Viser arkivet for stikkord oslo, indremisjon

Manglerud kirke

Manglerud kirke ligger like ved Manglerud T-banestasjon og Manglerud senter, ikke langt fra Ryenkrysset i Oslo. Menigheten ble formelt utskilt fra Østre Aker i 1959, men hadde nok fungert noen år før det, for i 1946 fikk de seg et tømret menighetshus etter å ha fått avslag på søknad om byggebidrag til kirke fra kommunen. Dette huset ble kirkeviet i 1953.

Kirken vi nå ser, ble planlagt og bygget som arbeidskirke, tegnet av Carl Corwin (som vi ellers kjenner fra bl.a. Bredtvet kirke og fra Mariakirken på Lillehammer). Den ble innviet den 8. desember 1963.

Kirken har et hovedbygg med bratt, skifertekket saltak som går nesten ned til bakken (nærmest naustformet) og en sidefløy med menighetssal, dåpssakristi, kontorer og ungdomsrom. Det høye klokketårnet er frittstående. Kirkerommet har 400 plasser (noen kilder sier 300) og menighetssalen 200, og det er 50 plasser i et lite kapell.

Korvinduet er 15 meter høyt og har glassmalerier av Sigurd Winge som forestiller Kristus — fra lidelse til seier. Dette fungerer som alterbilde. Døpefont, prekestol og lysarmatur er arkitektens verk, og det henger to tepper knyttet av Else Poulsson i koret. Kirken har et Jørgensen-orgel og tre kirkeklokker fra Olsen Nauen.

Det var lenge meldt om problemer ved Manglerud kirke, blant annet betong som løsnet fra fasaden. Gravferdsetaten meldte i en årsberetning at arbeidet med rehabilitering kom i gang sommeren 2008 og var forventet ferdig sommeren 2009, men det tok litt lengre tid. Nå er imidlertid kirken pakket ut igjen.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten i Oslo kommune henviser til Klemetesrud og Alfaset samt urnegraver på Østre Aker kirkegård.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 64-65

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 352-353
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 713
  • Manglerud menighet
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Saron Groruddalen

Saron Groruddalen er en pinsemenighet på Ammerud i Oslo som holder til i dette huset. Menigheten skriver litt om sin egen historie på nettstedet. Det fremgår at menigheten ble stiftet i 1911, og at den i 1998 slo seg sammen med den noe større menigheten Saron Oslo (stiftet 1933). Det er også kort omtale i Wikipedia. Ifølge pinsebevegelsens nettsted teller menigheten 68 medlemmer og 12 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Fossum kirke

Fossum kirke ligger like ved Stovner senter øverst i Groruddalen. Menigheten ble utskilt fra Høybråten i 1970 og formelt opprettet i 1972, ifølge «Oslos kirker». Før byggingen holdt menigheten til i forskjellige lokaler. Denne arbeidskirken i tegl ble tegnet av Anker & Hølaas og oppført av Selvaagbygg, som på den tiden bygget Stovner senter og tilbød seg å bygge kirken for et beskjedent beløp. Det ser ut til å ha vært noe lokal uenighet om byggingen, siden Stovner kirke, som er ganske nær, var på planleggingsstadiet.

Fossum kirke ble innviet den 12. september 1976. Den har 200 plasser i skipet og 400 i siderommene. Det ble feiret 30-årsjubileum i 2006.

Alterutsmykningen ble laget av Zdenka Rusova i 1976. Den har et messingkors på en malt flate med flammemønster. På sideveggene er det tolv bilder med motiver fra Jesu liv, utført av Ewa Calber Westelius i 1996. Koret ble skiferlagt i 1996.

Orgelet er fra 1991, fra Ryde og Berg. Det sies å være blant Oslos beste kirkeorgler. Kirkeklokkene, fra Olsen Nauen, henger i et frittstående klokketårn, der det også er et klokkespill med tolv klokker.

Kirken brukes endel til konserter, og ellers er det — som ved kirker flest — forskjellige aktiviteter her, som f.eks. speidervirksomhet og søndagsskole. Og Groruddalen kirkeakademi ser ut til å ha en rekke møter her. I 2012 ble det besluttet å slå sammen sognene Fossum, Høybråten og Stovner.

Fossum kirke har ikke kirkegård. Gravferdsetaten henviser til Høybråten kirkegård.

Kilder og videre lesning:

Sankt Olav katolske domkirke

En periode var det ganske strengt når det gjaldt religiøs praksis i dette landet. Christian VI innførte kirketukt (helligdagsforordningen, 1735) og tvungen konfirmasjon (konfirmasjonsforordningen, 1736), og i 1741 fikk vi konventikkelplakaten, som ble brukt mot legpredikanter som Hans Nielsen Hauge. Mange husker nok også Grunnlovens paragraf 2 fra sin skolegang, med de beryktede ordene «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Det var denne paragrafen Wergeland kjempet for å endre.

Utover 1800-tallet skjedde det en viss oppmykning — i første omgang for kristne. I 1842 ble det gitt dispensasjon til en katolsk dåp, og i 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet, den første etter reformasjonen — se Wikipedia-artikkelen om katolisismen i Norge. Dette var Sankt Olavs menighet, som feiret sin første messe i et provisorisk Sankt Olavs kapell den 16. april det året. Det var begrensninger på utadrettet virksomhet før man fikk dissenterloven i 1845, som gav større religionsfrihet for kristne generelt. Oslo apostoliske vikariat fikk status som bispedømme den 29. juni 1953. For øvrig står det om bispedømmets historie i Wikipedia og hos Den katolske kirke i Norge.

Sankt Olav domkirke ligger mellom Akersgata / Ullevålsveien og Akersveien og danner fondmotiv for den som kommer spaserende opp Akersgata. Denne nygotiske langkirken i tegl ble tegnet av H.E. Schirmer og oppført i 1852-56 av murmestrene F.W. Metz og brødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. Domkirken ble innviet den 24. august 1856 av daværende katolske biskop i Stockholm, Jacob Lorenz Studach. Kirken er pusset opp flere ganger etter innvielsen, så som til jubileet i 1956, i 1976 (da den fikk nytt interiør etter tegninger av Jan Sigurd Østberg og Thomas Thiis-Evensen) og i 1997.

Kirkerommet kan studeres på dette bildet, og det finnes et fotoalbum hos Den katolske kirke. Istedenfor altertavle har kirken glassmalerier i korveggen, og i skipet har åtte vinduer glassmalerier som avbilder norske helgener. Dronning Josefine — Oscar Is gemalinne, som var katolikk — skjenket et alterbilde til kirken til innvielsen, en kopi av Rafaels sikstinske madonna utført av grevinne Sophie Adlersparre. Dette henger nå til høyre for korbuen, og til venstre henger en kopi av Rafaels bilde Forklarelsen, som var en gave fra Sta. Eugenia katolske menighet i Stockholm. Dronning Josefine gav også kirken et korteppe med blomstermotiver som hun og hoffdamene hadde brodert. Det tas ut ved høytidelige anledninger.

Kirken har det som går for å være det eneste kjente relikvium fra Olav den hellige, Olavsarmen. Den ble gitt i gave til dronning Josefine fra den danske stat og kom til kirken under en høytidelighet den 3. august 1864. Korsveien fra ca. 1900 har en rekke relieffer. I enden mot Akersgata er det et stort mosaikkbilde med motivet Maria Mater Ecclesiae, en kopi fra 2000 etter et alterbilde i Peterskirken, utført i Vatikanets mosaikkverksted. Utenfor kirkedøren står en skulptur av sankt Olav utført av Ragnhild Butenschøn i 1984. Under bildet av den sikstinske madonna er en kopi av en madonnafigur fra Enebakk kirke (hvis original nå er på Kulturhistorisk museum), laget av Petter C. Omtvedt og anbragt i kirken i 1997.

Kirken har en lesepult med moderne stålramme, og døpefonten er av granitt. Orgelet er beskrevet her. I tårnet henger tre kirkeklokker støpt av Joh. A. Beckmann i Stockholm i 1866.

Rett ved kirken ligger Sta. Sunniva skole, og i tilknytning til den fikk St. Josephs kapell status som kirke i 2007.

Kilder og videre lesning:

Fra Akersveien

Det arbeides rundt kirken

Fondmotiv i St. Olavs gate

Sankt Olav

Kirkerommet

Krigsminnesmerke

Storsalen (Oslo)

Storsalen menighet holder til i Staffeldts gate 4 i Oslo (nær Grotten) og er tilsluttet Normisjon. Menighetslivet er også skildret her, og det er oppslag om både Storsalen og Normisjon i Wikipedia.

Bygget og salen ble tegnet av Ove Bang for Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap og ble innviet i 1935. Det regnes som et viktig verk innen norsk arkitektonisk modernisme, og Arne Korsmo sa ved innvielsen at Storsalen kunne betraktes som «fødselsdagen for moderne norsk arkitektur». Arkitekten ble for dette tildelt Houens fonds diplom for 1936.

Kilder utover tidligere nevnte:

  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 41-42

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 531

Misjonssalen (Oslo)

Misjonssalen i Tullins gate 4 i Oslo er tilsluttet Norsk luthersk misjonssamband (tidligere Kinamisjonsforbundet; hjemmeside her) og brukes både til gudstjenester (eller forkynnelsesmøter) og andre typer arrangementer.

Arkitekt var Kristian Biong. Misjonssalen stod ferdig i 1934 og er en representant for 1930-tallets norske funksjonalisme. Salen har ifølge Oslo byleksikon 600 sitteplasser.

Kilder utover tidligere nevnte:

  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 41

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 584

Sankt Hallvard kirke (Oslo)

Sankt Hallvard katolske kirke på Enerhaugen ble tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto og innviet i mai 1966. Kirken er en del av et fransiskanerkloster, og den fikk i 1993 et tilbygg med menighetssal og kontorer for Fransiskushjelpen (som hadde femtiårsjubileum i 2006). Også dette tilbygget ble tegnet av Lund og Slaatto.

Det utvendig mer eller mindre kvadratiske bygget er av betong, og veggene er forblendet med rød tegl. Innvendig er kirkerommet sirkelrundt, og taket har en nedhengende betongkuppel, omtrent som om himmelen faller ned i hodet på en. Kirkerommet har ca. 300 sitteplasser. Anlegget regnes som en klassiker i norsk arkitektur, og arkitektene ble tildelt arkitekturprisen Houens fonds diplom for det i 1975. Den som vil fordype seg i arkitekturen, bør begynne med å lese artikkelen om kirken i bind 6 av «Kirker i Norge».

Altertavlen er malt av Anne-Lise Knoff i 1986 og forestiller krusifikset fra San Damiano-kirken i Assisi (nå i Santa Chiara, men det er en kopi i San Damiano). Knoff har tatt med enkelte særegne detaljer som at Frans av Assisi er malt inn i krusifikset. Knoff har også malt altertavlen i Sakramentskapellet, inspirert av en altertavle i Hedalen stavkirke. Kirken har ellers blant annet en korsvei i form av betongtavler med tekst, laget av Hermann Bongard.

Kirken betjener Oslos østre katolske menighet (eget nettsted her). Wikipedia har en artikkel om katolisismen i Norge.

I januar 2012 meldes det at Riksantikvaren har besluttet å frede kirken og klosteret.

Kilder og videre lesning:

  • Lund & Slaatto: St. Hallvard kirke og kloster (ARFO, 1997)

  • Sankt Hallvard kirke på katolsk.no

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 159
  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 186-193
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 490
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 172-173

Alternativ vinkel

Fransiskushjelpen

Skriften på veggen?

Bratt bakke

Vegg som en uinntagelig festning

Forskjellige funksjoner

Oslo sjømannskirke

Admiral Jacob Børresen fikk i 1916 oppført en villa tegnet av Arnstein Arneberg i det som siden ble Admiral Børresens vet 4 på Bygdøynes. Børresen døde i 1943, og i 1954 overtok Den Indre Sjømannsmisjon villaen og tok den i bruk som sjømannskirke etter innvielse 20. juni samme år ved biskop Johannes Smemo i kong Haakons nærvær. Lokaler ble også leid ut til forskjellige arrangementer.

Det var ifølge litteraturen 50 sitteplasser i kapellet og 150 i en stor, tilstøtende festsal. Denne og sakristiet ble påbygget i 1962. Altertavlen var et trekors med utskjæringer. Kirken hadde ellers et harmonium samt en kirkeklokke fra Olsen Nauen.

Eiendommen ble lagt ut for salg i 2014. Kort tid etter er det meldt at den var solgt, uten at salgssummen avsløres. Den Indre Sjømannsmisjon har siden ervervet nytt lokale i Løkkegangen 1–3 der det blant annet drives kafévirksomhet.

Kilder og videre lesning:

  • Den indre sjømannsmisjon

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 132
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag. 1993), s. 720
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 437

Piperviken småkirke

Piperviken småkirke er for lengst revet, men hadde i sin tid adresse Munkedamsveien 12, mens tårnet lå ut mot Klingenberggata, som den gangen gikk helt til Munkedamsveien. Vi ser monumentet over Johan Svendsen ved Oslo konserthus, som har adresse Munkedamsveien 14. Kirken så slik ut.

Småkirkebevegelsen som fenomen er kort beskrevet hos Wikipedia. Piperviken småkirkemenighet lå under Johannes menighet, som også for lengst er nedlagt. Piperviken småkirke var imidlertid et kjent innslag i Vika på første halvdel av 1900-tallet, og den ble i sin tid belønnet med A.C. Houens fonds diplom for fremragende arkitektur. Den ble tegnet av byarkitekt Harald Aars og innviet i 1911. Arkitekten berømmes i denne sammenheng særlig for å ha utnyttet en vanskelig og uregelmessig tomt på en god måte. Selve bygget er skildret hos Artemisia.no og i boken «Oslos kirker». Det fortelles for øvrig at budsjettet ble grundig overskredet, men at betydelige gavebidrag dekket utgiftene.

Selve kirkerommet var i 2. etasje og hadde rundt 500 plasser, mens det i kjelleren var menighetssal med plass til bortimot 400 mennesker. Bygget hadde også boliger for prest, menighetssøster og kirketjener, og det var studenthybler i tårnet.

Altertavlen hadde en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator, som er kopiert til flere norske kirker. Dette bildet henger nå i menighetssalen i Hasle kirke, som også har fått overført kirkeklokkene. Pipervikskirken fikk glassmalerier utført av Karl Kristiansen i 1920-årene, og i 1936 utsmykket Christian Benneche hvelv og kor samt menighetslokalene.

Etter at Johannes kirke ble revet, leide Johannes menighet lokaler i kirken her. Etter krigen ble Vika-området sanert, og i 1959 ble Piperviken småkirke revet. Menigheten ble lagt under Domkirken.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 18-19

  • Artemisia.no
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 450
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia

Bygdøy kirke

Bygdø kapell ble oppført på kongsgårdens grunn sommeren 1876 og innviet den 30. oktober samme år. Byggingen skjedde på initiativ fra konsul Thorleif Schjelderup, som også finansierte byggingen, da avstanden til Vestre Aker kirke ble opplevd som for lang i en tid da transport foregikk med hest og kjerre. Kapellet brant i 1958, og det tok noen år før man fikk bygget ny kirke på samme sted. I mellomtiden brukte menigheten villaen Fredriksborg i Fredriksborgveien 18 som interimskirke. Den er nå menighetshus. Bygdøy kirke ble tegnet av Finn Bryn og innviet i 1968. Først i 1984 ble Bygdøy eget sogn, utskilt fra Ullern.

Kirken ligger på en kolle like ved Bygdøy skole. Bygget er av hvitmalt betong og har stort skråtak og en frittstående støpul (klokketårn) med to kirkeklokker fra Olsen Nauen. Antallet sitteplasser er ca. 200. Bygget inneholder også sakristi, dåpsrom, kirkestue og kjøkken i kjelleren.

Alterbildet er en glassmosaikk med metall og gullbelagte felt av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1995. Opprinnelig stod det et stort messingkors med innlagte turkise emaljebiter her. Det er siden flyttet til sideveggen. Prekestol og døpefont er tegnet av arkitekten. Kirken har et 15 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen som i boken «Oslos kirker» og «Oslo Byleksikon» dateres til 1977, men som ifølge kirkeleksikonet er fra 1968. I vest har kirken kobberdører med relieffer av Ørnulf Bast.

Kirken ble utsatt for tyveri for noen år siden, men det later til at tyvegodset ble funnet igjen. Det var bispevisitas i Bygdøy menighet i mars 2010. Bygdøy menighet har felles administrasjon med Frogner menighet.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten i Oslo kommune henviser til Vestre gravlund og Voksen kirkegård.

Det er publisert en rekke interiørbilder fra kirken på Wikimedia Commons.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 117 samt s. 14-15 (om kapellet)

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 109

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag. 1993), s. 701

  • Bygdøy menighet
  • Kirkesøk
Annonse