Viser arkivet for stikkord vestagder

Søgne misjonskirke

Søgne misjonsmenighet ble stiftet som Salem Vest i 1994 og utgikk fra Salem misjonsmenighet i Kristiansand. Kirken ligger i Lohneveien 75, vest for Lunde sentrum i Søgne.

Menigheten er tilsluttet Det norske misjonsforbund og har ifølge Misjonsforbundets oppslagsside 154 medlemmer.

Kristiansand domkirke

I middelalderen sognet Agder til Stavanger bispedømme. Det var ganske stort og omfattet — i tillegg til Rogaland og Agder, altså — Hallingdal, Valdres og deler av dagens Hordaland. Etter reformasjonen gikk det muligens nedover med Stavanger, og det sies at kongen ønsket å styrke den relativt nylig grunnlagte byen Christianssand. Bispesetet ble i alle fall flyttet til sistnevnte by i 1682, og vi fikk altså Christianssands Stift. Så i 1925 ble Stavanger bispedømme (med et areal som samsvarer med Rogaland fylke) nyopprettet, og Valdres og Hallingdal tilhører i dag hhv. Hamar og Tunsberg bispedømme. Dagens navn, Agder og Telemark bispedømme, forteller hvilket område bispedømmet omfatter.

Dagens domkirke i Kristiansand er fjerde kirke på stedet. Ved byens grunnleggelse ble det oppført en enkel trekirke som ble kalt Trefoldighetskirken. Etter flyttingen av bispesetet ble en domkirke av stein innviet i 1693 som Vor Frelsers kirke. Den brant allerede i 1734, og ny domkirke ble innviet i 1738. Denne brant i bybrannen natt til 18. oktober 1880, men enkelte inventargjenstander ble reddet ut. Det gjelder f.eks. altertavlens midtfelt (en nattverdsfremstilling skåret av Peter Rousel) og fire evangelistfigurer (skåret av Michal Rojel). Mens man ventet på ny kirke, ble Bedehuset brukt som interimskirke.

Etter mye om og men ble det vedtatt å oppføre ny domkirke etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer. Den ble innviet den 18. mars 1885 og er blant Norges største kirker. Det dreier seg om en nygotisk korskirke i tegl med tårn ved inngangen mot Torvet i øst, og altså med kor mot vest. Tårnet rager 70 meter til værs, og kirken er 60 meter lang. Antall sitteplasser oppgis til 1750 på Kirkesøk, mens Wikipedia opplyser at kirken i dag er godkjent for 1500 mennesker, og fellesrådet opererer med 1300 og Domkirkens eget nettsted med 1000. Opprinnelig skal kirken ha hatt 2029 sitteplasser og 1216 ståplasser.

Innvendig har Domkirken gallerier over inngangen og i tverrarmene. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv, slik at det fremstår som et slags podium, og dette strekker seg litt utenfor vestre korsarm, noe som er en relativt ny endring. Domkirken hadde opprinnelig ikke noe korskille, men da kirken ble restaurert av Arnstein Arneberg til femtiårsjubileet i 1935, hentet man frem gamle balustre som var reddet ut av gamlekirken og hadde ligget på lager, og bygget en korskranke. Denne er så fjernet ved utvidelsen av podiet. Det var også en ganske gjennomgripende restaurering av interiøret i 1959-60 under ledelse av Finn Krafft. Da ble det gjort om på endel av Arnebergs endringer.

I begynnelsen var interiøret visstnok enkelt. Det store trekkplasteret var altertavlen med Eilif Peterssens bilde av Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk. 24).

Prekestolen har billedfelt med apostler laget av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg restaurerte kirker, her i 1934. Døpefonten i marmor ble reddet ut av den brennende kirken i 1880. Den sies å være fra 1825, mens domprost Thorbjørnsen sier at den ble gitt i gave til Domkirken i 1871. Dåpsfatet er av sølv. Domkirken har fire tyske kirkeklokker, støpt av nå nedlagte Hermann’sche Glockengießerei (Memmingen) og levert i 1885. Dessuten ble det i 1990 installert et klokkespill med 36 klokker fra Olsen Nauen. To evangelistfigurer står på hver side av korbuen, og i vinduene er det glassmalerier av Karl Kristiansen fra 1930. Det finnes kirketekstiler av Else Marie Jakobsen og Borgny Svalastog.

Domkirken hadde frem til 2011 et 55 stemmers Paul Ott-orgel fra 1966 (ifølge «Domposten», mens Wikipedia, som også har bilde, daterer det til 1972). Dette er imidlertid demontert og sendt til Polen, der det skal tas i bruk etter ombygging. I 2013 skal nytt orgel installeres, og i mellomtiden er orgelgalleriet tomt, og det benyttes et digitalt orgel. Ny orgelleverandør er Johannes Klais, og det ser ut til å dreie seg om to orgler: et 58 stemmers hovedorgel på østgalleriet og et ni stemmers orgel på nordgalleriet, det siste altså et slags kororgel. Det fortelles at pipeverket skal stå i en en kopi av det orgelhuset arkitekt Thrap-Meyer opprinnelig tegnet til Domkirken, og det skal males etter samme system som altertavlen, slik at det passer inn innredningsmessig. For øvrig ble elektronikken til klokkespillet ødelagt ved demonteringen av gamleorgelet, men nytt system er muligens levert idet dette leses.

Det er ikke kirkegård ved Domkirken. Sentrumsområdets hovedkirkegård er noen hundre meter lenger vest, ikke langt fra jernbanestasjonen. Bispeboligen ble solgt i 2012, og biskopen har siden fått en ny bispebolig.

Kristiansand domkirke er åpen kirke og kan normalt besøkes på dagtid. Menighetsbladet Domposten kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Domprost Thorbjørnsen (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Kristiansand domkirke (Agderkultur)

  • Norske-kirke.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 507
  • Wikipedia
  • Krisitansand domkirke. Åpen kirke midt i byen (Flyveblad tilgjengelig i domkirken)
  • Domposten (menighetsblad), nr. 2/2011 (særlig om skifte av orgel og endringer i kirkerommet)
  • Kirkesøk

Tveit kirke, Kristiansand – langkirke bygd i 1100 i stein med 450 plasser. Restaurert 1867. Kristiansand prosti. Kristiansand kommune. Kirken er bygget i romansk stil

Tveit kirke
ligger fredelig til et stykke fra Kjevik flyplass

Minnesmerke ved Tveit kirke over falne i kampen for fedrelandet 1940-1945 .

Under det store treet ligger to CWGC-graver fra RAF.

Utenfor kirkegårdsmuren står denne steinen med teksten : Sterkest av alt er frihetens og humanitetens ånd.
Hubert H. Humphrey
En trofast sønn av utvandrer-Norge. Til minne om hans besøk hos slekt og venner i 1951 og 1969.

Kristiansand bedehus

Dette staselige bygget er bedehuset i Kristiansand og ser ut til å være eid av Normisjon. Det er visst noe av en regional bastion i så måte, og kontoret til Agder region er vegg i vegg. Bedehusforeningen i Kristiansand feiret 150 år høsten 2009, og i oppslaget om det er det enkelte interiørbilder fra huset. Det later ellers til å ha vært branntilløp i orgelet her, et orgel som ser ut til å stamme fra 1800-tallet. Bedehuset var i sin tid interimskirke da Kristiansand domkirke ble bygget.

Randesund kirke

Randesund sogn øst for Kritiansand sentrum har to kirker: Randesund og Søm. Førstnevnte er en klassisk Grosch-kirke, mens den siste er en arbeidskirke fra 2004 der også kirkens administrasjon er lokalisert. Randesund kirke ble altså tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble oppført under byggmester Mikael Mortensen og innviet den 28. oktober 1864. Det er en laftet korskirke med drøyt 400 sitteplasser. Kirken har utvendig panel.

Inne i kirken er det gallerier langs veggene i vestre korsarm samt i tverrarmene. Det er fyllinger med dekorasjoner på galleribrystningen rundt det hele.

Altertavlen ble malt av Olaf Hasaas i 1959 i kopi etter altertavlen i Risør kirke. Bildet viser nattverden. Prekestolen er på hjørnet mellom koret og søndre tverrarm. Døpefonten i tre står langs korets nordvegg og har et metallfat.

Kirken hadde tidligere et Sauer & Walcker-orgel fra 1924, men fikk i 1999 et nytt orgel med 12 stemmer bygget av Bruno Christensen (se spesifikasjoner). Kirkeklokken er fra 1864 og er støpt i Stavanger. Else Marie Jakobsen har laget alterduker og antependier til kirken. Det er en rekke interiørbilder fra kirken på nettstedet Agderkultur.

Kirkegården som omgir kirken, dekker sognets behov, altså for seremonier i begge kirkene. Det ser ut til å være innredet bårerom under kirken. På kirkegården står et krigsminnesmerke, og ut mot veien er et bygg som later til å være servicebygg / redskapshus. Foran kirken er det to benker omgitt av espalierer der man kan sitte og nyte synet av kirken. Menighetshus (fra 1975) er det på Søm.

Det var bispevisitas i Randesund i mars 2004. Menighetsbladet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

Servicebygg?

Krigsminnesmerke

Benker foran inngangen

Øvrebø kirke

Akkurat når Øvrebø fikk sin første kirke, vet man ikke, men den hadde i sin tid navnet Sangisland etter gården der den lå (i dag skrives navnet Sangesland). I området er det store gravhauger, for en stor del ikke undersøkt arkeologisk, så det kan ha vært at man overtok et gammelt hovsted. Ellers meldes det at tidligere tiders prester har fjernet noe av dette. En gammel gravstein funnet på kirkegården er sannsynligvis en gjenbrukt stein med prosesjonskors (på motsatt side) som kan være fra svært tidligkristen tid.

Det later ikke til at all verdens detaljer omkring denne kirken er kjent, men det er grunn til å tro at den senere ble avløst av en annen kirke som hadde behov for tjærebreding i 1640, og som som ble omfattende reparert innvendig i 1660. Denne kirken ble solgt på auksjon til allmuen i 1723. Budet var så lavt som 20 riksdaler, halvparten av utropsprisen, men det var eneste bud, og det ble godtatt. En rekke besiktigelser med varierende grad av grundighet fulgte i løpet av 1700-tallet. I 1768 og 1789 ble kirken rapportert å være i god stand, i 1797 var den plutselig brøstfeldig og kondemnabel. Det var råte i tømmeret, og kirken var for liten. Høsten 1798 begynte arbeid med ny kirke, sommeren 1799 ble det meldt at den gamle kirken var revet og ny under bygging. Denne kirken ble innviet i 1800.

Øvrebø kirke ligger på toppen av en liten kolle. Det er en laftet korskirke med 360 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og det er kor i østre korsarm og gallerier i hver av de andre. Øst for østre korsarm er det sakristi (fra 1841-42). Det fortelles fra en bispevisitas i 1841 at kirken var umalt innvendig. I 1843 ble den malt av Adolph Appell, som også overmalte det gamle inventaret. Så ble kirken restaurert i 1926. I den forbindelse deltok Domenico Erdmann, som har skildret detaljer ved det overmalte interiøret og inventaret — samt satt det i stand igjen. Siden er kirken restaurert i 1951-52, da den fikk dagens interiørfarger.

Både altertavlen og prekestolen er overført fra den tidligere kirken. De er i renessansestil og har altså vært overmalt og restaurert. Altertavlen ble skåret (av eik og furu) i 1626 og malt i 1649. Den er i to etasjer, men som det fremgår av et gammelt bilde og Erdmanns skildringer, fikk tavlen en ny underdel i 1840-årene (av Erdmann betegnet som «uhyrlig stygt»). Erdmann laget en ny, enkel predella til tavlen, som har sirkelformede dekorasjoner på sidene som opptar en god del av tavlens bredde. I midtfeltet i første etasje ser vi korsfestelsen og over det den oppstandne Kristus. Øverst er en trekant med Frederik IIIs kongemonogram.

Også prekestolen ble skåret i 1626, trolig av samme kunstner som altertavlen. Den ble imidlertid omarbeidet i 1840, da den fikk nytt underparti. Den har fire fag, hvorav ett stod mot en vegg, slik at bare tre av feltene har fått påmalt evangelistbilder i en naiv stil i sen barokk. Den manglende evangelisten, Lukas, er derimot malt i et mindre frisefelt øverst. Også prekestolen er altså restaurert av Erdmann. Den står ved hjørnet mellom østre og søndre korsarm og har oppgang fra koret. Like ved siden av står en lesepult. Døpefonten står på motsatt side i koret og er ellers lite omtalt i kildene.

Kirken har hatt flere orgler. I 1914 overtok den et Hollenbach-orgel fra 1880 (eller 1881) fra Tuft kirke ved Hvittingfoss. Ifølge jubileumsboken ble orgelet kjøpt fra Olsen og Jørgensen, som bygget nytt orgel til Tuft kirke samtidig. Ved restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet ble det samlet inn penger til orgel, men de holdt bare til å kjøpe et brukt, denne gangen fra Greipstad kirke. Dagens orgel er fra 1979, uten at jubileumsboken røper hvor det kommer fra. Mons Leidvin Takle har vært organist her.

En gammel kirkeklokke ble omstøpt av Jacob Rendler i 1753. Det fortelles at klokketårnet opprinnelig var høyere, men at det ristet mye og derfor ble gjort lavere på sogneprest Pharos tid (1837-46). En annen gammel historie går ut på at en Hans Klokkestøper skal ha støpt om to gamle klokker, uten at det synes helt klart når dette skjedde. For øvrig har kirken et par messinglysestaker fra 1694 og et par gamle sølvkalker, mens en messehagel fra 1790 oppbevares på Vest-Agder-museet.

Av kirkens historie kan det ellers nevnes at det var en lang og opprivende strid om fordeling av kirkestoler på 1800-tallet. I 1805 ble Øvrebø hovedkirke i et prestegjeld (utskilt fra Oddernes) som også omfattet Hægeland og Vennesla. De samme grensene gjaldt ved innføringen av formannskapsdistrikter i 1838 (fra 1853 kalt kommuner). I 1865 ble Vennesla utskilt som egen kommune, og i 1896 også Hægeland, før kommunene ble slått sammen igjen som Vennesla kommune i 1964. Vennesla ble vedtatt gjort til prestegjeldets hovedsogn i 1905. I nyere tid har Øvrebø kirke vært med i filmatiseringen av Kamilla og tyven (1988).

Kirkegården er utvidet flere ganger. Et steingjerde rundt den ble opprinnelig oppført rundt 1845 og flyttet i 1913. På nordsiden av fylkesvei 454, som går forbi kirken, ligger kirkestuen. Like vest for den ligger prestegården, som i sin tid fikk besøk av Bjørnstjerne Bjørnson. Det kan se ut til at prestegården er eller vil bli innredet som museum. I alle fall omtaler flere oppslag hos det lokale historielaget fra 2006-2007 arbeid for dette.

Kilder og videre lesning:

Oddernes kirke

På Odderneset, øst for Otra ved Kristiansand, har det vært bosetning siden steinalderen. Det er mange fornminnefelt i området med boplasser, gravhauger og gjenstandsfunn, og en runestein som stod øst for kirken, er nå utstilt i våpenhuset. Ifølge den skal det ha blitt reist kirke her av Øyvind, som var gudsønn til Olav den hellige eller skakke eller sleipe (derom strides de lærde). Kirkestedet som sådan skal gå tilbake til 1000-tallet, og da dreier det seg om en liten trekirke som gikk forut for steinkirken som er skildret her. Oddernes kirke ble oppført på 1100-tallet på gården Oddernes’ grunn, og kvadraturen i Kristiansand er også på grunn som tilhørte denne gården. Oddernes kirke betjente byen til den fikk egen kirke (Trefoldighetskirken, omtrent der Domkirken ligger) i 1646. Kirken er ombygget en rekke ganger i løpet av sin historie. La oss se litt på det.

Kirkebygget er altså en langkirke i hovedsakelig stein, men med våpenhus og tårn samt sakristi i tre. Middelalderdelen av kirken skal ha utgjort omtrent 21 meter i lengde. Den omfattet en del av det nåværende skipet samt rektangulært kor med apsis. Kirken er skjev: Skipet er over en meter bredere i vest enn i øst. Det ble forlenget vestover i 1630, og skipets vestgavl, som er i bindingsverk, samt deler av takkonstruksjonen skal være fra 1661. Kirken fikk ny støpul i 1642-44, men i 1699 bygget man våpenhuset med det åttekantede tårnet. Samlet lengde er nå ca. 37,5 meter. Korbuen antas å ha blitt utvidet på 1600-tallet, mens sakristiet (på nordsiden av koret) er fra 1828. Også formen på de store sørvinduene er fra 1800-tallet. Opprinnelig var det trolig ingen vinduer i skipets (eller korets) nordvegg. I tillegg til den opprinnelige vestinngangen skal det ha vært presteinngang i korets sørvegg. Ingen av disse portalene er bevart, men man kan ane omrisset av sørportalen. På 1700-tallet var det inngang midt i søndre langvegg, men den ble murt igjen i 1845. En gammel kobberhane i spiret er erstattet med en vindfløy med årstallet 1895. Kirken har 510 sitteplasser.

Interiør og inventar er preget av 1600- og 1700-tallet. Skipets og korets himling har skymalerier på himmelblå bakgrunn. Det er galleri langs skipets nordvegg samt i vest med brystning i behersket renessansestil og illustrasjoner under rundbuene (hele 44 bilder av profeter, apostler og allegoriske figurer, malt i forskjellige perioder). Både altertavlen og prekestolen (begge fra 1704) har svulmende akantusbarokk. Hovedfeltet i altertavlen (som står ved apsiden, dypt inne i koret) viser Kristus på korset med kremskyer og englehoder. På hver side av dette finner vi korintiske søyler (eller snarere pilastre) med drueklaser, og så akantus med engler i bladverket. Det er engler og akantus også øverst, og englene holder bånd med givernes navn.

Den åttekantene prekestolen har dype nisjer med figurer av de fire evangelistene, Peter, Paulus og Moses (nederst ved foten) samt Kristus (Salvator Mundi). En figur av Moses med lovens tavler bærer selve stolen, som har en himling med bl.a. en englefigur (og — som relativt vanlig — helligåndsduen på undersiden). Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne.

I skipet nord for korbuen er det altså galleri, mens vi finner en maske rett over korbuen (populært kalt «djevlehodet»). Det er også et kalkmaleri på veggen over korbuen. Døpefonten står i nordkant av korbuen litt inne i koret. Den er av tre og ble laget av Ulrik Hendriksen i 1927.

Det kan legges til at den gamle altertavlen og prekestolen fra 1634 ble fjernet fra kirken da den fikk nytt inventar i 1704. Altertavlen ble overført til Herefoss kirke, og prekestolen stod i Austad kirke i Setesdalen til 1878. Etter bruk som kateter en periode står den fra 1930 i bårehuset ved Austad kirke.

Orgelet på vestgalleriet er det fjerde i rekken. Det har 22 stemmer og er bygget av det nederlandske firmaet Verschueren Orgelbouw Heythuysen B.V. og ble innviet i 1993. Prospektet sies på dette nettstedet å være fra 1950, laget for å stå i stil til det barokke inventaret, mens det forrige prospektet var fra 1893. Kirken har tre klokker, fra ca. 1200, 1697 og 1901 (sistnevnte fra O. Olsen & Søn). NRK har lydopptak av dem. Det finnes også en god del gammelt kirkesølv samt, naturligvis, kirketekstiler fra forskjellige tidsaldre, deriblant noen fra siste jubileum.

Det ble feiret 950-årsjubileum i 1990, med forutgående restaurering samt utgivelse av jubileumsbok (se litteraturliste). 950 år må vel i denne sammenheng sies å gjelde kirkestedet som sådan, altså oppføringen av trekirken som gikk forut for dagens kirke. Senere er kirken restaurert i 2010, som bildene her viser. Det var for øvrig bispevisitas i desember 2008.

Kirkegården er relativt omfattende og naturligvis gammel. På den finnes mange gamle gravminner, hvorav et par av de mer berømte er den såkalte liljesteinen (en gravplate fra slutten av 1100-tallet) og en gravstein fra ca. 1700 med hodeskalle og korslagte knokler. Det finnes også flere imponerende gravmonumenter for innflytelsesrike familier. I 1950 ble kirkegården gjort om til plenkirkegård, og endel støpejerngjerder ble fjernet.

Oddernes menighetshus (tegnet av Søndrol & Hartvoll) ligger nordvest for kirken og ble innviet i mai 1974. Øst for menighetshuset er prestegården. Oddernes krematorium og kapell (se også her) ligger nord for disse igjen, på den nordlige delen av kirkegården. Første byggetrinn stod ferdig på begynnelsen av 1980-tallet etter en prosess som gikk over flere tiår. Anlegget, som betjener hele byen, har livssynsnøytralt seremonirom ifølge denne brosjyren. Kapellet har et orgel som ble bygget av Henrik Brinck Hansen og innviet 25. januar 2004. Det har 16 stemmer og skal være bygget med en rekke piper fra kirkens forrige orgel.

På kirkegården sør for kirken står et krigsminnesmerke laget av Ingemund Berulvson og avduket i 1948.

Kilder og videre lesning:

Krigsminne

Krigsminne

Menighetshus

Sankt Ansgar kirke

Sankt Ansgar, Kristiansands katolske kirke, ligger ikke langt fra Domkirken, i Kirkegata 3. Menighetens historie strekker seg tilbake til slutten på 1880-tallet, og det later til at den ble formelt grunnlagt i 1890. Menigheten er oppkalt etter den hellige Ansgar av Bremen-Hamburg, og den omfatter det meste av Vest-Agder (ikke Sirdal) samt Setesdalen, Lillesand, Birkenes og Iveland i Aust-Agder. Menigheten hører inn under Oslo katolske bispedømme.

Eiendommen ble ødelagt under en bybrann i 1892, men ble møysommelig bygget opp igjen. Wikipedia kan tolkes slik at det ble oppført en hvitkalket kirke i 1936 som brant på 1980-tallet og ble erstattet med den røde teglkirken vi ser i dag, skjønt det er vanskelig å avgjøre ut fra oppslaget hvor skadet bygget var, og hvor mye som er nytt. Kirken har rundt 120 sitteplasser. Ut fra omrisset å dømme dreier det seg om en langkrike med tårn ved inngangen, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier.

Blant kirkelige eiendommer ellers er/var også nabobygget i Kongens gate, som huser St. Josephs sykehjem. Det ble opprinnelig drevet av St. Joseph-søstrene, men drives i dag av Kristiansand kommune.

Menigheten teller ifølge Wikipedia rundt 2300 medlemmer. I den senere tid har den hatt betydelige innslag av polakker og vietnamesere, og det er messer på deres språk.

Kilder og videre lesning:

Det er ikke langt fra Domkirken

St. Josephs sykehjem

Hægeland kirke

Hægeland i Vennesla kommune har gamle gravhauger, men den eldste kirkens alder synes ukjent. Kanskje var den fra katolsk tid. Kirken var opprinnelig anneks til Oddernes, men fra 1645 var Kristiansand prestegjeldets hovedkirke. I 1625 rapporteres det at Hægeland kirke eide gårdene Omdal og Steinsland. Det ble utført arbeider på kirken i 1677 og i 1713-16, og på auksjonen i 1723 ble den solgt til allmuen. Ikke alle detaljer er kjent om denne kirken, som ble revet i 1829, men det later til at det var en tømret langkirke som var bordkledd og tjærebredd. Det antas at takhvelvingen i koret var bemalt med bilder.

Utpå 1800-tallet var denne kirken «brøstfeldig» og for liten. Arbeid med ny kirke begynte ifølge en lokal tradisjon med muring av grunnmur i 1824, men først i 1827 ble byggetegninger godkjent med visse krav til endringer. Det antas at kirken på Hornnes er tatt som utgangspunkt. Byggmester var Anders Syrtveit, som vi kjenner fra en rekke setesdalskirker, og kirken er laftet og åttekantet og har 250 sitteplasser ifølge Kirkesøk. Kirken var et tungt økonomisk løft for bygda, og det fortelles at enkelte måtte pantsette gjenstander for å yte sitt pålagte bidrag. En søknad om å vente med bygging av sakristi til etter innvielsen ble avslått. Biskopen nektet å reise til Hægeland utpå senhøsten, så kirken ble innviet av prosten den 12. desember 1830.

Det er tårn (eller takrytter) vest i åttekantdelen, og i øst er det altså sakristi. Kirken har stående panel utvendig og blåmalte tømmerstokker innvendig. Galleriet strekker seg fra vest (der orgelet står) og et stykke langs veggene i nord og sør. Korfunksjonene er øst i åttekantdelen, fra der veggene skrår innover.

Man hadde ikke råd til bilder i altertavlen til å begynne med. De to bildene som er i tavlen nå, ble gitt av togfører O.K. Kildal, men undersøkt litteratur sier ellers lite om dem. Prekestolen er i høyre hjørne der veggen begynner å skrå innover i koret. Ellers sier jubileumsheftet fra 1930 forunderlig lite om det sentrale inventaret. Av det som faktisk omtales, er et Sauer-orgel som ble installert i 1924. Undertegnede kjenner ikke til om det er dette orgelet som fortsatt er i bruk. Av de to kirkeklokkene er én fra 1769 (omstøpt av Jacob Rendler av malm fra en eldre klokke) og én fra 1988 (Olsen Nauen). Noe gammelt kirkesølv er overført fra den tidligere kirken. Dette er senere supplert med nytt, og det har også kommet til nyere kirketekstiler.

Kirkegården er den samme som gamlekirken stod på, og den er blitt utvidet flere ganger. Det er også et stykke på nordsiden av veien nord for kirken. En gammel portal ble beholdt da ny kirke ble oppført, men er borte nå. Et servicebygg står nordvest for kirken, og et lite stykke nordøst for den er menighetshuset.

Det var bispevisitas i Vennesla i februar 2010.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsstykke nord for Smiheia

Menighetshus

Tveit frikirke

Tveit frikirke ligger i tettstedet Tveit i Kristiansand kommune, langs riksvei 41 mellom Birkeland og Kristiansand sentrum. Menigheten er tilsluttet Den evangelisk-lutherske frikirke. Ifølge Frikirkens nettsted ble den grunnlagt i 1901 og har 191 medlemmer.

Annonse