Viser arkivet for juni, 2014

Christians kirke (Halden)

Paviljongen i Busterudparken

Christians kirke på Nordsiden i Halden ble oppført i 1688-90 som anneks til Berg og innviet i 1690. I 1729 ble den sognets hovedkirke. Det var opprinnelig en tømret langkirke med vesttårn eller takrytter over vestre del. Det fortelles ellers at en rekke borgere på Sørsiden skaffet seg plasser i Christians kirke mens byggingen av den første Immanuelskirken pågikk frem mot 1729. I 1737-1740 ble Christians kirke utvidet til korskirke med nye fløyer mot nord og sør. Den brant ned i bybrannen på Nordsiden i 1759 og ble ikke bygget opp igjen. I 1834 ble kirkens midler slått sammen med Immanuelskirkens.

Det var kirkegård her, og siste begravelse fant sted så sent som i 1836. I 1878 ble det besluttet å slette kirkegården, og dette ble gjennomført i 1889. Et par gravmonumenter er imidlertid
flyttet: Det over kancelliråd Carl Adolph Dahl befinner seg nå på Os gravlund, mens monumentet over general Johan Friedrich von Mansbach er å finne på Fredriksten festning. Der kirkegården lå, finner vi nå Busterudparken. Kirken lå formodentlig like ved der det nå står en musikkpaviljong. Ved graving i 1994 ble det funnet rester av en grunnmur.

Kilder og videre lesning:

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 64-71

  • Norges kirker
  • Ditt distrikt

Immanuels kirke i Halden

Immanuels kirke er Haldens hovedkirke der den står på sørsiden av Tista, nedenfor Fredriksten festning og like øst for jernbanestasjonen. Den første kirken på stedet ble kalt «Christi Krybbe» og skal ha ligget like nordvest for den nåværende. Den ble oppført rundt 1630 og ble revet da byen ble angrepet i 1660. Året etter ble «Christi Herberg» oppført, også den i tømmer, men noe større enn forgjengeren. Den var en korskirke med vesttårn, og den er kjent fra flere avbildninger. Denne kirken brant opp i 1716, da innbyggerne satte fyr på byen under svenskenes beleiring. Før Immanuels kirke ble innviet den 6. juli 1729, ble det avholdt friluftsgudstjenester. Deretter ble rådhuset brukt som interimskirke. Byggingen tok til i 1723, så det tok åpenbart noen år. Ansvarlig for arbeidet var murmester Georg Christopher Diderick Dyhring. Også denne kirken brant, nærmere bestemt i 1826, så bare murene stod igjen. Disse er inkorporert i dagens kirke, som er tegnet av Chr.H. Grosch. Grosch tilbragte flere ungdomsår i Halden og fikk oppdraget med å tegne kirken året etter brannen. Arbeidet tok til på slutten av 1820-tallet under ledelse av Ole Peter Høegh og senere Balthazar Nicolai Garben, mens Grosch var opptatt med andre oppdrag. Kirken ble innviet i 1833. Den har 900 sitteplasser.

Immanuels kirke er en korskirke i pusset tegl og regnes blant empirens hovedverker i Norge, om ikke det fremste sådanne. Dette var noe av en transformasjon fra forgjengerens barokkstil. Som forgjengeren har dagens kirke valmtak med nokså flatt tønnehvelv over korsarmene, og dør- og vindusåpningen er omtrent de samme. Men murene er hevet med et par meter, fasaden er annerledes, kirken har nå tegltårn istedenfor tretårn, og over krysset er en kuppel med overlys. Kirken har påfallende likhetstrekk med Marienkirche i Husum i Schleswig-Holstein, en kirke som var tegnet av Grosch’ læremester C.F. Hansen.

Kirkerommet er stilrent, og det meste av inventaret (ikke benkene) er tegnet av Grosch. Det er søylebårne gallerier rundt hele kirkerommet frem til korbuen, med orgel i vest. Den vestre korsarmen er lengst og utgjør en relativt lang del av skipet, om man vil. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Korgulvet er hevet fem trappetrinn over resten av kirkegulvet. Gulvet er også hevet noen trinn under galleriene. Et par losjer i fondveggen på sidene av korbuen ble murt igjen i 1921 da Emanuel Vigeland gjorde om på interiøret, men er siden gjenåpnet.

Alteret står i en nisje i øst. På det står en kristusfigur i gips fra 1833 laget av Johan Niclas Byström og visstnok opprinnelig tiltenkt Lindköping domkirke. Kalken som Kristus holder i hånden, var visstnok mindre til å begynne med, men ble byttet ut. Det fortelles også at Emanuel Vigeland gjerne ville hive ut statuen og lage en apsemosaikk i stedet, men det gikk ikke menigheten med på. Prekestolen er kvadratisk med brutte hjørner og står i korbuens venstrekant. Grosch’ døpefont er av støpejern og skal være inspirert av en marmorfont i Garnisonskirken i København.

Kirken hadde en gang i tiden et 16 stemmers Albrechtsen-orgel fra 1848 før den fikk et 24 stemmers Åkerman & Lund-orgel i 1915. Dette er fortsatt i bruk, og prospektet er relativt uvanlig. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1832 med metall fra gamleklokkene.

Kirkens kjeller var gravkrypt for kirken før brannen, og fortsatt skal kisten etter Peder Colbjørnsen, som ledet kampen mot svenskene ved Karl XIIs beleiring, være å finne der. Kirkegårdsområdet på nordsiden ble delt i to da en vei ble anlagt i 1860. Da ble enkelte gravmonumenter stående litt for seg selv. Der det nå er parkeringsplass, var det gravplass for dem som ikke hadde råd til å begraves i krypten eller sør for kirken.

På kirkegården står en minnebauta over M.B. Landstad, som en gang i tiden var prest her. Kirkegården er etterhvert blitt fylt opp, og i dag brukes Os gravlund som byens hovedgravplass.

Det var bispevisitas i Halden i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 103-113 (også her)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 78-81
  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 96-131
  • Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 210-213
  • Lokalhistoriewiki
  • Artemisia.no
  • Wikipedia
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Halden frikirke

Halden frikirke i Laxegata 3 er tilsluttet Den evangelisk-lutherske frikirke (nettsted her). Menigheten ble stiftet i 1877 og har ifølge egenbeskrivelsen 351 medlemmer med stort og smått.

Kirkebygget ble innviet i 1880 og påbygget i 1889 og 1958. Så fulgte en større utbygging og utvidelse med innvielse i 1999 og fasadearbeider i 2000 som resulterte i bygget slik vi ser det i dag.

Menigheten driver også Ytterbøl senter og beskriver sin virksomhet på nettstedet.

Torsnes kirke

Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859-60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955-57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig senkret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen (avbildet her) ble imidlertid tatt ned i 1994. Gården er ikke omtalt hos Opplysningsvesenets fond, så vi må anta at den er gått ut av bruk som prestegård. Den er dessuten delt.

Kilder og videre lesning:

Os kapell og gravlund (Halden)

Os gravlund i Halden ble innviet på området for det tidligere Ous-godset den 5. desember 1837. Området er utvidet, og gravlunden omfatter i dag 63 dekar. Den er med det byens og kommunens største gravlund. Området er relativt kupert, og det er til dels terassert omkring den såkalte «Høyden». Endel av jorden her har kommet som ballastjord med skip i utenriksfart. Gravlunden har mange forseggjorte gravmonumenter i iddefjordsgranitt og er på mange måter et museum for kirkegårdskultur og byhistorie. Faktisk omtales minnelunden rundt kapellet gjerne som «museumsavdelingen». Hit har man flyttet en rekke spesielle gravmonumenter som anses å være historisk interessante, og denne avdelingen ble åpnet med en seremoni i 1990. På gravlunden finner vi fortsatt enkelte gravfelt med steininnramminger for velstående byborgere, et fenomen som ellers er faset ut ved mange av landets kirkegårder.

Først i mars 1877 ble det innviet et kapell på gravlunden (eller kirkegården). Dette ble ansett for å være lite og upraktisk, og det var dessuten lagt avgift på bruken av det. Det førte til at de som kanskje hadde mest bruk for det, ikke tok seg råd til å bruke det.

Dagens Os kapell ble i utgangspunktet tegnet av Martin Enger, men ble så tegnet om av Dag Borg (sønn av komponisten Oscar Borg), som også var gjennomførende arkitekt. Kapellet ble innviet i 1931. Det er utsmykket av Per Vigeland. Utsmykkingen omfatter mosaikkbildet «Den gode hyrde» ved inngangspartiet og glassmalerier med oppstandelsesmotiver i vinduene på fondveggen. Vigeland har også gitt form til lysarmaturer. Kapellet fikk kirkeklokke først i 1950. Før det ble det ringt fra Immanuels kirke.

Krematoriet i kapellet ble innviet i 1957. Bisettelser finner sted fra kapellet eller fra byens kirker. For å overholde våre tiders utslippsbestemmelser er krematoriet er oppgradert med ny kremasjonsovn. Det gjenåpnet i juni 2008 og er et av to gjenværende krematorier i Østfold fylke, sammen med krematoriet i Sarpsborg.

Kilder og videre lesning:

«Museumsavdelingen»

«Museumsavdelingen»

Fra den terrasserte delen av gravlunden

Solli gravlund

På slutten av 1800-tallet var det behov for å utvide Idd kirkegård. Det var dessuten vanskelige grunnforhold ved kirken, og en komité ble nedsatt for å finne en bedre egnet gravplass for bygda. I 1899 ble 6 mål tomt ved Sollid (nå: Solli) innkjøpt fra Olaus Jensen Aas. Veien til gravlunden tar av fra fylkesvei 22 og går forbi et par gårder. Det er en smal vei som virker privat, men her er altså bygdas gravplass.

Gravlunden ligger fredfullt og avsides mellom trærne. Et bårehus ble oppført på stedet i begynnelsen av 1920-årene, men etter at det kom nytt gravkapell på Idd kirkegård i 1937, ble bårehuset ved Solli mindre brukt, og etter år med forfall ble det revet på 1980-tallet. I 1989 ble det derimot oppført en støpul, slik at det kan ringes.

Det finnes et variert utvalg gravminner på kirkegården. Dels er det staselige familiegravsteder, og dels fattigmannsgraver, siden det i sin tid var lavere festeavgift her enn ved Idd kirkegård. Det sies at gravlunden har vært oversett i perioder.

Hovedkilde:

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S, 2010), s. 88-90

Idd kirke

Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen. Vi snakker om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er den innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stoler har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 22. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Rokke kirke

På raet nord for Halden by finner vi Rokke middelaldersteinkirke i et landskap preget av siste istid. I nord er det bunmorener med skog og vann. Mot sør faller terrenget noe, og det er fin utsikt ut over fjorden over jordbrukslandskapet. Kirken antas å være oppført på 1100- eller 1200-tallet, og etter reformasjonen var den anneks til Berg. Inntil slutten av 1700-tallet hadde kirken egen kapellan som bodde på Rokke gård (nordøst for kirken).

Opprinnelig hadde kirken rektangulært skip (ca. 13,5 m x 11 m, noe smalnende mot øst) og smalere og lavere kor (ca. 7 m langt), med gavler i bordkledd bindingsverk. Koret ble revet i 1886, og kirken ble forlenget mot øst med en mur av teglskall og fikk polygonalt avsluttet kor. I vest er et lite våpenhus av tre fra 1966. Takrytteren stod opprinnelig midt på skipet, men er etter forlengelsen noe vest for midten. Murene er pusset og kalket utvendig og innvendig. Alle muråpninger skal være endret i forhold til det opprinnelige. En portal i sørmuren ble murt igjen i 1886, men er siden 1966 markert. Kirken ble pusset opp utvendig i 2010. Den har 120 sitteplasser.

Sitt nåværende utseende har interiøret fått etter en omfattende rehabilitering i 1960-årene ledet av Arnstein Arneberg (gjenåpning: 22. oktober 1966). Rommet er preget av Arnebergs forkjærlighet for kvadratiske former, som i dette tilfellet omfatter også alterringen og korskillet med gitteråpningene samt — ikke minst — benkevangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Vinduene har glassmalerier fra 1968 av Borgar Hauglid (som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen).

Altertavlen fra 1685 er en av få inventargjenstander som overlevde Arnebergs ryddeaksjon. Den ble skåret av Lars Ovesen fra Fredrikstad og representerer overgangen mellom bruskbarokk og akantusbarokk. Ganske påfallende er en rekke snodde søyler malt med marmorert maling. Den korsfestede Kristus i storfeltet er flankert av de fire evangelistene. I etasjen over ser vi Kristus med rikseplet flankert av helgnene Katarina og Barbara (eller muligens Gjertrud). Figuren øverst var opprinnelig en helgenfigur som ble utstyrt med fane og dermed omdefinert som den triumferende Kristus. Ved ombyggingen i 1886 ble tavlen først slått i stykker før kirketjeneren forbarmet seg over den og satte den sammen igjen. Tidens ånd krevde imidlertid at den ble overmalt, før den ble restaurert i 1938.

Ovesen laget også prekestol til kirken, men den er siden gått tapt. Den fikk i 1760 avløsning av en ny prekestol, som så ble byttet ut med en sekskantet stol på 1880-tallet. Denne er nå i kirkestallen. Arneberg erstattet den i sin tid med en ny og langt enklere prekestol som fikk tilnavnet «Kateteret», og det var ikke ment som kompliment. Arnebergs kateter ble så skiftet ut på 1970-tallet etter initiativ fra Per Lønning. Midtpanelet med Salvator Mundi-bilde fra 1760-stolen var oppbevart på låven på Eng gård i nærheten, og en ny stol ble tegnet der dette stykket ble satt inn.

Også døpefonter har kirken hatt flere av. Det finnes i dag tre fragmenter av en klebersteinsdøpefont fra middelalderen i Halden historiske samlinger, etter at fonten hadde lidd en ublid skjebne etter kirkelig bruk. På samme museum finnes en dåpsengel fra Rokke, populært kalt «Johannes den døber». Den skal ha kommet til kirken rundt 1800 og er etterhvert blitt ganske medtatt, men et dåpsfat i tinn som antas å ha tilhørt denne fonten, er fortsatt i kirken. Rundt 1886 ble dåpsengelen avløst av en enklere anordning: et rundt fat montert på et stativ. Denne ble så avløst av en ny font i 1928 av marmor (sannsynligvis fra Gjellebekk). Selve kummen ser ut til å være dreid, mens resten er åttekantet, og det hele danner en slags stor kalk, med et dåpsfat over kummen. Denne fonten er fortsatt i bruk i dag, og bak fonten henger en billedvev som ble laget av Gerd Birgit Gjølberg i 1983. «Vaskevannsstativet» befinner seg i kirkestallen, og på tidligere nevnte museum finnes også rester av en trefigur av Olav den hellige fra Rokke kirke.

Kirken hadde tidligere et fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Dagens orgel har også fem stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ved Arnebergs oppussing. Også prospektet ble endret ved den anledning.

Den ene av kirkeklokkene er fra 1775 og antas å være støpt i København. Den er uvanlig rikt dekorert. Den andre ble støpt av O. Olsen & Søn i 1898. Klokkene ringes automatisk, men det var manuell ringing så sent som på 1980-tallet.

Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkebakken nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1962. På den andre siden av veien står det som en gang var kirkestall, og som nå er innredet som driftsbygning. Utenfor ses fremdeles en jernstang mellom to steiner som ble brukt til å binde hestene. I området rundt kirken er det nærmere åtti gamle gravhauger.

Det var bispevisitas i Rokke i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 124-128 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 150-173
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Berg kirke (Halden)

Berg kirke er den største av Haldens middelalderkirker og antas også å være den eldste, fra begynnelsen av 1100-tallet. Vi er et par kilometer nord for Iddefjorden og nordvest for Halden by. Denne steinkirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er smalere enn skipet og usedvanlig langt, muligens etter en utvidelse i senmiddelalderen. På vestre del av skipets møne står en takrytter. Et murt sakristi med pulttak ble oppført øst for koret i 1876. Ved samme anledning ble restene av et gravkapell fra ca. 1643 fjernet. Kirken har i perioder vært i dårlig stand, og murene slo sprekker på 1600-tallet. Kirken ble kommunal eiendom i 1850 og ble restaurert etter tegninger av Christian Christie i 1876 og i 1936-37 under ledelse av Andreas Nygaard. Dagens korbue stammer fra sistnevnte anledning. For øvrig later det til at dør- og vindusåpninger har vært endret endel gjennom tidene. Derimot har Berg kirke i motsetning til f.eks. Rokke beholdt sørportalen som hovedinngang, og kirken har ikke vestportal eller våpenhus. Kirken ble restaurert også i 1967 og er pusset opp flere ganger siden. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 240.

Det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. I koret er det faste benker langs nord- og sørveggen.

Alteret og altertavlen står langt øst i koret. Alteret i renessansestil har to buefelt. Altertavlen ble trolig skåret av en Niels snekker i 1615 og er også i renessansestil, mens vingene i bruskbarokk er skåret av Lars Ovesen i 1697. Det er en katekismetavle med nattverdens innstiftelsesord, men den har også enkelte utskårne figurer, deriblant et krusifiks midt i hovedetasjen mellom et par buefelt. Tavlen bærer dessuten Kristian IVs våpenskjold. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1936.

Prekestolen er i korbuens sørkant. Også den skal være skåret av Niels snekker — i 1629. I de fire hovedfeltene finner vi evangelistene. Også prekestolen var overmalt og ble restaurert i 1936. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1150 og står på en sokkel fra 1936.

Kirken fikk orgel i 1858. I 1884 ble det installert et syv stemmers orgel fra August Nielsen. Dagens orgel (1967) har ti stemmer og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det er litt motstridende rapporter om kirkeklokkene, men ifølge «Norges kirker» er den ene støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1791 og den andre av O. Olsen & Søn.

Det eldste gravminnet på kirkegården skal være fra 1600-tallet. På kirkegården står en bauta over eidsvollsmennene John Hansen Sørbrøden og Peter Ulrik Magnus Hount. Et lite gravkapell ble oppført på kirkegården i 1914. Dette ble i 1940 avløst av et noe større gravkapell med 120 sitteplasser, tegnet av Ole Stein. Det har alter med altertavle laget av Borgar Hauglid. Prestegården ligger like sør for kirken.

Det var bispevisitas i Berg i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 115-122 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 40-63
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Søndre Enningdalen kirke

Søndre Enningdalen kirke er ved Kirkebøen, nær nordenden av Kirkevannet, bare et par kilometer fra svenskegrensen. Her stod en gang i tiden en stavkirke som ble avløst av en tømmerkirke før kirkestedet ble flyttet til Prestebakke på 1790-tallet. De tidligere kirkene er skildret i forbindelse med Prestebakke kirke. Kirkegården ble fortsatt brukt etter at kirkestedet ble flyttet, og den ble utvidet i 1937. I 1907 ble det oppført et gravkapell der. Det ble revet på 1940-tallet og materialene brukt ved kirkebyggingen.

I 1942 tok en utflyttet enningdøl, Mads Berg, initiativ til ny kirkebygging. Det tok riktignok en ti års tid å få ordnet med byggetillatelse og andre relevante formaliteter, men i 1953 ble grunnstein nedlagt, og ny kirke — da titulert som Søndre Enningdal kapell — ble innviet den 7. oktober 1956. Den er tegnet av Dag Borg (sønn av komponisten Oscar Borg) og har 100 sitteplasser.

Søndre Enningdalen kirke er en laftet langkirke med vesttårn og rett avsluttet kor omgitt av sakristier. Tårnet er trukket litt inn i skipet. Kirken har liggende panel utvendig, mens laftetømmeret er synlig (men malt) inne i kirken. Koråpningen er rundtbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det er orgelgalleri over våpenhuset i vest. Kirken er pusset opp endel i de senere år.

Mens kirken ble planlagt, dro en delegasjon til svenske Nössemark kirke for å undersøke mulighetene for å få tak i den gamle altertavlen fra før 1795, men uten å lykkes. Kirken fikk i stedet en altertavle med et bilde malt av Anna Vigen. Det viser Jesus og disiplene på Tabor, forklarelsens berg, og sitatet under bildet lyder: «Herre, det er godt at vi er her.» (Matt. 17.4) Kunstneren døde for øvrig før kirken ble innviet.

Prekestolen står i høyrekant av korbuen og døpefonten i venstrekant. Dåpsfatet og vannkannen er i sølv. Under dåpsfatet er et eldre dåpsfat av tinn. Kirken har et elektronisk orgel fra 2001 (og det forrige var tydeligevis også elektronisk), og den har én kirkeklokke.

Kirkegården har, ikke overraskende, enkelte gamle gravminner. Det står ikke noe gravkapell der i disse dager.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Annonse