Viser arkivet for stikkord vestfold, orgelbygg

Bryggekapellet i Sandefjord

Bryggekapellet i Sandefjord åpnet våren 2004. Det ligger på en flåte som er fortøyd ved gjestehavnen ikke langt fra terminalen for Color Line-båtene. Kapellet har 30 plasser.

Det foretas vielser ved kapellet. Blant spesielle innslag ellers er minnetavler over norske hvalfangere som er omkommet på havet og begravet i utlendighet (ikke minst på Syd-Georgia). Kapellet er omtalt hos Sandefjord kirkelige fellesråd.

Solvangkirken (Tønsberg)

Solvangområdet i Tønsberg fikk stadig tettere bebyggelse etter krigen, og ideen og kravet om kirkebygg ser ut til å ha sprunget ut av kirkeringer som oppstod på 1950-tallet. I 1955 tok domprosten til orde for en moderne arbeidskirke inspirert av småkirker og sjømannskirker. Det samme gjorde biskopen i 1959. Akitekt Elisabet Fidjestøl ble kontaktet i 1961, og så gikk prosessen sin gang over noen år. Tomtevalg ble endret underveis, og utkastet ble omarbeidet. Solvangkirken ble oppført fra høsten 1967 like ved siden av krematoriet, og den ble innviet den 9. mars 1969. I 1988 fulgte et nytt byggetrinn der kirken ble utvidet med en naustformet del til med menighetssal ved siden av kirkeromsdelen. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 300 sitteplasser.

Arkitekten poengterer i festskriftet ved innvielsen kontrasten mellom Solvangkirkens naustform og krematoriets kubiske form. Det skulle ikke være noe konkurranseforhold mellom de to byggene. Opprinnelig hadde kirkerommet alter og prekestol utført i furu fra Oregon (formodentlig formgitt av arkitekten og utført ved Kaldnes mekaniske verksted).

Selve kirkerommet ble fornyet i 2004 etter forslag fra Arne Sæther med elementer utformet av Tollef Thorsnes. I begynnelsen ser det ut til at kirkerommet også ble brukt som menighetssal og til andre arrangementer, og det var et forheng til å trekke for alterpartiet ved fondveggen. Dette er blitt fjernet, og mye annet i rommet er endret. Som altertavle fungerer fortsatt et korsformet glassmaleri på fondveggen, utformet av Hans Gerhard Sørensen i 1969. Under dette er den såkalte altervarden. Dette er målet for det som kalles vandringsmotivet, som starter ved døpefonten (av Thorsnes til erstatning for den opprinnelige arkitektutformede) i motsatt ende av kirkerommet og går via nattverdsbordet og lesepulten. Fire paneler med bilder av evangelistene fra den opprinnelige prekestolen er montert på en sidevegg. Orgelet (Ernst Junker, 1971) står nede på kirkegulvet.

Kirkekomplekset inneholder også menighetssal samt barnehage (med nytt bygg i 2008) og en rekke forskjellige aktivitetsrom.

Kirken ligger like ved Tønsbergs hovedkirkegård, der krematoriet ikke lenger brukes til kremasjoner (de er flyttet til Vestfold krematorium), men der kapellet fremdeles benyttes. Kirken tilhører samme sogn som Tønsberg domkirke, og det ser ut til at den drives av en stiftelse.

Kilder og videre lesning:

  • Cay H. Riis: Solvangkirken i Tønsberg. Festskrift ved innvielsen 9. mars 1969 (Tønsberg, 1969)

  • Norske-kirker.net
  • Kirkekonsulenten om fornyelsen av kirkerommet
  • Kirkene i Tønsberg (hos Høyskolen i Vestfold)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 560

Mariakirken (Tønsberg)

Mariakirken var en av Tønsbergs middelalderkirker (og trolig den viktigste ved siden av Lavranskirken). Den lå i sørøstre del av det som er Torvet i dag, og ble revet i 1864 etter at den kirken som nå er Tønsberg domkirke, stod klar. Mariakirken (eller Vor Frue Kirke) sies å ha vært oppført i siste fjerdedel av 1000-tallet (noen steder sies det midten av 1100-tallet) og er første gang nevnt i Håkon Håkonssons saga, i skildringer av begivenheter i 1217. Bygningen skal ha vært ganske smal og langstrakt. Tårnet hadde kvadratisk grunnflate og var ikke spesielt høyt, skipet var relativt langstrakt og hadde fire vindusåpninger, og koret hadde én vindusåpning og én dør. Alle de nevnte åpningene var på sørsiden. Det var et lite sakristi ved siden av koret.

Det stod etterhvert ikke så godt til med Tønsbergs middelalderkirker, og i 1777 ble det reist krav om å konsentrere innsatsen om én av dem. Det ble i første omgang Mariakirken, og Lavranskirken ble revet i 1811-14. Senere var det Mariakirken som skrantet, og den hadde dessuten bare 400 plasser og begrenset med utvidelsesmuligheter. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke (nå domkirke) der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Tønsberg kirke ble innviet i 1858, og Mariakirken ble revet i 1864. Rådhuset som ble oppført i stedet, er siden avløst av et nytt, og også politiet, som overtok etter rådhuset, har flyttet videre. Det er nå bank på stedet.

Alterbildet fra Mariakirken (malt i 1569) fant i 1886 veien til Andebu kirke, men der ble den gamle altertavlen restaurert og gjeninnsatt i 1933, og bildet fra Mariakirken henger nå på korveggen. Selve den barokke altertavlen (skåret av Jens Jølsen i 1764) ble imidlertid tatt vare på, og den ble tatt i bruk i Tønsberg domkirke i 1939 med et maleri fra 1770 innsatt (og enkelte figurer rekonstruert). I domkirken finnes også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. I domkirkens kor henger blant annet et bilde fra 1600-tallet fra Mariakirken (og ett fra Lavranskirken), og domkirkens eldste klokke (fra 1530) er også fra Mariakirken. Det skal dessuten finnes gjenstander fra Mariakirken på Fylkesmuseet.

I den senere tid har det vært gravearbeider på Torvet, og flere har villet grave frem restene etter Mariakirken og bevare sporene for ettertiden. Særlig sommeren 2010 ble det skrevet mye i lokalpressen om saken — se f.eks. denne presentasjonen. Likevel ble det besluttet (mot protester fra bl.a. domprosten) å asfaltere Torvet og ikke legge glassgulv på det, som ble ansett som for dyrt. Det er imidlertid snakk om å markere kirkens beliggenhet. Arkeologiske funn er skildret her og her. Som bildet over viser, var det fortsatt graving på stedet sommeren 2012.

Kilder og videre lesning:

Torsrød gravlund

Kirkegården rundt Fredriksvern kirke ble etterhvert fylt opp, og det var begrensede muligheter for utvidelse. Derfor anla man Torsrød gravlund i utkanten av Stavern som avlastning, på grunn innkjøpt fra de nærliggende T(h)orsrød-gårdene og Kat(h)rineborg. Ifølge jubileumsboken om Fredriksvern kirke dreier det seg om 15-20 dekar, hovedsakelig ved Øvre Torsrød. Den nye gravlunden ble innviet den 8. mars 1986.

Det fortelles at rundt halvparten av arealet er tatt i bruk, mens resten fortsatt er jordbruksland til behovet melder seg. Dette antas å være tilstrekkelig 50-60 år frem i tid med dagens tempo, idet gravplassen benyttes for de fleste av Staverns begravelser der familien ikke allerede har festet gravplass ved Fredriksvern kirke. På en knaus som stikker opp, er det oppført en støpul med en kirkeklokke, og det er avsatt areal til et fremtidig gravkapell. Nær adkomstveien (som går over grunnen til Nedre Torsrød) er det parkeringsplass og redskapshus.

Det fortelles også at det var uenighet under prosjekteringen om bruk av arealer til gravlegging av folk med annen religiøs tilknytning enn kristendommen. Det ser ut til at det er en viss interesse for muslimske gravfelt, noe som i skrivende stund ikke finnes i Larvik kommune. Kommunen er imidlertid lovpålagt å tilby dette og om nødvendig dekke omkostninger med slikt utenfor egne grenser. Det fremgår av en handlingsplan for 2012-2015 at det nå er avsatt midler for å tilrettelegge for slike gravfelt ved Torsrød.

Det kan søkes på graver i Larvik komune her.

Hovedkilde:
Per Eirik Danielsen (red.): Fredriksvern kirke 250 år 1756-2006 (Stavern menighetsråd, 2006), særlig s. 71-72

Fransiskanerklosteret i Tønsberg

Fransiskanerklosteret lå bakom her et sted.

Det er ikke mye å se av middelalderens fransiskanerkloster i Tønsberg i dag. Det eksisterte i vel tre hundre år, fra før 1236 til 1536, da byen brant og klosteret med den. Det ser ut til at konventet ble oppløst ved samme anledning, for øvrig omkring reformasjonen.

Klosteret er skildret hos Den katolske kirke, og det fremgår at levninger er eller kan være å finne i grunnen under et kvartal mellom Øvre Langgate/Gråbrødregaten og Tjømegaten/Torvgaten. Det rapporteres om funn i området gjort i 1983. Undertegnede har ikke sett noen minneplakett e.l. i området.

Tønsberg krematorium og kirkegård

Tønsberg nye kirkegård ble naturligvis anlagt for å avlaste Tønsberg gamle kirkegård, som begynte å få kapasitetsproblemer. Det er imidlertid ikke mye informasjon å finne om den på nettet — ingen presentasjon med opplysning om innvielsesår osv.; fellesrådet nøyer seg med å gjengi vedtekter og praktiske bestemmelser. Kirkegården ligger ved Solvang og er merket av som Solvang kirkegård, gravlund eller gravplass på enkelte kart. Solvangkirken ligger like nordvest for kirkegården.

Her ligger Tønsberg krematorium, et bygg med både kremasjonsanlegg og kapell (seremonirom). Det ble tegnet av Kristofer Lange og Ø.O. Klingenberg (se også bilde) og åpnet i 1937, ifølge Artemisia.no.

Selve krematoriet var i drift i drøyt 70 år før det stengte noen måneder før åpningen av Vestfold krematorium. Strenge utslippsbestemmelser på 2000-tallet førte til oppgraderingsbehov her som ellers i vestfoldbyene. De siste årene var det et tak på 200 kremasjoner i året, og det ble drevet på dispensasjon. Dette fikk konsekvenser også for nabokommuner som tidligere hadde fått utført kremasjoner i Tønsberg. Nå er det altså slutt. Tønsberg Blad har et intervju med stedets siste krematør.

Kapellet brukes imidlertid fortsatt til begravelsesseremonier, og vi befinner oss ved byens hovedkirkegård. Den har inngang både fra Halfdan Wilhelmsens allé og fra Wergelands vei. Sistnevnte inngang går forbi Solvangkirken og fører opp mot kapellets hovedinngang, og det er også her det er parkeringsplass.

I den senere tid later det til at kirkegården er i ferd med å fylles opp, ihvertfall kistegravfeltene. Derfor arbeides det med å ta i bruk arealer på den gamle kirkegården, der det riktignok har oppstått komplikasjoner på grunn av en fredet billeart.

Inngang fra Wilhelmsens allé

Nærmere hovedinngangen

Mot hovedinngangen

Inngang fra Wergelands vei

Støpul

Fra kirkegården

Vestfold krematorium

I en årrekke hadde flere vestfoldbyer sine egne krematorier. Det gjelder Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik. Felles for disse var at strengere krav til avgassutslipp (vedtatt 2004, i kraft fra 2007) gjorde det vanskelig å opprettholde driften uten dyr oppgradering. På 2000-tallet ble de stort sett drevet med dispensasjon fra de nye reglene og med et tak på 200 kremasjoner i året hver. Alt over dette måtte sendes til Oslo. Mot slutten var flere av dem stengt, og alt gikk til Oslo.

Siden det ville bli dyrt å oppgradere eller bygge nytt i hver eneste by, stakk man etterhvert hodene sammen og planla et felles anlegg. Til å begynne var det også meningen av Skien skulle være med på dette, men der trakk man seg ut av samarbeidet og bygget eget anlegg. Den som googler litt, vil finne diskusjoner med uenigheter om plassering og endel annet. Anlegget var i sin tid tenkt lagt til Bommestad ved Larvik før Skien trakk seg fra samarbeidet. Det står også kort om bakgrunnen her. Under planleggingen har kommunale instanser rådført seg med kirkelige organer og Human-etisk forbund.

Vestfold krematorium ligger like ved Tassebekkrysset nær E18 — i Sandefjord, men nær kommunegrensen til Stokke. Krematoriet ble offisielt åpnet den 15. oktober 2010 av fylkesmann Erling Lae.

I tillegg til selve kremasjonsanlegget finnes det et livssynsnøytralt seremonirom med 35 plasser og et observasjonsrom, men det er ikke gravlund ved krematoriet. Anlegget er beskrevet her, og det finnes dessuten en brosjyre. Selve begravelsen eller urnenedsettelsen foregår altså andre steder, og i og med at seremonirommet er så pass lite, får man tro at bare et mindretall av seremoniene finner sted ved krematoriet.

Det finnes en rekke bilder fra krematoriet på nettstedet til Norsk forening for kirkegårdskultur. Tønsberg Blad har en presentasjon av anlegget fra før åpningen.

Det har i etterkant vært meldt om økt kremasjonsavgift fra krematoriets side. I Larvik er det bestemt at denne økningen ikke skal belastes sluttbrukerne, slik at den ikke blir utslagsgivende for valget mellom kistegravlegging og kremasjon. Noe av grunnen er at kistegravlegging medfører behov for utvidelse av kirkegårder. Se ellers denne nytte-/kostnadsanalysen omkring kremasjon/begravelse i Vestfold.

Stavern frikirke

Stavern frikirke i Vardeveien huser en menighet som er tilsluttet Den evangelisk-lutherske frikirke (nettsted her).

Menigheten holdt først til i Storgata 15, og på slutten av 1970-tallet flyttet den til ny arbeidskirke i Vardeveien. Denne er siden utvidet, sist i tiden omkring 75-årsjubileet i 2006. Menigheten har vært på Facebook siden høsten 2011.

Mikaelskirken (Tønsberg)

Vestfra

Mikaelskirken på Slottsfjellet er en av de to middelalderkirkene i Tønsberg som det fortsatt er synlige ruiner etter. Det antas at den ble anlagt rundt midten av 1100-tallet, og den er første gang nevnt i 1191, idet det fremgår at premonstratensermunkene som holdt til i klosteret ved Olavskirken, fikk bruke inntektene fra den. Kirken var altså viet til erkeengelen Mikael, og den ble brukt som slottskirke fra Håkon IV av og nevnes på Håkon Vs tid blant de kongelige kapeller. På 1300-tallet var Mikaelskirken en kollegiatkirke ledet av en prost med et kollegium av prester. Kirken fikk store gaver og var derfor rik. Den skal i perioder ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.

Det antas at kirken ble ødelagt i 1503 da svenske soldater raserte festningsanlegget. Først i 1878 ble fundamentene gravet ut og restaurert under ledelse av Håkon Thorsen, og det er også snakk om undersøkelser i 1926 ved Johan Meyer, som har rekonstruert kirken i tegningsform. Ett sted nevnes også restaurering i 1947. Det er vanskelig for en alminnelig turist å vurdere hvor autentisk og troverdig rekonstruksjonen er. Eivind Luthen snakker om en «ganske hard restaurering» og beskriver ellers bygget slik det kan ha sett ut. Det trekkes paralleller til den mest berømte Mikaelshelligdommen av alle, på Mont Saint-Michel.

Mikaelskirken er av langt mer beskjeden størrelse enn Mont Saint-Michel. Den fremstår som korsformet med trappeoppganger i hjørnene ved tverrarmene, koret er relativt stort og apsidalt avsluttet, og nord for det er et kvadratisk rom — et sakristi eller kapittelhus (det er relativt stort for sakristi)? Det antydes at kirken kan ha hatt sentraltårn.

Kilder og videre lesning:

Horten misjonskirke

Horten misjonskirke ligger i Ferjegata 11, og menigheten er tilsluttet Det norske misjonsforbund (nettsted her). Ifølge Misjonsforbundets oppslagsside om menigheten har den 23 medlemmer.

Annonse