Viser arkivet for stikkord pervigeland

Kråkstad kirke

Kråkstad er en ærverdig gammel kirke der den står nær toppen av et høydedrag i relativt åpent landskap, og Kråkstad er et gammelt kirkested. Tidligere omfattet Kråkstad kommune også Ski, som ble skilt ut som egen kommune i 1931. Så i 1964 kom Ski tilbake og slukte opp Kråkstad.

Kråkstad kirke er en steinkirke fra midten av 1100-tallet og feiret — sammen med Ski kirke850-årsjubileum i september 2010. Den har naturligvis blitt restaurert og påbygget en rekke ganger opp gjennom årene, såsom i 1691, 1801 og 1882. Kirken var i middelalderen viet til Peter og Paulus (29. januar). Etter kirkesalget i 1723 hadde den et par forskjellige eiere før den endte opp på kommunens hender i 1882. Kirken brant ned etter et lynnedslag i 1801, så bare murveggene (nesten kvadratisk skip og smalere, kort kor) stod tilbake, og de var sterkt skadet og måtte repareres. Korets sydportal ble gjenmurt i 1882, og vinduene er mye endret gjennom tidene. Kirken har hatt en rekke våpenhus, og det fra 1854 ble revet i 1882, da kirken fikk sitt nåværende, tømrede vesttårn. Det antas at det tømrede sakristiet ble bygget etter brannen i 1801. Det er redskapsrom under sakristiet. Kirken, som altså er en langkirke, har 200 plasser, og en mer detaljert teknisk beskrivelse er å finne hos i Norges kirker.

Interiørfargene er fra 1929. Skipets og korets vinduer har glassmalerier av Per Vigeland. Kirken har en nygotisk altertavle fra 1882 der Christen Brun har kopiert Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp fra Trefoldighetskirken i Oslo. På toppstykket er det montert forgylte rokokkovinger fra en altertavle fra 1770 som stod i kirken tidligere. Nåværende prekestol er fra 1882 og har tre fag med to smale bilder i hver. Ifølge «Norges kirker» finnes det også en eldre prekestol. Den opprinnelige, romanske klebersteinsdøpefonten befinner seg i Siggerud kirke og er avløst av en 12-sidet, kalkformet døpefont i rød granitt. Kirken fikk nytt orgel fra Brødrene Torkildsen i 2001 (på galleriet i vest), og den har to klokker fra 1802 støpt av Borger Riise. For ytterligere detaljer henvises til «Norges kirker».

Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg ned mot E18 og er omgitt av en steinmur — i alle fall deler av den. Et gravkapell bygget i 1908 er skildret i «Norges kirker», men dette er revet. På kirkegården sørvest for kirken står et bygg som trolig er kombinert bårehus og servicebygg. Nordvest for kirken — på den andre siden av parkeringsplassen, i et eget parkanlegg — ligger den staselige prestegården i empirestil fra 1771 (den gamle brant i 1770). Den er fredet. I området finnes også en rekke gravhauger fra jernalderen.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Servicebygg

Kråkstad prestegård

Kråkstad prestegård

Aas kirke

Aas kirke øst for Bøverbru er fjerde kirke på stedet. Første kirke var trolig en stavkirke, muligens fra før 1330 (den er omtalt i et diplom fra 1337), og den var viet til erkeengelen Mikael (mer om den her). Den skal ifølge en innskrift på et treplate på baksiden av altertavlen ha stått ubrukt og øde i en 60 års tid frem til 1665.

Kirke nummer to — den såkalte «Bangkirken» (etter sogneprest Knud Sevaldsen Bang, som sesørget byggingen) — ble bygget ca. 1670. Den ble påbygget to vinger på 1700-tallet, men forfalt etterhvert og ble revet i slutten av 1780-årene.

Tredje kirke var en tømret korskirke med tårn over krysset. Den ble innviet den 9. september 1789. Den ble grundig restaurert i 1860-årene, men så ble den truffet av lynet den 15. juli 1915 og brant ned. En god del inventar ble imidlertid reddet ut og brukes i kirken i dag, mens noe gikk tapt.

Dagens kirke ble tegnet av Henry Bucher, som også tegnet kirkene på Raufoss og Kapp. Det er en nyromansk korskirke i stein og noe tre som ble innviet den 9. mars 1921. Kirken har en ganske karakteristisk, kompakt form (med relativt korte korsarmer), og den har rundt 500 sitteplasser.

Altertavlen og prekestolen er begge laget av nevnte Knud Sevaldsen Bang for den såkalte Bangkirken — i henholdsvis 1676 og 1683. Altertavlen viser nattverden, himmelfarten og den seirende Kristus i bildene i midtfeltene. Den har også en rekke figurer, deriblant av de fire evangelsitene. Tavlen ble overmalt i 1805 og 1863. Ved sistnevnte anledning ble nattverdsbildet hvitmalt med et kors i midten, og tavlen fikk en slags gotisk innramming i form av en plate som ble plassert bak den. Det finnes et gammelt bilde av dette i jubileumsboken. Men Domenico Erdmann fikk i oppgave å restaurere altertavlen og resten av det gamle inventaret etter brannen.

Han restaurerte også prekestolen, som er i utpreget renessansestil og har fem felt med bilder og utskjæringer av de fire evangelistene samt Kristus i midten. Prekestolen var blitt kastet ut på 1860-tallet og lagt på mørkeloftet ved stallen øst for kirken. I stedet hadde kirken fått en enkel, nyklassisk prekestol med duse farger, idet den gamle stolen nok ble ansett å ha vel friske farger.

Døpefonten er et rokokkoarbeid fra 1775 som ble gitt i gave av lensmann Christoffer Listerud. Jubileumsboken sier at den ligner på et vanlig stativ for vaskevannsfat. Beskrivelsen er forsåvidt riktig, men gir muligens feil assosiasjoner. Til den hører et messingfat fra 1600-tallet som avbilder Adam og Eva i Edens hage.

I 1954 fikk kirken en gave fra Toten Sparebank, og to år senere ble det satt inn seks vinduer med glassmalerier av Per Vigeland. De har følgende motiver: Duen, Såmannen, Lammet med seiersfanen, Kongekronen, Den bortkomne sønn, Pelikanen.

Kirken hadde opprinnelig et orgel fra W. Sauer i Frankfurt an der Oder. Dette ble i 1967 skiftet ut med et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal (24 stemmer, to manualer), som visstnok er blitt betydelig restaurert i de senere år.

De to kirkeklokker er fra 1916, fra Olsen Nauen, og elektrisk ringing ble installert i 1990.

Kirkegården er omgitt av et steingjerde og er blitt utvidet gjennom årene. Den omfatter i dag 12,8 dekar og har ifølge Vestre Toten kirkelige fellesråd plass til 2891 kistegraver. Nedenfor kirkebakken i øst var det opprinnelig tre staller fra 1858. Den ene av disse er fortsatt intakt og huser blant annet en permanent utstilling om Aas kirke. Det ser ut til å være innredet bårehus under koret. På parkeringsplassen står det et servicebygg. Utenfor sørporten, på den andre siden av Gimlevegen, står et krigsminnesmerke. Prestegården er et stykke unna kirken.

Det var bispevisitas i Vestre Toten i november 2009.

Kilder og videre lesning:

Kirkestall

Kirkegården vest for kirken

Krigsminnesmerke sør for kirken

Vår Frelsers gravlund

Inngang fra Akersveien

I 1807 ble det innkjøpt ca. 8 dekar til ny gravlund for Vår Frelsers menighet (altså Domkirken), etter at det på begynnelsen av 1800-tallet ble forbudt å gravlegge folk inne i kirkene. Vår Frelsers gravlund ble innviet den 17. juni 1808 og var byens eneste gravlund fra 1811 (da Vaterland kirkegård ble nedlagt) til 1833. Den ble utvidet i 1811, 1824, 1865, 1873 og 1881. Senere har den krympet litt ved utvidelsen av Ullevålsveien i 1957. En koleraepidemi i 1833 gjorde at flere kolerakirkegårder ble opprettet. Det sies at det oppstod et visst klasseskille etter dette, idet Vår Frelsers gravlund ble et litt eksklusivt sted med fine familiegraver, mens fattigfolk ble lagt i massegraver andre steder.

Graverbolig og kapell med likhus ble oppført i 1864. Kapellet ble utvidet i 1879 og i 1938-39. Ved sistnevnte anledning malte Per Vigeland en freske her. Den ble senere vannskadet, og Vigeland gjorde arbeidet om igjen i 1964. Partiet over inngangsdøren ble dekorert av Ole Solbakken i 1969. Ny kontor- og driftsbygning tegnet av Finn Liseth ble oppført i 1965 i nordenden av gravlunden. Der holder Gravferdsetaten og Kirkelig fellesråd til.

I 1903 ble det fremmet forslag om en æreslund for landets mest betydningsfulle borgere. Maleren Hans Gude ble som den første gravlagt her samme år, og siden har det blitt mange andre, men vi skal avstå fra en langtekkelig name dropping. Æreslunden er nok den viktigste grunnen til at mange kommer hit. Den inneholder mange store navn fra den tiden da nasjonen og dens identitet ble bygget, og det er ikke opprettet flere gravsteder i den siden 1981. Den blir bevart som et historisk minne. Enkelte store personligheter er for øvrig gravlagt utenfor Æreslunden, f.eks. Henrik Wergeland, som ble gravlagt før Æreslunden ble opprettet, på sørsiden av en kolle ikke langt fra kapellet.

Selve gravlunden var full i 1911. Det er ikke opprettet nye gravsteder siden 1952, men det er fortsatt anledning til urnenedsettelser i familiegraver. Det er over 4500 erklært bevaringsverdige gravminner her. På 1950-tallet ble steinrammene rundt endel gravfelt fjernet for å lette vedlikeholdet. Det sies at gravlunden mistet noe av sitt særpreg da.

Siden det er minimalt med nye begravelser, er kapellet overdratt (utleid) til Hellige Olga menighet fra 2003 og går nå under navnet Vår Frelsers ortodokse kirke.

Kilder og videre lesning:

Like ved kapellet

Kapellet — Nå ortodoks kirke

Kapellet — Nå ortodoks kirke

Henrik Wergelands grav

Henrik Ibsens grav — En familiegrav

Wilhelm von Hannos grav

Iladalen kirke

Iladalen kirke er en av de oslokirkene som startet sin tilværelse som småkirke. Den ligger i Søren Jaabæks gate 5, i nordenden av parken i Iladalen. Mange suser av sted ned Uelands gate hver dag uten å tenke over at det ligger en kirke her, rett innenfor ring 2.

Menigheten ble utskilt fra Sagene i 1938. Kirken ble tegnet av Ragnar Nilsen og oppført for innsamlede midler. Biskop Eivind Berggrav nedla grunnstein den 10. desember 1939 og innviet kirken den 22. mai 1941, på Kristi himmelfartsdag.

Kirken er oppført i teglstein med puss både utvendig og innvendig. Den har et lavt valmtak. Kirkeskipet er rektangulært og koret noe smalere enn skipet. Kirken har et slankt tårn høyre for hovedingnangen. Stilen kan vel sies å være funkis. Kirken var tidligere hvit, men har etterhvert fått nærmest sennepsgul farge.

Antallet sitteplasser, inkludert stor og liten menighetssal, er til sammen ca. 700. Mellom menighetssal og kirkerom er det elektrisk senkbar vegg. Bygget huser også prestekontor, funksjonærleiligheter og barnehage, og det er innredet et hobbyrom under menighetssalen.

Mest berømt av inventaret her er Per Vigelands freskomaleri på fondveggen i koret, som fremstiller himmelfarten og ble ferdigstilt i 1944. Flere av samtidens presteansikter er avbildet her. Vigeland har også tegnet alterbildet (to engler i tilbedelse ved korset; tavlen er skåret av Wilh. R. Sjøwall) og et glassmaleri bak orgelet (engel med lutt). Døpefont og nummertavler er skåret av Wilh. R. Sjøwall, mens lysekroner og lampetter er tegnet av arkitekten og utført av R. Althoff. Sørvinduene har antikkglass fra G.A. Larsen.

I 2004 fikk kirken et sidealter utformet av billedhuggeren Christine Aspelund med tittel Redemptor gentium (folkets frelser).

Orgelet er fra 1971 og kommer fra Brødrene Torkildsen. De to kirkeklokkene er fra Olsen Nauen.

Det er ikke gravplass her. Gravferdsetaten henviser til Nordre gravlund.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 77-78

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 275
  • Einar Dale og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 82-87
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 710
  • Kirkesøk

Ris kirke

Ris kirke kan vel i likhet med Ullern sies å være en pen og påkostet vestkankirke, utsmykket ved hjelp av rike gavebidrag. Planleggingen og byggingen trakk imidlertid i langdrag. Forhandlinger var visstnok i gang allerede i 1908, men først i 1921 vedtok Vestre Aker sognestyre å bygge kirke på Ris etter planer av brødrene Carl og Jørgen Berner, som vant en arkitektkonkurranse samme år. Likevel ble saken komplisert av krav om kirkebygg også øst i sognet, som senere resulterte i Grefsen kirke. Grunnstein for Ris ble nedlagt først i 1928, og kirken ble innviet den 12. juni 1932. Sognet ble formelt opprettet i 1937.

Kirken er en langkirke i betong med fasader av rappet tegl og saltak med skifer samt et høyt tårn med pyramidetak til side for kirkeskipet. Stilen må vel sies å være nyromansk. Orienteringen er nord-sør (eller nord-nordøst til sør-sørvest) pga. tomten. Hovedinngangen er under tårnet, men det er også en vestinngang. Oppå tårnet er det en skulptur av Sankt Olav som dreper en drage (utført av Arthur Gustavson etter tegninger av Carl Berner). Antallet sitteplasser var opprinnelig 800, men er senere redusert til 500.

Kirkens altertavle er malt av Hugo Lous Mohr og har fem felt som fremstiller Jesu fødsel og dåp, lysbringeren, korsfestelsen og oppstandelsen. Altertavlen har også forgylte statuetter av de fire evangelistene, utført av Arthur Gustavson. Et glassmaleri som fremstiller Kristi gjenkomst, ble malt av Per Vigeland (hvis fars mausoleum er like i nærheten) i 1954.

Kirken hadde et Jørgensen-orgel, men i 2007 ble det samlet inn penger til nytt orgel. Det førte til konflikt med Riksantikvaren, som fredet det gamle orgelet. Konflikten ble løst samme år, idet man ble enige om at fasaden beholdes, mens orgelet får ny instrumentdel. Nytt orgel fra Ryde og Berg ble installert i 2010 og ble innviet den 30. januar 2011. Våren 2011 ble det holdt en rekke konserter for å feire det nye orgelet.

Tårnet har tre kirkeklokker fra Olsen Nauen Klokkestøperi. Den største veier 1746 kg og var i sin tid den største klokken som var støpt i Norge.

Det er urnelund her. For andre begravelser henviser Gravferdsetaten til Voksen kirkegård. Det er ellers et minnesmerke over falne under den annen verdenskrig på kirkegården (utformet av Per Palle Storm), og det er navneliste på kirkeveggen. Dessuten er det et minnesmerke over personer som er blitt ofre for lobotomi og andre overgrep ved norske sykehus og institusjoner. Menighetshuset er i retning Holmenkollbanen.

Det ble allerede i 2004 meldt om problemer med taket her, faktisk i så stor grad at det er vanskelig å finne feste til de nederst taksteinene. Da undertegnede tok bildene her i oktober 2009, var det fortsatt stillaser utenfor kirken, så det er tydelig at arbeid fortsatt pågikk.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Liste over krigsofre

Urnelund

Margaretakyrkan

Margaretakyrkan eller Svenska kyrkan i Oslo er en nyklassisk kirke (med innslag av nybarokk) i pusset tegl tegnet av Lars Israel Wahlman. Kirken ble innviet av erkebiskop Nathan Söderblom den 20. desember 1925 og har 350 sitteplasser. Menigheten var blitt opprettet allerede i 1911 og hadde før kirken ble ferdig, holdt til i ulike leide lokaler. I 1931 ble Svenska Margaretaförsamlingen opprettet og fikk ansvaret for driften av kirken, som ligger bak Deichmanske bibliotek i Grubbegata og har Krist kirkegård som nabo på den andre siden.

Altertavlen er malt av Gunnar Torhamn og har motiv fra Bergprekenen. Kirken har ellers takdekorasjoner av Tor Hörlin og glassmalerier av Per Vigeland. Sistnevntes far, Emanuel, har for øvrig malt et portrett av erkebiskop Söderblom som henger i menighetssalen.

Kirken ble pusset opp i 1990, da det bl.a. fikk et Mariakapell i våpenhuset i sør. Aldershjemmet Margaretahemmet, som lå bak kirken, ble nedlagt i 1990-årene. Ifølge kildene skal også lesesalen ha blitt avviklet i 1990-årene, men skiltet mot Grubbegata henger der fortsatt.

Kirken feiret åttiårsjubileum i desember 2005. Det er korvirksomhet og andre aktiviteter knyttet til kirken, og det meldes om økende tilstrømning med stadig flere svensker i Oslo. Virksomheten i kirken er ellers skildret i et prosjekt ved Oslo katedralskole.

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Kirkens eget nettsted (inkl. historie)
  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 164-165
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 353

Fra øst

Fra Krist kirkegård

Fra Krist kirkegård

Fra sør

Denne veien

Lesesalen, finnes den fortsatt?

Høybråten kirke

Høybråten kirkegård ble anlagt i 1929 etter planer av herredsgartner i Aker, Karl Flod. Den kan med sine 120 dekar og rundt 6000 graver virke uforholdsmessig stor for den lille kirken og for Høybråten som område, men så dekker den også et langt større område, nemlig menighetene med kirker på Ellingsrud, Fossum, Furuset, Grorud, Høybråten, Romsås og Stovner. Høybråten kirke ble faktisk bygget som gravkapell i 1932, tegnet av Georg Greve, kommunearkitekten som vi kjenner fra en rekke andre kirker i Oslo. Byggeleder var H. Jørgensen, og kapellet ble innviet av biskopen den 30. juni 1932. Senere ble det ombygget til sognekirke da menigheten ble opprettet i 1966. I 2012 ble det vedtatt å slå menigheten sammen med Fossum og Stovner, men alle kirkene er fortsatt i bruk.

Vi snakker om en kirke i pusset tegl ved skifertekket tak. Tårnet — eller rettere sagt takrytteren — er tekket med kobber. Kirken har 168 sitteplasser. Innvendig er det orgelgalleri like innenfor inngangen, og koråpningen er rundbuet og koret omgitt av sakristier.

Altertavlen er en mosaikk utført av Per Vigeland i 1955 som viser Jesus og barna. Prekestolen står til venstre for korbuen. Døpefonten (1957) er av stein. Kirken har et 13 stemmers Jørgensen-orgel fra 1974, og de to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen. Kirkesøk har enkelte interiørbilder, i likhet med dette nettstedet.

Kirkegården har egne gravfelt for muslimer. På kirkegården står ellers en skulpturen Hjort (1963) av Ørnulf Bast, og det finnes et krigsminnesmerke av Dagfinn Hermansen avduket i 1947.

Det var bispevisitas på stedet i februar 2008.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 93

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 270-271
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 706
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Stovnerporten
  • Gravferdsetaten i Oslo kommune (også PDF-kart)

Alternativ vinkel

Nesten nordfra

Over vestportalen

Kirkegårdsport

Gravlund vest for kirken

Skulpturen «Hjort» av Ørnulf Bast

Kirkegården

Krigsminnesmerke — Av Dagfinn Hermansen (1947)

Frogner kirke (Oslo)

Frogner menighet ble utskilt fra Uranienborg med virkning fra 1. januar 1898. Tomt var blitt avsatt allerede i 1894, men etter krakket i 1899 ble det besluttet å plassere kirken tildelt midt i en husrekke i Bygdøy allé istedenfor frittliggende på Gimlehøyden. Arkitekt var Ivar Næss, som vant en arkitektkonkurranse i 1902, og kirken ble innviet først den 6. desember 1907. Gimlekomplekset, kvartalet rundt kirken, ble bygget i 1916-25.

Stilen kan vel kalles nyromansk, og materialet i de delene som synes mot gaten, er grefsensyenitt og iddefjordsgranitt. (Inne i kirken er det pusset tegl.) Syenitten er de mest finpussede og rødaktige stykkene, brukt særlig i hjørnene og til å markere struktur og dekor, mens granitten er gråere og grovere og er brukt i midtpartiene. Steinblokkene har varierende størrelse, og mye av fasaden “gjøres” ved nettopp kontrastene i farge og steinstruktur. Tårnet er plassert til side for kirkens lengdeakse, og kirken har 830 sitteplasser (mot opprinnelig 1920).

Alter, prekestol og døpefont er av kleberstein. I altertavlen var det opprinnelig et sirkelrundt glassmaleri av August Eiebakke som fremstilte den herliggjorte Kristus. Det ble i 1958 erstattet med Per Vigelands glassmaleri med samme motiv. Det er omkranset av klebersteinsrelieffet «Jeg vil give eder hvile» av Valentin Kielland (1907). Prekestolen og døpefonten ble utformet av arkitekten. Annen kirkekunst fra kirkens tidlige periode er to marmorstatuer av Moses og Paulus skåret av Anders Svor og trestatuetter av Olav den hellige, Martin Luther og Hans Nielsen Hauge skåret av Valentin Kielland. Utvendig har Kielland laget relieffet av Guds lam (1905-07) over inngangsdøren samt en kristusskikkelse i en nisje høyt oppe på fasaden mot Bygdøy allé (1911). Kielland har også laget et krusifiks i bronse og jern med forgylt Kristusskikkelse til alteret, og kirken har et maleri av Christian Skredsvig, «Et digt om døden». Kirken har to klokker fra Olsen & Søn fra 1907.

Det ble gjort en rekke innvendige endringer på 1930-tallet (gjenåpnet 6. oktober 1935) samt etter krigen. Opprinnelig hadde kirkerommet sperretak, men det fikk hvelvet tak ved ombyggingen. Det første orgelet (med 24 stemmer) stod på et sidegalleri nær koret. Først i 1935 fikk kirken orgelgalleri, der J.H. Jørgensen bygget et orgel der det inngikk 33 stemmer fra et kassert orgel fra Domkirken fra 1889. Det ble ytterligere utvidet i 1960. Det står mer om dette på kirkens nettsted, der det også fortelles om anbudskonkurranse som har endt med at nytt orgel skal anskaffes fra britiske Harrison & Harrison.

Per Vigeland preget kirken i perioden 1945-68 med glassmalerier i alle vinduer, freskofrise på orgelgalleriet, offerkister, ny alterring og mosaikkdekorasjon. En større rehabilitering var planlagt til jubileet i 2007, men måtte nedskaleres pga. pengemangel. Det meldes at hoveddørene i glass og kobber er satt i stand i mars 2001.

I 1937-39 ble det bygget et kapell i tilknytning til kirken, tegnet av arkitekt Johan Meyer d.y. Altertavlen er av Dagfin Werenskiold og døpefonten av Trygve Dammen, og kapellet ble innviet av biskop Eivind Berggrav den 21. august 1939. Se også dette interiørbildet.

I 1965-66 ble det oppført en ny kontorfløy (arkitekt: Rolf Tønsager), og disse er nylig utvidet.

Vegg i vegg med kirken ligger en kirkestue, i et tidligere restaurantlokale som menigheten ervervet i 1995. Schafteløkken brukes som menighetshus.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

Kilder og videre lesning:

Hovedinngangen

Guds lam — av Valentin Kielland

Hjulkors fra portalen

Inngangen under tårnet

Til kapellet og dåpssakristiet

Frogner kirkestue

Uranienborg kirke

Hovedaksen i Vigelandsparken ligger ikke i flukt med Uranienborg kirke, noe som ofte har irritert meg. En anekdote vil ha det til at Gustav Vigeland ble konfrontert med dette og svarte ganske arrogant at han regnet med at parkanlegget kom til å bli værende lenger enn kirken. Nå ble imidlertid broen over Frognerdammene anlagt før Vigeland kom inn i bildet, så anekdoten er trolig apokryfisk.

Kirketomten på toppen av Uranienborghøyden ble innkjøpt i 1874. Uranienborg menighet ble besluttet utskilt fra Vestre Aker i 1880, og Balthazar Lange — som senere ble byarkitekt i Kristiania — vant arkitektkonkurransen samme år. Arbeidene ble igangsatt i 1882 under ledelse av murmester L. Hansen og tømmermester O. Olsen. Under byggeprosessen ble det oppdaget svakheter ved konstruksjonen, og det var flere uhell og ras. Andre krefter ble innkalt for å fullføre kirken, som ble forsinket og dessuten den dyreste kirken i sin tid. Den ble innviet 22. desember 1886. Før åpningen ble Slottskapellet brukt som sognekirke.

Uranienborg kirke er for mange selve innbegrepet av nygotisk oslokirke. Det er en treskipet basilika i tegl med tårn over hovedinngangen. Den hadde 1020 plasser ved innvielsen, men har i dag ca. 700. Ikke bare ligger den flott på en høyde. Den gjør seg godt som fondmotiv i den ene enden av Jørgen Moes gate: Den som uforberedt runder hjørnet fra Daas gate, får seg en positiv overraskelsse idet kirken plutselig dukker opp og dominerer gatebildet. (Fondmotivet i motsatt ende av Jørgen Moes gate er Briskeby brannstasjon.)

Interiør og inventar har vært endret noe underveis. Opprinnelig hadde altertavlen et egentlig anakronistisk nattverdsbilde, der en kristusskikkelse holder frem oblat og nattverdskalk. Ifølge «Oslos kirker» og «Oslo byleksikon» er det Adolph Tidemand som står bak bildet, men det sies også at det dreier seg om et dåpsmotiv, så det er nok en misforståelse ute og går. (En annen versjon sier at Christen Brun, som ofte kopierte Tidemand, malte bilet.) Dette bildet ble i 1930 flyttet til et sideskip og erstattet med et mosaikkarbeid som forestiller Kristus sittende på regnbuen flankert av to engler. Dette ble formgitt av Emanuel Vigeland og utført av kunsthåndverkere i Venezia. Vigeland utarbeidet også en plan for glassmalerier i koret og skipet, hvorav de fleste ble fullført av hans barn, Maria og Per Vigeland, etter hans død. Korgitteret er laget av Arnstein Arneberg, som samarbeidet med Per Vigeland og Fred Tybring om mye av utsmykningen i 1930-årene frem mot jubileet i 1936. Oppå korgitteret er en kalvariegruppe. Prekestolen er av Arnstein Arneberg og fra 1938. Døpefonten i kleberstein er fra 1886.

På 2000-tallet har kirken vært noe preget av manglende vedlikehold, steiner som faller ned, osv. Midler ble avsatt 2007, og i 2008 og utover i 2009 var kirken innpakket (se bilde nedenfor). Siden er imidlertid stillasene fjernet.

Kirken fikk opprinnelig orgel fra August Nilsen i 1884. Dette hadde opprinnelig 24 stemmer, senere utvidet til 40. Dette orgelet beskrives i et par kilder som «et av Oslos betydeligste og mest velrenommerte orgler». Likevel holdt kirken stengt sommeren 2009 for montering av nytt orgel. Dette ble etterfulgt av en åtte uker lang periode med stemming av det nye orgelet, fra Orgelbau Kuhn i Zürich. Gjenåpning var 22. november, men hele den etterfølgende uken var satt av til orgelfest med konserter med en rekke solister. Det nye orgelet er Oslos største kirkeorgel. Bare konserthusets orgel er større i byen. Etter orgelskiftet har kirken blitt pusset opp innvendig med gjenåpning høsten 2012.

I tårnet henger tre klokker fra Radler & Söhne i Tyskland. I 2004 fikk kirken dessuten et klokkespill med 37 klokker.

Kirken er en mye brukt musikkarena. Undertegnede husker konserter med både kirkemusikk og verdslig musikk her på 1980-tallet, og dette ser ut til å være tilfellet fortsatt. På kirkens eget nettsted står det litt om den musikalske aktiviteten på stedet.

Det er ikke kirkegård på stedet. Gravferdsetaten henviser til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og urnegraver på Gamle Aker kirkegård. Ellers finnes et menighetshus med innganger i Daas gate og Uranienborgveien, også det tegnet av Lange.

Kilder og videre lesning:

Grorud kirke

Grorud kirke er en av fire oslokirker fra rundt 1900 som er bygget av naturstein, og som har tårn som ikke ligger i kirkens lengdeakse. Disse representerer et oppbrudd fra den nygotikken som hadde dominert til da. Arkitekt var kommunearkitekten i det daværende Aker, Harald Bødtker. (Kirkeleksikonet og Wikipedia krediterer også Halfdan Berle, men bare Bødtkers navn står på skiltet utenpå kirken.) Dette var på byggetidspunktet den eneste kirken i Groruddalen utenom Østre Aker, som den var anneks til. Grorud sogn ble utskilt fra Østre Aker i 1947, året før Aker ble innlemmet i Oslo. Kirken ble innviet av biskopen den 17. desember 1902.

Kirken er forblendet utvendig med nordmarkitt, skjønt det sies iblant at det dreier seg om grefsensyenitt, som er nokså lik. Det er imidlertid verdt å merke seg at betegnelsen grorudgranitt (som også brukes mye) er misvisende. Kirken ligger i et område der den aktuelle steinen ble brutt i sin tid. Den er flott plassert på en høyde sør for Trondheimsveien, omgitt av steinmurer som nærmest danner et festningsverk rundt kirken. Formelt har vi med korskirke å gjøre, men altså med asymmetriske innslag. Kirken har 500 sitteplasser.

Alterbildet (se også her) er en stor freske malt av Per Vigeland i 1936, etter en omgang med omfattende oppussing av kirkens interiør basert på planer av Vigeland. Bildet dekker 200 kvadratmeter og har tittelen «Den store hvite flokk». Det illustrerer en fortelling i Johannes’ åpenbaring. Prekestolen i tre er fra 1933, og det finnes også en lesepult. Den opprinnelige døpefonten av tre ble i 1963 byttet ut med en font av grefsensyenitt (eller nordmarkitt?) fremstilt etter tegninger av Per Vigeland. I 1993 ble den opprinnelige fonten funnet i kjelleren. Den ble da restaurert og tatt i bruk igjen i 1996. Glassmalerier av Oddmund Kristiansen kom på plass i 1963. Kirken har også et ikon malt av Marit Lislerud i 1998. På det ser vi Jesus som stiller stormen.

Orgelet kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og har 29 stemmer fordelt på tre manualer og pedal. Etter noen år med innsamling er det også bestilt kororgel til kirken fra Georg Weishaupt.

Komponisten Kåre Kolberg var organist i Grorud kirke i tyve år. De som har lest Jan Kjærstads romaner, husker muligens scener der Jonas Wergeland er med når faren spiller orgel i Grorud kirke. Forfatteren, som er teologutdannet og oppvokst på Grorud, har da også holdt foredrag i menighetssenteret.

De to kirkeklokkene er støpt ved Baklandets Støberi og Mek. Værksted.

Grorud kirke er en usedvanlig populær kirke til brylluper og konserter, og den er kjent for god akustikk. Kirken er også tilholdssted for et kammerkor. Likevel er virksomheten ikke uten problemer i en tid med generell nedskjæring i antall stillinger. Det gikk etterhvert så langt at sognepresten truet med å stenge kirken om ikke noe ble gjort med dette. Høsten 2009 ble det meldt om lavere gudstjenestefrekvens enn tidligere. I 2012 ble det vedtatt at Grorud kirke skal overta som prostikirke etter Østre Aker kirke. Dessuten er sognene Grorud, Romsås, Rødtvet og Bredtvet slått sammen under navnet Grorud.

Kirkegården ble ifølge et skilt på stedet anlagt i 1904 og strekker seg hovedsakelig sørover og sørvestover fra kirken. Den omfatter etter utvidelser på 1920-tallet ca. 30 mål med 3000 gravplasser og brukes også for Romsås. Gravferdsetaten henviser ellers til Alfaset gravlund og Høybråten kirkegård som alternativer. Vest for kirken er en minnelund og et krigsminnesmerke, og nevnte menighetssenter (eller menighetshus) er like sørøst for kirken og ble oppført i 1990.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Fra minneparken

Fra kirkegården

Annonse