Viser arkivet for stikkord vestfold, fylkesmuseum

Veierland kirke

Øya Veierland ligger vest for Tjøme. Den tilhørte Stokke kommune frem til 1965, da den ble overført til Nøtterøy. Øyas kirke ligger i Nøtterøy sogn, men tituleres som kirke idag, skjønt den ser ut til å ha blitt kalt kapell tidligere.

Veierland kirke er en langkirke i tre som ble oppført med stor dugnadsinnsats og innviet den 12. oktober 1905. Til grunn for byggingen er brukt en standardtegning fra kirkedepartementet som visstnok også er brukt flere andre steder. Til 25-årsjubileet i 1930 ble det gjort endringer på vesttårnet, inngangspartiet og orgelgalleriet. Arkitekt for dette var Ahasverus Munthe-Kaas Vejre og byggmester var Ludvig Hansen. Kirken har 150 sitteplasser, ifølge Kirkesøk, mens kirkeleksikonet opererer med 175. Opprinnelig var det 132. Det ble feiret hundreårsjubileum i 2005 (se også menighetsbladet, og det er bilder i Tønsberg Blad). I den forbindelse ble det utgitt jubileumsbok. Kirken ble pusset opp etter pengeinnsamling i 2009.

Kirken har kor i skipets fulle bredde uten markant skille (hallkirke) og sakristi i øst. (Dette sakristiutbygget var muligens ikke opprinnelig, ifølge jubileumsboken.) Korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets, takhimlingen er buet, og det er orgelgalleri i vest.

Kirken var spartansk innredet i begynnelsen, uten altertavle og orgel. Dagens farger og dekor er etter forslag fra Hans Gerhard Sørensen og Brit Sørensen.

Altertavlen er laget av Maria Vigeland til 25-årsjubileet og viser Jesu møte med Marta ved graven etter oppstandelsen. Alteret har antependier laget av Marit Aarstad etter tegninger av Hans Gerhard Sørensen. Prekestolen er på alder med kirken, i likhet med døpefonten. Den har en langt eldre dåpsfat av tinn som muligens har vært brukt til nattverdsbrød. Salmetavlene er også opprinnelige. De var stuet bort en stund, men er kommet på plass igjen. Orgelet ble bygget av J.H. Jørgensen i 1952. De to kirkeklokkene ble støpt av Olsen Nauen i 1970, den ene visstnok omstøpt av en klokke fra 1905. I våpenhuset er en minnetavle med navnene på fire veierlendinger som omkom under krigen. Den ble avduket i 1947.

Det ser ut til å være en rekke musikkinnslag i kirken om sommeren, med aftensang og konserter. For øvrig har kirken omtrent én gudstjeneste i måneden.

Kirkegården som omgir kirken, sies å ha rundt 230 graver. Sør på kirkegården står et redskapshus / servicebygg fra 2001, tegnet og oppført av Arne Torgersen.

En av gravene på kirkegården er etter Jens Bjørneboe, som de siste årene bodde på Eikvold, ikke langt fra kirken.

Det var bispevisitas i Nøtterøy i april 2010. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Andebu kirke

Andebu kommune i Vestfold har faktisk tre middelalderkirker, deriblant den som bærer samme navn som kommunen. Kirken er første gang nevnt i et diplom fra 1314, men antas å væe oppført på 1100-tallet. Det er en langkirke i stein, og den var i middelalderen viet til jomfru Maria og Nikolaus. Innvielsesdagen var 28. februar. Opprinnelig bestod kirken av skip og kor, uten tårn, men den er blitt utvidet og ombygget etterhvert. Som andre kirker i området kom Andbu kirke i grevskapets eie, og i 1686 ble den omfattende restaurert etter en årrekke med forfall. Den fikk da blant annet ny takrytter og større vinduer. Takrytteren ble ødelagt i en storm i 1701 og måtte bygges opp igjen, og slik har det til en viss grad fortsatt. I 1769 ble kirken solgt til Andebus befolkning. Det ble utført restaureringsarbeid i 2003-2005, og i 2010 ble deler av mur / grunnmur rengjort og reparert.

I tillegg til det opprinnelige skipet og koret har kirken sakristi av stein i øst og våpenhus av tre i vest. Antall sitteplasser oppgis i Kirkesøk til 300.

Innvendig har kirken gallerier i vest og nord, mens altertavlen står i koret i øst. Altertavle og prekestol ble byttet ut i 1886, da man kjøpte inn alterbildet (et nattverdsmaleri fra 1569) fra Mariakirken i Tønsberg (revet 1864) og satte inn en moderne prekestol. I 1933 ble imidlertid det gamle inventaret restaurert og satt inn igjen. Både altertavlen og prekestolen er i renessansestil og fra ca. 1650. Bildene på altertavlen viser himmelfartem, hudstrykningen, korsfestelsen, Jesus med tornekrone og nattverden, og bildet fra Mariakirken henger på korveggen. Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne. Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Det har et messingfat med et bilde som viser Marias bebudelse.

Kirken fikk først et harmonium i 1889. Det ble skiftet ut med et pipeorgel i 1909, et orgel som først stod på vestgalleriet før det i 1933 ble flyttet til søndre gallerivegg. Så fikk kirken et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette tidfestes til 1970 eller 1974 i forskjellige kilder, og det skal etterhvert ha blitt svært problematisk å spille på. Dagens orgel er bygget av nederlandske Reil og kom på plass i 2007 (innviet 13. april 2008). Orgelet står på vestgalleriet, som ble tilpasset noe i forbindelse med installeringen. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & søn i 1874. Av gammelt iventar ellers kan nevnes et antependium fra 1600-tallet samt gammelt kirkesølv.

Kirkegården er etterhvert blitt relativt omfangsrik og strekker seg et stykke sørover fra kirken. På nordsiden av kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. Prestegården ligger like nordøst for kirken. Den er fredet.

Kilder og videre lesning:

Sørfra

Vestfra

Rullestolinngang

Arnadal kirke

Arnadal kirke (Stokke komnune) ligger på grunn utskilt fra gården Fossnes og avløste en kirke som ble stående til den nye kunne tas i bruk. (Det er ikke mange spor etter gamlekirken på nettet, men den er kort omtalt her.) Kirken ble tegnet av Johannes Henrik Nissen og innviet av biskopen den 26. april 1882. Det dreier seg om en langkirke i tre (tilsynelatende bindingsverk). Kirken har et vesttårn som er trukket noe inn i bygningskroppen, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier (som ble utvidet i 1979 og 1981. På nordsiden er en fløy med andre rom.

Kirken ble omfattende restaurert på 1950-tallet etter planer av Einar Rivå og gjeninnviet høsten 1956. Den het forøvrig Arendal til 1952, men endret navn for å unngå sammenblanding med sørlandsbyen med samme navn.

Opprinnelig hadde ikke kirken altertavle som sådan, men et hvitt kors malt på bakgrunnen. I 1909 fikk kirken altertavle forært av Elise Vennerød. Det dreier seg om en kopi av et bilde av Anton Dorph som viser Jesus som går sammen med to disipler inn i herberget i Emmaus (jf. Lukas 24.29). Her er bildet malt av Otto Valstad.

Prekestolen er på nordsiden (til venstre) for korbuen, dit den ble flyttet i 1931. Døpefonten er av tre og fatet av fortinnet kobber. Til dette hører en mugge av tinn.

Kirken hadde først et harmonium. Første pipeorgel (7 stemmer, 2 manualer og pedal) kom til i 1932. Dette ble etterhvert skadet av mus og tørke, men det tok sin tid før det faktisk ble skiftet ut. Det skjedde i 1980, og dagens orgel har 13 stemmer (2 manualer og pedal) og er bygget av Hammarberg i Göteborg. Prospektet er fra samme anledning, og det sies ellers at orgelbyggeren har behersket vanskelige akustiske forhold. Orgelet står på vestgalleriet.

På den vindusløse nordveggen henger knyttede teppper som er tegnet av Hans Gerhard Sørensen og knyttet av elever ved Fossnes sentralhjem.

De to kirkeklokkene er på alder med kirken og ble støpt av O. Olsen & søn.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som også strekker seg til vestsiden av Vennerødveien. Sørøst for kirken står et bårehus som ser ut til å være fra 1957. På kirkegården står en minnebauta fra 1947 over lokale ofre for den annen verdenskrig, utført av Hans Holmen.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Kirkegårdsport

Bårehus

Krigsminnesmerke

Vivestad kirke

Vivestad (lokalt nettsted her) er i den delen av Re kommune som het Ramnes frem til 2002. Vivestads første kirke antas å ha vært en stavkirke som er omtalt i biskop Øysteins jordebok. Det var en lovekirke som var viet til Peter og Paulus og oppført i nærheten av en kilde som var regnet for å ha helbredende kraft. Som sådan var kirken et valfartssted til godt etter reformasjonen, men det sies at kilden ble borte på slutten av 1700-tallet. Heller ikke selve kirken er det fysiske spor etter utover noen beslag som befinner seg i Oldsaksamlingen.

I 1628 ble stavkirken avløst av en tømret kirke med panel innvendig og utvendig. Det skal ha vært en enkel kirke med et stort, kraftig tårn i vest som muligens var yngre enn resten av kirken og avløste en takrytter. Kirken hadde ca. 100 sitteplasser. Denne kirken brant i 1911, men sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ble reddet ut og er i bruk i dagens kirke.

Kirken er tegnet av Carl Berner, som hadde målt opp den gamle kirken året før brannen, og ble oppført i 1913-14, med innvielse sistnevnte år. Det er en langkirke i tre med vesttårn (våpenhus i tårnfoten), rektangulært skip og smalere og lavere kor. Kirken ble omfattende reparert på 1970-tallet. Den har 152 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen ble laget av Abel Schrøder d.y. i 1667. Den er i bruskbarokk og har relieffer av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen.

Også prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1600-tallet. Stilmessig er den preget av barokk og noe renessanse, og man er ikke sikker på hvem som laget den. Harry Fett mente det var Schrøder, mens arkitekt Berner mente stolen er noe eldre.

Døpefonten skal være fra 1648 og har et dåpsfat i hamret messing som er likt dåpsfatet i Hedrum kirke. Det finnes også en god del kirkesølv fra 1600-tallet. En votivtavle fra 1663 fra Vivestad kirke henger i Bispegården i Oslo, der det også finnes en annen tavle med en såkalt pasjonsviser.

Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Søren Gangfløt i 1978. De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & søn i 1911 og 1913.

Kirken er omgitt av kirkegården. Vest for den går fylkesvei 312 (Vivestadlinna), som skal ha blitt flyttet noe østover på begynnelsen av 1900-tallet på bekostning av kirkegården. Vest for kirken er et krigsminnesmerke, og utenfor kirkegårdsporten er en stein med litt informasjon om kirken(e) og kilden, muligens plassert omtrent der man antar at kilden i sin tid var. Nordøst for kirken er et bygg som ser ut til å være redskapshus.

Det var bispevisitas i Re i desember 2004. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Carl Berner: Vivestad kirke, Ramnes, Jarlsberg, nedbrænt 1911 (Oppr. særtrykk av Foreningen til norske fortidsminners bevarings årbok 1911; ny utgave ved Ernst Orstad, muligens fra 1980-tallet)

  • Norske-kirker.net

  • Re kirkelige fellesråd

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 566
  • Kirkesøk

Vestfra

Krigsminnesmerke

Vassås kirke

Vassås kirke (Hof kommune i Vestfold) feiret 800-årsjubileum i 1999, samtidig med Hof kirke, som den var anneks til etter reformasjonen. Begge kirkene regnes å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Det er det rektangulære skipet av stein som er så gammelt, og i motsetning til ved Hof kirke er det ikke noe bindingsverk i gavlene. Koret (også av stein) kom til i 1846, og dagens våpenhus er fra 1983. Det er av tre og erstattet et våpenhus i mur fra 1903 som i sin tid erstattet et fra 1600-tallet. Vernehelgen i middelalderen er ikke kjent. Det var nok noe mer beskjedne forhold her ved annekskirken. Etter at grevskapet overtok i 1673, ble kirken solgt til allmuen i 1767 for 175 riksdaler, mot 900 for Hof kirke. Kommunen overtok i 1876.

Vi har altså å gjøre med en langkirke som i middelalderen har hadde én del — skipet — men som senere er utvidet. Antall sitteplasser oppgis i kirkeleksikonet til 100-150. Taket har vært tekket med tegl siden 1700-tallet eller muligens 1600-tallet. Før det var det spontekke. Takrytteren har trolig hatt spontekke lenger enn hovedtaket. Den er reparert eller skiftet ut flere ganger. Den nåværende er fra 1905 og er sinktekket. Kirken har en rekke ganger gjennom sin historie hatt setningsskader og sprekkdannelser som har krevd omfattende reparasjoner, ikke minst i 1689 og 1905. I 1960 ble gammel puss og fugemørtel hugget av, ny mørtel ble påført og to strøk mineralittmaling påført på murene. Kirkens murdeler (altså skipet og koret) har ikke vinduer på nordveggen. Et opprinnelig østvindu i skipet er synlig på loftet (men dekket av koret). Ellers later det til at åpninger i muren har vært gjort om på gjennom årene, men delvis tilbakeført (til rundbuede) i 1905.

Dagens himling i skip og kor er fra en ombygging i 1905. Den ble malt rødbrun i 1960. I skipet er det orgelgalleri i vest. Korgulvet ser ut til å være to små trinn høyere enn gulvet i skipet. Korbuen er rundbuet.

Alteret og altertavlen er ved korets fondvegg i øst. Altertavlen er fra 1696 og har et slags stilisert landskapsbilde i storfeltet der et krusifiks som antas å være fra 1300-tallet, er montert. På hver side er en søyle, og det hele er innrammet med felt med malte bladranker som kan minne litt om de akantusutskjæringene som ble utbredt like etterpå. Tavlen ble restaurert av Finn Krafft i 1961.

Vassås kirke har Vestfolds eldste prekestol. Den er fra 1588 og har sekskantet grunnflate og tre fag (opprinnelig fire) med fyllinger med tekst i rombeformede felt. I jubileumsboken spekuleres det på om innskriftene kan være utført av samme person som katekismetavlen i Hof kirke. Stolen står nå i skipets sørøstre hjørne, men hadde en annen plassering før ombyggingen i 1846. Det er dessuten en lesepult inne i koret.

Døpefonten står like innenfor korbuen til venstre (nord). Den er fra 1600-tallet og laget av tre. Hoveddelen er åttekantet, og den har dreid skaft og rundt fotparti. Kummen har merker etter å ha vært festet til en vegg, og fonten ble restaurert i 1961. Et dåpsfat i tinn er fra slutten av 1600-tallet.

Kirken fikk sitt første orgel i 1920. Dagens orgel er fra 1982 og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1797, mens den andre er støpt i 1937 av O. Olsen & søn.

Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for kirken er et bygg med bårehus og kirkestue som ble oppført i 1997. En flott bjerkeallé fører opp til kirken vestfra. Vest for kirken er en bauta til minne om et offer for den annen verdenskrig.

Det var bispevisitas i Hof i desember 2012 (se program).

Kilder og videre lesning:

  • Willy Haugestad: Hof og Vassås kirker 800 år (Hof, Eidsfoss og Vassås menighetsråd, 1999)

  • Norske-kirker.net

  • Vestfolds vakre middelalderkirker (PDF-bok hos Tunsberg bispedømme)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 549
  • Kirkesøk

Hof kirke (Vestfold)

Hof kirke ser nesten ut som den vokser opp av fjellet der den kneiser på an bakketopp — ihvertfall når man kommer nordfra langs fylkesvei 35 (tidligere riksvei 35). Vi har å gjøre med en middelaldersteinkirke som — i likhet med Vassås kirke i samme kommune — antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet, og som feiret 800-årsjubileum i 1999. Navnet vitner om et et førkristent hov, og det er grunn til å tro at kirken ligger ved det som på den tiden var en storgård. Middelalderdelene er skipet og koret, som er av stein (med gavler i bindingsverk). Senere har kirken fått tilføyd sakristi (1662) i mur og våpenhus (1958; erstattet et våpenhus fra 1815 som heller ikke var det første) og takrytter i tre (1622; ombygget i 1840 og 1862; noen kilder tidfester takrytteren til 1662). Som andre kirker i området var denne i grevskapets eie en periode, nærmere bestemt fra 1673 og til den ble solgt til allmuen i 1765 for 900 riksdaler. Kommunen overtok i 1874.

Vi snakker om en langkirke med ca. 250 sitteplasser. Opprinnelig var det ingen nordvinduer, men det er siden laget en lysåpning i skipets nordvegg. Vindusåpningene er blitt utvidet med tiden, og et lite vindu vest på skipets sørvegg er gjenmurt. Det gjelder også skipets sørportal, som delvis sammenfaller med det vestligste av skipets tre sørvinduer. Et østvindu i koret er opprinnelig (åpningen, altså). Taket var spontekket frem til 1660, men er i dag tekket med tegl, unntatt spiret på takrytteren, som har kobbertekke. Inne i kirken er det orgelgalleri i vest (trolig fra 1867). Koråpningen var opprinnelig smalere enn nå, men er blitt utvidet i etterreformatorisk tid (trolig før altertavlen ble anskaffet). Kirken var viet til jomfru Maria i middelalderen, og det er grunn til å tro at det i sin tid var et mariaalter i skipet nord for koråpningen. Korgulvet ser ut til å være et lite trinn høyere enn gulvet i skipet. Det sies å være rester av (eller ansatser til) tønnehvelv i koret. Et galleri langs skipets nordvegg fra 1823 ble fjernet ved en restaurering i 1941.

Alteret og altertavlen står i koret, men ser ut til å ha blitt flyttet vekk fra østveggen etter reformasjonen, slik at det nå er passasje bak, og det står stoler langs veggen. Alterbordet antas å være fra middelalderen. Altertavlen er i hovedsak laget i 1637, tilsynelatende med gjenbrukte plater fra en katekismetavle fra 1500-tallet. Katekismetavlens tekstfelt er synlige på baksiden av tavlens førsteetasjedel, som har fire bilder i to rader malt med olje direkte på treplatene bak tekstene. De fire bildene viser korsfestelsen (øverst t.v.; ant. 1637), oppstandelsen (øverst t.h.; ant. 1637), nattverden (nederst t.v.; ant. 1637, etter kobberstikk etter maleri av Cornelis Cort) og Jesu dåp (nederst t.h.; malt i 1941 av Finn Krafft). Disse bildene var inntil 1941 dekket av et større bilde av nattverden som antas å være fra 1763. Bildet i toppfeltet viser himmelfarten og er fra 1763. Det dekker et tidligere bilde av dommedag som antas å være fra 1637 og ble oppdaget ved restaureringen i 1941. Billedfeltene er innrammet av dekorative vinger.

Over koråpningen henger et gotisk krusifiks fra ca. 1300. Det er av furu og er 3 meter høyt og 173 cm bredt. Figuren måler 133 cm x 123 cm. Krusifikset ble restaurert i 1941 og 1985-90.

Prekestolen henger på skipets østvegg til høyre (sør) for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra koret (trolig åpnet i 1823, et årstall som er å finne over døren). Stolen er fra 1649. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, og den har, som vi ser på bilder, himling (utført av Sigurd Kolstad i 1961). Rester etter et sjette fag tyder på at stolen hadde en annen plassering tidligere. Det er kjent at den hang høyere på veggen i 1823-1941, da det var nordgalleri i skipet, og det er mulig at den før dette har stått rett på gulvet. En due fra en tidligere himling befinner seg på Folkemuseet.

Døpefonten (på motsatt side av koråpningen) er støpt ved Eidsfos jernverk i 1833. Den er av jern og er støpt etter mønster av fonten i Immanuelskirken i Halden, som er tegnet av Chr.H. Grosch. En døpefont fra tidlig 1600-tall (staffert i 1617) befinner seg på kirkeloftet. Den er av furu og delvis av bøk. Et dåpsfat i messing er fra ca. 1600. Det inngraverte bildet viser to menn som bærer en kjempeklase med druer og annen frukt (speiderne i Kanaan, jf. 4 Mos 13). Videre finnes noe gammelt kirkesølv og ditto lysestaker. I sakristiet står en jernbeslått eikekiste fra middelalderen.

Et tidligere orgel ble innviet den 20. oktober 1867. Det nåværende er bygget i 1962 av Vestre orgelfabrikk, og prospektet er tegnet av Ragnar Nilsen.

Hof kirke har tre klokker. Den eldste er fra middelalderen, antageligvis fra 1300-tallet. En annen antas å være en middelalderklokke som ble omstøpt av Borger Riise i 1815 og fikk påstøpt to dekorative border av hans sønn Knud Borgersen Dahl i 1839. Den tredje klokken ble søpt av O. Olsen & søn i 1919.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene og er omgitt delvis av gråsteinsmur, delvis av plankegjerde. Et stykke sør for kirken står en flere hundre år gammel eik, og sør for denne er en rektangulær kirkegårdsdel som er noe flatere og mer enhetlig enn området nærmere kirken. Like øst for kirken står et bygg som ser ut til å være redksapshus eller servicebygg. Øst for eika er et bygg som ser ut til å være bårehus. Vest på kirkegården er et krigsminnesmerke. Prestegården ligger et par hundre meter sørøst for kirken og er omtalt hos Opplysningsvesenets fond. Like nedi bakken vest for kirken ligger Klokkergården. Et menighetshus i Hof ble innviet i 1989 og utvidet i 1998. Det har også kontorlokaler for kirkeadministrasjonen samt at det drives bl.a. barne- og ungdomsvirksomhet der.

Kilder og videre lesning:

  • Willy Haugestad: Hof og Vassås kirker 800 år (Hof, Eidsfoss og Vassås menighetsråd, 1999)

  • Norske-kirker.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 549
  • Kirkesøk

Kirkegård med gammel eik

Krigsminnesmerke

Sørligste del av kirkegården

Bekkestranda kirke

Bekkestranda kirke i Sande kommune i Vestfold ligger på østsiden av Sandebukta, sørøst for Selvik. Kirken ble bygget som Bubakkens bedehus i 1905 (ifølge Tunsberg bispedømme) eller 1902 (ifølge kirkeleksikonet), for så å bli påbygget i 1911 og få kapellstatus i 1913. Kapellet ble i desember 2000 vederlagsfritt overdratt til Sande sogn, som det fortsatt tilhører. Det tituleres som kirke på menighetens nettsted, men en rekke nettsteder kaller det kapell, og det står «kapell» på skiltet som peker oppover Kapellveien og mot det. Det kan se ut til at kirken / kapellet er pusset opp i de senere år.

Vi snakker om er en langkirke i tre som har rektangulært skip med integrert, asymmetrisk plassert tårn. Utenfra ser det ut til at bygget har kor i skipets fulle bredde og sakristi i forlengelsen, eventuelt er koret smalere, lavere og kortere. Inngang ser ut til å være i tårnfoten og orienteringen fra sørøst til nordvest. Kirken har rundt 100 sitteplasser, og det er en liten kirkegård her.

Altertavlen ble laget av Ole Garlaus (eller Ola Garlaus) i 1924 og viser tilbedelsen ved korset. Prekestolen, av Petter Chr. Johnsrud, er fra 1925. Døpefonten i tre er fra 1911. Kirkeklokken er fra 1913, fra Olsen Nauen. Alt dette er ifølge kirkeleksikonet.

Det var bispevisitas i Sande i februar 2008.

Kilder og videre lesning:

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 551

  • Norske-kirker.net

Berger kirke

Berger kirke i Svelvik kommune ligger et stykke sør for kommunesenteret, på skrå over Drammensfjorden fra Holmsbu. Kirken ble tegnet av Schak Bull (se også her), oppført på grunnen til Berger gård og innviet den 7. juni 1895. Samme tegninger ble kort tid senere brukt ved byggingen av Ytre Arna kirke. Byggingen skjedde på en tid da Berger og Fossekleven fabrikker kom i drift (i dag er fabrikkene museum), og kirken ble finansiert av Jebsen-familien, som eide fabrikkene. Den var i privat eie frem til 1970, da den ble gitt vederlagsfritt som gave til Svelvik kommune etter at det hadde gått nedenom med fabrikkdriften.

Vi har å gjøre med en langkirke i tre med rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor omgitt av små sakristier samt vesttårn. Kirken har galleri i vest, og den har rundt 200 sitteplasser ifølge flere kilder som Kirkesøk, mens Svelvik kirkelige fellesråd opererer med 300. Kirken var svært enkelt utstyrt i begynnelsen (og ordet «tarvelig» ble brukt), men interiøret ble omfattende ombygget og pusset opp i 1948-49 under ledelse av Arnstein Arneberg i samarbeid med Axel Revold. Kirken ble gjenåpnet 18. september 1949. I de etterfølgende årene forfalt kirken noe, ettersom det gikk dårlig med fabrikkdriften, og vedlikeholdsutgiftene ble overtatt av kommunen. Senere er det meldt om gaver og oppussing. På begynnelsen av 2000-tallet ble kirken meldt å være i dårlig stand. Så ble det i 2006 meldt om bevilgninger til å gjøre noe med taket (og året etter ble det utlyst anbud i den forbindelse). I 2011 er det igjen flere hjertesukk om forfall ved kirke, kirkegård og bårehus (se f.eks. her, her og her).

Noen ord om inventaret: Som altertavle brukte man i begynnelsen et kors på fløyelsbakgrunn. Ny altertavle ble laget 1949 med tre bilder av Axel Revold som viser (fra venstre til høyre) Fristelsen, Oppstandelsen og Jesus som bærer korset. Bildene var laget noen år tidligere og var blitt utstilt i Kunstnerforbundet i 1946 til stor oppmerksomhet. Kritikkene ved den anledning var nokså blandet. Altertavlen er avbildet på Kirkenorge.no.

Den nåværende prekestolen ble tegnet av Arnstein Arneberg og utført av Anthon Røvik i 1948. Det står en lesepult like ved siden av. Døpefonten er også fra oppussingsperioden og har et dåpsfat gitt i gave fra skolebarna på Berger.

Kirken har et August Nielsen-orgel fra 1895 som ble restaurert av Venheim i 1985. De to kirkeklokkene er fra Barwell Founder i Birmingham, og er på alder med kirken.

Kirkegården ble tatt i bruk tidligere enn tiltenkt, da datteren til fabrikkeier Jürg Jebsen døde et par måneder før kirken ble innviet. Tillatelse ble gitt fra biskopen, og hun ble begravet ved kirken den 19. mars 1895, mens den offisielle jordfestelsen skjedde den 23. juni. Arkitekten N.P. Nilsen tegnet gravkapell til kirkegården i 1919, men etter saksbehandling og godkjennelse skjedde det ikke noe mer. Først i 1980 ble det laget tegninger til bårehus. Etter at midler var bevilget og tegninger revidert, ble bårehuset oppført og innviet den 27. mars 1989.

Det ble utgitt jubileumsbok til hundreårsjubileet i 1995.

Kilder og videre lesning:

Nesbygda kirke

Nesbygda kirke ligger langt nord i Svelvik kommune, ganske nær grensen til Drammen. Den er et tidligere bedehus med strandtomt. Nesbygda misjonsforening ble stiftet i 1911, og bedehuset ble oppført i 1915 og innviet den 1. januar 1916. Siden er det blitt gitt i gave til Svelvik menighet. Det har gjennomgått flere oppussinger og ombygginger, og det ble innviet som kirkebygg (da titulert som kapell) av biskopen den 15. september 1993.

Tomt til bedehuset ble i sin tid gitt av Karen Marie og Andreas Christoffersen, og ansvarlig for oppførelsen var byggmester Bjørge fra Drammen. Historielaget antyder at bygdefolk trolig bidro med dugnadsarbeid. Opprinnelig hadde bygget motsatt orientering av den nåværende. Det var inngang i sørøst mot veien gjennom et våpenhus, og prekestolen var i motsatt ende av bygget. Veggene hadde ådret brystpanel opp til 1,8 m høyrde, og over dette var veggene pusset. Også benkene var ådret. Det fortelles om noe varierende bruk av bedehuset. Det skal i perioder ha blitt brukt av pinsevenner, og det har vært noe søndagsskolebruk (når denne ikke har foregått i hjemmene). En kort periode på 1920-tallet avlastet bedehuset den lokale småskolen, der kapasiteten var sprengt på grunn av store barnekull. Rundt 1940 ble det innredet en liten leilighet i 2. etasje som var i bruk til utpå 1970-tallet.

Rundt 1959 ble våpenhuset revet og døren murt igjen. Orienteringen ble snudd slik at alteret kom i sørøstenden som nå. Mye av dette arbeidet ble organisert av daværende sogneprest Frøysland, som også fikk tak i det alterbildet som fortsatt er å finne i kirken. Det viser Såmannen. Nytt orgel kom også på plass.

Det fulgte en ny byggeperiode på 1970-tallet. Da ble et uthus revet, og det ble oppført en ny fløy med inngangsparti, garderobe og toaletter. Det sies at man på denne tiden hadde et frittstående klokketårn av tre telefonstolper, og at klokkene ble ringt med tau gjennom veggen.

Sitt nåværende utseende fikk kirken i en ombygging og omfattende oppussing på begynnelsen av 1990-tallet, en prosess som altså munnet ut i kirkevielse i 1993. Arkitekt i den forbindelse var Vidar Bech, som fremla flere alternative planer, inkludert et byggetrinn eller to som ikke er gjennomført. Takutformingen ble endret, og kirken fikk den takrytteren vi ser nær sørøstmønet i dag, der det henger en kirkeklokke. Arbeid ble utført av faghåndverkere og lokale frivillige. Det er kor i det lille utbygget i sørøst, og antall sitteplasser er rundt 100.

Siden har man fortsatt med å bytte ut instrumentene. Historielaget forteller om bytte av piano. Og mens kirkeleksikonet (1993) omtaler et elektronisk orgel, sier historielaget (2005) at man overtok et kisteorgel fra Molde domkirke. Det var vissnok ikke så pent, men er blitt pyntet på. Alterduker er sydd av lokale folk, og døpefonten (som er noe eldre) skal i sin tid ha blitt gitt av en lokale pinsevenn (skjønt det kan synes noe underlig, tatt i betraktning forskjeller i dåpssyn).

Det er ikke kirkegård her. Svelvik kommune består av bare ett sogn med tre kirkebygg, og de tituleres alle som kirker i dag. Det var bispevisitas i Svelvik i februar 2009.

Kilder og videre lesning:

Skoppum arbeidskirke

Skoppum (nå i Horten) har hatt bosetning siden vikingtiden, men betydelige befolkningsøkninger har kommet noe senere i stedets utvikling, så som etter anleggelsen av sagbruk og mølle på 1880-tallet samt i etterkrigstiden.

På 1980-tallet ble det vedtatt å oppføre en arbeidskirke på stedet, og etter endel frem og tilbake ble grunnstein nedlagt i mai 1988 og kirke innviet et års tid senere. Den er tegnet av arkitektselskapet Korneliussen, Elvestad og Ose i Horten, også kjent som KEO arkitekter. I tillegg til kirkerom inneholder bygningskomplekset kirkestue, barnehage, ungdomssal, speiderrom m.m. Det har til sammen 200 sitteplasser, ifølge kirkeleksikonet. Utenfor kirken står en støpul.

Alterbildet henger på veggen bak alteret og viser et kors. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestol og døpefont laget av Einerud innredning i 1989, mens kirkesølvet kommer fra Th. Martinsen. Bondekvinnelaget ser ut til å ha besørget altertekstiler, mens Ruth Tørnby laget messehagler i 1992.

Kirken feiret tyveårsjubileum i 2009. Det er ikke kirkegård på stedet. Formodentlig brukes Borre kirkegård.

Kilder og videre lesning:

  • Horten kirkelige fellesråd (PDF-brosjyre, tatt av nettet)

  • KEO arkitekter (side tatt av nettet)
  • Norske-kirker.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 548
Annonse