Viser arkivet for stikkord tønsberg, domkirke

Tønsberg frikirke

Historien til Tønsberg frikirke (i Anders Madsens gate 6) går tilbake til 1887, da fem frikirkemedlemmer leide lokale til sin møtevirksomhet. Menigheten ble formelt grunnlagt i 1903 og hadde da rundt femten medlemmer. I dag har den ifølge eget nettsted ca. 400 medlemmer, og den er tilsluttet Den evangelisk-lutherske frikirke (nettsted her).

Bygget vi ser avbildet, sies å være innviet den 7. november 1907. Det er for lite for menigheten, som lenge har hatt planer om nybygg. Planene har vært kontroversielle, men i januar 2012 meldes det at man i stedet skal kjøpe et kinobygg om ominnrede deler av det.

Tønsberg adventkirke

Tønsbergs syvendedagsadventister holder til i dette bygget i Bulls gate 15. Menigheten har ifølge eget nettsted ca. 100 medlemmer, og det sies at den ble stiftet den 12. august 1922. De lokale adventistmenighetene (Tønsberg, Larvik og Sandefjord) driver også Mokollen skole i Sandefjord.

Sankt Olav katolske domkirke

En periode var det ganske strengt når det gjaldt religiøs praksis i dette landet. Christian VI innførte kirketukt (helligdagsforordningen, 1735) og tvungen konfirmasjon (konfirmasjonsforordningen, 1736), og i 1741 fikk vi konventikkelplakaten, som ble brukt mot legpredikanter som Hans Nielsen Hauge. Mange husker nok også Grunnlovens paragraf 2 fra sin skolegang, med de beryktede ordene «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Det var denne paragrafen Wergeland kjempet for å endre.

Utover 1800-tallet skjedde det en viss oppmykning — i første omgang for kristne. I 1842 ble det gitt dispensasjon til en katolsk dåp, og i 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet, den første etter reformasjonen — se Wikipedia-artikkelen om katolisismen i Norge. Dette var Sankt Olavs menighet, som feiret sin første messe i et provisorisk Sankt Olavs kapell den 16. april det året. Det var begrensninger på utadrettet virksomhet før man fikk dissenterloven i 1845, som gav større religionsfrihet for kristne generelt. Oslo apostoliske vikariat fikk status som bispedømme den 29. juni 1953. For øvrig står det om bispedømmets historie i Wikipedia og hos Den katolske kirke i Norge.

Sankt Olav domkirke ligger mellom Akersgata / Ullevålsveien og Akersveien og danner fondmotiv for den som kommer spaserende opp Akersgata. Denne nygotiske langkirken i tegl ble tegnet av H.E. Schirmer og oppført i 1852-56 av murmestrene F.W. Metz og brødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. Domkirken ble innviet den 24. august 1856 av daværende katolske biskop i Stockholm, Jacob Lorenz Studach. Kirken er pusset opp flere ganger etter innvielsen, så som til jubileet i 1956, i 1976 (da den fikk nytt interiør etter tegninger av Jan Sigurd Østberg og Thomas Thiis-Evensen) og i 1997.

Kirkerommet kan studeres på dette bildet, og det finnes et fotoalbum hos Den katolske kirke. Istedenfor altertavle har kirken glassmalerier i korveggen, og i skipet har åtte vinduer glassmalerier som avbilder norske helgener. Dronning Josefine — Oscar Is gemalinne, som var katolikk — skjenket et alterbilde til kirken til innvielsen, en kopi av Rafaels sikstinske madonna utført av grevinne Sophie Adlersparre. Dette henger nå til høyre for korbuen, og til venstre henger en kopi av Rafaels bilde Forklarelsen, som var en gave fra Sta. Eugenia katolske menighet i Stockholm. Dronning Josefine gav også kirken et korteppe med blomstermotiver som hun og hoffdamene hadde brodert. Det tas ut ved høytidelige anledninger.

Kirken har det som går for å være det eneste kjente relikvium fra Olav den hellige, Olavsarmen. Den ble gitt i gave til dronning Josefine fra den danske stat og kom til kirken under en høytidelighet den 3. august 1864. Korsveien fra ca. 1900 har en rekke relieffer. I enden mot Akersgata er det et stort mosaikkbilde med motivet Maria Mater Ecclesiae, en kopi fra 2000 etter et alterbilde i Peterskirken, utført i Vatikanets mosaikkverksted. Utenfor kirkedøren står en skulptur av sankt Olav utført av Ragnhild Butenschøn i 1984. Under bildet av den sikstinske madonna er en kopi av en madonnafigur fra Enebakk kirke (hvis original nå er på Kulturhistorisk museum), laget av Petter C. Omtvedt og anbragt i kirken i 1997.

Kirken har en lesepult med moderne stålramme, og døpefonten er av granitt. Orgelet er beskrevet her. I tårnet henger tre kirkeklokker støpt av Joh. A. Beckmann i Stockholm i 1866.

Rett ved kirken ligger Sta. Sunniva skole, og i tilknytning til den fikk St. Josephs kapell status som kirke i 2007.

Kilder og videre lesning:

Fra Akersveien

Det arbeides rundt kirken

Fondmotiv i St. Olavs gate

Sankt Olav

Kirkerommet

Krigsminnesmerke

Hellig Trefoldigheds kirke

Her lå Christianias første domkirke for over 300 år siden.

På bildet over — fra Christiania torv — ser vi blant annet Damms antikvariat og Brasserie Hansken. Her lå Christianias første domkirke — Hellig Trefoldigheds kirke — som avløste Hallvardskatedralen i Gamle Oslo. Likevel er den ukjent for de fleste mennesker i dag. Den må ikke forveksles med den senere Trefoldighetskirken på Hammersborg.

Hallvardskatedralen ble ikke totalskadet i bybrannen i 1624, men ble reparert og fungerte som domkirke enda noen år. Samtidig ble en ny domkirke planlagt på Chritiania torv. I mellomtiden ble Christkirken (se Krist kirkegård) oppført i tre på Hammersborg og brukt som interimskirke til den nye domkirken stod klar.

Domkirken ble påbegynt i 1632 og innviet den 10. mars 1639 av Ludvig Munthe, Bergens superintendent. På grunn av pengemangel ble et høyt tårn med urskrive og fire kirkeklokker fullført først i 1660-årene. Byens første rådhus ble oppført på den andre siden av torvet i 1641.

Vi har å gjøre med det en kilde omtaler som «trolig Norges staseligste renessansebyggverk». Kirken var oppført i tegl dekket med rød hollandsk stein, på en grunnmur av gråstein. Gavler og hovedinngang var utsmykket med tilhugget naturstein. Kirken hadde hvelvet tak av stein. (Opprinnelig plan var å gjøre det av tre, men Kristian Kvart ville ha det fint.) Kirken hadde form som et gresk kors, med like lange korsarmer omkring et sentralt midtrom. Den skal være Nordens første kirke med denne formen, som begrunnes (i alle fall delvis) med liten kirketomt.

Domkirken skal ha vært rikt utsmykket. Kildene omtaler blant annet altertavle skjenket av stattholder Christopher Urne og en rikt utsmykket prekestol med himling skjenket av borgermester Lars Ruus (som gav navn til Ruseløkka). En annen borgermester skal ha bidratt med en døpefont av marmor, og inventaret ble i det hele tatt gitt som gaver fra forskjellige samfunnstopper (og noe overført fra Hallvardskatedralen). Kirken hadde mange store messinglysekroner, hvorav flere henger i dagens domkirke. Ellers omtales forgylte nattverdskalker med tilhørende disker, brødesker, sølvkanne m.m.

21. april 1686 ble kirken rammet av lynet og brant. Kirkeklokkene skal ha smeltet og brannen spredt seg til kirkeskipet og nabolaget. Ca. en tredjedel av den unge byen brant ned. Likevel sies det at kirken kunne ha blitt satt i stand igjen om man hadde villet, og noe av inventaret ble reddet og senere brukt i Domkiren (Vår Frelsers kirke). Dette inkluderer den største kirkeklokken, som ble støpt om.

Likevel ble Hellig Trefoldigheds kirke besluttet revet av militære hensyn. Kirketårnet skal ha stått i veien for kanonene på festningsvollene på Akershus festning. Til tross for militærargumentene lot Karl av Hessen oppføre en artilleristall her på slutten av 1700-tallet, den såkalte Prinsestalden. Denne ble så revet i 1860 for å gi plass til Johannes kirke, men det er en annen historie.

Kirken var omgitt av en kirkegård. Første del, på sørsiden, ble opparbeidet i 1639, mens den på nordsiden trolig kom til i 1682. Begravelser fant også sted inne i kirken, i krypten og i kapellene. Begravelser fortsatte etter at kirken brant, muligens frem til siste halvdel av 1700-tallet. Den delen av kirkegården som var ved våpenhuset, ble kalt Rosengaarden. En del av kirkegårdstomten ble brukt som ridebane på 1700-tallet.

Kilder og videre lesning:

  • Ranveig Gausdal: Kirkene på Kristiania torv (Tobias nr. 4/1998, Oslo byarkivs PDF-blad, s. 8-11)

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 14
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 241
  • Tre kirker, én historie

Christianias første domkirke stod i siktelinjen for kanonene på Akershus.

Hallvardskatedralen

Den er kanskje ikke så imponerende der den nå ligger i Ruinparken (ofte kalt urinparken), men Oslos middelalderkatedral — viet til Sankt Hallvard — var en gang i tiden et mye flottere skue. Den blir ofte sammenlignet med Gamle Aker kirke, og den ble muligens bygget litt før eller samtidig med denne, ganske nær det høyeste punktet i det gamle Oslo, ved krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Der var det en gang torg.

Byggingen har muligens begynt rundt 1070, i Olav Kyrres regjeringstid, og var ferdig tidlig på 1100-tallet. Kirken er første gang nevnt i forbindelse med at Sigurd Jorsalfare ble begravet der (nær sørveggen i koret) i 1130. Syv år senere brant kirken, men ble umiddelbart satt i stand igjen.

Kirken var bygget som en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. Rundt midten av 1200-tallet ble den utvidet østover med et gotisk kor. Den var naturligvis bispesete, men også hovedkirke for Østlandet og dessuten kroningskirke og pilegrimsmål (Hallvards relikvier var blitt anbragt her, trolig i 1120-årene). Konger ble begravet her til siste halvdel av 1200-tallet, da Mariakirken (ved siden av kongsgården) ble tatt i bruk til slike formål. Ca. 1153 grunnla den senere pave Hadrian IV en katedralskole i tilknytning til domkirken. Domkirkens stilling ble neppe svekket da Håkon V gjorde Oslo til Norges hovedstad. Det sies ellers at domkirken stadig la under seg gods.

Etter reformasjonen beholdt kirken sin status som bispesete. Den brant i 1567, men ble gjenoppbygget. I den store bybrannen i 1624 ble kirken noe skadet, men reparert og holdt i stand og brukt som domkirke til den nye domkirken i Christiania, Hellig Trefoldigheds kirke, stod klar i 1639. Da ble kirken i Gamle Oslo redusert til sognekirke for Aker og forfalt raskt. Det sies at siste kjente messe ble holdt i 1654, skjønt byleksikonet sier at kirken ble brukt til 1658.

I 1656, midt oppe i forfallet, stjal en student med seg hodeskallen til Sigurd Jorsalfare og tok den med til Danmark. Den er senere anbragt i Akershus festning. Det ble besluttet å rive kirken, men forskjellige kilder opererer med forskjellige årstall for dette vedtaket (fra 1667 til 1696). Den ble brukt som steinbrudd for Akershus festning. I løpet av 1700-tallet ble gravsteinene på kirkegården brukt til veidekke i det som nå er Grønlandsleiret. De siste synlige rester av kirken (altså over bakkenivå) forsvant rundt 1780, og området ble overbygget.

Så kom gjenoppdagelsen: Det var visstnok en slags arkeologisk utgravning i 1835, men det var vel fra jernbaneutbyggingen på midten av 1800-tallet at man begynte å gjenoppdage rester etter middelalderens Oslo. Jernbanetunnelen for Hovedbanen går da også under Oslo ladegård (og bispeborg) og Hallvardskatedralen. Gerhard Fischer ledet arkeologiske utgravninger som avdekket katedralen i løpet av 1920-årene, og i 1932 åpnet altså Minneparken, eller Ruinparken. Denne parken ble offer for veiutbyggingen frem mot 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over deler av den. Området var sterkt trafikkbelastet til tunnelsystemet under og rundt Oslo ble utviklet. Siden er det gjort mye for å bringe middelalderbyen opp i dagen igjen med anleggelsen av Middelalderparken. Området rundt Hallvarsdskatedralen er omgitt av murgjerde og port, men det pågår fortsatt arbeid med Olavsklosteret like ved siden av.

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Lokalhistoriewiki
  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13 samt fremre og bakre innbrett
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 490 og 227-228

Over kirkegulvet

Søndre sideskip

Bispegata går over kirkegården

Koret

Østfra

Apsis i nordre sideskip

Gravminne

Port ved inngangen til Minneparken

Sigurd Jorsalfare på Akershus

Kirkebygg i Vestfold

Adventkirken Tønsberg (Tønsberg)
Andebu kirke (Andebu); flere bilder: 1, 2
Arnadal kirke (Stokke); flere bilder: 1
Aske gravlund, Brunlanes (Frikirken; Larvik)
Bastøy kirke (fengselskirke; Horten)
Bekkestranda kirke (Sande)
Berg arbeidskirke (Larvik): 1, 2
Berg gamle kirke = Berg stenkirke (Larvik): 1, 2, 3, 4, 5
Berg nye kirke = Berg trekirke (Larvik)
Berger kirke (Svelvik); flere bilder: 1, 2
Betel Horten (DFEF; Horten)
Bilet kapell og kirkegård (Holmestrand)
Borre kirke (Horten): 1, 2, 3, 4
Botne kirke (Holmestrand)
Brunlanes frikirke (Larvik)
Bryggekapellet (Sandefjord)
Bryggekapellet (Tønsberg)
Bugården kirke (Sandefjord)
Bykirken (pinsemenighet; Tønsberg)
Eidsfoss kirke (Hof): 1, 2, 3, 4
Eik kirke (Tønsberg)
Ekeberg kapell, krematorium og gravlund (Sandefjord): 1, 2
Filadelfiakirken (pinsemenighet; Holmestrand)
Fon kirke (Re)
St. Frans katolske kirke (Larvik)
Fransiskanerklosteret (Tønserg) (forsvunnet)
Fredriksvern kirke, Stavern (Larvik): 1, 2, 3
Frikirken Tønsberg (Tønsberg)
Gjervåg gravlund (Tjøme)
Granly kirke (DELK; Tønsberg)
Gullkronen kirkegård (for Jarlsberg hovedgård; Tønsberg)
Hedrum kirke (Larvik): 1, 2, 3; altertavle
Hem kirke (Lardal)
Hillestad kirke (Holmestrand)
Hof kirke (Hof); flere bilder: 1
Holmestrand kapell og kirkegård (Holmestrand)
Holmestrand kirke (Holmestrand); flere bilder: 1, 2; fra oppussingen
Horten kapell og kirkegård
Horten kirke (Horten): 1, 2, 3, 4, 5, 6
Horten metodistkirke (Horten): 1, 2
Horten misjonskirke (DNM; Horten)
Husøy kirke (Tønsberg)
Hvarnes kirke (Larvik)
Hvasser kirke (Tjøme): 1, 2
Høyjord stavkirke (Andebu): 1, 2, 3, 4, 5, 6
St. Johannes Døperens kirke (katolsk; tidl. metodistkirke; Sandefjord)
Kjose kirke (Larvik): 1, 2
Knattholmen kapell (KFUK/KFUM; Sandefjord)
Kodal kirke (Andebu)
Kroken bedehuskapell (Lardal)
Kvelde kirke (Larvik): 1, 2
Langestrand kapell (Larvik)
Langestrand kirke (Larvik): 1, 2, 3, 4
Larvik adventkirke (Larvik)
Larvik baptistkirke (Larvik)
Larvik frikirke (Larvik)
Larvik kirke (Larvik)
Larvik metodistkirke (Larvik)
Larvik misjonskirke (Larvik)
Løvøy kapell (Horten); flere bilder: kapellet; St. Olavs kilde: 1, 2
Lavranskirken (Tønsberg) (revet)
Mariakapellet, Tønsberg gamle kirkegård (Tønsberg)
Mariakirken (Tønsberg) (revet)
Melsomvikkirken (Stokke)
Mikaelskirken (Tønsberg) (ruin)
Misjonshuset (NLM; Tønsberg)
Moe kirke (DELK; Sandefjord)
Nanset kirke (Larvik)
Nesbygda kirke (Svelvik)
Nordre Slagen kirke (Tønsberg); flere bilder: 1, 2
Nybo kapell (Sandefjord): 1, 2, 3, 4
Nykirke kirke (Horten): 1, 2, 3, 4, 5
Nøtterøy kirke (Nøtterøy); bårehus
St. Olav katolske kirke (Tønsberg)
Olavskapellet (Sandefjord)
Olavskirken (Tønsberg) (ruin)
Orelund kapell (Sandefjord): 1, 2
Peterskirken (Tønsberg) (forsvunnet)
Ramnes kirke (Re)
Sandar kirke (Sandefjord): Landstad-monument
Sande kirke (Sande): 1, 2, 3
Sandefjord adventkirke (Sandefjord)
Sandefjord baptistkirke (Sandefjord)
Sandefjord kapell og kirkegård (Sandefjord)
Sandefjord kirke (Sandefjord): 1, 2, 3
Sankt Frans katolske kirke (Larvik)
Sankt Johannes Døperens kirke (katolsk; tidl. metodistkirke; Sandefjord)
Sankt Olav katolske kirke (Tønsberg)
Sem kirke (Tønsberg): 1, 2
Sentrumskirken (Horten)
Skjee kirke (Stokke)
Skoppum arbeidskirke (Horten)
Slagen kirke (Tønsberg); flere bilder: 1, 2
Solberg kirke (DELK; Re)
Solvang gravlund (Tønsberg)
Solvangkirken (Tønsberg)
Stavern frikirke (Larvik)
Stavern kirke (Larvik): 1, 2, 3
Stokke kirke (Stokke)
Styrvoll kirke (Lardal); flere bilder: 1, 2
Svarstad kirke (Lardal)
Svelvik kirke (Svelvik); flere bilder: 1, 2, 3
Svend Foyns bedehus (Tønsberg)
Søndre Slagen kirke (Tønsberg); flere bilder: 1, 2, 3, 4
Tanum kirke, Brunlanes (Larvik): 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8
Teie kirke (Nøtterøy)
Tjølling kirke (Larvik): 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9
Tjøme kirke (Tjøme)
Torsrød gravlund, Stavern (Larvik)
Torød kirke (Nøtterøy)
Tønsberg adventkirke (Tønsberg)
Tønsberg domkirke (Tønsberg): 1, 2, 3, 4, 5
Tønsberg frikirke (Tønsberg)
Tønsberg gamle kirkegård (Tønsberg)
Tønsberg krematorium og kirkegård (Tønsberg)
Tønsberg metodistkirke (avvigslet; Tønsberg)
Undersbo kapell, krematorium og gravlund (Larvik): 1, 2
Undrumsdal kirke (Re): 1, 2
Vallø kapell og kirkegård (Tønsberg): 1, 2, 3
Vallø kirke (Tønsberg): 1, 2, 3, 4, 5, 6; krigsminnesmerke
Vassås kirke (Hof)
Vear arbeidskirke (Stokke)
Veierland kirke (Nøtterøy)
Vesterøy kirke (Sandefjord)
Vestfold krematorium (Sandefjord)
Vivestad kirke (Re)
Våle kirke (Re): 1, 2
Østre Halsen kirke (Larvik): 1, 2
Åsgårdstrand kirke (Horten): 1, 2

Album med bilder

Merk: Eventuelle kirkenavn uten lenke betyr at vi ikke har noe bilde av kirken. Har du et bilde (og kanskje en historie), er du velkommen til å bidra.

Hamar domkirke

Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3-4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-tallet vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker (som vi kjenner fra oslokirker som Bekkelaget, Grorud og Ullern) og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-tallet ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Den største metamorfosen kom i 1952-54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun etter tysk forbilde (C. Müller). Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. I tillegg har kirken et kororgel bygget av Ryde og Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes en konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (Olsen Nauen)

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Menighetens nyhetsbrev kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Kirkedøren

Detalj på venstre kirkedør

Detalj på høyre kirkedør

Annonse