Viser arkivet for august, 2014

Sør-Vågsøy kirke

I middelalderen sognet den sørlige delen av Vågsøy til Rugsund kirke (se også Wikipedia). Da
formannskapsdistriktene (kommunene) ble innført, tilhørte Vågsøy Selje, som rundt 1900 var fylkets folkerikeste kommune. Nord- og Sør-Vågsøy ble egne kommuner i 1910 og ble slått sammen i 1964.

Kirkemessig ble Vågsøy skilt ut som eget sogn i 1900. Det var kirkeRaudeberg på Nord-Vågsøy, og det kom krav om egen kirke på Sør-Vågsøy og deling av sognet. Det siste skjedde i 1905. Kirken ble tegnet av Lars Sølvberg fra Utvik, og byggingen kom i gang i 1906. 5. september 1907 ble Sør-Vågsøy kirke innviet.

Det er en en langkirke i tre med vesttårn. Koret i øst er lavere og smalere og polygonalt avsluttet, med sakristier i nord og sør. Kirken ble omfattende restaurert i 1951-52 og fikk da glassmalerier i åtte store vinduer i skipets langvegger. De ble laget av Jørgen Skaare og viser scener fra Jesu liv. Et tilbygg på sørsiden nær inngangen er fra 2006 og inneholder møterom, garderobe og toalett. Kirken har 600 sitteplasser.

Innvendig er kirken preget av en storslått nygotikk, med utskårne søyler med kapiteler som nesten bringer tankene hen på katedraler. Det er orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det sentrale inventaret er fra da kirken var ny, og med unntak av nevnte glassmalerier er lite egentlig endret.

Alterbildet ble malt i 1907 av Sveinung Anondsen i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen ble laget ved Sandnes høvleri og står på sørsiden av korbuen. Også døpefonten i tre er fra 1907, og det samme er nattverdsutstyret og kirkeklokken. Sistnevnte er tysk. Kirken har et 20 stemmers pipeorgel fra Marcussen fra 1989.

Kirken er rett vest for Måløybrua fra 1970. Faktisk står en av bærestolpene til broen på kirkegården, og en del av kjørebanen svinger seg også over kirkegården. I kirkegårdsmuren på oversiden av kirken er et minnesmerke fra 1957 over omkomne fiskere. I tillegg til kirkegården rundt kirken er det kirkegårder ved Holvik og Skavøypollen.

Kilder og videre lesning:

Totland kirke

Totland i Vågsøy kommune sognet opprinnelig til Rugsund på sørsiden av fjorden, og ved innvielsen ble kirken titulert som kapell i Rugsund sogn, før den fikk eget sogn i 1964 og ble overført fra Davik til Vågsøy prestegjeld i 1967. Siden er sognene i Vågsøy slått sammen til ett. Arkitekt var først Lars Sølvberg, som ble dårlig før han fikk fullført tegningene. Disse ble da fullført av Jens Sølvberg. Kirken har visse likhetstrekk med Sør-Vågsøy kirke, som Lars Sølvberg tegnet få år tidligere, men er adskillig mindre. Kapellet, som det da var, ble innviet den 8. august 1912.

Totland kirke er en langkirke i tre med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er rundt 250. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koråpningen er spissbuet. Interiøret er ikke minst preget av Lars Kinsarviks dekorasjoner, som ble utført før arbeidene i Eid kirke.

Kinsarvik har skåret rammen til altertavlen. Selve bildet er kopiert av en frk. F Howarth etter Joshua Reynolds’ bilde «Den hellige familie» i det britiske Nasjonalgalleriet. Kinsarvik har ellers sørget for utskjæringer og rosemaling på prekestolen, korbuen og døpefonten, og særlig området rundt koret er ganske fargerikt. Orgelet på vestgalleriet er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1954, og kirkeklokken er støpt ved Bochumer Verein.

Kirken står relativt langt nord på kirkegården, og i sør står et bårehus fra 1971.

Kilder og videre lesning:

Kjølsdalen kirke

Om formspråket er tradisjonelt, er ikke Kjølsdalen (et par mil vest for Nordfjordeid) noe gammelt kirkested. Kirken her er blant de få kirkebyggene i landet som ble innviet under Den annen verdenskrig, nærmere bestemt den 13. september 1940. Stedet sognet opprinnelig til Davik på sørsiden av fjorden både kirkelig og administrativt, og på 1870-tallet var det en bitter lokal strid om plassering av kirken. Sognestyret gikk inn for å bygge ny kirke på Haus på nordsiden av fjorden som hovedkirke for prestegjeldet. Det ble det aldri noe av, men i 1928 ble det anlagt hjelpekirkegård i Kjølsdalen da Davik kirkegård var for liten. I 1935 ble det også vedtatt å oppføre kirke, og i den forbindelse brukte man riksarkitekt Hans Fredrik Crawfurd-Jensens tegninger til Hildre(stranda) kapell (Haram kommune i Møre og Romsdal). Kirken ble oppført av Brattvåg-firmaet Tennøe & Skaar (omtalt bl.a. her), som av kirkeleksikonet også krediteres for prekestol og døpefont, fra juni 1939.

Kjølsdalen kirke er en langkirke i tre som har rundt 300 sitteplasser. Den har vesttårn omgitt av to små tilbygg. Koret i øst (eller strengt tatt sørøst) er omgitt av små sakristier som gjør at bygningskroppen har samme bredde som skipet før den apsidale avslutningen. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv, og kirken har orgelgalleri ved inngangen i nordvest. Kirkerommet er enkelt utstyrt, og stilen omtales gjerne som kirkefunkis. Interiøret er lite endret siden innvielsen. Heller ikke utvendig er mye endret gjennom årene, men i 1978-79 ble tilbygg med sanitærrom oppført av Mathias Nes etter tegninger av arkitektfirmaet Vaardal-Lunde.

Opprinnelig var bygget kapell i Davik sogn, men Kjølsdalen fikk eget sogn i 1954. I 1965 ble Kjølsdalen innlemmet i Eid kommune og Eid prestegjeld. Under nyttårsorkanen i 1992 var det ikke langt fra at kirken hadde blåst over ende, og den fikk omfattende skader. I etterkant er det montert ståldragere for å sikre kirken mot lignende uvær. Ellers er det bl.a. meldt om råteskader i 2009 og utbredringsarbeider i 2011.

Alterbildet ble malt av Jørgen Stene i 1940 og tituleres gjerne som «Eit landskap med himmel over». På alteret står et krusifiks som antar å stamme fra gamle Davik kirke. Både prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Det finnes også et dåpsfat i sølv fra 1940 og en dåpskanne i sølvplett fra 1960.

Et brukt harmonium ble innkjøpt i 1945, og i 1958 ble det skiftet ut med et harmonium fra Vestre orgelfabrikk. I 1998 fikk dette avløsning i form av et nyrestaurert Davies-orgel som skal ha blitt bygget i 1965 med enkelte eldre deler inkorporert. Restaureringen ser ut til å være utført av firmaet Bower & Company.

Kirkeklokken ble støpt i 1951 av det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi. Tidligere brukte man en gammel klokke fra Davik kirke.

Kirken står nær det østre hjørnet på kirkegården, som i likhet med kirken har akse fra nordvest til sørøst. Kirkegården ble utvidet i 1980. Gamle bilder (f.eks. hos NRK) viser at det før kirken ble oppført, stod et klokkehus på kirkegården, men det er revet for lengst.

Kilder og videre lesning:

Sambraut gravplass

Saumbraut gravplass (eller Sambraut gravstad) er i Eid kommune, vest for Nordfjordeid og øst for Stårheim. På graplassen står et hvitmalt, tårnformet redskapshus som minner om andre slike rundt omkring på norske gravplasser i distriktene. For noen år siden var det kronerulling for opprusting av dette redskapshuset. Det ble i den forbindelse utført frivillig arbeid, og parkeringsplass ble opparbeidet.

Utover dette er det begrenset med informasjon om gravplassen på nettet, selv om Eid kirkelige fellesråd lover mer informasjon om den på sitt nettsted.

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Annonse