Viser arkivet for august, 2014

Syvde kirke

Syvdes første kirke var en stavkirke av ukjent alder og utseende ved gården Myklebust. Den var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i Aslak Bolts jordebok. Syvde tilhørte Volda prestegjeld etter reformasjonen og hadde gudstjeneste hver tredje helligdag. Gamlekirken skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestol fra Ulstein kirke. Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet ble viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», og i 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik. Den ble innviet av prosten den 13. november 1837, utsatt med en dag på grunn av uvær.

Kirken var i privat eie til den kom på kommunens hender ved årsskiftet 1869/1870. Siden loven om kirker og kirkegårder kom i 1851, hadde det vært klart at kirken måtte utvides, og dette ble gjennomført i 1870-71. Et skilt på kirken sier da også «Bygd 1871». Skipet ble gjort fem alner bredere og målte i alt ca. 11 meter, mens koret beholdt sin bredde. Skipet ble også gjort to alner høyere. Sognepresten i Volda stod i egenskap av fungerende prost for innvielsen. I 1907 ble så skipet utvidet med fire meter i lengden, og kirken fikk nytt vesttårn og våpenhus med det karakteristiske inngangspartiet med tre dører. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1907. Dagens sakristitilbygg er fra 1950-årene. Kirken ble restaurert i 1971, og spiret ble reparert i 1988. Også sommeren 2014 utføres vedlikeholdsarbeider ved kirken (jf. Vanylven kommune).

Syvde kirke fremstår som en laftet langkirke i nygotikk/sveitserstil. Den har smalere/lavere og rett avsluttet kor og enda mindre sakristitilbygg øst for dette igjen. Antall sitteplasser sies å ha vært 378 i begynnelsen, medregnet galleriet. Kirkeleksikonet opererer med 392 plasser, men dette kan ha blitt redusert siden pga. brannforskrifter.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korskillet har form av en lav ballustrade. Inventaret er for det meste fra 1871, men et par helgenfigurer på korveggen (Hellig-Olav og — antar man — Margareta) er muligens fra 1400-tallet. Disse var overmalt, men ble restaurert tidlig på 1900-tallet.

Rammen til altertavlen ble laget av Rasmus og Arne Nordal i 1871. Tavlen hadde først et gyllent kors, men i 1910 malte Daniel Lade, som kort tid etter utvandret til Amerika, et bilde av Kristus med fremstrakte hender. Øverste del av tavlen stammer fra Olavskirken.

Prekestolen står i korbuens høyre (søndre) kant. Kirken fikk orgel i 1909. Det ble i 1969 byttet ut med et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Den gamle kirkeklokken ble støpt om til en større klokke av Olsen Nauen i 1936.

Kirken står ganske langt nordvest på kirkegården, som er utvidet flere ganger. Sørvest for kirken er et delvis nedsenket bygg som ser ut til å være bårehus og servicebygg. En bauta over to sjømenn som omkom under krigen, ble avduket i 1952. Også den gamle kirkegården er viet, ifølge et hefte om kirken, som forteller at en steintrapp som stod foran stavkirken, fortsatt er å se på stedet.

Kilder og videre lesning:

Bårehus/servicebygg?

Inngangsparti

Krigsminnesmerke

Sunnylven kirke

Sunnylven har hatt kirke siden middelalderen. Den første antas å ha vært en stavkirke oppført på Korsbrekke rundt midten av 1100-tallet. Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok. Kanskje ble den utvidet til korskirke. I alle fall ble den i sin tid beskrevet som korsformet. I 1720 skal den ha vært værbitt og medtatt, og 15. mars 1727 ble den tatt av et ras fra Korsbrekkfonna. Etter dette ble kirkestedet flyttet, og en korskirke ble innviet i 1730. Denne ble revet i 1858 for å gi plass til dagens kirke, som er større enn sin forgjenger. Kirken ble tegnet av kaptein Ludolph Rolfsen fra Stryn på grunnlag av typetegninger av H.D.F. Linstow og med detaljer fra Chr. H. Grosch. Dette gjelder også flere andre kirker på Sunnmøre og i Nordfjord, hvorav Nedstryn kirke er omtrent samtidig og oppført av samme byggmester, Gjert Lien. Kirken ble innviet 7. august 1859.

Sunnylven kirke er en langkirke i tre på Hellesylt i Stranda kommune. Kirken står i skråningen sør for Hellesyltfossen. Den har tårn i nordvest og rett avsluttet kor i sørøst med sakristier (fra 1959) i forlengelsen. Kirken har ca. 400 sitteplasser.

Interiørfargene ble satt av Per Vigeland i 1934, da kirken ble pusset opp innvendig. (Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet i 1959 og pusset opp innvendig i 1988. 150-årsjubileum ble feiret i september 2009.) Det er orgelgalleri i nordvest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og kirkerommet har flat himling. Lave ballustrader på yttersidene av to søyler danner korskille.

Kirken fikk ny altertavle i 1934. Rammen er skåret av sunnylvingen Ole Elias Kjellstad, mens Vigeland har malt oppstandelsesmaleriet. Også glassmaleriene i korvinduene er fra den anledning. Prekestolen (1859) står helt til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten (1934) er av tre og krediteres i kirkeleksikonet Kjellstad og Vigeland. Kirkeklokken er støpt av Johann Gotthelf Große i Dresden i 1880.

Et seks stemmers orgel fra 1909 ble ifølge kirkeleksikonet byttet ut med et tolv stemmers orgel fra Jehmlich Orgelbau i 1984. Under orgelgalleriet er relieffigurer i tre av disiplene og evangelistene, ifølge kirkeleksikonet laget av Kjellstad i 1972.

Kirken er omgitt av kirkegården. Kapasiteten er imidlertid begrenset, og det finnes en annen kirkegård på Hellesylt like sørøst for Hellesylt stadion ved fylkesvei 80.

Henrik Ibsen besøkte Hellesylt i 1862, da kirken var ganske ny, og flere detaljer i Brand føres gjerne tilbake til de fysiske omgivelsene ved Hellesylt og kirkestedene. Det gjelder «Den gamle forfaldne Kirke» (scenanvisning i 2. akt samt senere), den nye kirken som er klar til å innvies (5. akt), og «den solløse Prestegården» (ved Korsbrekke).

Kilder og videre lesning:

Spjelkavik kirke

Spjelkavik kirke er en sekskantet kirke med drøyt 600 sitteplasser. Den står like nordvest for Moa-senteret i Spjelkavik og ble tegnet av Alf Apelseth og innviet i 1987.

Veggene er av tegl. Takkonstruksjonen ser ut til å være av et annet materiale, formodentlig tre kledd med noe annet utenpå. Øverst på veggene går en rad med vinduer med glassmalerier rundt det meste av kirken, 96 i alt. Disse ble laget av Håkon Bleken i 2002-2007 og viser scener fra Jesu liv og andre bibelmotiver. Kunsthistorie.com har interiørbilder fra kirken, inkludert glassmaleriene.

I kirkeleksikonet (1993) omtales en altertavle med tittelen «Det nye Jerusalem» som skal være under arbeid. Det er mulig det er dette arbeidet som henger på veggen bak alteret på dette bildet, der vi også finner igjen kirkens sekskantform i korområdet. Alteret står på et podium som rammes inn av knelebenkene og har en åpning i front ut mot menigheten. Et par figurer på lave sokler avgrenser den samme åpningen. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestolen og døpefonten (begge av tre, sistnevnte spesifisert som furu) på alder med kirken. Også de to kirkeklokkene er fra 1987, mens orgelet er fra 1992, bygget av Marcussen & Søn.

Kirken har et frittstående klokketårn (kampanile), men det er ikke kirkegård på stedet. Det er lørdagsåpen kafé i tilknytning til kirken.

Kilder og videre lesning:

Vår Frue kirke (Ålesund)

Vår Frue katolske menighet i Ålesund ble etablert i 1959 etter at medlemmene hadde sognet til St. Sunniva menighet i Molde før det. Etter 1954 holdt menigheten i Ålesund sine gudstjenester i et privathus før de fikk oppført egen kirke. Eiendom til kirkebygging ble innkjøpt i 1958. Den ligger ca. 4 km øst for sentrum, like nord for Borgundgavlen. Huset som stod på tomten, ble snart innredet til sykehjem med navn «Mariaheimen» (nedlagt 1971).

Byggearbeidet med kirke og prestegård tok til i januar 1960, og kirkebygget ble innviet 5. juni 1960. Det sies ingenting om arkitekt og den slags hos menigheten.

Menigheten dekker i dag 17 kommuner på Sunnmøre. Antall medlemmer var rundt 45 ved innvielsen, men var i 2004 steget til 639. Etter nettstedet å dømme avholdes et betydelig antall messer på polsk.

Foruten allerede siterte sider finnes en kontaktside for menigheten hos Den katolske kirke i Norge.

Åram kirke

Åram var i Sande kommune til 2002, da stedet ble overført til Vanylven. Også kirkemessig har Åram tradisjonelt sognet til Sande, der en stavkirke ble revet og avløst av ny kirke i 1835. Denne fikk omfattende skader i stormer i 1863 og 1874, og i 1880 ble kirken tatt ned og oppført på nytt med samme grunnplan og gjenbruk av materialer, men med litt større høyde. Også denne kirken fikk føle stormen. For eksempel ble spiret ødelagt i 1907. Da Gursken så ble vedtatt utskilt og skulle utløses for sin andel i Sande kirke, forlangte fastlandsfolket på Åram det samme. Etter litt frem og tilbake ble sognet delt i tre, og kirke ble vedtatt oppført på Åram. Den ble tegnet og oppført av byggmester Sivert Storegjerde og innviet den 20. januar 1927.

Åram kirke er en langkirke i tre. Vesttårnet er trukket noe inn i skipet, og koret i øst er rett avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har ca. 300 sitteplasser. I 1964 fikk den et tilbygg med toalett foran hovedinngangen (ved arkitekt Solem), og den fikk ny utvendig kledning i 1987.

Innvendig er gulvnivået likt i våpenhuset, skipet og koret. Det er orgelgalleri i vest, og koråpningen er rundbuet, med to småbuer på sidene.

Byggmesteren komponerte og gjorde trearbeidet til altertavlen, mens figurene (Jesus med lammet og Moses med lovtavlene) ble skåret av Hans Monsen Sætrevik. Bildet i storfeltet ble malt av Karl Straume, og motivet forklares som følger av byggekomiteen, som valgte det: «Frelsaren legg handa velsignande på eit lite barn.» Teksten under lyder: «Vender de ikkje um og vert som borni, kjem de aldri inn i himmelriket.» (Matt. 18, 3)

Prekestolen står til høyre (sør) for korbuen og er på alder med kirken, i likhet med døpefonten, som også er av tre, men har et fat av kobber. Kirkeklokken ble støpt av Bochumer Verein i 1926. Orgel tok det noe lengre tid å få. I 1931 fikk man tak i et orgel som var bygget i 1921. Det ble montert i kirken av Niels Teigelkampff, men fikk relativt raskt problemer knyttet til oppvarmingen av kirken. Dagens orgel er fra 1967 og ble bygget av Vestre orgelfabrikk.

Kirkegården ble utvidet i 1962 og 1972.

Kilder og videre lesning:

Vanylven kirke

Den gamle hovedkirken i Vanylven var Sankt Jetmund kirke på Åheim, en steinkirke fra midten av 1100-tallet. Dagens St. Jetmund kirke er imidlertid en rekonstruksjon som ble innviet i 1957. Gamlekirken var liten og falleferdig, og ble avløst av dagens kirke på Slagnes i 1863 etter at det i en årrekke hadde vært stridigheter om hva man skulle gjøre: utvide eller bygge nytt, bygge i tre eller stein, bygge på Åheim eller Slagnes. Sistnevnte er omtrent midt i sognet, og det var begrenset med utvidelsesmuligheter på den gamle kirketomten. Etter at dagens kirke ble oppført, ble gamlekirken revet og noe av steinen derfra brukt i nye bygninger.

Vanylven kirke ble tegnet av Georg Bull. Ansvarlige for oppøfringen var murmester Bork og tømmermester Lars Barstad. Byggingen var fullført høsten 1863, og en rekke inventargjenstander ble overført fra gamlekirken. Den nye kirken ble innviet den 21. februar 1864.

Vanylven kirke er en langkirke i stein med 320 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kor og skip er i samme bygningskropp. Det er en takrytter av tre på mønet nær inngangen i vest (eller sørvest) og sakristi i motsatt ende av bygget (det nåværende er fra 1959 og inneholder både prestesakristi og dåpsventerom). I kjelleren under sakristiet er det bårerom og toalett. Da kirken var ny, var det strid om hvordan kirkestolene skulle fordeles. I første omgang ble de fordelt etter rang (gårdenes jordeskyld), men i 1897 kom en lov som gjorde slutt på den slags ordninger. I dag er kirkerommet møblert med jærstoler. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, f.eks. i 1904, 1915, i 1930-årene, frem mot hundreårsjubileet og i 1998.

Det er orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korskille har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Den gamle altertavlen og prekestolen er åpenbart tilbakeført til Jetmundskirken på Åram, og nye er laget til Vanylven kirke, uten at undersøkt litteratur sier all verden om det. Det ser ut til at den nåværende altertavlen kom på plass til hundreårsjubileet, og det er vel ikke urimelig å anta at det samme gjelder for prekestolen, som står inntil sørveggen ved korskillet.
Kirken fikk sitt første orgel — eller rettere sagt harmonium — høsten 1873. Det sies at dette var i spinkleste laget, og det var utslitt omkring 1905. Da kjøpte man etter ny pengeinnsamling inn et Olsen & Jørgensen-orgel som fortsatt står på vestgalleriet. Dette ble innviet i 1908. NRK fortalte i 2010 at man tok i bruk trekkspill i kirken da det var vanskelig å få tak i ny organist.

Kirkeklokken fra gamlekirken ble opprinnelig overført til den nye kirken, men fikk sprekker i 1892. Året etter kjøpte man en ny klokke fra Heyerdahl & co i Kristiania der malmen fra gamleklokken inngikk i prisen. NRK har lydopptak av den.

Kirkegården omgir kirken, men er ikke spesielt stor. En minnestein over lokale krigsofre ble avduket i 1948. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Opplysningsvesenets fond har bilde av presteboligen.

Kilder og videre lesning:

St. Jetmund kirke (Vanylven)

Dagens Sankt Jetmund kirke på Åheim er en rekonstruksjon. Den opprinnelige kirken ble oppført på 1100-tallet og var Vanylvens hovedkirke til 1863, da den nye kirkenSlagnes stod klar og inventaret ble overført. Vi har å gjøre med en langkirke av stein. Den har rektangulært skip med et mindre, rett avsluttet kor i øst. Det er ikke noe tårn (eller takrytter), men Kunsthistorie.com avbilder en enkel støpul som ikke var å se da undertegnede besøkte stedet.

Som byggeår for den opprinnelige kirken oppgis vekselsvis 1153 og 1155, uten at det dokumenteres ytterligere. Helgennavnet Jetmund betegner engelske Edmund, som ble drept av danske vikinger. Kirken var i privat eie i lang tid etter den store kirkeauksjonen. Da formannskapslovene kom, ble Vanylven eget formmanskapsdistrikt (det vi nå kaller kommune), og i 1844 ble det foreslått å utvide kirken, men saken ble utsatt. Kirken ble gjenkjøpt av kommunen i 1853. Loven av 1851 om at 30 % av menigheten måtte ha plass i kirken på en søndag, betydde at kirken var for liten, og den var dessuten medtatt. Den måtte altså settes i stand og utvides hvis den skulle brukes videre. Det var stridigheter i årevis om hva man skulle gjøre. Når kirkestedet til slutt ble flyttet og gamlekirken revet, ser det ut til at det er to hovedgrunner: 1) Det var begrenset med utvidelsesmuligheter på tomten (berg på nordsiden) og på Åheim generelt, 2) Slagnes er plassert nær midten av sognet, mens Åheim er mer i utkanten, selv om tettstedet er større.

Kirkeruinene ble stadig mer gjengrodd, men Lars Lid fra Liabygda kjøpte den gamle prestegården og viste stor interesse for å gjenreise den gamle kirken. Det ser ut til å ha begynt med møtevirksomhet rundt 1930, og tomten ble ryddet og gjenoppbygging satt i gang i samarbeid med Riksantikvaren. Arkitekter for gjenoppbyggningen var Johan Lindstrøm og Cato Engen. Det som stod igjen før rekonstruksjonen tok til, var korportalen, deler av korbuen og dør- og vindusinnramminger samt nedre del av murene. Det virker som om gjenoppbyggingsarbeidet omfattet noe frivillig innsats og litt av det vi i dag ville ha kalt arbeidsmarkedstiltak. Arbeidet lå nede under krigen, men kom i gang igjen rundt 1950, og den 11. august 1957 ble den rekonstruerte kirken innviet.

Vestfronten, korportalen og buene over dører og vinduer er av marmor. Resten av veggene er av gråstein, og de er upusset. Kirken har romansk stil, altså med rundbuer. Rominndelingen er typisk for katolsk tid med skip og kor adskilt av en relativt trang koråpning.

På alteret i koret står en utskåret gruppe i tre som viser nedtagelsen fra korset. Denne antas å ha inngått i et større arbeid og skal være laget i Nederland eller Tyskland i middelalderen. Alterstykket ble opprinnelig oppsatt i den nye Vanylven kirke på Slagnes, men er tilbakeført. Tilbakeført er også en prekestol fra 1630. Den står i skipets sørøstre hjørne, mens den opprinnelige oppgangen er i bruk i et privathus. Andre gjenstander fra kirken befinner seg på museer. For eksempel finnes det et antemensale som viser Maria med Jesusbarnet, og en Jetmund-figur av tre i de kulturhistoriske samlingene i Bergen museum, og en messehagel fra 1700-tallet er å se i
Valborgsamlingen på Åheim. I kirkerommet står noe som ser ut til å være et elektronisk orgel.

Kirkegården er fortsatt i bruk og har en blanding av nye og gamle gravminner.

Kilder og videre lesning:

Rovde kirke

Dagens kirke på Rovdestranda er den tredje i rekken. En stavkirke er omtalt på 1300-tallet, og det sies at den skal ha vært fra tidligkristen tid. Dette står å lese i Wikipedia, som bygger på en artikkel av Øystein Ekroll i Årbok for Sunnmøre 2007. I et noe eldre hefte forfattet av Ragnar Ørstavik opereres det med andre årstall, idet det antas at stavkirken ble oppført på slutten av 1200-tallet, og eldste skriftlige belegg sies å være så pass nytt som 1589. Uansett: Ifølge en beskrivelse fra tiden rundt den store kirkeauksjonen hadde kirken da et tømret skip, mens koret hadde stavverk. Denne kirken ble avløst av en tømret kirke i 1832 (innviet 2. juli), men den stod bare i førti år før den ble avløst av dagens kirke, og materialene sies å være brukt i en sjøbu på Sandsøya. Kirken var da blitt for liten og var trolig ikke så godt bygget. Den ble kjøpt tilbake av menigheten, som altså rev den og bygget ny og større kirke.

Dagens Rovde kirke ble oppført av byggmester Lars Tornæs fra Ålesund, formodentlig med Syvde kirke som forbilde. Det er en langkirke i tre (formodentlig bindingsverk) som ble innviet den 2. november 1872. Kirken har rektangulært skip, smalere og lavere kor som er rett avsluttet, og sakristi i den østre forlengelsen (utvidet i 1954; har to rom). I vest er det våpenhus med takrytter. Taket er tekket med skifer.

Antall sitteplasser er rundt 350. Innvendig var kirken umalt de første årene og relativt enkelt utstyrt, skjønt noe av inventaret ble overført fra gamlekirken. Det er et søylebåret galleri i vest og et lite stykke langs nord- og sørveggene. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. I 1936 ble kirken dekorert av Jonas Peson.

I begynnelsen ble det brukt et trekors istedenfor altertavle, men i 1883 fikk kirken en altertavle med et bilde av Jesus med tornekrone i midtfeltet. Dette bildet var det en viss misnøye med, og i 1906 malte Oskar Sivertsen nye bilder til tavlen. Bildet i midten viser Jesus og den kanaesiske kvinnen (jf. Matt. 15.22-28). Det er omgitt av to smalere bilder som viser (t.v.) Jesus som såmann og Jesus som høster inn grøden. Tavlen hadde opprinnelig vinger på sidene, men disse ble fjernet i 1936 da Jonas Peson malte illustrasjoner på korveggen. Kirken har også flere andre altertavler. Bak prekestolen henger en katekismetavle fra 1580 som er overført fra tidligere kirker. Det finnes også en liten altertavle i barokk stil fra rundt 1700 med et nattverdsbilde i midtfeltet. Fra samme år er et epitafium og et krusifiks. Kirken har dessuten endel alterutstyr fra gamlekirkene.

Prekestolen står i koråpningens sørkant og har oppgang fra koret. Døpefonten er enkelt og har et dåpsfat fra 1861 i fortinnet messing.

vestgalleriet står et Walcker-orgel fra 1920. Da orgelet kom på plass, måtte galleriet utvides for å få plass til belgen, men etterhvert har orgelet fått elektrisk vifte, og det er bedre plass på galleriet. Kirkeklokken ble støpt av J.F. Becher i Bergen i 1860.

Kirkegården strekker seg mot sørvest fra kirken og er omgitt av steingjerde. Dessuten finnes et kirkegårdsstykke på den andre siden av parkeringsplassen i vest/sørvest. På kirkegården står en minnebauta over omkomne på havet. Den opprinnelige navneplaten er full, og det er påmontert en ny med et navn på en som omkom i 1974.

Kilder og videre lesning:

Minnesmerke over omkomne på havet

Navneplater

Kirkegården bak parkeringsplassen

Annonse