om til en større klokke av Olsen Nauen i 1936.

Kirken står ganske langt nordvest på kirkegården, som er utvidet flere ganger. Sørvest for kirken er et delvis nedsenket bygg som ser ut til å være bårehus og servicebygg. En bauta over to sjømenn som omkom under krigen, ble avduket i 1952. Også den gamle kirkegården er viet, ifølge et hefte om kirken, som forteller at en steintrapp som stod foran stavkirken, fortsatt er å se på stedet.

Kilder og videre lesning:

Bårehus/servicebygg?

Inngangsparti

Krigsminnesmerke

Sunnylven kirke

Sunnylven har hatt kirke siden middelalderen. Den første antas å ha vært en stavkirke oppført på Korsbrekke rundt midten av 1100-tallet. Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok. Kanskje ble den utvidet til korskirke. I alle fall ble den i sin tid beskrevet som korsformet. I 1720 skal den ha vært værbitt og medtatt, og 15. mars 1727 ble den tatt av et ras fra Korsbrekkfonna. Etter dette ble kirkestedet flyttet, og en korskirke ble innviet i 1730. Denne ble revet i 1858 for å gi plass til dagens kirke, som er større enn sin forgjenger. Kirken ble tegnet av kaptein Ludolph Rolfsen fra Stryn på grunnlag av typetegninger av H.D.F. Linstow og med detaljer fra Chr. H. Grosch. Dette gjelder også flere andre kirker på Sunnmøre og i Nordfjord, hvorav Nedstryn kirke er omtrent samtidig og oppført av samme byggmester, Gjert Lien. Kirken ble innviet 7. august 1859.

Sunnylven kirke er en langkirke i tre på Hellesylt i Stranda kommune. Kirken står i skråningen sør for Hellesyltfossen. Den har tårn i nordvest og rett avsluttet kor i sørøst med sakristier (fra 1959) i forlengelsen. Kirken har ca. 400 sitteplasser.

Interiørfargene ble satt av Per Vigeland i 1934, da kirken ble pusset opp innvendig. (Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet i 1959 og pusset opp innvendig i 1988. 150-årsjubileum ble feiret i september 2009.) Det er orgelgalleri i nordvest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og kirkerommet har flat himling. Lave ballustrader på yttersidene av to søyler danner korskille.

Kirken fikk ny altertavle i 1934. Rammen er skåret av sunnylvingen Ole Elias Kjellstad, mens Vigeland har malt oppstandelsesmaleriet. Også glassmaleriene i korvinduene er fra den anledning. Prekestolen (1859) står helt til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten (1934) er av tre og krediteres i kirkeleksikonet Kjellstad og Vigeland. Kirkeklokken er støpt av Johann Gotthelf Große i Dresden i 1880.

Et seks stemmers orgel fra 1909 ble ifølge kirkeleksikonet byttet ut med et tolv stemmers orgel fra Jehmlich Orgelbau i 1984. Under orgelgalleriet er relieffigurer i tre av disiplene og evangelistene, ifølge kirkeleksikonet laget av Kjellstad i 1972.

Kirken er omgitt av kirkegården. Kapasiteten er imidlertid begrenset, og det finnes en annen kirkegård på Hellesylt like sørøst for Hellesylt stadion ved fylkesvei 80.

Henrik Ibsen besøkte Hellesylt i 1862, da kirken var ganske ny, og flere detaljer i Brand føres gjerne tilbake til de fysiske omgivelsene ved Hellesylt og kirkestedene. Det gjelder «Den gamle forfaldne Kirke» (scenanvisning i 2. akt samt senere), den nye kirken som er klar til å innvies (5. akt), og «den solløse Prestegården» (ved Korsbrekke).

Kilder og videre lesning:

Spjelkavik kirke

Spjelkavik kirke er en sekskantet kirke med drøyt 600 sitteplasser. Den står like nordvest for Moa-senteret i Spjelkavik og ble tegnet av Alf Apelseth og innviet i 1987.

Veggene er av tegl. Takkonstruksjonen ser ut til å være av et annet materiale, formodentlig tre kledd med noe annet utenpå. Øverst på veggene går en rad med vinduer med glassmalerier rundt det meste av kirken, 96 i alt. Disse ble laget av Håkon Bleken i 2002-2007 og viser scener fra Jesu liv og andre bibelmotiver. Kunsthistorie.com har interiørbilder fra kirken, inkludert glassmaleriene.

I kirkeleksikonet (1993) omtales en altertavle med tittelen «Det nye Jerusalem» som skal være under arbeid. Det er mulig det er dette arbeidet som henger på veggen bak alteret på dette bildet, der vi også finner igjen kirkens sekskantform i korområdet. Alteret står på et podium som rammes inn av knelebenkene og har en åpning i front ut mot menigheten. Et par figurer på lave sokler avgrenser den samme åpningen. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestolen og døpefonten (begge av tre, sistnevnte spesifisert som furu) på alder med kirken. Også de to kirkeklokkene er fra 1987, mens orgelet er fra 1992, bygget av Marcussen & Søn.

Kirken har et frittstående klokketårn (kampanile), men det er ikke kirkegård på stedet. Det er lørdagsåpen kafé i tilknytning til kirken.

Kilder og videre lesning:

Vår Frue kirke (Ålesund)

Vår Frue katolske menighet i Ålesund ble etablert i 1959 etter at medlemmene hadde sognet til St. Sunniva menighet i Molde før det. Etter 1954 holdt menigheten i Ålesund sine gudstjenester i et privathus før de fikk oppført egen kirke. Eiendom til kirkebygging ble innkjøpt i 1958. Den ligger ca. 4 km øst for sentrum, like nord for Borgundgavlen. Huset som stod på tomten, ble snart innredet til sykehjem med navn «Mariaheimen» (nedlagt 1971).

Byggearbeidet med kirke og prestegård tok til i januar 1960, og kirkebygget ble innviet 5. juni 1960. Det sies ingenting om arkitekt og den slags hos menigheten.

Menigheten dekker i dag 17 kommuner på Sunnmøre. Antall medlemmer var rundt 45 ved innvielsen, men var i 2004 steget til 639. Etter nettstedet å dømme avholdes et betydelig antall messer på polsk.

Foruten allerede siterte sider finnes en kontaktside for menigheten hos Den katolske kirke i Norge.

Åram kirke

Åram var i Sande kommune til 2002, da stedet ble overført til Vanylven. Også kirkemessig har Åram tradisjonelt sognet til Sande, der en stavkirke ble revet og avløst av ny kirke i 1835. Denne fikk omfattende skader i stormer i 1863 og 1874, og i 1880 ble kirken tatt ned og oppført på nytt med samme grunnplan og gjenbruk av materialer, men med litt større høyde. Også denne kirken fikk føle stormen. For eksempel ble spiret ødelagt i 1907. Da Gursken så ble vedtatt utskilt og skulle utløses for sin andel i Sande kirke, forlangte fastlandsfolket på Åram det samme. Etter litt frem og tilbake ble sognet delt i tre, og kirke ble vedtatt oppført på Åram. Den ble tegnet og oppført av byggmester Sivert Storegjerde og innviet den 20. januar 1927.

Åram kirke er en langkirke i tre. Vesttårnet er trukket noe inn i skipet, og koret i øst er rett avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har ca. 300 sitteplasser. I 1964 fikk den et tilbygg med toalett foran hovedinngangen (ved arkitekt Solem), og den fikk ny utvendig kledning i 1987.

Innvendig er gulvnivået likt i våpenhuset, skipet og koret. Det er orgelgalleri i vest, og koråpningen er rundbuet, med to småbuer på sidene.

Byggmesteren komponerte og gjorde trearbeidet til altertavlen, mens figurene (Jesus med lammet og Moses med lovtavlene) ble skåret av Hans Monsen Sætrevik. Bildet i storfeltet ble malt av Karl Straume, og motivet forklares som følger av byggekomiteen, som valgte det: «Frelsaren legg handa velsignande på eit lite barn.» Teksten under lyder: «Vender de ikkje um og vert som borni, kjem de aldri inn i himmelriket.» (Matt. 18, 3)

Prekestolen står til høyre (sør) for korbuen og er på alder med kirken, i likhet med døpefonten, som også er av tre, men har et fat av kobber. Kirkeklokken ble støpt av Bochumer Verein i 1926. Orgel tok det noe lengre tid å få. I 1931 fikk man tak i et orgel som var bygget i 1921. Det ble montert i kirken av Niels Teigelkampff, men fikk relativt raskt problemer knyttet til oppvarmingen av kirken. Dagens orgel er fra 1967 og ble bygget av Vestre orgelfabrikk.

Kirkegården ble utvidet i 1962 og 1972.

Kilder og videre lesning:

Vanylven kirke

Den gamle hovedkirken i Vanylven var Sankt Jetmund kirke på Åheim, en steinkirke fra midten av 1100-tallet. Dagens St. Jetmund kirke er imidlertid en rekonstruksjon som ble innviet i 1957. Gamlekirken var liten og falleferdig, og ble avløst av dagens kirke på Slagnes i 1863 etter at det i en årrekke hadde vært stridigheter om hva man skulle gjøre: utvide eller bygge nytt, bygge i tre eller stein, bygge på Åheim eller Slagnes. Sistnevnte er omtrent midt i sognet, og det var begrenset med utvidelsesmuligheter på den gamle kirketomten. Etter at dagens kirke ble oppført, ble gamlekirken revet og noe av steinen derfra brukt i nye bygninger.

Vanylven kirke ble tegnet av Georg Bull. Ansvarlige for oppøfringen var murmester Bork og tømmermester Lars Barstad. Byggingen var fullført høsten 1863, og en rekke inventargjenstander ble overført fra gamlekirken. Den nye kirken ble innviet den 21. februar 1864.

Vanylven kirke er en langkirke i stein med 320 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kor og skip er i samme bygningskropp. Det er en takrytter av tre på mønet nær inngangen i vest (eller sørvest) og sakristi i motsatt ende av bygget (det nåværende er fra 1959 og inneholder både prestesakristi og dåpsventerom). I kjelleren under sakristiet er det bårerom og toalett. Da kirken var ny, var det strid om hvordan kirkestolene skulle fordeles. I første omgang ble de fordelt etter rang (gårdenes jordeskyld), men i 1897 kom en lov som gjorde slutt på den slags ordninger. I dag er kirkerommet møblert med jærstoler. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, f.eks. i 1904, 1915, i 1930-årene, frem mot hundreårsjubileet og i 1998.

Det er orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korskille har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Den gamle altertavlen og prekestolen er åpenbart tilbakeført til Jetmundskirken på Åram, og nye er laget til Vanylven kirke, uten at undersøkt litteratur sier all verden om det. Det ser ut til at den nåværende altertavlen kom på plass til hundreårsjubileet, og det er vel ikke urimelig å anta at det samme gjelder for prekestolen, som står inntil sørveggen ved korskillet.
Kirken fikk sitt første orgel — eller rettere sagt harmonium — høsten 1873. Det sies at dette var i spinkleste laget, og det var utslitt omkring 1905. Da kjøpte man etter ny pengeinnsamling inn et Olsen & Jørgensen-orgel som fortsatt står på vestgalleriet. Dette ble innviet i 1908. NRK fortalte i 2010 at man tok i bruk trekkspill i kirken da det var vanskelig å få tak i ny organist.

Kirkeklokken fra gamlekirken ble opprinnelig overført til den nye kirken, men fikk sprekker i 1892. Året etter kjøpte man en ny klokke fra Heyerdahl & co i Kristiania der malmen fra gamleklokken inngikk i prisen. NRK har lydopptak av den.

Kirkegården omgir kirken, men er ikke spesielt stor. En minnestein over lokale krigsofre ble avduket i 1948. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Opplysningsvesenets fond har bilde av presteboligen.

Kilder og videre lesning:

Sør-Vågsøy kirke

I middelalderen sognet den sørlige delen av Vågsøy til Rugsund kirke (se også Wikipedia). Da
formannskapsdistriktene (kommunene) ble innført, tilhørte Vågsøy Selje, som rundt 1900 var fylkets folkerikeste kommune. Nord- og Sør-Vågsøy ble egne kommuner i 1910 og ble slått sammen i 1964.

Kirkemessig ble Vågsøy skilt ut som eget sogn i 1900. Det var kirkeRaudeberg på Nord-Vågsøy, og det kom krav om egen kirke på Sør-Vågsøy og deling av sognet. Det siste skjedde i 1905. Kirken ble tegnet av Lars Sølvberg fra Utvik, og byggingen kom i gang i 1906. 5. september 1907 ble Sør-Vågsøy kirke innviet.

Det er en en langkirke i tre med vesttårn. Koret i øst er lavere og smalere og polygonalt avsluttet, med sakristier i nord og sør. Kirken ble omfattende restaurert i 1951-52 og fikk da glassmalerier i åtte store vinduer i skipets langvegger. De ble laget av Jørgen Skaare og viser scener fra Jesu liv. Et tilbygg på sørsiden nær inngangen er fra 2006 og inneholder møterom, garderobe og toalett. Kirken har 600 sitteplasser.

Innvendig er kirken preget av en storslått nygotikk, med utskårne søyler med kapiteler som nesten bringer tankene hen på katedraler. Det er orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det sentrale inventaret er fra da kirken var ny, og med unntak av nevnte glassmalerier er lite egentlig endret.

Alterbildet ble malt i 1907 av Sveinung Anondsen i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen ble laget ved Sandnes høvleri og står på sørsiden av korbuen. Også døpefonten i tre er fra 1907, og det samme er nattverdsutstyret og kirkeklokken. Sistnevnte er tysk. Kirken har et 20 stemmers pipeorgel fra Marcussen fra 1989.

Kirken er rett vest for Måløybrua fra 1970. Faktisk står en av bærestolpene til broen på kirkegården, og en del av kjørebanen svinger seg også over kirkegården. I kirkegårdsmuren på oversiden av kirken er et minnesmerke fra 1957 over omkomne fiskere. I tillegg til kirkegården rundt kirken er det kirkegårder ved Holvik og Skavøypollen.

Kilder og videre lesning:

Totland kirke

Totland i Vågsøy kommune sognet opprinnelig til Rugsund på sørsiden av fjorden, og ved innvielsen ble kirken titulert som kapell i Rugsund sogn, før den fikk eget sogn i 1964 og ble overført fra Davik til Vågsøy prestegjeld i 1967. Siden er sognene i Vågsøy slått sammen til ett. Arkitekt var først Lars Sølvberg, som ble dårlig før han fikk fullført tegningene. Disse ble da fullført av Jens Sølvberg. Kirken har visse likhetstrekk med Sør-Vågsøy kirke, som Lars Sølvberg tegnet få år tidligere, men er adskillig mindre. Kapellet, som det da var, ble innviet den 8. august 1912.

Totland kirke er en langkirke i tre med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er rundt 250. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koråpningen er spissbuet. Interiøret er ikke minst preget av Lars Kinsarviks dekorasjoner, som ble utført før arbeidene i Eid kirke.

Kinsarvik har skåret rammen til altertavlen. Selve bildet er kopiert av en frk. F Howarth etter Joshua Reynolds’ bilde «Den hellige familie» i det britiske Nasjonalgalleriet. Kinsarvik har ellers sørget for utskjæringer og rosemaling på prekestolen, korbuen og døpefonten, og særlig området rundt koret er ganske fargerikt. Orgelet på vestgalleriet er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1954, og kirkeklokken er støpt ved Bochumer Verein.

Kirken står relativt langt nord på kirkegården, og i sør står et bårehus fra 1971.

Kilder og videre lesning:

Kjølsdalen kirke

Om formspråket er tradisjonelt, er ikke Kjølsdalen (et par mil vest for Nordfjordeid) noe gammelt kirkested. Kirken her er blant de få kirkebyggene i landet som ble innviet under Den annen verdenskrig, nærmere bestemt den 13. september 1940. Stedet sognet opprinnelig til Davik på sørsiden av fjorden både kirkelig og administrativt, og på 1870-tallet var det en bitter lokal strid om plassering av kirken. Sognestyret gikk inn for å bygge ny kirke på Haus på nordsiden av fjorden som hovedkirke for prestegjeldet. Det ble det aldri noe av, men i 1928 ble det anlagt hjelpekirkegård i Kjølsdalen da Davik kirkegård var for liten. I 1935 ble det også vedtatt å oppføre kirke, og i den forbindelse brukte man riksarkitekt Hans Fredrik Crawfurd-Jensens tegninger til Hildre(stranda) kapell (Haram kommune i Møre og Romsdal). Kirken ble oppført av Brattvåg-firmaet Tennøe & Skaar (omtalt bl.a. her), som av kirkeleksikonet også krediteres for prekestol og døpefont, fra juni 1939.

Kjølsdalen kirke er en langkirke i tre som har rundt 300 sitteplasser. Den har vesttårn omgitt av to små tilbygg. Koret i øst (eller strengt tatt sørøst) er omgitt av små sakristier som gjør at bygningskroppen har samme bredde som skipet før den apsidale avslutningen. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv, og kirken har orgelgalleri ved inngangen i nordvest. Kirkerommet er enkelt utstyrt, og stilen omtales gjerne som kirkefunkis. Interiøret er lite endret siden innvielsen. Heller ikke utvendig er mye endret gjennom årene, men i 1978-79 ble tilbygg med sanitærrom oppført av Mathias Nes etter tegninger av arkitektfirmaet Vaardal-Lunde.

Opprinnelig var bygget kapell i Davik sogn, men Kjølsdalen fikk eget sogn i 1954. I 1965 ble Kjølsdalen innlemmet i Eid kommune og Eid prestegjeld. Under nyttårsorkanen i 1992 var det ikke langt fra at kirken hadde blåst over ende, og den fikk omfattende skader. I etterkant er det montert ståldragere for å sikre kirken mot lignende uvær. Ellers er det bl.a. meldt om råteskader i 2009 og utbredringsarbeider i 2011.

Alterbildet ble malt av Jørgen Stene i 1940 og tituleres gjerne som «Eit landskap med himmel over». På alteret står et krusifiks som antar å stamme fra gamle Davik kirke. Både prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Det finnes også et dåpsfat i sølv fra 1940 og en dåpskanne i sølvplett fra 1960.

Et brukt harmonium ble innkjøpt i 1945, og i 1958 ble det skiftet ut med et harmonium fra Vestre orgelfabrikk. I 1998 fikk dette avløsning i form av et nyrestaurert Davies-orgel som skal ha blitt bygget i 1965 med enkelte eldre deler inkorporert. Restaureringen ser ut til å være utført av firmaet Bower & Company.

Kirkeklokken ble støpt i 1951 av det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi. Tidligere brukte man en gammel klokke fra Davik kirke.

Kirken står nær det østre hjørnet på kirkegården, som i likhet med kirken har akse fra nordvest til sørøst. Kirkegården ble utvidet i 1980. Gamle bilder (f.eks. hos NRK) viser at det før kirken ble oppført, stod et klokkehus på kirkegården, men det er revet for lengst.

Kilder og videre lesning:

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Annonse