Viser arkivet for stikkord oslo, indremisjon

Sinsen kapell

Før Sinsen kirke ble innviet i 1971, var det interimskirke i dette huset, som gikk under betegnelsen Sinsen kapell. Bygget ble oppført på initiativ fra Oslo Indremisjon og innviet 5. februar 1939. Biskopen gav tillatelse til å forrette kirkelige handlinger der fra september samme år. Kapellet hadde 200 sitteplasser, og i tillegg til selve kirkerommet var det en mindre sal, prestekontor, kjøkken, garderobe og et par leiligheter, fordelt på to etasjer pluss kjeller.

Kapellet ble ominnredet i 1947 og fikk blant annet et nytt alterparti med altertavle malt av Per Vigeland. Ny ominnredning / restaurering fulgte i 1955, og i 1957 ble Sinsen menighet utskilt fra Østre Aker og Grefsen. Kapellet ble brukt av menigheten til kirken stod klar i 1971. Så ble det gjort om til samfunnshus. Det ser ut til at betegnelser som Sinsen samfunnshus og Sinsen kulturhus har vært brukt. I dag kalles det Sinsen kulturstasjon, og en stemningsrapport fra våre dager kan leses her.

Det finnes et eldre bilde av Sinsen kapell her.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 19-20

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 504
  • Løren.no

Omorganisering i Oslo

Bredtvet kirke — en fremtidig katolsk kirke?

Kirkepolitikk er utenfor denne sonens tema, men noen kommende endringer i organisasjonsstrukturen i Oslo kan kanskje være av interesse likevel, for det kan påvirke bruken av kirkene og i noen tilfeller føre til salg eller utleie til andre kirkesamfunn. Så la oss ta en titt på hva som kanskje venter.

17. september 2012 vedtok Oslo bispedømmeråd en omorganisering som særlig påvirker Groruddalen:

  • Sognene Grorud, Romsås, Rødtvet og Bredtvet slås sammen under navnet Grorud, og Bredtvet kirke fristilles, slik at den eventuelt kan selges eller leies ut til katolikkene.

  • Høybråten, Fossum og Stovner slås sammen til ett sogn.
  • Grorud kirke overtar som prostikirke etter Østre Aker, og prostiets navn endres til Groruddalen.

Dette skal nå behandles i Oslo kirkelige fellesråd, som treffer endelig beslutning om eventuell bruksendring. Også andre endringer er på gang, men de er ikke ferdigbehandlet hos bispedømmerådet. Vi kan lese om dem i denne rapporten fra mars 2012, der det foreligger en rekke anbefalinger (se særlig s. 41; ellers finnes en slags kortversjon her). I tillegg til det som er nevnt, legges det opp til følgende:

  • Furuset og Ellingsrud sogn slås sammen.

  • Grønland og Gamlebyen slås sammen med Grønland som sognekirke, og det er trolig at leien av den privateide Gamlebyen kirke opphører.
  • Markus, Lovisenberg og Gamle Aker slås sammen som Sankthanshaugen sogn, og Markus kirke fristilles, slik at den eventuelt kan selges eller leies ut til andre trossamfunn. I septemberbeslutningen sies det imidlertid at saken må utredes videre.
  • Det legges opp til justering av sognegrenser i nedre Groruddalen omkring sognene Tonsen (får overført Bjerke fra Østre Aker), Haugerud og Østre Aker.
  • Østre Aker utvikles som kulturkirke i tillegg til å være sognekirke, noe som egentlig har pågått en stund. Det er også snakk om vekt på seremonier. Det gjelder nok særlig begravelser, siden kirkegården er stor og betjener en rekke sogn i omårdet. Kirken ligger omgitt av veier med stor trafikk, og hos NRK sies det faktisk at sognet vil bli avviklet, uten at dette ser ut til å gjenspeiles i offisielle vedtak — ennå.
  • Domkirken og Trefoldighet sogn slås sammen, noe det var enighet om så tidlig som i 2004. Det er snakk om at Domkirken skal utvikles som katedral og nasjonal kirke.

ADDENDUM:
25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at fem menigheter i sentrum og nord for sentrum skal slås sammen til én. Det gjelder Domkirken, Trefoldighet, Markus, Gamle Aker og Lovisenberg. Det vil etter dette være fire menighetskirker i området, mens Markus kirke fristilles til annen bruk. Det varsles samtidig om at det kan komme tilsvarende omorganiseringer i byens andre prostier.

I etterkant har Oslo kirkelige fellesråd oppsummert endringene i sin årsrapport for 2012.

Den nyapostoliske kirke i Oslo

En menighet av Den nyapostoliske kirke holder til i dette huset på Grorud. Det sies i byleksikonet at menigheten oppstod i 1860-årene og var i Christiania fra 1877. Det var før vanligere å omtale trosretningen som Den katolsk-apostoliske kirke eller (visstnok feilaktig) som irvingianere. Fra 1891 holdt menigheten til i Thor Olsens gate, i det bygget som siden 1987 har huset Oslos gresk-ortodokse menighet. Det må antas at menigheten flyttet til Grorud ved samme anledning.

Kilder og videre lesning:

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 227 og 210

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 161
  • Menighetens nettsted

Gol stavkirke

Gol stavkirke på Folkemuseet i Oslo er blant de aller best besøkte stavkirkene i landet. Som navnet sier, ble den flyttet dit fra Gol i Hallingdal, der den etterhvert ble ansett som for liten og uhensiktsmessig. Man antar at den ble bygget etter 1216 (skjønt flere kilder, deriblant Folkemuseet, opererer med 1100- eller 1200-tallet som mulighet). Før flyttingen var stavkirken blitt ombygget flere ganger, og bilder fra før flyttingen viser at den hadde et ganske annet utseende enn i dag. Kirken hadde opprinnelig hevet midtrom, kor, apsis og svalgang. Takrytteren var fra 1694, og det stavbygde koret var blitt erstattet med et laftet kor en gang mellom 1723 og 1742. De dekorerte veggplankene i det gamle koret ble brukt i himlingen i det nye, og kirken fikk galleri. Det ble oppført et sakristi på korets nordside etter dette, og i 1802-03 ble svalgangene i nord, vest og sør revet og skipet utvidet ved at ytterveggene ble rykket utover.

Da ny kirke ble reist på Gol i 1881, klarte Fortidsminneforeningen å kjøpe opp stavkirken, men snøfattige vintre gjorde at man ventet til 1884 med å ta ned og transportere den til Bygdøy, der kong Oscar II ga tomt til den i det som går for å være verdens første friluftsmuseum, og finansierte gjenoppbyggingen. I 1907 overtok Norsk Folkemuseum ansvaret for den.

Kjøpet omfattet bare det man antok var middelalderdeler. Grovt sett var stavkonstruksjonen i hovedsak bevart (se Stavkirke.info for flere detaljer), mens mye ellers altså var gjort om på siden. Ved gjennoppbyggingen var det ønske om å tilbakeføre kirken til slik den var i middelalderen. Der hvor det ikke var kjent, brukte man (det vil si arkitekt Waldemar Hansteen) gjerne Borgund stavkirke som inspirasjon, og utvendig er det åpenbart mye Borgund-aktig over denne kirken i takkonstruksjon og svalganger. Av det utvendige ellers sies vangeportalen i vest å være opprinnelig med unntak av et par planker øverst i midtfeltet, mens sørportalen er en rekonstruksjon.

Når det gjelder kirkens interiør, var det etter flyttingen ønske om å bevare middelalderpreget. Man unnlot derfor å sette opp benker, prekestol og døpefont, men malt dekor i kor og apsis er fra 1652 og er fortsatt å se i kirken. Nattverden er fremstilt på apsisveggen, og på korets nordvegg ser vi de fire evangelistene med deres vanlige attributter (symboler). På endel sammenføyninger i kirken finner vi masker, og på bueknærne i midtrommet finner vi løvehoder og bladfliker. Gol er dessuten en av de stavkirkene som har mest middelaldergrafitti.

Disse tingene vil imidlertid neppe bli å se for folk flest på et par år. 15. september 2011 stengte stavkirken og skal restaureres over et par år i regi av Riksantikvarens stavkirkeprogram. Om jeg har forstått rett, er det i den forbindelse meningen å rette opp igjen enkelte feilgrep på grunnlag av forskning i kirkens historie.

Det kan ellers nevnes at det er oppført en kopi av stavkirken i Gordarike familiepark på Gol, og i 2005 begynte byggingen av en nedskalert kopi på Savjord i Beiarn i Nordland (se også dette bildet). Kopier finnes også i North Dakota og Florida. Den gamle stavkirketuften på Gol kan fortsatt besøkes.

Kilder og videre lesning:

  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 216-223

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 125-126
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 205
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 39-55 (også her)
  • Wikipedia
  • Stavkirke.info
  • Norsk Folkemuseum
  • Interiøret på Norsk Folkemuseums nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 720
  • Kirkesøk

Cistercienserklosteret på Hovedøya

Klosteranlegget sørfra

Allerede før cisterciensermunkene anla sitt kloster på Hovedøya, skal kirken ha stått der. Den var muligens blitt oppført i 1120-årene og var en toskipet kirke med kvadratisk kor med apsidal avslutning. Kirken var viet til st. Edmund, og denne dedikasjonen ble beholdt da cistercienserne overtok og den 18. mai 1147 viet hele anlegget til jomfru Maria, slik regelen er i denne klosterordenen. De som grunnla klosteret, var abbed Philippus og 12 munker fra klosteret i Kirkstead i Lincolnshire, og de var invitert av biskop Vilhelm.

Munkene sørget for å bygge klosteranlegget og utvide kirken. Apsis ble revet, og kirken ble utvidet mot øst. Den fikk et nytt tverrskip og et rett avsluttet kor øst for dette. Dette skal ha blitt ferdig mot slutten av 1200-tallet. Før dette var det blitt bygget en forhall med to lange, smale rom inntil vestveggen, det ene med adkomst utenfra, det andre som adkomst for lekbrødrene, som holdt til i vestfløyen. Kirken hadde hovedalter i øst og flere sidealtre. Det finnes en rekke nisjer i murene som kan ha vært veggskap. Kirken var opprinnelig romansk, men fikk gotiske buer ved utvidelsene.

Sør for kirken lå klostergården med en brønn som foruten regnvann var øyas eneste kjente vannkilde. I denne gården skal det en gang i tiden ha vært en mur som skilte munker fra lekbrødre, men den ble etterhvert revet, noe som tas som et tegn på at lekbrødreordningen opphørte. Anlegget omfattet naturligvis også en hel del andre rom, som kan studeres på dette kartet.

Klosteret ble etterhvert en stor eiendomseier og hadde på det meste 443 eiendommer, deriblant storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Det var også en betydelig maktfaktor. Abbeden hadde en fri stilling og var ikke underordnet biskopen av Oslo. Munkenes og klosterets bane ble det politiske spillet. Abbeden støttet Kristian IIs mislykkede forsøk på å ta tilbake makten i Norge i 1532 og ble for det ført i fangeskap. Klosterets gods og eiendommer ble inndratt og klosteret brent av høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning den 21. januar. Etter dette ble anlegget brukt som steinbrudd for bl.a. Akershus og Slottet.

Ruinene sies å utgjøre et av de mest komplette klosteranleggene i Norge. Det ble utgravet på 1840-tallet, og det har vært restaureringsarbeider da og i 1877, 1890, 1930-årene og 1975. Derimot later det ikke til at ruienene av portstuene er utgravet og konservert.

På nettstedet om Hovedøya fortelles det også om annen bruk av Hovedøya og området rundt klosteranlegget. Det var kanonbatteri på øya fra 1808 og kruttmagasin fra 1826. På 1800-tallet var øya i det hele tatt forsvarets domene, og i 1871 ble det bygget et karantenelasarett der (nedlagt 1931). Garden brukte øya fra 1914 og frem til krigen, da tyskerne overtok med bl.a. sprengstofflager og feltsykehus. Etter krigen ble tyskertøsene internert her, og på 1950-tallet ble tyskernes anlegg revet. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 og er ellers kjent for sitt planteliv. I dag besøker man gjerne Klosterkroa og ruinene, og det er også omvisninger på stedet.

Kilder og videre lesning:

Mot kirken vestfra

Forhaller i vest

Kirkeskip

Nisje i skipets nordvegg

Spor etter apsis mot øst

Spor etter apsis mot nord

Klostergård og brønn

Parlatorium: Her kunne man åpne munnen

Calefactorium (varmestue)

Forråd

Klosteranlegget østfra

Betlehem bedehus

Dette bedehuset fra Hinna i Stavanger står nå på Norsk Folkemuseum på Bygdøy, ikke langt fra friluftsscenen og Gol stavkirke. Bedehuset ble ifølge Wikipedia oppført i 1875. Det fremgår ikke når det ble flyttet, men på Hinna ble det erstattet med et nytt bedehus i 1979. Det eies muligens av Normisjon og brukes også av Den norske kirke samt av den lokale frikirkemenigheten. En lokalhistoriker kommer for øvrig med et lite hjertesukk over flyttingen av det gamle bedehuset.

Bedehuset på Folkemuseet brukes iblant til juletrefest, og det finnes flere bilder av det på dette nettstedet.

Evangeliesalen Bærøa

Evangeliesalen Berøa på Grünerløkka ser ut til å være Oslos neste største pinsemenighet. Ifølge pinsebevegelsens nettsted har menigheten 833 medlemmer og 132 tilhørige (barn av døpte medlemmer). Ifølge Wikipedia har menigheten røtter tilbake til 1800-tallet, og den ble tilsluttet pinsebevegelsen i 1939 etter diverse omorganiseringer. Pinsebevegelsens arbeid for rusavvenning (se også her) ser ut til å springe ut fra denne menigheten, med lokaler i nabobygget.

Bygget i Nordre gate 18B ble tegnet av Harald Aars og oppført i 1915-16. Det huset opprinnelig kinoen Regina teater, som åpnet 31. mars 1916, og som ifølge Oslo Byleksikon hadde 471 sitteplasser. Oslo kinematografer overtok i 1926, men kinoen ble nedlagt allerede i 1928. Siden har altså denne pinsemenigheten overtatt. Bygget er også omtalt her.

Wikipedia har for øvrig en temaartikkel om pinsebevegelsen i Norge.

Evangeliesenteret

Nonneseter kloster (Oslo)

Det er ikke lenger synlige rester etter middelalderens Nonneseter kloster, men det skal ha ligget omtrent der bygget på bildet ligger, ved hjørnet av Schweigaards gate og Grønlandsleiret. Da Schweigaards gate ble anlagt i 1879, ble det funnet murrester av det man antar var klosterkirken, samt skjeletter. Det sies at mye av kirken kan ha blitt fjernet i forbindelse gatearbeidet, men det ble foretatt arkeologiske utgravninger ledet av Peter Blix. Det skal fortsatt finnes rester under jorden her.

Nonneseter var et kloster for benediktinernonner. Det var viet til jomfru Maria. Eldste skriftlige vitnesbyrd er fra 1161, men man antar at klosteret fantes på begynnelsen av 1100-tallet. Den som leser litt middelalderhistorie, vil før eller senere støte på navnet Nonneseter, for klosteret var en stor jordeier i middelalderen. På det meste skal klosteret ha eid 272 gårder på Østlandet, deriblant Store Aker ved Gamle Aker kirke. Klosteret var altså rikt, også på innflytelse. Katolsk.no vet å fortelle at klosteret hadde abbedisser fra landets fremste slekter, noe som visstnok bidro til at nonnene her ble behandlet bedre enn mange andre ved reformasjonen. Klostersamfunnet skal ha eksistert flere tiår etter reformasjonen, men godset kom på andre hender i 1547, og da gikk det nedover. Klosterkirken ble revet i 1616 og brukt som steinbrudd for byens rådhus. Det ble anlagt et kanonstøperi i hovedbygningen, som nå tilhørte Akershus festning. Kanonstøperiet ble revet og et hus anlagt på tomten i 1757.

Kilder og videre lesning:

Akershus fengselskirke

Akershus fengselskirke, også kalt bygning 9 (se kart), ligger i det smale gateløpet til høyre når man har gått over vollgraven og inn på indre festningsområde på Akershus festning. Bygningen ble tegnet av Schirmer og von Hanno og oppført i 1866-67. Som det fremgår av bildene, er kirken i upusset tegl med nygotiske detaljer. Et skilt ved inngangen forkynner at bygningen har kjøkken i underetasjen, og Forsvarsbyggs PDF-brosjyre forteller at det også var bad i 1. etasje, mens det var kirkesal og skoleværelse i 2. etasje. I 1948 ble bygningen ominnredet til kontorer, bibliotek og undervisningssal, men kirkesalen ble restaurert i 1968, og de tidligere skolelokalene ble integrert i den. Hele bygningen ble rehabilitert i 1998-99 ifølge Artemisia.no Det kan legges til at fengselet som kirken en gang betjente, ble endelig nedlagt i 1950.

Vestre gravlund (Oslo)

Vestre gravlunds kapell (JTE)

Vestre gravlund ble anlagt på grunn fra eiendommene Volvat, Møllerløkken og Nedre Borgen, og ble innviet den 30. september 1902. Siden er den utvidet en rekke ganger — ikke minst i 1920- og 1930-årene — og den går med sine 243 dekar for å være Norges største gravlund.

Gravkapellet i granitt og kleberstein og med fasade av råkopp ble tegnet av Alfred Christian Dahl. Det ble oppført i 1900 og innviet i 1902. Det har et glassmaleri i fondveggen av Oddmund Kristiansen fra 1970. Kapellet ligger nesten midt i anlegget, og i nærheten (i retning Monolittveien) er det også en kontorbygning oppført i 1965 og en driftsbygning fra 1971. Foran kapellet er det en flott allé av søyleeik.

Den store gravlunden har en rekke felt som er ganske forskjellige av karakter og anlagt i forskjellige tidsperioder. Her følger bare noen eksempler. Like foran kapellet er et parti forbeholdt besteborgere der gravene ligger med større avstand enn ellers og friere i terrenget. Her er et par statsledere og andre historiske personer samt kulturpersonligheter begravet. En rekke eksempler er nevnt i Wikipedia-oppslaget om gravlunden.

I gravlundens nordøstre hjørne er en krigsminneslund med forskjellige minnesmerker for forskjellige nasjonaliteter. Det er også et britisk gravfelt og monument her — og et annet gravfelt og monument nordvest for kapellet. Monumentene stammer fra forskjellige tider, og det hele kan oppsummeres som følger:

  • 102 britiske krigsgraver (anlagt av britiske myndigheter like etter krigen; en figurstatue av Emil Lie ble avduket av Olav V i 1960; minnesmerket og gravsteinene er utført i Storbritannia)

  • 13 danske krigsgraver (fra hele landet; anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Jugoslaviske krigsgraver (minnesmerke av Nils Aas)
  • 34 nederlandske krigsgraver (samlet fra Norge, Sverige og Finland; gravsteiner og minnesmerke avduket 1957 er utført i Nederland)
  • 33 norske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1960; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • 34 polske krigsgraver (falne på Østlandet og Sørlandet; anlagt av den norske stat i 1956; minnesmerke og steinutstyr av Gunnar Janson)
  • 331 sovjetiske krigsgraver (anlagt av Oslo kommune i 1947; monument og steinutstyr utført av Kolbjørn Juel Sørlie)
  • 4 svenske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Minnesmerke over franske falne
  • Minnesmerke over amerikanske falne
  • 2 ukjente krigsgraver (overført fra Ogna på Jæren, anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)

I tillegg var det i sin tid 105 tyske krigsgraver på Vestre gravlund, men de ble som andre tyske krigsgraver flyttet til Alfaset gravlund våren 1953 (mer om det i artikkelen om Alfaset samt her).

Den såkalte Volvathaugen ble anlagt i 1939. Gravene der ligger fritt i terrenget, og vi finner steintrapper, slyngende gangveier og busker. Det finnes egne gravfelt for Det norske misjonsselskap, Frelsesarmeen og Det norske arbeiderparti.

Ifølge byleksikonet ble urnelundsanlegget nærmest krematoriet ble planlagt 1913 og planene for det tilstøtende urnelundsanlegg utført i 1930, mens anlegget for særlige gravparker ble anlagt foran kapellet 1920, og frittliggende urnegraver med natursteiner ble innført i 1939.

I gravlundens nordvestre hjørne nær Borgen stasjon (og med adresse Sørkedalsveien 64, mot nr. 66 for resten av gravlunden) er Vestre krematorium. Det ble oppført av Norsk Ligbrænderforening og overtatt av Oslo kommune i 1940. Så å si hele byens presteskap samt biskopen og stifsdireksjonen gikk imot anleggelse av krematorium på en innviet kirkegård, så det var en betingelse for byggingen at tomten ble avgrenset fra den øvrige gravlunden med en innhegning. I begynnelsen het det bare Krematoriet, så Gamle krematorium fra 1930 og Vestre krematorium fra 1960. I dag virker anlegget integrert i gravlunden.

Det opprinnelige krematoriet (Gamle kapell) ble oppført i 1908-09 etter tegninger av Oscar Hoff (som vant en arkitektkonkurranse i 1907). Det er en rund bygning i jugendstil med en karakteristisk skorstein og monumentalt trappeparti. Bygningen har inngang fra kirkegårdssiden for kremasjonsbygningen og ellers bisettelseskapell og urnehall (kolumbarium). I 1914 ble krematoriet utvidet med likhall i underetasjen og en urnehall i tre etasjer over denne, og kapellet ble utvidet med to siderom. I 1923 ble bisettelseskapellet utvidet, og kor, hvelv og vegger ble dekorert med fresker malt av Emanuel Vigeland. Antallet kremasjoner økte så sterkt de påfølgende år at det var nødvendig med en omfattende utvidelse av anleggets kapasitet. I 1930 ble derfor en ny bygning (Nye kapell), som også ble tegnet av arkitekt Hoff, oppført i tilknytning til den gamle på siden mot Sørkedalsevein. Dette tilbygget er rekatangulært og ble utsmykket med fresker av Alf Rolfsen i 1937, og det har et orgel fra Venheim orgelbyggeri fra 2004. I 1994 ble det oppført et nytt krematoriebygg med ovner og kontorer sørøst for det eksisterende.

Til tross for alt dette ble selve kremasjonsvirksomheten ved Vestre krematorium nedlagt sommeren 2009, da all kremasjon i Oslo ble konsentrert til Alfaset gravlund.

Vestre gravlund brukes for menighetene Bygdøy, Domkirken, Fagerborg, Frogner, Gamle Aker, Majorstuen, Markus, Lovisenberg, Skøyen, Trefoldighet og Uranienborg.

Kilder og videre lesning:

Bildene er tatt av Jan-Tore Egge (JTE) og Sofie Grøntvedt Railo (SGR).

Klokketårn (JTE)

Allé mot kapellet (JTE)

Allé (JTE

Orgel i kapellet (SGR)

Vindu i kapellet (SGR)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets gamle kapell (SGR)

Over inngangen i krematoriets gamle kapell (SGR)

Krematoriets nye kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets nye kapell (SGR)

Sidefløy i krematoriets nye kapell (SGR)

Britisk minnelund (JTE)

Sovjetisk krigsminnesmerke (JTE)

Dansk krigsminnesmerke (JTE)

Annonse