Viser arkivet for stikkord vor, frue, kirke

Skåtøy kirke

Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegård ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke med hele 800 plasser, ifølge de fleste kilder, mens kirkeleksikonet legger på til 828. Ellers er det vanlig at antallet reduseres gjennom årene pga. brannforskrifter, og folketall og kirkesøkning har altså avtatt. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen.

Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing / restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Koret har glassmalerier av Rolf Klemetsrud (kirkeleksikonet daterer dem til 1941 og tilskriver dem Karl Kristiansen). Prekestolen er i korbuens venstrekant.

Alterbildet er fra 1918. Det er malt av Julie Gjessing og viser til Mark. 1, 35. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1888 som ifølge fellesrådet er i god stand. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en kirkegård på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke er første gang nevnt i 1327 og antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en steinkirke som muligens etterfulgte en trekirke, uten at dette er bevist arkeologisk. Kirken, som var viet til jomfru Maria (festdag 16. august), ble bygget med kistemur, slik det var relativt vanlig på den tiden. Opprinnelig var det en enkel langkirke med apsidalt avsluttet kor, men etter noen eierskifter (i grevens eie 1673 til 1770, så i noen lokale bønders eie før kommunen overtok i 1837) ble den utvidet på 1800-tallet i to omganger. I 1839 fikk kirken tverrarmer, og skipet og tårnet ble reparert. I 1862 ble tredelen av tårnet revet, og tårnet ble gjort ca. 2,5 meter høyere med en murdel toppet av en del av tre og så spiret, slik vi kjenner det i dag. I 1883 ble kirken forlenget østover ved byggmester F. Meyer etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Den fremstår nå altså som en korskirke med vesttårn. I øst er det et polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier, og det er trappehus i nord og sør i tverrarmenes hjørner (til galleriene). Kirken er siden reparert og restaurert blant annet i 1953. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 500; dette er noe redusert i forhold til tidligere.

Et interessant trekk ved kirkebygget er ni steinrelieffer i muren. To av dem er sokkelsteiner på den gjenmurte sørportalen, delvis under bakkenivå. De andre antas å ha vært hjørnesteiner eller portalsteiner i den opprinnelige kirken, og kan dermed muligens dateres til siste halvdel av 1000-tallet. Steinene er åpenbart ikke på opprinnelig sted, og er til dels opp ned. Det dreier seg om dyremotiver som orm og bjørn.

Mye av inventaret ble tegnet av Nordan (og utført av byggmester Hans Helgesen) og er fra 1880-tallet. Det gjelder for eksempel alteret, og prekestolen. Det gjaldt også en nygotisk altertavleomramming, men denne er ikke i bruk lenger. Altertavlen ble malt av Jakob Pedersen Lindgaard rundt 1770. Hovedbildet viser Jesu korsfestelse, og vi ser Maria og Johannes på hver side, mens Maria Magdalena kneler ved korset. På predellaen er et lite maleri av nattverden, og på sidene ser vi de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). Disse var lagt vekk i den perioden tavlen hadde nygotisk omramming. Øverst har tavlen rokokkoornamenter og en glorie rundt navnet «Jehova» skrevet på hebraisk.

I korets skråvegger er det glassmalerier fra 1921 som ble utført av G.A. Larsen etter tegninger av Frøydis Haavardsholm. De viser Jesus i bønn i Getsemane (tituleres gjerne «Jesu bønnekamp») og Opppstandelsen. Det ene av disse ble i 2010 tatt ned og sendt til glassmesterfirmaet Ove Blegen i Oslo for restaurering.

Døpefonten i stein er i to deler. Den nederste delen i kalkstein fra Gotland dateres i jubileumsboken til første halvdel av 1200-tallet. Den har interessante figurer og har vært gjenstand for forskning og bokutgivelser. Overdelen er utført etter tegninger av Carl Berner i 1920.

I 1844 bygget Peter Albrechtsen et åtte stemmers orgel til kirken. En gave fra Nøtterø Sparebank gjorde at man kunne bytte ut orgelet i 1885. Dagens orgel er et elektropneumaitsk Jørgensen-orgel som ble innviet på palmesøndag i 1954. Vi får tro at orgelet har fått nødvendig vedlikehold gjennom årene, for det rapporteres i Tønsberg Blad å være i god stand.

De to kirkeklokkene er fra 1950 fra Olsen Nauen.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, blant annet med en hjelpekirkegård på prestegårdsjordet på den andre siden av fylkesveien (i bruk fra 1874 til den ble nedlagt i 1931). Nord for kirken står et gravkapell. Ved kirken er det et parkanlegg med et krigsminnermerke utført av Carl E. Paulsen, og i kirkens våpenhus er et relieff ved en minnetavle over falne utført av samme kunstner. Prestegården fikk ny hovedbygning og nytt uthus på 1850-tallet.

Det var bispevisitas i Nøtterøy i april 2010. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Landsmarka kapell

Landsmarka er en skogsbygd der folk hadde lang vei til kirke i Lunde eller Ulefoss (gitt den tids fremkomstmuligheter). Mot slutten av 1800-tallet ble det arbeidet for å få kirkebygg på stedet, og tomt ble gitt av godseier Cappelen, bygdas største grunneier. Arkitekt var Herman M. Backer, og byggmester var H. Hansen fra Skien. Landsmarka kapell er fra den tiden da dragestilen virkelig begynte å ta av — riktignok uten selve dragehodene — og vi fikk en rekke stavkirkeinspirerte bygg. Tegningene er senere brukt ved oppføringen av Stensgård kirke i Nannestad, men den er senere ombygget og har mistet dragestilpreget, som Landsmarka kapell har beholdt. Kapellet ble innviet den 1. oktober 1895.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke med rundt 80 sitteplasser. Det er svalgang ved inngangen og takrytter midt på mønet. Også innvendig finner vi ekkoer fra stavkirkearkitekturen med karakteristiske søyler og andreaskors. Opprinnelig var kapellet mørkbeiset med flere nyanser, men det er siden blitt hvitmalt. I «Kirker i Norge» fortelles det at kapellets maling ble fjernet ved oppussing i 1989, men at menigheten valgte å beholde hvitfargen fremfor å tilbakeføre bygget til den opprinnelige fargen.

I kapellet er et stort kors på alteret istedenfor alterbilde. I fondveggen bak alteret er det vinduer med noe farget glass. Prekestolen har fire (?) fag med bueportaler, og døpefonten ser ut til å være dreid. Orgelet er bygget av Paul Ott i 1977. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn da kapellet var nytt.

Kapellet er omgitt av en kirkegård, og det står et servicebygg i kirkegårdens nordøstre hjørne. I området nær kapellet er det mange gravhauger. Kapellet tilhører samme sogn som Lunde og Flåbygd kirker.

Det var bispevisitas på stedet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 176-177

  • Olav Stranna: Landsmarka kapell 100 år 1895–1995
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 100-101
  • Nome kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 496
  • Kirkesøk

Atrå kirke

Kirkestedet Atrå (nord for Tinnsjø) går tilbake til middelalderen. Dagens Atrå kirke avløste en stavkirke fra 1100-tallet hvis portal er å se i Universtetets oldsaksamling (Kulturhistorisk museum) den dag i dag — se bilde nedenfor. På museet finnes også planker med runeinskripsjoner fra stavkirken. Litt utpå 1800-tallet var stavkirken for liten og dessuten i dårlig stand, og det ble i 1825 søkt om å få erstatte den med en korskirke. Da dette ble avvist, avventet man Linstows mønstertegninger, som ble levert noe forsinket i 1827. Disse viste en laftet, upanelt langkirke i empirestil, men de vakte noe misnøye hos byggekomiteen og sognepresten, som mente at den ville bli for liten, og at vinduene svekket konstruksjonen. Dessuten manglet lokal kunnskap om skjøting av laftetømmer. For øvrig var bindingsverk ukjent på det tidspunktet, så man ville lafte tårnet. Prosessen trakk ut, Linstow korrigerte tegningene, som ble utgitt i bokform sammen med andre kirketegninger, og i Atrå fikk man tak i byggmesterne Christen Aslachsen Rustan (eller Rugstad) og Christen Andersen Stensaas fra Skien. Kirken ble oppført i 1833-34, og den ble innviet den 4. september 1836.

Vi snakker altså om en laftet langkirke. Den har vesttårn, rektangulært skip og kor i øst (eller øst-sørøst), og antall sitteplasser oppgis til 300. Det har vært gjort enkelte endringer. I 1895 ble gangen bak alteret fjernet. I 1908 ble interiør og inventar betydelig endret under ledelse av Haldor Børve. Sidegalleriene ble fjernet, himlingen ble kledd med strie og inndelt i felt, galleribrystningen fikk lister som delte den i felt, kirken fikk nye benker, og den fikk altertavle der det tidligere hadde vært brukt et kors. I 1922-24 fikk kirken et sakristitilbygg i forlengelsen av koret, og det tidligere sakristiet sør for koret ble omgjort til orgelhus. Det var ny oppussingsrunde i 1951-52, der blant annet prekestolen ble rosemalt av Øystein Orekås, visstnok mot Riksantikvarens vilje. Kirken er formmessig og til dels overflatemessig preget av empire, men altså med innslag av telemarksk rosemaling, en kombinasjon de fleste finner kledelig i dag.

Altertavlen fra 1908 har et bilde av måltidet i Emmaus (jf. Luk. 24) som er malt av Lars Osa etter Eilif Peterssens altertavle i Kristiansand domkirke. Prekestolen er i utgangspunktet i empirestil, men har altså blitt rosemalt på 1950-tallet. Det skal også finnes en prekestol (samt enkelte andre gjenstander) fra stavkirken i sakristiet. Døpefonten er på alder med kirken. Kirken sies å ha et Jørgensen-orgel, og av de tre kirkeklokkene er to overført fra stavkirken, mens den tredje ble støpt i 1925.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Sørvest for kirken står et hus som formodentlig er bårehus.

Kirkehistorisk kan det tilføyes at Atrå i sin tid var hovedsogn i Tinn prestegjeld, og at presten bodde der. Tinn prestegård er like over veien fra kirken, men dagens våningshus er fra 1970-tallet. I 1948 ble Rjukan med Dal skilt ut som eget prestegjeld. Den som vil søke i lokale kirkebøker, kan gjøre det her.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 86-89

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 114-115
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Kirkesøk
  • Wikipedia om dagens kirke
  • Wikipedia om stavkirken
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 489

Brevik kirke sett fra fjorden

Skotfoss kirke

Byggingen av Skotfoss kirke henger sammen med fremveksten av Union Co. Området sognet opprinnelig til Melum og var tynt befolket, men med anleggelsen av Skotfos Bruk vokste befolkningen raskt, og i løpet av 1890-tallet kom kirkebygging på tale, finansiert av Union. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, og snekkerarbeidet ble utført av arbeidere ved Skotfos Bruk. Kirken ble innviet den 6. desember 1900.

Skotfoss kirke er en langkirke, selv om den utenfra kan minne om en korskirke ved første øyekast, riktignok med korte og relativt brede tverrarmer. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og i nord har den et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av små sakristier. Kirken er relativt stor, og ifølge boken «Kirker i Telemark» (1986) har (hadde) den 650 sitteplasser, men fellesrådet operer med 500 og kirkeleksikonet “bare” 350. Kirken er fra tre, formodentlig bindingsverk. Den var okergul i begynnelsen, men ble hvitmalt i 1924, og i 1987 fikk den en mer antikkhvit farge med beigeaktig staffering.

Søylerader på sidene gjør kirken treskipet, med vinduer over sideskipene, som har lavt tak. Utenfra kan dette minne om svalgangene på en stavkirke. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koråpningen er rundbuet, selv om vinduene er i sveitserstil og bruken av kontrastfarger i kirkerommet bringer tankene hen på nygotikk. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. De bakerste benkene i kirken ble fjernet i 1991 og erstattet med småbord for å gi flere bruksmuligheter.

Altertavlen er skåret av møbelsnekker Carl Duvier, og bildet er malt av J. Nortvig og viser den kananeiske kvinne ved Jesu føtter (jf. Matt. 15.22-28). Duvier har også laget prekestolen. Døpefonten er i kleberstein. Dagens orgel har 21 stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. De to kirkeklokkene av stål ble støpt av Bochumer Verein i 1900.

Ved Skotfoss er det to kirkegårder, Pollen og Omdal, som begge ligger et lite stykke lenger ut fra byen. Det står et krigsminnesmerke øst for kirken, og på vestsiden er et lite bygg som formodentlig er bårehus eller redskapshus.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Valebø kirke

Valebø er den delen av tidligere Holla kommune som i 1964 ikke ble innlemmet i Nome, men i Skien, samtidig som storkommunen slukte opp Gjerpen og Solum. Vi befinner oss på østsiden av Norsjø, nord for Skien by på vei mot Nordagutu og Notodden. Historisk sognet Valebø kirkemessig til Romnes på den andre siden av Norsjø. På slutten av 1860-tallet ble Romnes kirke nedlagt som sognekirke, og Holla ble hovedsogn. Det betydde lengre kirkevei fra Valebø, og det ble protestert, men man fikk tillatelse til å anlegge kirkegård på Valebø. Den ligger ikke langt fra Norsjø.

Rundt århundreskiftet ble det også besluttet å bygge kirke på stedet. Den ble tegnet av H. Lie og oppført av byggmester Svend Sigurdsen i 1902-03. Innvielsen skjedde på sankthansdagen — altså 24. juni — 1903. Vi har å gjøre med en langkirke i bindingsverk som i dag er godkjent for 150 personer, selv om den i sin tid visstnok ble bygget for 172. Kirken har vesttårn, rektangulært skip og et lite, polygonalt avsluttet kor i øst. Utenfor tårnfoten i vest er et lite bislag. Bygget kalles vekselsvis Valebø kapell og Valebø kirke, og selv det lokale fellesrådet klarer ikke helt å bestemme seg for navneform, så det er ikke greit å vite hva slags betegnelse man skal bruke. Det kan se ut til at sognet er Gjerpen.

Kirken ble pusset opp til femtiårsjubileet og fikk interiørfarger satt av Finn Krafft. Han tegnet også brudestoler, som ble fremstilt ved Telemark yrkesskule i Lunde. Også til nittiårsjubileet var det en runde med oppussing, og til hundreårsjubileet ble kirken malt og det skal ha blitt utgitt et jubileumsskrift.

Vinduene byr på en variasjon over sveitserstilen, og søyler med kontrastfarge i kirkerommet er relativt typisk for nygotikken. Under vestgalleriet er det nærmest en form for kløverbuer. Korguvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv, og koret har tønnehvelv.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen er til høyre like utenfor korbuen. Døpefonten sier ikke kildene så mye om. Kapellet fikk et amerikansk harmonium i 1911, men dagens orgel (på vestgalleriet) er et fem stemmers Jørgensen-orgel fra 1973. Kirkeklokken er overtatt fra gamle Romnes kirke og ble brukt ved kirkegården før kirken ble oppført.

Det er altså ikke kirkegård ved kirken, men et par kilometer unna, i skogskråningen over Norsjø. Sørvest for kirken står et lite hus som formodentlig er bårehus. På vestsiden er et enda mindre hus som kan tenkes å være redskapshus. Øst for kirken er en gammel gravhaug.

Det var bispevisitas i Gjerpen prestegjeld i februar 2004. Menighetsbladet kan leses på kirkens nettsted.

Kilder og videre lesning:

Valebø kirkegård

Historisk sognet Valebø kirkemessig til Romnes på den andre siden av Norsjø. På 1860-tallet ble Romnes kirke nedlagt som sognekirke, og Holla ble hovedsogn. Det betydde lengre kirkevei fra Valebø, og det ble protestert, men det ble i 1867 bevilget midler til å anlegge kirkegård på Valebø. Den ligger ikke langt fra Norsjø, et par kilometer unna der Valebø kirke nå står.

Kirkegården er naturligvis inngjerdet, og det er oppført et klokkehus/redskapshus i kirkegårdens nordøstre hjørne. Der hang en klokke fra Romnes kirke inntil Valebø kirke (da. kapell) ble oppført og innviet i 1903. Kirkegården er fortsatt i bruk, for det er ingen gravplass i umiddelbar nærhet til kirken.

Blant gravene på kirkegården er en for to russiske krigsfanger som døde i fangeleiren på Valebø (se f.eks. her, og det er utgitt bok om leiren).

Kilder og videre lesning:

Herøya kirke

Det er naturligvis Norsk Hydros fabrikkanlegg som har skapt befolkningsøkning ved Herøya og etterhvert ført til kirkebygging. Hydro gav da også tomt til kirken — på Kirkehaugen — og bidro til finansieringen. Området sognet opprinnelig til Eidanger. Hydro skal ha hatt kirkeplaner på gang allerede da fabrikken ble anlagt i 1928-29, men først i 1951 ble det fart i sakene, og en kirkeforening ble dannet. Kirken ble tegnet av Helge Abrahamsen og Hans Grinde og ble innviet den 27. august 1957. Sognet kalles Klevstrand og er felles med Stridsklev kirke.

Herøya kirke er en arbeidskirke med et karakteristisk, frittstående klokketårn som fungerer som en slags portal (med passasje under). Kirken ser ut til å være oppført i tegl som er pusset utvendig, men upusset innvendig, skjønt kirkeleksikonet sier den er av betong. (Det kan tenkes at det er en skallkonstruksjon av armert betong som er forblendet med tegl på innerveggene, men dette er ikke bekreftet ut fra tilgjengelig informasjon.) Kirkesalen har 248 plasser, den store menighetssalen 168 og den lille 56, altså 472 til sammen. Ved hjelp av ekstra stoler er det imidlertid mulig å få inn nærmere 700 mennesker. Dette er i henhold til boken «Kirker i Telemark», men Kirkesøk operer med 430 plasser. For øvrig har bygget rom til en rekke forskjellige aktiviteter, og det er prestekontor på sørøsthjørnet. Kirken ble ifølge kirkeleksikonet restaurert i 1988 og 1992.

Korområdet er nærmest som et podium tre trappetrinn høyere enn resten av kirkerommet. Alterbildetfondveggen bak alteret er en emaljemosaikk laget av juvelerfirmaet Tostrup og malt av Arne E. Holm. Bildet — eller bildene — forteller fra Jesu liv ved hjelp av symboler. For eksempel er fødselen representert ved krybben og betlehemsstjernen. Det står dessuten et relativt stort kors på alteret til side for alterbildet.

Prekestolen ser ut til å være av lakkert tre og står på nivå med trappene ned fra podiet. Det finnes også en lesepult på den andre siden av midtgangen. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet tegnet av arkitektene. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen og er på alder med kirken. Kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Det var bispevisitas i Klevstrand i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Klevstrand kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 48-49

  • Porsgrunn kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 498
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Østre Porsgrunn kirke

Østre Porsgrunn kirke ble påtent og brant ned natt til 11. april 2011. I skrivende stund er ingen ny kirke bygget på stedet, men diskusjonen om hva som skal bygges, startet rett etter brannen. La oss se litt på hva som gikk tapt.

Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet byen øst for Porsgrunnselva til Eidanger prestegjeld, mens Vestsiden sognet til Solum prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Kirken på Vestsiden ble innviet i 1758, mens «Jesu kirke i Østre Porsgrunn» (alias Østsidens kirke) ble innviet den 10. juli 1760. Begge de to kirkene ble oppført av byggmester Joen Jacobsen.

Østre Porsgrunn kirke var en laftet korskirke med ca. 600 sitteplasser. Den var særlig verdsatt for sitt rokokkointeriør, men som gamle kirker flest gjennomgikk den flere endringer. I 1888 var det en større reparasjon der kirken fikk innvendig panel, pulpiturer ble fjernet og en god del gammelt inventar ble stuet bort. Galleriene ble dessuten bygget om, og kirken fikk nytt alterbilde. Veggpanelet ble fjernet og interiøret ført tilbake mot det opprinnelige i 1962. Da ble også mange pulpiturer rekonstruert. Det ble gjennomført en stor oppussingsrunde i 1997, og 250-årsjubileum ble feiret i 2010. Mer oppussing var på gang da kirken brant. Kirken hadde tønnehvelv med skymaling, og den hadde sammenhengende gallerier i tre av korsarmene. Kirkens orientering var fra nordvest mot sørøst.

Selve altertavlen var visstnok laget i Joen Jacobsens verksted og hadde opprinnelig to bilder: ett som viste himmelfarten, og ett av kongenes tilbedelse. I 1889 ble disse bildene flyttet til hhv. det lokale bedehuset (men er nå på lager) og korets nordvegg, og altertavlen fikk innsatt et korsfestelsesbilde malt av Axel Ender i 1889. Prekestolen ble restaurert til 250-årsjubileet. Kirken fikk sit første orgel, bygget av Daniel Wroblewsky, i 1782. Fasaden fra den tid ble beholdt helt frem til brannen, selv om orgelet ble skiftet ut rundt 1850, og det siste orgelet ble levert av Bruno Christensen (30 stemmer, 3 manualer og pedal) i 1982. De hadde et par år tidligere levert kororgel (op. 255; 5 stemmer, 1 manual) til kirken. Det meste av dette gikk tapt i brannen. Bare noen få gjenstander som ble oppbevart i et brannsikkert skap, ble reddet.

Kirkegården er der fortsatt, men midtpunktet, altså kirken, er borte. Nordvest for kirken, på den andre siden av kirkebakken, er gravkapellet, som ble oppført etter tegninger av Haldor Børve og ifølge litteraturen innviet i 1921. (Årstallet på vindfløyen er imidlertid 1928.) Det er omgitt av et relativt lite kirkegårdsstykke, men brukes ikke lenger som gravkapell. Det meste av kirkegården strekker seg imidlertid omtrent sørover fra kirken. Sørøst for kirken står kirkestuen, som overlevde brannen. På nordøstsiden av kirken (eller fundamentene etter den) står et minnesmerke over begivenhetene i 1814. Kirkens administrasjon holder til i Winthers gate, ikke langt unna.

Diskusjonene om ny kirke pågår fortsatt med uenighet mellom dem som ønsker gjenoppføring/rekonstruksjon, og dem som ønsker ny kirke. Har jeg forstått rett, er det utlyst lukket arkitektkonkurranse med frist for innlevering av forslag i mai 2015. Fellesrådet har en side der man skal kunne følge prosessen, og det finnes også et nettsted for Komiteen for gjenoppføring av Østre Porsgrunn kirke, som mener fellesrådet ikke har fulgt spillereglene.

Det var bispevisitas i Porsgrunn i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Porsgrunn menighet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 142-145

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 38-39

  • Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)

  • Kunsthistorie.com

  • Wikipedia (mer omfattende i engelsk versjon)

  • Fellesrådets tidligere nettsider om byens kirker
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 498
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kirkegård

Gravkapell tilpasset kirkens stil

Kirkestue

Annonse