Viser arkivet for juni, 2014

Christians kirke (Halden)

Paviljongen i Busterudparken

Christians kirke på Nordsiden i Halden ble oppført i 1688-90 som anneks til Berg og innviet i 1690. I 1729 ble den sognets hovedkirke. Det var opprinnelig en tømret langkirke med vesttårn eller takrytter over vestre del. Det fortelles ellers at en rekke borgere på Sørsiden skaffet seg plasser i Christians kirke mens byggingen av den første Immanuelskirken pågikk frem mot 1729. I 1737-1740 ble Christians kirke utvidet til korskirke med nye fløyer mot nord og sør. Den brant ned i bybrannen på Nordsiden i 1759 og ble ikke bygget opp igjen. I 1834 ble kirkens midler slått sammen med Immanuelskirkens.

Det var kirkegård her, og siste begravelse fant sted så sent som i 1836. I 1878 ble det besluttet å slette kirkegården, og dette ble gjennomført i 1889. Et par gravmonumenter er imidlertid
flyttet: Det over kancelliråd Carl Adolph Dahl befinner seg nå på Os gravlund, mens monumentet over general Johan Friedrich von Mansbach er å finne på Fredriksten festning. Der kirkegården lå, finner vi nå Busterudparken. Kirken lå formodentlig like ved der det nå står en musikkpaviljong. Ved graving i 1994 ble det funnet rester av en grunnmur.

Kilder og videre lesning:

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 64-71

  • Norges kirker
  • Ditt distrikt

Løken gamle kirkegård

Løken kirke ble innviet i 1883, men den har to forgjengere som begge stod et annet sted i bygda, der det var kirke fra middelalderen av. Det gamle kirkestedet kalles ofte Løken gamle kirkegård, men Statens kartverk insisterer på Gamle Løken kirkegård. Mens dagens kirke står litt nordøst for Løkenkrysset, stod de tidligere kirkene litt vest for det, rett øst for der Hølandsveien og Oberst Kruses vei møtes.

Om den eldste kirken er ikke mye kjent, skal man dømme etter Norges kirker. Den skal ha hatt et hellig kors og et mariabilde og var formodentlig viet til Maria. Denne kirken måtte vike for en ny kirke litt før 1600.

Denne kirken var en tømret langkirke med vesttårn. Koret var smalere enn det rektangulære skipet og hadde sakristi på nordsiden (fra 1655). Skip og kor hadde sørportal med våpenhus, og i tillegg var det vestinngang gjennom tårnet. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1597, mens innerveggene ser ut til å ha vært bare. Tak og gavler var sponkledd i begynnelsen, men taket ble senere tegltekket. Til å begynne med var kirken tjærebredd, men den er avbildet som hvitmalt på andre halvdel av 1800-tallet, ifølge Norges kirker. Det ser ut til å ha vært endel problemer med siging mellom bygningsdelene. Kanskje var grunnen for ustabil. I alle fall måtte det strekkfisker og ekstra bjelker til for å holde det hele samlet. Kirken fikk ny altertavle skåret av Torsten Hoff i 1738, og den er overført til dagens kirke.

Den gamle kirken ble revet etter at den nye stod klar. Unntaket er sakristiet, som skal inneholde inventar fra gamlekirken, som et slags museum. Dette må være det lille hvite huset øverst på kirkegårdsbakken, med møne i øst/vest-retning. Den gamle kirkegården ligger på et gresskledd høydedrag og holdes fint i hevd. I nord og sør står det fortsatt kirkegårdsportaler (muligens rekonstruert, å dømme etter Norges kirker), og den røde trebygningen utenfor nordre kirkegårdsport er formodentlig det telthuset fra 1728 som litteraturen forteller om. I 2010 ble det avsatt midler til utvendig rehabilitering av sakristi og telthus.

I vest flater skråningen litt ut nede ved Oberst Kruses vei, og nederst i bakken er et minnesmerke over Ulrich Christian Kruse, som har gitt navn til veien, samt andre som deltok i slaget ved Riser bro (også kalt trefningen i Høland) under Den store nordiske krig. Slaget ble tapt, obersten overlevde og ble tatt til fange, mens de andre som er nevnt på bautaen, falt i slaget. Et eldre bilde i Digitalt museum tyder på at monumentet er blitt restaurert.

Et annet minnesmerke på kirkegården er over Trygve Bjerkrheim, som er gravlagt ved dagens kirke. Det var en stor minnemarkering for ham i 2013.

Det finnes en rekke andre gravminner spredt omkring på kirkegården. I området skal det ellers være en rekke gravhauger fra jernalderen.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Spredte gravminner rundt sakristiet

Sakristiet

Telthus utenfor nordre kirkegårdsport

Toppen av bakken

Søndre kirkegårdsport

Minnesmerke over Ulrich Christian Kruse

Kruses kampfeller

Minnesmerke over Trygve Bjerkrheim

Torsnes kirke

Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859-60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955-57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig senkret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen (avbildet her) ble imidlertid tatt ned i 1994. Gården er ikke omtalt hos Opplysningsvesenets fond, så vi må anta at den er gått ut av bruk som prestegård. Den er dessuten delt.

Kilder og videre lesning:

Idd kirke

Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen. Vi snakker om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er den innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stoler har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 22. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Rokke kirke

På raet nord for Halden by finner vi Rokke middelaldersteinkirke i et landskap preget av siste istid. I nord er det bunmorener med skog og vann. Mot sør faller terrenget noe, og det er fin utsikt ut over fjorden over jordbrukslandskapet. Kirken antas å være oppført på 1100- eller 1200-tallet, og etter reformasjonen var den anneks til Berg. Inntil slutten av 1700-tallet hadde kirken egen kapellan som bodde på Rokke gård (nordøst for kirken).

Opprinnelig hadde kirken rektangulært skip (ca. 13,5 m x 11 m, noe smalnende mot øst) og smalere og lavere kor (ca. 7 m langt), med gavler i bordkledd bindingsverk. Koret ble revet i 1886, og kirken ble forlenget mot øst med en mur av teglskall og fikk polygonalt avsluttet kor. I vest er et lite våpenhus av tre fra 1966. Takrytteren stod opprinnelig midt på skipet, men er etter forlengelsen noe vest for midten. Murene er pusset og kalket utvendig og innvendig. Alle muråpninger skal være endret i forhold til det opprinnelige. En portal i sørmuren ble murt igjen i 1886, men er siden 1966 markert. Kirken ble pusset opp utvendig i 2010. Den har 120 sitteplasser.

Sitt nåværende utseende har interiøret fått etter en omfattende rehabilitering i 1960-årene ledet av Arnstein Arneberg (gjenåpning: 22. oktober 1966). Rommet er preget av Arnebergs forkjærlighet for kvadratiske former, som i dette tilfellet omfatter også alterringen og korskillet med gitteråpningene samt — ikke minst — benkevangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Vinduene har glassmalerier fra 1968 av Borgar Hauglid (som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen).

Altertavlen fra 1685 er en av få inventargjenstander som overlevde Arnebergs ryddeaksjon. Den ble skåret av Lars Ovesen fra Fredrikstad og representerer overgangen mellom bruskbarokk og akantusbarokk. Ganske påfallende er en rekke snodde søyler malt med marmorert maling. Den korsfestede Kristus i storfeltet er flankert av de fire evangelistene. I etasjen over ser vi Kristus med rikseplet flankert av helgnene Katarina og Barbara (eller muligens Gjertrud). Figuren øverst var opprinnelig en helgenfigur som ble utstyrt med fane og dermed omdefinert som den triumferende Kristus. Ved ombyggingen i 1886 ble tavlen først slått i stykker før kirketjeneren forbarmet seg over den og satte den sammen igjen. Tidens ånd krevde imidlertid at den ble overmalt, før den ble restaurert i 1938.

Ovesen laget også prekestol til kirken, men den er siden gått tapt. Den fikk i 1760 avløsning av en ny prekestol, som så ble byttet ut med en sekskantet stol på 1880-tallet. Denne er nå i kirkestallen. Arneberg erstattet den i sin tid med en ny og langt enklere prekestol som fikk tilnavnet «Kateteret», og det var ikke ment som kompliment. Arnebergs kateter ble så skiftet ut på 1970-tallet etter initiativ fra Per Lønning. Midtpanelet med Salvator Mundi-bilde fra 1760-stolen var oppbevart på låven på Eng gård i nærheten, og en ny stol ble tegnet der dette stykket ble satt inn.

Også døpefonter har kirken hatt flere av. Det finnes i dag tre fragmenter av en klebersteinsdøpefont fra middelalderen i Halden historiske samlinger, etter at fonten hadde lidd en ublid skjebne etter kirkelig bruk. På samme museum finnes en dåpsengel fra Rokke, populært kalt «Johannes den døber». Den skal ha kommet til kirken rundt 1800 og er etterhvert blitt ganske medtatt, men et dåpsfat i tinn som antas å ha tilhørt denne fonten, er fortsatt i kirken. Rundt 1886 ble dåpsengelen avløst av en enklere anordning: et rundt fat montert på et stativ. Denne ble så avløst av en ny font i 1928 av marmor (sannsynligvis fra Gjellebekk). Selve kummen ser ut til å være dreid, mens resten er åttekantet, og det hele danner en slags stor kalk, med et dåpsfat over kummen. Denne fonten er fortsatt i bruk i dag, og bak fonten henger en billedvev som ble laget av Gerd Birgit Gjølberg i 1983. «Vaskevannsstativet» befinner seg i kirkestallen, og på tidligere nevnte museum finnes også rester av en trefigur av Olav den hellige fra Rokke kirke.

Kirken hadde tidligere et fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Dagens orgel har også fem stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ved Arnebergs oppussing. Også prospektet ble endret ved den anledning.

Den ene av kirkeklokkene er fra 1775 og antas å være støpt i København. Den er uvanlig rikt dekorert. Den andre ble støpt av O. Olsen & Søn i 1898. Klokkene ringes automatisk, men det var manuell ringing så sent som på 1980-tallet.

Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkebakken nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1962. På den andre siden av veien står det som en gang var kirkestall, og som nå er innredet som driftsbygning. Utenfor ses fremdeles en jernstang mellom to steiner som ble brukt til å binde hestene. I området rundt kirken er det nærmere åtti gamle gravhauger.

Det var bispevisitas i Rokke i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 124-128 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 150-173
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Søndre Enningdalen kirke

Søndre Enningdalen kirke er ved Kirkebøen, nær nordenden av Kirkevannet, bare et par kilometer fra svenskegrensen. Her stod en gang i tiden en stavkirke som ble avløst av en tømmerkirke før kirkestedet ble flyttet til Prestebakke på 1790-tallet. De tidligere kirkene er skildret i forbindelse med Prestebakke kirke. Kirkegården ble fortsatt brukt etter at kirkestedet ble flyttet, og den ble utvidet i 1937. I 1907 ble det oppført et gravkapell der. Det ble revet på 1940-tallet og materialene brukt ved kirkebyggingen.

I 1942 tok en utflyttet enningdøl, Mads Berg, initiativ til ny kirkebygging. Det tok riktignok en ti års tid å få ordnet med byggetillatelse og andre relevante formaliteter, men i 1953 ble grunnstein nedlagt, og ny kirke — da titulert som Søndre Enningdal kapell — ble innviet den 7. oktober 1956. Den er tegnet av Dag Borg (sønn av komponisten Oscar Borg) og har 100 sitteplasser.

Søndre Enningdalen kirke er en laftet langkirke med vesttårn og rett avsluttet kor omgitt av sakristier. Tårnet er trukket litt inn i skipet. Kirken har liggende panel utvendig, mens laftetømmeret er synlig (men malt) inne i kirken. Koråpningen er rundtbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det er orgelgalleri over våpenhuset i vest. Kirken er pusset opp endel i de senere år.

Mens kirken ble planlagt, dro en delegasjon til svenske Nössemark kirke for å undersøke mulighetene for å få tak i den gamle altertavlen fra før 1795, men uten å lykkes. Kirken fikk i stedet en altertavle med et bilde malt av Anna Vigen. Det viser Jesus og disiplene på Tabor, forklarelsens berg, og sitatet under bildet lyder: «Herre, det er godt at vi er her.» (Matt. 17.4) Kunstneren døde for øvrig før kirken ble innviet.

Prekestolen står i høyrekant av korbuen og døpefonten i venstrekant. Dåpsfatet og vannkannen er i sølv. Under dåpsfatet er et eldre dåpsfat av tinn. Kirken har et elektronisk orgel fra 2001 (og det forrige var tydeligevis også elektronisk), og den har én kirkeklokke.

Kirkegården har, ikke overraskende, enkelte gamle gravminner. Det står ikke noe gravkapell der i disse dager.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Prestebakke kirke

Prestebakke er det største tettstedet i den relativt tynt befolkede Enningdalen i Halden kommune. Dalen har hatt kirke siden middelalderen, men kirkestedet var opprinnelig på Kirkebøen, der dagens Søndre Enningdalen kirke er. Der stod en gang en stavkirke som før 1661 var anneks til Naverstad kirke (i Sverige). Etter en grenseoppgang ble den imidlertid lagt under Idd. (Området tilhørte Bohuslän, men ble ikke avstått ved Roskildefreden i 1658.) Noe av stavkirkens utseende er kjent fra beskrivelser av reparasjoner på 1600-tallet.

Stavkirken forfalt imidlertid og ble i 1686 avløst av en tømmerkirke på samme sted. Dette ser ut til å ha vært en bordkledd og tjærebredd langkirke med kor og våpenhus, men den manglet tårn. Altertavlen i denne kirken skal siden ha blitt overført til Nössemark kirke i Sverige. Kirken ble revet da ny kirke ble oppført på nytt sted i 1793-95. Kirkegården ble imidlertid fortsatt holdt i hevd etter dette, og i 1956 ble en ny kirke innviet på stedt som Søndre Enningdal kapell.

Prestebakke kirke er oppført på grunn fra gården Prestebakke, nær sørenden av Ørsjøen. Det er en laftet langkirke med rundt 225 sitteplasser. Den har rett avsluttet kor med sakristi i den østre forlengelsen. I vest er det våpenhus med takrytter. Kirken har stående panel utvendig. Innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig og malt. Det var i sin tid dekket av panel og malt rosa, men i 1927 ble interiøret restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Panelet ble fjernet, men veggene fikk et lavt brystpanel. Den rundbuede koråpningen er rundt fire meter bred, og korgulvet er hevet to lave trinn over skipets gulv. Skipet har søylebårne gallerier i vest, nord og sør, og på langveggene deler de vinduene i to. Kirken må sies å ha et særpreget og stilfullt interiør.

Altertavlen er innrammet med søyler og har forskjellige symboler som gudsøye og stråleglans. Bildet i storfeltet viser korsfestelsen. Opphavsmannen er ukjent, men enkelte mener det kan dreie seg om Eggert Munch. Tavlen ble renset og istandsatt i 1993. Det står dessuten et krusifiks på selve alteret.

Prekestolen er på alder med kirken. Den har åttekantet grunnform og marmorert maling samt girlandere. Like ved siden av står den såkalte prestestolen, en lukket kirkestol.

Klebersteinsdøpefonten består av to deler. En kalkformet døpefont er montert på en annen fot. Det antas at fonten er overført fra stavkirkens tid. Dåpsfatet i messing er fra 1500-tallet. På det er syndefallet avbildet. Kirken har dessuten praktfullt kirkesølv av varierende alder.

Kirkens orgelhistorie er noe uvanlig. Da det på midten av 1980-tallet ble fastslått at orgelet fra 1919 var modent for utskifting, ble det innkjøpt et brukt orgel fra Greverud kirke som så ble ombygget med lokal dugnadsinnsats. Rådgiver var tidligere orgelbygger Asbjørn Orheim, og Heinz Wilbrand stod for orgeltekniske ombygginger (idet deler ble sendt til deres anlegg) samt for intonasjonen før innvielsen. Orgelet ble innviet med konsert den 19. september 1993.

Kirken har to klokker fra 1686.

Fra kirkens historie ellers kan det nevnes at det i 1808 var et slag like ved kirken i forbindelse med krigen mot Sverige under napoleonskrigene. De falne i slaget ble lagt i fellesgrav på kirkegården, og det er reist en minnebauta om slaget (til hundreårsmarkeringen). Prestestolen har fortsatt kulehull fra denne episoden. Kirken har ellers blitt pusset opp flere ganger opp gjennom årene, senest i 2009. Det er ett sogn som er felles for Prestebakke og Søndre Enningdalen kirker.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er av relattivt beskjeden størrelse. Det finnes murportaler både øst og vest for kirken. Ved parkeringsplassen nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1927. Det finnes også en driftsbygning med lagerplass. I en bok fra 2010 om kirkene i Halden sies det at bårehuset er planlagt omgjort til menighetslokale, ettersom kister oppbevares ved Os kapell frem til begravelsene finner sted.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 132-149

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 97-102 (også her)
  • Idd og Enningdalen historielag
  • Lokalhistoriewiki
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 685

Port øst for kirken

Krigsminnesmerke

Krigsminnesmerke

Annonse