Viser arkivet for stikkord den, katolske, kirke

Kilebygda kirke

Kilebygda kirke er den sørligste kirken i Skien kommune der den ligger ved Kilevanns bredder, nesten rett vest for Porsgrunn by. Området var en del av Solum kommune før denne ble slått sammen med Skien i 1964. Vi befinner oss i det som var Løvenskiold-land. Familien eide Bolvik jernverk og det meste av området ellers, og ved konkursen og tvangssalget av verkets eiendommer i 1841 ble gårdene kjøpt opp av lokale bønder. Disse henvendte seg etterhvert til kommunen for å få oppført kirke. Dette skjedde på et tidspunkt da det var aktuelt å utvide Solum kirkegård, og det visste man å spille på. Ved å oppføre ny kirke med kirkegård i Kilebygda kunne man slippe unna utvidelsen.

Kilebygda kirke ble oppført av byggmester Gunnar Kongerød, som tok utgangspunkt i en typetegning av Chr.H. Grosch. Kirken stod ferdig sommeren 1859 og ble innviet av prosten den 15. september. Kirkens skip er åttekantet og har 300 sitteplasser. Koret er i en nesten kvadratisk del øst for skipet, og på vestsiden er det våpenhus. Det er takrytter midt på åttekantdelen. Året etter innvielsen ble Kilebygda eget sogn i Solum prestegjeld. Området hadde tidligere tilhørt Mælum sogn.

Kirkerommet er preget av en rekke søyler, og det er gallerier langs veggene i skipets vestre halvdel. I øst er det korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

I altertavlen er et trekors, formodentlig skåret av byggmester Kongerød og med forgyllinger malt av Ola Heia. Bakgrunnen er nærmest himmelblå. Også prekestolen er skåret av byggmesteren og malt av Ola Heia. Kirkens første orgel ble bygget i 1883 av Isak O. Engh. Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra 1965 eller 1966. Det har 11 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er ifølge kirkeleksikonet fra 1901.

Kirkegården ble anlagt samtidig med kirken, men grunnen er ikke særlig godt egnet til gravplass. I 1883 ble kirkegården derfor lagt til Rognsbru i stedet, noen få hundre meter lenger sør. Dette vakte imidlertid misnøye, og den opprinnelige kirkegården ble tatt i bruk igjen etter at det var påfylt masse. Begge kirkegårdene er fortsatt i bruk. Grenland Ættehistorielag har registrert gravene. Vest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg (oppført 1954). På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Rognsbru kirkegård

Rognsbru kirkegård

Stridsklev kirke

Av Stridsklev kirke (i Klevstrand sogn, samme som for Herøya kirke) er det så langt gjennomført ett av to byggetrinn. Det er en arbeidskirke som ble oppført i år 2000 og innviet den 3. desember. Forut for byggingen var det en omfattende innsamlingsaksjon, og øvrig finansiering er ved Porsgrunn kommune.

Kirken er tegnet av Børve og Borchsenius ved Kåre Kverndokk, hovedentreprise er ved Buer Entreprenør, og Sønke Mahler står for kunstnerisk utsmykning.

Selve kirkebygget er beskrevet hos Børve og Borchsesnius mens det finnes forskjellige avisutklipp som belyser historien rundt byggingen på dette nettstedet. Porsgrunns Dagblad omtaler den politiske tautrekkingen som førte til byggevedtak. Det finnes dessuten noen interiørbilder på Kirkesøk

Nytt orgel fra nederlandske Reil ble innviet den 2. oktober 2011.

Det er ikke kirkegård ved kirken, som står bak Kiwi-butikken på Stridsklev og foran stedets skole.

Det var bispevisitas i Klevstrand i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Klevstrand kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Ervik kirke

Ervik kirke kalles også St. Svithun minnekapell, til minne om hurtigruteskipet Sanct Svithun, som ble skutt i senk av britene i 1943. Ved den anledning bidro en lokal redningsaksjon til å begrense antall drepte, og man klarte også å berge skipsklokken, som senere ble brukt som kirkeklokke. NS syslet med planer om minnekapell og nedla grunnstein i 1944, men saken ble utsatt. Fra 1960 ble det arbeidet for å få oppført et kapell på stedet. Det ble tegnet av Olav Platou (som arbeidet ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor og overtok et prosjekt Arneberg fikk kort tid før han døde) og innviet den 14. juni 1970. Ervik fikk sognestatus i 1997, og det tidligere kapellet tituleres nå som Ervik kirke.

Ervik kirke er en langkirke i mur med en karakteristisk løkkuppel. Kirken er innredet etter arbeidskirkeprinsipper med skyvedør bakerst i kirkesalen mot et par møtesaler. Kirken er møblert med jærstoler og har ifølge Kirkesøk 180 sitteplasser, mens det ifølge fylkesarkivet dreier seg om 75 eller 150 avhengig av om skyvedørene er lukket eller åpne. I kirkebygget er det utstilt flere gjenstander knyttet til det senkede skipet, deriblant skipsfløyten og en modell. Det finnes også en minneplate med navn på de omkomne. Ankeret ble tatt opp av vraket i 1996 og er utstilt utenfor kirken.

Korenden av kirkesalen er hevet med et lite trinn over resten av rommet, som et lavt podium. Altertavlen har form av et kors med en kvinneskikkelse på veggen bak alteret, og ble laget av Kalla Skrøvseth i 1979. Den er inspirert av historien om forliset. Kirken har glassmalerier, prekestol og døpefont med fat og mugge fra 1970. Orgelet (fra 1990) er elektronisk og av merket Cantor. Det har 25 stemmer. Et nederlandsk ikon fra 1996 viser Sta. Sunniva.

Ervik kirkegård, som antas å være fra 1500-talet, er like ved siden av kirken.

Kilder og videre lesning:

Volda kirke

Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, og en stavkirke er omtalt på 1400-tallet. (Aslak Bolts jordebok snakker om «Halkelsuiks kirkio sogn».) Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i 1858. Den ble avløst av en korskirke (se modell og bilde) tegnet av Chr.H. Grosch. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen. Denne kirken brant allerede natt til 7. april 1929, og med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Ny kirke ble tegnet av Arnstein Arneberg og innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer.

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet er utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Jesu lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et sysnbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Gravsøk kan gjøres her. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Leikanger kirke (Selje)

Da det ble oppført ny kirke i kommunesenteret Selje i 1866, ble materialene gjenbrukt i Leikanger på den andre siden av Stadlandet. Kirken ble innviet 28. oktober 1866 som «Legangers Capel» og hadde et par hundre sitteplasser. Denne kirken ble raskt funnet å være for liten, og i 1895 ble den utvidet under ledelse av Lars Sølvberg. Kirken ble delt på langs og vestveggen flyttet utover. (Orienteringen er fra nord-nordvest mot sør-sørøst, slik at det dreier seg om langveggen.) Mye av materialene ble byttet ut, så man man kanskje like godt snakke om nybygging, men det skal finnes rester av gamle materialer i veggene her og der. Kirken fikk nytt tårn. Etter denne ombyggingen eller nybyggingen var kirken ikke til å kjenne igjen, og den var dobbelt så stor som før, med rundt 400 plasser. I dag opererer Kirkesøk med 370 plasser.

Leikanger kirke er en langkirke i tre med tårn ved inngangen i nord-nordvest, rektangulært skip, smalere og lavere kor og sakristiutbygg som er enda mindre igjen. Kirken ble tidligere titulert som kapell, men Leikanger fikk full sognestatus i 1997. Kirken ble omfattende restaurert i 1966.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korveggen er nokså bred, og det henger faktisk tre altertavler på den. Tavlen i midten er en katekismetavle fra rundt 1600, som et alterskap med dører som kan lukkes. Den er noe mer forseggjort enn de tidligste katekismetavlene etter reformasjonen. I midtfeltet står Fader vår, i gavlfeltet er misjonsbudet fra Mark. 16, 15-16, og ellers finner vi sitater fra Joh. 3, 16, Luk. 22 (nattverdens innstiftelse) og Matt. 28, 20.

Bildene i de to andre tavlene viser korsfestelsen med Maria og Johannes. Tavlen til venstre ble brukt før utvidelsen i 1895. Bildet ble malt i 1694 av kjøpmann og amatørmaler Alexander Didrichsøn Fester, som ellers har malt bl.a. altertavlen i Eid kirkeNordfjordeid.

Tavlen til høyre hang bak alteret fra 1895 til 1966. Bildet er malt av Hanna Therese Lund (1849-1923). Det går for å være en kopi etter Rubens. Undertegnede har ikke vært tett innpå bildet, men undres på om det ikke heller kan være kopiert etter et bilde i Louvre som også har med Maria Magdalena og er malt av Rubens-eleven Anthonis van Dyck. Teksten under bildet i tavlen lyder: «See det Guds lam» (Joh. 1, 29)

Prekestolen er blant de eldre i norske kirker — fra 1592. Døpefonten antas å være fra 1866 og har et dåpsfat fra rundt 1600. Det finnes noe eldre nattverdsutstyr.

Orgelet har 17 stemmer og ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1970. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1906. Da den ble tatt i bruk, ble gamleklokken overført til klokketårnet på Ervik kirkegård.

På kirkegården i Leikanger står en minnebauta av stein med fire metallpaneler. Her minnes omkomne på havet og under krigen. Blant de førstnevnte er et eget panel til minne om Stavenesulykken i 1953.

Kilder og videre lesning:

Flekkerøy kirke

Før den store kommunesammenslåingen i 1964 lå Flekkerøya i Oddernes kommune, som omgav Kristiansand. Øya har hatt fastlandsforbindelse via Flekkerøytunnelen siden 1989. Kirken ble tegnet av Gabriel Tallaksen og oppført noen år før kommunesammenslåingen. Den ble innviet i 1960. I 1970 ble den utvidet etter tegninger av Sven Tallaksen. Galleriet ble utvidet og stolinnredningen skiftet ut i 1998, og i 2002-03 var det også en viss oppgradering av bygningskomplekset.

Flekkerøy kirke er en arbeidkirke i betong som er delvis forblendet med skiferheller. Kirken har saltak og asymmetrisk plassert tårn. Den har ifølge Kirkesøk 375 sitteplasser. Foruten kirkerommet har anlegget ifølge kirkeleksikonet dåps-, side-, forenings- og grupperom samt kirkestue, menighetssal og spisesal. Kirkerommet har langplan, og korpartiet er hevet et par trinn over selve kirkegulvet. Kirken er innredet med løse stoler snarere enn faste benker.

Opprinnelig var det et trekors på alterveggen, men kirken har nå alterbilde i form av en billedvev laget av Else Marie Jakobsen til førtiårsjubileet i 2000. Prekestolen (ved snekkerfirmaet Hansen og Jansnæs, 1960) er enkel og står i koråpningens venstrekant. Den har et prekestolteppe av Else Marie Jakobsen fra 2003. Døpefonten (også ved Hansen og Jansnæs) er av tre og har sølvfat med due. Kirken har et elektronisk Allen-orgel fra 1990. Dette er imidlertid i ustand, og kirken har overtatt digitalorgelet som ble brukt i domkirken mens pipeorgelet ble skiftet ut der. Klokkene er støpt av Olsen Nauen. Kirken har også glassmalerier (ved firmaet Aspaas) fra 1960.

Flekkerøy sies å ha den høyeste kirkesøkningen i Kristiansand, og kirken anses å være for liten. Det ble vedtatt å utvide den i 2009, men på grunn av kostnadsnivået ble ikke planene gjennomført. Det er imidlertid utlyst prekvalifisering til konkurranse om nytt kirkebygg der fire deltagere skal plukkes ut våren 2015.

Det er kirkegård ved kirken. Gravene er konsentrert til nordsiden, og det regnes med at det snart vil bli nødvendig med utvidelser. Bårehuset brukes visstnok mest av kirkegårdsarbeidere. Foran kirken er et krigsminnesmerke. På det nevnes også en som ble reddet av de hvite bussene etter å ha blitt merket for livet, og som døde i 1968.

Det var bispevisitas i Flekkerøy i februar 2014.

Kilder og videre lesning:

Til kirkesalen

Flere slags rom

Kirkegård

Krigsminnesmerke

Austre Moland kirke

Austre Moland kirke er Arendal kommunes nordligste kirke og er godt synlig på østsiden av E18. Den kan rent overfladisk minne om nabokirken Holt og til en viss grad om Søndeled og Dybvåg kirker, som heller ikke er så langt unna. Det henger nok sammen med at den fikk sitt utseende i omtrent samme periode av noen av de samme personene, og tårnet er da også inspirert av tårnet på Holt kirke. I motsetning til disse nabokirkene har imidlertid Austre Moland kirke ingen middelalderdel, men kirkestedet er fra middelalderen, da det sannsynligvis stod en stavkirke her. Den er første gang omtalt på slutten av 1300-tallet. Fra 1600-tallet har vi forskjellige rapporter om brøstfeldighet og reparasjoner, og i 1672 heter det at kirken skal rives og ny kirke oppføres.

Austre Moland kirke ble oppført av byggmester Ole (eller Oluf) Ormsen og innviet i 1673. Den var da en laftet langkirke. Ole Nielsen Weierholt bygget tårn på denne kirken i 1750, og i 1775 ble spiret endret og fikk de fire fialene vi nå ser, også dette ved Weierholt. I 1779 ble kirken utbygget til korskirke ved byggmester Beint Gundersen Skjævestad, slik at det gamle skipet utgjør vestre korsarm. Kirken har utvendig panel, og den går for å være eneste kirke i området som har utvendig dekormaling rundt vinduene og dørene. Inngangsportalen med baldakin i vest skal være laget av Weierholt i 1780. Kirkesøk oppgir antall sitteplasser i kirken til 496.

Innvendig er det kor i østre korsarm, mens de tre andre korsarmene har gallerier. Det kom til noe nytt inventar i løpet av 1780-tallet, deriblant altertavle skåret av Weierholt. Kirken stod umalt innvendig til 1797, da det ble inngått avtale med Anders Grundesen Løve om maling av interiør og inventar. Han malte hvelvingen blå med skyer og basunengler, og han malte kongemonogram, kirkebenker osv. Samtidig malte Niels Christensen L. (en malersvenn som ellers ser ut til å være en ukjent størrelse) galleribrystningene. De har bilder av en rekke bibelfigurer (avbildet på Kunsthistorie.com). Senere ble interiør overmalt og inventar skiftet ut i 1870-årene, men så ble interiøret restaurert etter planer utarbeidet av Finn Krafft på 1920-tallet og gjennomført etappevis frem mot 1961.

Altertavlen ble skåret av Weierholt i 1784 etter forbilde av altertavlen i Holt kirke. Et maleri viser nattverden (malt av «en vanlig maler», sies det), og over det ser vi et krusifiks skåret av Weierholt. Øverst troner en figur med rikseple og fane som nok skal være den seirende Kristus, men som minner mye om de gutteengelfigurene med basuner som han er omgitt av. Det hele er innrammet med akantus, og det er malt draperier på veggen bak. Det siste skal være gjort av Jens Taxeraas i 1805. Da Weierholts tavle kom på plass, ble den tidligere tavlen (fra 1735) solgt på auksjon. På 1800-tallet ble så Weierholts tavle skiftet ut en periode. Sognepresten kjøpte, med kirkevergens samtykke, inn et nytt alterbilde som viser Jesus i Getsemane. Det ble malt av Hedvig Lund, visstnok sammen med hennes mann, Bernt Lund. Dette vakte imidlertid misnøye i menigheten, og det gamle bildet kom på plass etter en sund, mens det nye ble henvist til sakristiet før det ble gitt til Stokken kirke, der det fremdeles er i bruk i altertavlen. Det samme motivet skal for øvrig være å finne i altertavlen i Løten kirke og i et maleri i Våler kirke (før brannen, ihvertfall).

Prekestolen er fra 1730-årene og har evangelistbilder malt av Mogens Fogh (en dansk maler som var i området en ti års tid før han i 1740 vendte tilbake til Horsens). Ellers finnes det faste benker i korets nordøstre og sørøstre hjørner. Førstnevnte ser ut til å være rester av en skriftestol som Jens Christensen Stær malte i 1784. Kirkebenkene ble skiftet ut rundt 1870, men ved restaureringen kom de gamle benkevangene med påmalte navn tilbake på plass. De eldste er fra 1735. Døpefonten ble gitt til kirken i 1754 og staffert i 1797. Kongemonogrammet på korbjelken er for Kristian VII og bæres av løver. Det er skåret av Niels Fløystad og altså malt av Løve.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1796. I 1915 fikk kirken et August Nielsen-orgel fra 1878 (et av hans tidligste) som tidligere hadde vært brukt i Sandar kirke i Sandefjord. Dette stod på galleriet i nord til det i 1936 ble flyttet til vestgalleriet. I 1958 var det blitt så skadet at det sluttet å virke. Det ble senere reparert, men ble aldri godt. Nytt orgel ble anskaffet i 1973. Det er ifølge jubileumsboken (som ble utgitt før orgelet var på plass) fra Vestlandske orgelverksted på Hareid og har 18 stemmer (2 manualer og pedal). Det er snakk om innvielse 14. oktober i nevnte år.

Begge kirkeklokkene er støpt av Jacob Rendler, den ene i 1750, den andre i 1754. Av andre gamle inventargjenstander kan nevnes kirkesølv og en fattigblokk. Flere (og skarpere) interiørbilder er å finne på nettstedene Agderkultur og Kunsthistorie.com.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Den er omgitt av steingjerde, og det står en treportal foran vestinngangen. Utenfor kirkegårdsmuren er det krigsminnesmerke og en minnebauta over begivenhetene i 1905. Ved parkeringsplassen står et hus som formodentlig er kirkestue. Prestegården ligger like nord for kirken og passeres på vei til kirken.

Det var bispevisitas i Austre Moland i februar 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid E. Nilsen: Austre Moland kirke (Austre Moland menighetsråd , 1997)

  • Olav Weierholt: Kirken i Austre Moland: Festskrift til 300-års jubileet i 1973 (Arendal, 1973)
  • Kunsthistorie.com
  • Bjarne Karsten Nenseter og Torvald Slettebø: Austre Moland kirke (Agderkultur)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 14-15
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Slagen kirke i Slagendalen er et landemerke med sine to tårn. Den ligger like ved Oseberghaugen og har utsmykning som er inspirert av funnet i haugen.
NKB har flere bilder av kirken. Jeg supplerer med mine bilder da jeg bl.a. har fotografert krigsminnesmerket som står på kirkebakken.
Linken om Slagen kirke på Wikipedia er innholdsrik med flere linker videre til andre nettsteder.
Kirken er kjent for sin flotte akustikk. Kirkeorgelet fra 1972 har 32 stemmer og regnes som distriktets fineste konsertorgel.
Over inngangsdøren i Slagen kirke finner vi et bilde av en Pelikan som nærer sine barn med blod fra sitt eget bryst.
Dette er et symbol på Kristus som gir liv til menigheten gjennom at han døde og ga sitt liv og blod for oss.
Under bildet er det Osebergskipet som er avbildet.
Pelikanen finner man igjen flere steder i utsmykningen innendørs også, og Osebergskipet finner vi igjen i altertavla.
Flyttelegende om kirken. Klikk på bildet av kirken på denne linken for å få opp historien.
Detaljer om orgelet Denne linken gir også et inntrykk av kirken innvendig.

Kapellet ved kirken og utsikt over kirkegården vestover.

Krigsminnesmerket på kirkebakken er av Carl E. Paulsen
Minnesmerket er reist til minne om 146 sjøfolk og 19 andre som døde på annen måte. Dette gjelder i gamle Sem kommune
Det ble avduket 18.11. 1951 etter en gudstjeneste.

Bygningen vi ser nede ved veien til venstre er Klokkeråsen skole
Den har også utsmykning inspirert av sin berømte nabo Oseberghaugen.

Under en gammel eik i hjørnet av kirkegården øverst ved kirken står minnesmerket over maleren Sven Jørgensen

Slagen kirke på NKB
Slagen kirke sett fra Robergrønningen
Info og bilder om det gamle og det nye Osebergskipet

Et besøk i Søndre Slagen kirke er en fin opplevelse. Kirken er vakker. Beliggenheten i skogen gjør at det blir en egen ro som faller over en, spesielt om man tar beina fatt og går turveien gjennom Slagenskogen til kirken.
Wikipedia kan vi lese om kirken… Søndre Slagen kirke er en langkirke fra 1972 i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Planleggingen av kirken startet i 1968, da Søndre Slagen ble eget prestegjeld.

Byggverket er i betong, tegl og tre og har 450 plasser i kirkerommet. (Hele frontpartiet til kirken kommer bedre fram på et bilde i kommentarfeltet.)

På kirkens altertavle henger et 4×8 meter stort alterteppe – «Fra tornekrone til seierskrone» av Else Marie Jakobsen. Alterteppet er fra 1979, og symboliserer Jesu seier over døden og mørket, og over korset og smerten.
I delen til venstre er menighetssalen. Dørene kan åpnes inn til kirken. Det trengs spesielt på julaften.
På kirkebakken står et klokketårn.

På samme veggen som alterteppet henger er det et lite glassmaleri.

Kirkegården karakteriseres som en skogskirkegård. Akkurat i disse dager hugges det i skogen for at det skal bli mere åpent. Samtidig skal kirkegården utvides mot sør.
Dette bildet er i sørvestlig retning. Vi aner bilveien i det fjerne.

Greipstad kirke

Det er ukjent hvor lenge Greipstad har vært kirkested, men det er grunn til å tro at det har vært siden før reformasjonen, for den minste kirkeklokken bærer årstallet 1517. Kirkestedet er vest for Songdalselva, like utenfor Nodeland.

Den nåværende kirken ble tegnet i 1826 av ingeniøroffiser Arild Sibbern (som også stod bak Vennesla kirke). Den stod klar i 1828 og ble innviet den 8. februar 1829. Det er en laftet langkirke med et reltivt kraftig vesttårn (eg. nordvest, eller nesten nord-nordvest). Det rett avsluttede koret har samme bredde som skipet, og det er et sakristilbygg i den sørøstre forlengelsen. Kirken har stående panel utvendig og innvendig, og stilen er utpreget empire. Antall plasser oppgis til 270 i Wikipedia, 330 på Kirkesøk og 300 hos kommunen. På kirkespiret står årstallet 1738, som nødvendigvis har med en tidligere kirke å gjøre. Kirken ble restaurert / endret i 1881, 1953 og 1974.

Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i nordvest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Lave ballustrader på sidene danner korskille.

Altertavlen (med trekk av barokk og empire) ble laget av 1836, for senere å bli (over)malt av Jens Hanssen Leire i 1881. I jubileumsboken fra 1978 sies det at de opprinnelige fargene, som var kraftigere, kan skimtes under. Senere er tavlen restaurert og har dels fått nytt innhold. Dette gjelder et par billedvever (av korsfestelsen og oppstandelsen) som er laget av Else Marie Jakobsen og montert i tavlen. Også et par englefigurer er fra en restaurering. Jakobsen har dessuten laget en billedvev med nattverdsmotiv til et alterfrontal.

Den sylinderformede prekestolen henger på sørveggen og har oppgang fra koret. Den er svært lik prekestolene i enkelte andre kirker i regionen (Eiken, Grindem og Hornnes). Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet muligens overført fra en eldre kirke. Kirken har hatt flere orgler. Et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1914 til venstre for alteret ble i 1954 erstattet med et Starup-orgel på galleriet. Foruten klokken fra 1517 finnes en større fra 1859.

Kirkegårdens hovedakse følger kirkens og går fra nordvest mot sørøst. Vest for dette igjen er et større stykke som formodentlig har kommet til senere. Nordvest for kirkegården er et lite hus som må antas å være servicebygg.

Det var bispevisitas i Greipstad i januar 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Menighetshuset på Nodeland

Annonse