Viser arkivet for stikkord vor, frue, kirke

Vartdal kirke

Vartdalsstrand var tidligere en del av Ulstein kommune før stedet ble egen kommune i 1895 for så å bli innlemmet i Ørsta kommune (sammen med Hjørundfjord) i 1964. Kirkemessig sognet stedet til Hareid, dit man også måtte for å begrave de døde samt ved dåp og konfirmasjon. Etter at et båtlag på vei til kirke kullseilte 2. juledag 1841, vokste det frem krav om egen kirke på stedet. Da det på 1870-tallet lå an til nybygging på Hareid, vant også vartdalsstrandingene frem i sin sak og fikk sognet delt, samtidig som det ble gitt tillatelse til å bygge ny kirke. (I 1900 ble Vartdal overført til det nyutskilte Ørsta prestegjeld.) Det later til at en bronsealdergravrøys på Nøre-Vartdal ble ryddet før kirken ble oppført.

Til Vartdal kirke er det tatt utgangspunkt i H.E. Schirmers og Wilhelm von Hannos tegninger til Ørsta kirke, men byggmester Knut L. Stokkeland nedskalerte tegningene noe. Tårnet er litt forskjellig fra det i Ørsta, og også enkelte detaljer innvendig skiller de to kirkene fra hverandre. Byggetillatelse ble gitt i mai 1876, og det tok bare litt over fem måneder å bygge kirken (skjønt det er mulig at grunnmuren var satt opp før byggetillatelsen ble gitt), og branntakst ble holdt i oktober. Innviet ble imidlertid kirken først den 8. april 1877, som var første søndag etter påske. Allerede i 1879 måtte den repareres etter en kraftig storm i området i mars det året. Siden er den reparert eller restaurert flere ganger. I 1938 ble det gjort om på koret, ikke minst innvendig, og sakristiområdet ble utvidet. Ifølge kirkeleksikonet ble kirken påbygget i 1964, uten at undertegnede har funnet noe om det andre steder. Våpenhuset ble imidlertid utvidet med bekvemmeligheter til hundreårsjubileet. 125-årsjubileum ble feiret i 2001.

Vartdal kirke er en langkirke av tre med vesttårn (muligens takrytter). Øst (eller øst-nordøst) for skipet har den et rett avsluttet kor med sakristitilbygg på sørsiden. 360 sitteplasser (ifølge Kirkesøk) er altså noe mindre enn for Ørsta kirke.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt med rundbuer, hvorav den midtre er størst. Oppgangen til prekestolen er gjennom den søndre buen.

I altertavlen fra 1876 var det opprinnelig bare et kors, men i 1907 malte Lars Kinsarvik en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. Sitatet under er hentet fra Mark. 1, 35. I Johanneskirken lyder det: «Og aarle, der det endnu var ganske mørkt, stod han op, og gik ud og gik hen til et øde Sted og bad der.» I Vartdal står dette på nynorsk: «Og um Morgonen lenge fyre Dag stod han upp og gjekk ut og burt til ein Øydestad og bad der.» Denne tavlen henger nå på sørveggen i koret. Nåværende alterbilde viser korsfestelsen og og ble malt av Jonas Peson i 1938. Peson dekket alle veggflatene i koret samt fondveggen i skipet med malerier fra Jesu liv.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Nytt dåpsfat kom til i 1908. Prekestolens fyllinger med rosemaling og bibelmotiver (utført av Johan Haddal i 1927) ble dekket over med plater ved restaureringen i 1938, men er siden avdekket igjen.

Kirken har hatt orgler fra Vestre orgelfabrikk (1914) og fra Olsen & Jørgensen (1961). Sistnevnte ble ved bispevisitasen i 2010 opplyst å være i dårlig stand, og det ble arbeidet for nytt orgel med innsamling av midler. Et 19 stemmers orgel bygget av Dietrich Johannes Buder ble innviet (se også her) den 19. april 2015.

Ifølge kirkeleksikonet har kirken en stålklokke fra Vickers, Sons & Company i Sheffield fra 1874, skjønt ifølge Ørstavik er årstallet 1872.

Kirkegården ble ferdig litt i etterkant av kirkeinnvielsen, og muren ble forhøyet flere år etterpå. Kirkegården, som strekker seg ned mot sjøen nord og vest for kirken, ble utvidet i 1900, 1914 og 1952. Etter at sjøen gravet ut deler av kirkegården under ekstremværet Dagmar, ble det satt opp en vernemur. Det står et lite skur øst for kirken samt et lite hus ved parkeringsplassen.

Sognepresten i Vartdal har tjenestebolig i Hovdebygda.

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Herre bedehus

Tettstedet Herre ved Frierfjorden fikk kirkegård i 1898, og kirken ble innviet i 1905. Før dette hadde stedet et bedehus. Det ser ut til å være fra 1854, og det ble vigslet for kirkebruk i 1890 og ble for en stor del brukt til kirkelige formål inntil kirken var ferdig. Dette huset ble flyttet til tomten mellom to kirkegårdsparseller i 2004, ifølge jubileumsboken for Herre kirke. Boken omtaler alterring og døpefont i bedehuset, med et stort kors malt på veggen over alteret. Nevnte alterring sies å være oppbevart i (grav)kapellet ved kirken.

Wikipedia omtaler nyåpning av bedehuset i forbindelse med kirkejubileet i 2005, hvilket formodentlig betyr at det bedehuset vi ser på bildet her, ble satt i stand da. Det er nærliggende å tenke seg at huset er noe eldre og har vært brukt som bedehus eller til annen bruk før den tid. Undertegnede hører gjerne fra folk som vet mer om den saken. Huset står ved Hellestvedtveien, i skråningen nedenfor kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Morten Lie-Hagen (red.): Industristed får kirke. Herre kirke 100 år 1905-2005 (Bamble historielag / Herre menighetsråd, 2005), særlig s. 15

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 72-73 (om Herre kirke)
  • Wikipedia (om Herre kirke)

Kronborg kirkegård

Kirkegården ved selve Holla kirke (på Ulefoss) er ikke lenger i bruk, men det er anlagt gravlund (kalt kirkegård) på Kronborg noen hundre meter lenger sør, på vestsiden av Kirkebakken.

Holla menighet har kart over kirkegården og opererer med en gammel og en ny del, der sistnevnte er den sørligste, lengst vekk fra kirken. Det finnes dessuten oversikter over graver for gamle og nye Kronborg.

Gravkapellet står litt øst for selve gravlunden. Det er oppført i 1923 og innredet som et livssynsnøytralt seremonirom. Altertavlen er malt av Terje Grøstad. Den er fra ca. 1982, ifølge Nome kirkelige fellesråd.

Holla kirke

Holla kirke ligger i et område som hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen. Prestegjeldets hovedkirke var Romnes, og ellers fantes også Helgen og (til like før 1500) Fen stavkirke. Den gamle steinkirken på Hollahaugen var liten, og det var ønske om ny kirke på 1800-tallet. Etter år med lokale stridigheter påtok verkseier Severin Diderik Cappelen ved Ulefos Jernværk seg å finansiere ny kirke etter at bygdefolket ved heltemodig innsats hadde hjulpet til med å redde jernverket under den store flommen i 1860. Dagens Holla kirke er tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet den 25. september 1867. Den avløste umiddelbart Romnes kirke som prestegjeldets hovedkirke. Romneskirken kom ut av bruk og ble senere satt i stand, mens Holla gamle kirke ble delvis revet og først en god stund senere konservert som ruin.

Holla kirke er en langkirke i tegl. Ifølge kirkeleksikonet hadde den opprinnelig 600 sitteplasser, hvilket formodentlig betyr at antallet er blitt redusert gjennom årene. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Formspråket er svært likt nygotikk, men kirken har rundbuede vinduer, slik det er vanlig for Holtermanns kirker. Noen vil muligens kalle dette nyromansk, men det har få likhetstrekk med middelalderens romanske arkitektur. Kirken fikk dåpssakristi i 1916 og ble totalrenovert i 1930. Også til jubileet i 1967 var det en oppussingsrunde, da kirken fikk korvnduer med glassmalerier laget av Finn Krafft, som også var konsulent for prosessen. Videre er kirken pusset opp tidlig på 1990-tallet. Man hadde håpet å få den ferdig til jubileet i 1992, men blant annet råteproblemer gjorde at det tok lengre tid.

Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og gallerier strekker seg langs skipets langvegger. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Nygotikkens formspråk hersker også inne i kirkerommet, med kontrastfarger som fremhever strukturelle elementer. I begynnelsen hadde kirken et stort kors mot korveggen, men nå har den altså glassmalerier i tre korvinduer. Prekestolen (i korbuens høyrekant) og døpefonten er begge på alder med kirken. Det finnes også en døpefont fra gamlekirken.

Kirken fikk sitt første orgel i 1868. I 1953 bekostet kommunen et nytt orgel (22 stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert dårlig, og i september 2011 ble nytt orgel fra Gebrüder Stockmann innviet. Det har 25 stemmer (2 manualer/pedal). Det nygotiske prospektet er noe forskjellig fra tidligere. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1867 og 1947.

Kirken brukes en god del til konserter.

Kirkegården ved kirken er ikke lenger i bruk. I stedet er det anlagt ny kirkegård ved Kronborg litt lenger sørover langs Kirkebakken. Det er imidlertid et krigsminnesmerke utenfor kirken. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården, som ligger et stykke mot sørøst, nær gamlekirken (altså ruinen).

Kilder og videre lesning:

Holla kirkeruin

Hollas middelalderkirke (ofte omtalt som Hollinar kirkja) stod på Hollahaugen, noen hundre meter oppi bakken fra dagens kirke. Den antas på grunnlag av stilen å være fra rundt 1100, uten at nøyaktig år er kjent. Innvielsesdatoen var 28. oktober, og kirken var viet til jomfu Maria. Det var en liten og enkel steinkirke: Skipet var 50 fot langt (opprinnelig bare halvparten) og 28 fot bredt, og muren var 3,5 fot tykk. Men om omfang og utstyr var beskjedent, var kirken rik på jordegods.

Det sies at grunnarbeidet var dårlig, og rundt 1700 var den eldste delen av kirken falleferdig. I 1718 raste koret sammen. Kirken var i likhet med Ulefos Jernværk eid av familiene Borse og Løvenskiold. I 1735 ble kirken reparert og utvidet. Den fikk større skip og ble påbygget kor, sakristi og våpenhus i tre. Sørportalen med gjenmurt. Hele kirken ble satt i stand, og den fikk nytt inventar. Blant dette var en altertavle som nå er å finne på Norsk Folkemuseum. Det var for øvrig gravkammer under kirken.

Holla hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen, og prestegjeldets hovedkirke var Romnes. Folketallet økte etter anleggelsen av jernverket på Ulefoss i 1652, og utover på 1800-tallet var kirkene for små. Cappelen-familien overtok jernverket i 1835, og rundt 1850 ble Holla kommune tilbudt stedets tre kirker (Romnes, Holla og Helgen) gratis mot at den påtok seg vedlikeholdet. Det nektet kommunen, og det ble en årelang strid mellom kommunen og kirken, som forlangte at kommunen fikk oppført ny kirke. Saken løste seg etter at en flom i 1860 gjorde store skader på jernverket. Bygdefolket gjorde da en formidabel innsats og bidro til å redde jernverket, og verkseier Cappelen påtok seg å bekoste ny kirke. Denne ble tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet 25. september 1867. Den overtok som prestegjeldets hovedkirke etter Romnes.

Da den nye kirken ble tatt i bruk, ble inventaret fjernet fra gamlekirken, som også ble delvis revet før ruinen ble restaurert av Gerhard Fischer i 1923–25. Noe inventar fant veien til den nye kirken, og prekestolen ble overført til Telemark museum. Et nytt restaureringsprosjekt startet i 2010 og pågikk fortsatt i 2015.

På kirkegården er noen svært gamle gravminner med nærmest uleselig skrift, og her finner vi også graven til eidsvollsmannen E.S. Høyum. Kirkegården er omkranset av asketrær. Familien Cappelens private gravsted er rundt hundre meter unna, og i området er en gammel gravhaug.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 90-91

  • Oppslag på stedet
  • Holla menighet
  • Digitalt fortalt (video)

Rjukan kirke

I dag er Rjukan det selvfølgelige sentrum i Tinn kommune med over halvparten av kommunens innbyggere, selv lenge etter at storhetstiden som industriby er over og folketallet har gått drastisk tilbake. Går vi litt tilbake i historien, ser vi at det har kommet og gått relativt raskt. Vi skal ikke ta alle detaljene her, men en av de fascinerende sidene ved byen er at fremstår som nokså enhetlig utformet. Kirkemessig var Atrå i sin tid hovedsogn i Tinn prestegjeld, som i 1948 ble delt, idet Rjukan ble hovedsogn i et nytt prestegjeld med Dal som anneks. Stedet har hatt kirke i knapt hundre år, men de årene har vært relativt dramatiske.

Arbeidet for kirke i det fremvoksende Rjukan tok til i 1911, og året etter ble det avholdt en lukket arkitektkonkurranse med tre deltagere. Den ble vunnet av brødrene Carl og Jørgen Berner. Opprinnelig var det meningen at kirken skulle oppføres ved torget, men den endte opp på eiendommen Einungsdalen ved Ingolfsland. Selv om Den første verdenskrig bød på visse hindringer, ble kirken innviet den 21. desember 1915 som korskirke i naturstein og med tårn ved inngangen i sørvest.

Denne kirken har vært utsatt for litt av hvert. I slutten av juni 1927 var det striregn i et par uker i området. Oversvømmelser og ras gjorde at hele Rjukan så ut som en slagmark, det var dødsulykker, og prestegården raste sammen (men prestefamilien var evakuert) i et skred som også førte jord og stein langt oppover kirkeveggene. Den 26. mars 1953 raste takhimlingen ned i kirken. Til alt hell var kirken tom da det skjedde. Den var deretter stengt i flere måneder mens taket ble reparert. I februar 1965, mens innspillingen av Heroes of Telemark pågikk, tok det fyr på galleriet. Man trodde at brannen var slukket, men den blusset opp igjen etter at brannvesenet dro, og alt brennbart materiale i kirken brant, slik at bare murene stod igjen.

Asbjørn Stein fikk arkitektoppdraget med gjenoppbyggingen. Tårnet var sterkt varmeskadet og måtte for en stor del bygges på nytt, men ellers ble det meste av murene gjenbrukt, og kirken fikk i bunn og grunn det samme ytre. Innmaten ble imidlertid ganske annerledes, idet man benyttet anledningen til å gjøre kirken om til en arbeidskirke med 350 sitteplasser som stod klar i 1968 (innviet 28. april). Tidligere kor og kapell ble slått sammen til en toetasjers del der det er menighetssal nede og møterom og kjøkken i annen etasje. Anlegget rommer også kontorer. Selve kirkerommet følger det som ser ut som tverraksen, men dermed får den nesten “korrekt” orientering fra vest (eller nordvest) mot øst (sørøst). Romfølelse, interiør og inventar er ganske forskjellig fra det opprinnelige — og litt overraskende, gitt kirkens ytre.

Opprinnelig hadde koret vært mot nordøst. Altertavlen var formet som en bueportal, og på hver side var utskårne figurer. Selve alterbildet under buen var ikke klart til innvielsen, men det fortelles at Carl Berner i løpet av et par nattetimer malte et korsfestelsesbilde til den ellers tomme rammen, og det ble brukt midlertidig til det egentlige alterbildet kom på plass i april 1917. Dette bildet ble malt av Bernhard Folkestad og viste Jesus og den vantro Tomas. Teksten under bildet lød: «Min Herre og min Gud» (Joh. 20, 28). I dagens kirke er det ingen regelrett altertavle, men syv buevinduer i fondveggen har glassmalerier av Torvald Moseid med motiver fra skjærtorsdag og langfredag. (De tre store buevinduene over dette er blendet av, men synlige.) Også andre vinduer i kirken har glassmalerier av Moseid, og firmaet G.A. Larsen har stått for utførelsen.

Jubileumsheftet forteller at den opprinnelige prekestolen ble levert fra treskjæreren i Kristiania natten før innvielsen og ble stilt løst inntil veggen i første omgang. Prekestolen i dagens kirke er, typisk nok for en arbeidskirke, av det enkle slaget. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet den samme som i 1915 — av stein.

Kirken hadde opprinnelig et Walcker-orgel (opus 1863, 23 stemmer) som i sin tid var beundret og noe av en inspirasjon for andre kirkeorgler i landet, selv om planene måtte reduseres noe i forhold til opprinnelig ønske. Orgelet ble utvidet og ombygget i 1926-27. Dagens orgel (34 stemmer, 3 manualer) ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1968.

De to kirkeklokkene ble opprinnelig støpt av O. Olsen & Søn i 1915. Under brannen i 1965 falt de ned og ble skadet, og samme firma støpte dem om i 1967.

Det er ikke kirkegård ved kirken, men sør for jernbanelinjene, der kapell og krematorium befinner seg. Vest for kirken står et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

  • Kjell Gunnar Dahle og Ragnar Kallhovd: Rjukan kirke 1915-1990

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 490
  • Kirkesøk

Møsstrond kirke

Møsstrond kirke sies å være Norges høyest beliggende sognekirke (ca. 950 meter), og den er på sett og vis Telemarks mest bortgjemte. Fra 1903 av ble innsjøen Møsvatn regulert, og den er et viktig magasin for energiproduksjon. Vannstanden er hevet, og det som opprinnelig var tre sjøer, er blitt én stor. Reguleringen går mellom 900 og 918,5 moh (916,33 på dagen for undertegnedes besøk). Kirken ligger på en øy, Hovden (iblant kalt Hovdenøya eller Hovdeøyi), som en gang var et nes. Bygda kirken betjener, er landskapet rundt sjøen, hvorav det meste er veiløst.

En kirke på Møsstrond stod klar i 1850. Den ble imidlertid truffet av lynet sommeren 1919 og brant ned til grunnen. Dagens kirke ble tegnet av Olav O. Bitustøyl, skjønt Kirkesøk krediterer også Alfred Christian Dahl, uten at dette bekreftes i andre kilder. Kirken ble innviet i 1923. Det er en laftet langkirke med rundt hundre sitteplasser. Vesttårnet er trukket litt inn i skipet, og koret i øst er omgitt av små sakristier. Kirken har panel utvendig og for det meste innvendig, mens det flattelgjede laftetømmeret er synlig (og malt) i korets sidevegger.

Det er et enkelt kirkebygg som ikke har noe galleri, og veggene i skipet er for det meste trehvite. I 1927 og 1928 malte imidlertid Sveinung Svalastoga (ikke å forveksle med denne Sveinung Svalastoga) koret med overdådige, fargerike malerier med bibelmotiver, og også kirkebenkene har fått maling samt dekor på vangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Inne i koret er det laget til en slags apsis der fondveggen og skråflater opp mot taket er dekket av Svalastogas malerier, som fungerer som altertavle. Bildet rett bak alteret ser ut til å være fra stallen i Betlehem, og til høyre ser vi korsfestelsen. Over korbuen er et nattverdsbilde.

Prekestolen har bilder av evangelistene, hvilket er tradisjonelt, men utførelsen er noe utenom det vanlige. Også døpefonten (en dåpsengel) har Svalastoga malt. Kirken har ifølge kirkeleksikonet et elektronisk harmonium fra Vestlandske orgelverksted. Borgny Svalastog laget tekstiler til kirken i 1999.

Ved Møsstrond har man beholdt en gammel gravskikk helt fra katolsk tid, idet gravfølget er med og gravlegger kisten etter jordpåkastelsen. Dette er en skikk det er snakk om å gjenopplive også andre plasser. På denne kirkegården er spillemannen Haavard Gibøen begravet.

Det var bispevisitas i Rauland prestegjeld i september 2004.

Kilder og videre lesning:

Våler kirke i Solør brant ned 29. mai 2009. Ny kirke ble vigslet i mai 2015. Den står øst for gamlekirken.

Hovin kirke (Tinn)

Hovin er i dag en del av Tinn kommune, som det opprinnelig også var, men i 1860 ble det innlemmet i den nyutskilte Gransherad kommune for så å blir egen kommune i 1903. Så ble altså det meste av Hovin innlemmet i Tinn igjen i 1964. Kirkemessig lå Hovin til Tinn før det sammen med Hjartdal og Gransherad ble en del av Gransherad prestegjeld ved kgl. res. av 1859. I dag ser sognet ut til å være organisatorisk knyttet til Tinn igjen.

Det gamle kirkestedet i Hovin var ved Åsland, lenger opp mot fylkesveien, mellom gårdene Bakka og Hove. Stavkirken som stod der, skal ha blitt revet i 1392, og det oppstod en strid om plassering av ny kirke som endte med at den ble oppført lenger nedstrøms langs elven Skirva, der kirken står i dag. Denne kirken er så vidt omtalt av Jens Nilssøn i 1595 som anneks til Tinn (dvs. Atrå). Den stod til 1729, da den enten ble ombygget eller erstattet med en ny kirke, som stod til midten av 1800-tallet. I 1844 omtales denne som for liten og ubekvem, og det er enighet om at ny kirke skal oppføres etter typetegninger av H.D.F. Linstow. Samme tegninger er brukt for Gransherad kirke, som er litt større og ble innviet året før Hovin, og de to kirkene ble oppført av samme byggmester, Halvor Andreas Olsen fra Kongsberg.

Hovin kirke ble innviet den 29. august 1850. Det er en laftet langkirke med ca. 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og det er kor i skipets fulle bredde og et lite sakristitilbygg i øst. Utvendig har kirken panel, mens laftetømmeret er malt inne i kirkerommet. Det er orgel på galleriet i vest, og galleriet strekker seg også langs et stykke av nord- og sørveggen. Det er korskille med tre buer, hvorav de i ytterkantene har en lav skranke hver. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Inne i koret er et par lukkede benker. Kirken ble restaurert i 1979-80 og tilbakeført mot opprinnelig utseende, ikke minst fargemessig, der det hadde vært gjort endringer.

Altertavlen er på alder med kirken og har et trekors. I 1921 ble den byttet ut med et bebudelsesbilde malt av Harald Brun, men dette ble ved restaureringen i 1979-80 flyttet til skipets sørvegg.

Byggmesteren står også bak prekestolen, mens døpefonten i eik ble skåret av Søren Nedrebø i 1950. Den gamle døpefonten oppbevares også (i klokkerstolen), og Nedrebø har dessuten laget et par brudestoler til kirken.

I 1909 fikk kirken et harmonium som var bygget av The Packard Company. Det ble i 1925 flyttet til galleriet. I 1960 overtok så kirken det gamle orgelet fra Drangedal kirke. Det var et August Nielsen-orgel (5 stemmer, ett manual/pedal) som opprinnelig ble bygget i 1886 og var blitt pusset opp litt. Dette ble så i 1970 avløst av et nytt Jørgensen-orgel med åtte stemmer (2 manualer/pedal). Det gamle Nielsen-orgelet skal siden ha funnet veien via krematoriet på Rjukan til musikkonservatoriet i Oslo. Det skal dessuten finnes et harmonium i kirken og et annet i kirkestuen.

Den ene kirkeklokken er støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1805. Den andre er eldre. Jubileumsheftet fra 2000 melder at klokkene fortsatt ringes manuelt.

Av annet inventar kan nevnes et epitafium fra 1636 over Terkel Olefsøn som henger i våpenhuset. Der henger også en messehagel fra 1800-tallet som ble funnet i 1974 og sendt til Kunstindustrimuseet for konservering. Det skal også finnes en Kristian III-bibel.

Kirkegården er utvidet flere ganger. På kirkegården står en minnebauta over Olaf Ellingsen, et lokalt krigsoffer. I tilknytning til kirken finnes også et bårehus (fra midten av 1960-tallet), en kirkestue og et hus som i sin tid var kirkestall, men som nå fungerer som redskapshus.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Knut Arne Snøås: Hovin kyrkje 150 år 1850-2000 (Hovin sogneråd, 2000)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 118-119
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Austbygde kirke

Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark.

Austbygde kirke ble innviet den 23. november 1888. Det er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn omgitt av tilbygg fra 1980-tallet med dåpssakristi og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er omgitt av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933-34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985-88 frem mot hundreårsjubileet.

Korgulvet er ett trinn opp fra skipets gulv, og kirken har orgelgalleri i vest.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Fellesrådet har et kart over den. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Det var bispevisitas i Tinn i mars 2014.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Haukaas: Austbygde kyrkje 1888-1988 (Austbygde sokneråd, 1988)

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 116-117
  • Tinn kirkelige fellesråd
  • Store norske leksikon
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 488
  • Kirkesøk
  • Wikipedia
Annonse