Viser arkivet for august, 2012

Mariakirken (Tønsberg)

Mariakirken var en av Tønsbergs middelalderkirker (og trolig den viktigste ved siden av Lavranskirken). Den lå i sørøstre del av det som er Torvet i dag, og ble revet i 1864 etter at den kirken som nå er Tønsberg domkirke, stod klar. Mariakirken (eller Vor Frue Kirke) sies å ha vært oppført i siste fjerdedel av 1000-tallet (noen steder sies det midten av 1100-tallet) og er første gang nevnt i Håkon Håkonssons saga, i skildringer av begivenheter i 1217. Bygningen skal ha vært ganske smal og langstrakt. Tårnet hadde kvadratisk grunnflate og var ikke spesielt høyt, skipet var relativt langstrakt og hadde fire vindusåpninger, og koret hadde én vindusåpning og én dør. Alle de nevnte åpningene var på sørsiden. Det var et lite sakristi ved siden av koret.

Det stod etterhvert ikke så godt til med Tønsbergs middelalderkirker, og i 1777 ble det reist krav om å konsentrere innsatsen om én av dem. Det ble i første omgang Mariakirken, og Lavranskirken ble revet i 1811-14. Senere var det Mariakirken som skrantet, og den hadde dessuten bare 400 plasser og begrenset med utvidelsesmuligheter. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke (nå domkirke) der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Tønsberg kirke ble innviet i 1858, og Mariakirken ble revet i 1864. Rådhuset som ble oppført i stedet, er siden avløst av et nytt, og også politiet, som overtok etter rådhuset, har flyttet videre. Det er nå bank på stedet.

Alterbildet fra Mariakirken (malt i 1569) fant i 1886 veien til Andebu kirke, men der ble den gamle altertavlen restaurert og gjeninnsatt i 1933, og bildet fra Mariakirken henger nå på korveggen. Selve den barokke altertavlen (skåret av Jens Jølsen i 1764) ble imidlertid tatt vare på, og den ble tatt i bruk i Tønsberg domkirke i 1939 med et maleri fra 1770 innsatt (og enkelte figurer rekonstruert). I domkirken finnes også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. I domkirkens kor henger blant annet et bilde fra 1600-tallet fra Mariakirken (og ett fra Lavranskirken), og domkirkens eldste klokke (fra 1530) er også fra Mariakirken. Det skal dessuten finnes gjenstander fra Mariakirken på Fylkesmuseet.

I den senere tid har det vært gravearbeider på Torvet, og flere har villet grave frem restene etter Mariakirken og bevare sporene for ettertiden. Særlig sommeren 2010 ble det skrevet mye i lokalpressen om saken — se f.eks. denne presentasjonen. Likevel ble det besluttet (mot protester fra bl.a. domprosten) å asfaltere Torvet og ikke legge glassgulv på det, som ble ansett som for dyrt. Det er imidlertid snakk om å markere kirkens beliggenhet. Arkeologiske funn er skildret her og her. Som bildet over viser, var det fortsatt graving på stedet sommeren 2012.

Kilder og videre lesning:

Stathelle kirke

Stathelle kirke startet sitt liv med kapellbetegnelse, men har i dag eget sogn og tituleres altså som kirke. Den ble tegnet av Bjørn Ljungberg og innviet av biskopen den 7. mai 1964. Siden er den utvidet i 1998 og i 2010-11 (gjeninnvielse 6. februar 2011). Etter utvidelsen har kirken 280 sitteplasser. Ombyggingen, som ser ut til å ha skjedd etter planer utarbeidet av Arne Sæther, er beskrevet hos Kirkekonsulenten, men se dette bildet til sammenligning.

Vi har å gjøre med en arbeidskirke som ser ut til å være bygget dels av mur, dels av tre. Den kan vel sies å ha langplan. Korområdet er sterkt preget av lengdeaksen og har døpefonten og den såkalte altervarden som faste punkter i hver sin ende, mens resten av inventaret er flyttbart. Tilstøtende menighetssal er ved siden av kirkerommet. Bygget huser ellers blant annet lokaler for ungdomsarbeid og bårerom. Det relativt høye og bratte saltaket gir bygget et visst naustaktig preg. Kirken har frittstående støpul, og inne i kirkerommet er det galleri over våpenhuset.

Kirkeleksikonet omtaler inventaret som var før utvidelsen, men tidfester merkelig nok mye av det til 1968. Altertavlen var da laget av Alv Kapstad og bar tittelen «Den himmeltronende Kristus fornyer skaperverket», prekestolen var tegnet av arkitekten, og døpefonten var av tre. Dagens altertavle er laget av Gunnar Torvund og fikk en slags innvielse på sankthansdagen i 2011. Torvund har også laget et krusifiks. Prekestolen ser ut til å være byttet ut med en lesepult, som altså er flyttbar, mens dagens døpefont later til å være av stein. Orgelet står nær hjørnet inntil korets fondvegg. Det ble opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1975 og ombygget og utvidet av Venheim orgelbyggeri i 2008, da det også fikk ny fasade. De to kirkeklokkene i støpulen er ifølge kirkeleksikonet fra 1903, uten at det sies hvem som har støpt dem.

Det finnes et par interiørbilder på kommunens Flickr-side samt på Kirkesøk (sistnevnte fra før ombyggingen).

Kirkegården ligger øst for kirken, langs nedkjørselen til Stathelle sentrum. Det går en gangsti langs kirkegårdens lengdeakse, men det later ikke til å være noe kirkegårdsbygg.

Det var bispevisitas i Bamble i november 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tvedestrand kirke

Tvedestrand ble ladested med handelsrettigheter i 1836 og var ikke minst utskipningssted for Næs Jernverk. Kirkemessig sognet stedet til Holt, men ettersom befolkningen økte og kirkeveien til Holt var besværlig, oppstod krav om egen kirke i byen. Byen er siden blitt befolkningssentrum for sitt nærområde, og de tidligere kommunene Holt og Dybvåg ble slått sammen med Tvedestrand i 1960. Kirkemessig ble Tvedestrand utskilt fra Holt prestegjeld fra 1. april 1902.

Tvedestrand kirke ble tegnet av Georg Bull og oppført av byggmester Martin Pedersen. Grunnstein ble nedlagt den 26. juli 1860, og kirken ble innviet av biskopen den 20. november 1861. Det er en nygotisk langkirke i tegl med rundt 400 sitteplasser, og den ligger på en høyde ikke langt fra Strykejernet med utsikt over byen, tett omgitt av trehusbebyggelse. Til tross for den potensielt vanskelige topografien (på et sted som var kjent som Likbakken) er orienteringen som vanlig fra vest mot øst. Vesttårnet ser ut til å være omgitt av trappehus, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av små sakristier. Taket er tekket med tegl, unntatt på tårnet, som har kobbertekke.

Som andre kirker har Tvedestrand kirke vært gjennom forskjellige restaureringer, reparasjoner og oppgraderinger. Interiørfargene stammer fra 1950 og ble valgt av Finn Krafft. Altertavlen er fra 1897 og har et bilde malt av Axel Ender med innskriften «Jeg er veien, sannheten og livet». Det er ellers glassmalerier i korvinduene. Prekestolen står i venstrekant av koråpningen og har oppgang fra koret. Kirken sies å ha to klokker: en stor og en liten. Kirken hadde først et harmonium, men fikk et 11 stemmers pipeorgel i 1885 etter gave fra Tvedestrand sparebank. Dette orgelet er siden restaurert.

Det er ikke gravplass ved kirken. Tvedestrand kirkegård ligger et annet sted i byen, oppe i åsen vest for Fjæretjenn. Den ble innviet 28. november 1866, og et gravkapell ble oppført i 1898.

Det var bispevisitas i Tvedestrand i februar 2011, og Tvedestrand kirke feiret 150-årsjubileum i november samme år.

Kilder og videre lesning:

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 40-41

  • Olaf R. Walle: Tvedestrand kirke 1861-1961 (Tvedestrand menighetsråd, 1961)
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 477
  • Kirkesøk

Evangeliesalen Treungen

Den tidligere stasjonsbygningenTreungen huser nå en pinsemenighet som ifølge bevegelsens nettsted har 20 medlemmer og 30 tilhørige (barn av døpte medlemmer). Jernbanebygningene ble i sin tid tegnet av Ivar Næss, som vant en arkitektkonkurranse og tegnet stasjonsanleggene på øvre del av Treungenbanen. Som bildet viser, kalles bygget nå Evangeliesalen Treungen. Det finnes rester av plattformkant på sørvestsiden av kirken.

Tveit gamle kirkegård (Treungen)

Eldste kirke i Treungen er omtalt i 1395 i et hyrdebrev fra biskop Øystein, og Jens Nilssøn kaller den «Tredungs kircke» i sin skildring av en visitasreise i 1595. Den stod nedenfor Tveit-gårdene, et stykke oppi lia øst for Tveitsund, og ble avsløst av en tømret langkirke på samme sted i 1750 (innviet 24. november). Rundt 1860 hadde denne kirken forfalt så mye at man ikke fant det bryet verdt å reparere den. Dagens kirke (innviet 1863) ble imidlertid oppført på på Homme, et par kilometer sørøst for det gamle kirkestedet i luftlinje og strengt tatt litt utenfor tettstedet. Så ble gamlekirken revet, men den gamle kirkegården er fortsatt å se oppe i lia. Den er omgitt av et steingjerde, og en støpul ble innviet på stedet den 29. juli 1984. Det kan imidlertid være litt vanskelig å parkere bilen og komme inntil kirkegården der den ligger omgitt av beitemarker.

En madonnafigur fra den eldste kirken som antas å være laget på 1200-tallet, befinner seg i Universitetets oldsaksamling. Ellers er noe av det sentrale inventaret fra tømmerkirken overført til dagens kirke, så som altertavle, døpefont med fat og kirkeklokker. Den ene klokken er siden byttet ut og hengt opp i støpulen ved den gamle kirkegården.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 158-159

  • Nissedal kommune

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 486

Landvik kirke

Det kan virke som om alle veier fører til Landvik kirke. Kirken ligger nær et kryss der mange av lokalveiene i utkanten av Grimstad møtes, og det er et gammelt kirkested, ganske sikkert fra middelalderen. Før dagens kirke ble oppført, lå det en steinkirke her. Dens nøyaktige alder er ukjent, men ut fra andre steinkirker i regionen er det ikke urimelig å anta at den opprinnelig ble oppført en gang mellom 1150 og 1250, og ifølge jubileumsboken tyder noen trekantborder på kirkemuren på at den er fra romansk tid, før ca. 1200. Mange steder ble det oppført en enkel stavkirke eller stolpekirke før steinkirke ble bygget. Kanskje var det en slik her, men det er ikke funnet spor etter en. Steinheller som ble funnet ved graving i 1971 og 2000, tas som tegn på at kirken står på et førkristent kultsted.

Vi befinner oss på grunnen til gården Landvik, områdets største gård, og steinkirken er blant annet kjent gjennom et par illustrasjoner utført av William Edy i 1800, etter at den var blitt påbygget i 1795. På bildene fremstår kirken som en langkirke med et høyt og slankt vesttårn, rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i den østre forlengelsen. Det antas at det opprinnelig bare var skip og kor, og at hovedinngangen da var i sørveggen. Kirken skal ha fått våpenhus i vest i 1660, og det var en omfattende restaurering i 1687-90. Sakristiet kom til i 1730, og tårnet fikk den formen det er avbildet med, i 1795. Våpenhuset i vest i dagens kirke sies å være fra gamlekirken, men det synes usikkert om det dreier seg om det gamle våpenhuset (som ikke er avbildet av Edy, men kan tenkes å være skjult bak vegetasjonen) eller sakristiet. Det har en litt annen takvinkel enn resten av kirken. Det later ikke til at treverket er undersøkt med tanke på datering. Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723, og i 1761 ble den kjøpt av seksti lokale bønder, og senere kom flere til, slik at kirken kan sies å ha kommet i allmuens eie.

Tidlig på 1800-tallet ble kirken meldt å være for liten, og den forfalt etterhvert. Det ble etterhvert besluttet å bygge ny kirke, og gamlekirken antas å ha blitt revet i 1823. Steinen fra den ble gjenbrukt i grunnmuren til den nye kirken samt i kirkegårdsmuren og i muren på hus i nabolaget. Det sies også at det er hauger av tiloversbleven stein under dagens kirkegulv. Dagens Landvik kirke ble innviet den 17. juli 1825. Det er en laftet korskirke med vesttårn samt altså et våpenhus i vest som antas å ha stått slik også på den gamle kirken (med inngang i sør). Kirken sies på Kirkesøk å ha 400 sitteplasser.

Kirken stod upanelt et par år, men ble tjærebredt. Så fikk den utvendig panel, slik den har i dag. Innvendig stod kirken umalt til 1848. Det er gallerier i alle fire korsarmer. Et ekstra galleri mellom det vestre og det nordre ble tilføyd i 1854, da kirken ble funnet å være for liten, men fjernet igjen ved en omfattende restaurering i 1955. I 1893-94 ble alterpartiet gjort om, og kirken fikk nygotisk interiør (og ny altertavle). I 1903 var det en omfattende restaurering ledet av Kristen Langemyr. Da fikk kirken nytt gulv og nye benker tilpasset det nygotiske preget. Det var noe utskifting av dører og vinduer i 1908, men døren til prestesakristiet representerer kirkens opprinnelige dørstil. Så kom altså den store restaureringen i 1955, da interiøret ble gjort om fra nygotisk til empire. (Ved samme anledning ble tilbygget i hjørnet mellom nordre og vestre tverrarm gjort om fra utedoer til redskapsskjul.) I 1964 ble det installert bårerom under koret med inngang fra nord. Våren 2000 kom det til et lite tilbygg med sakristi og toalett i forlengelsen av nordre korsarm. Det som er nevnt her, er bare et lite utvalg av endringer opp gjennom årene. La oss ta en titt på inventaret.

Gamlekirken fikk en altertavle i eik laget på Jylland helt på slutten av 1500-tallet (egentlig et alterskap; det har spor etter hengsler, men sidedørene var borte, skjønt den ene kom til rette i 1982). Vi kan vel kalle det en katekismetavle, for istedenfor bilde har den innvielsesordene for nattverden. Denne tavlen ble overført til dagens kirke, men ble byttet ut i 1894 og befinner seg nå på Aust-Agder-museet. Dagens altertavle ble malt av Cecilie Dahl i kopi etter altertavlen i Alvdal kirke, som ble malt av Carl Frithjof Smith, en norsk maler som virket i München. Bildet viser Jesus i Getsemane. Tavlen hadde en utpreget nygotisk omramming i 1894, tilpasset interiøret kirken fikk på den tiden, men ble gjort om på i 1955.

Den nokså glatte og tønneformede prekestolen er forsåvidt et typisk barn av sin empiresamtid, men i jubileumsboken sies det at den skiller seg litt ut fra inventaret ellers. Den var opprinnelig plassert på nordsiden av koret, men har siden 1854 stått på sørsiden. Til å begynne hang det over denne en eldre himling som opprinnelig ble gitt til gamlekirken i 1690. Denne er fin i seg selv, men ble forståelig nok ikke ansett å passe til stolen og omgivelsene. Den ble fjernet på 1840-tallet og dukket først opp igjen i 1939, mens helligåndsduen som hører til, sies å være på Aust-Agder-museet. Ifølge jubileumsboken vurderes det å restaurere himlingen hvis man finner midler til det, men det er vanskelig å finne en naturlig plass til den.

Den åttekantede døpefonten i tre er fra midten av 1600-tallet. Den ble skiftet ut i 1879, da kirken fikk en ny font i gave. Siden er gamlefonten pusset opp og tatt i bruk igjen, mens 1879-fonten er å finne i Østerhus arbeidskirke sammen med et dåpsfat fra første halvdel av 1600-tallet (også det fra Landvik). Dåpsfatet fra 1879 er beholdt i Landvik, og det finnes en kanne for dåpsvann fra 1975.

Kirken fikk sitt første orgel i 1893. Det ble bygget av Gustav O. Næss (Kongsberg) og hadde syv stemer (1 manual og pedal). Det ble plassert på altergalleriet, men i 1924 ble det flyttet til vestgalleriet, noe som etterlot et vindu bak altertavlen som ble blendet av først i 1955. Dette orgelet ble reparert av orgelbygger Johnsen i Arendal i 1931 og 1950-51. Nytt orgel ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og innviet 9. november 1958. Det hadde 15 stemmer (2 manualer og pedal, elektrisk overføring), men det later til at man aldri var helt fornøyd med klangen i dette. Orgelet ble reparert av Einar Gulbrandsen ved Vestfold orgelbygg i 1968. Det ble lenge ansett å være modent for utskifting, og det ble arbeidet med å skaffe kirken nytt orgel — ikke uten komplikasjoner, som det fremgår av dette. Nytt orgel ble bygget av Weimbs Orgelbau i Hellenthal i Tyskland. Orgelet ble innviet den 30. november 2014 etter at galleriet i koret var bygget om. Det er presentert på en informasjonsside hos fellesrådet.

To kirkeklokker støpt i London i 1616 og 1617 ble overført fra gamlekirken. Det sies imidlertid at klangen var sprø og ikke bar så godt, og det ble arbeidet for anskaffelse av nye klokker. Etter en årrekkes forberedelser kunne to nye klokker innvies i 1938. De er støpt ved det vi nå kaller Olsen Nauen klokkestøperi. Gamleklokkene var like etter krigen utlånt til Vardø, der de ble brukt ved et midlertidig kirkelokale mens Vardø kirke (se også her) var under oppføring. I 1988 ble de hengt opp i støpulen på Landvik øvre kirkegård.

Annet inventar, som en rekke med timeglass og en Frederik II-bibel, kunne nevnes, men interesserte henvises til jubileumsboken.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, og i 1898 ble nevnte øvre kirkegård innviet. Den er ikke så mye lenger opp, som navnet kan gi inntrykk av, men en drøy kilometer lenger øst. Tidligere skilte man mellom østre og vestre kirkegård, der vestre (nå: nedre) altså er ved kirken. Nordøst for kirken står et redskapshus som ble oppført i 1990, og som gjerne kalles «garasjen». Ved parkeringsplassen er det også et krigsminnesmerke. Det står ellers en god del om vedlikeholdssituasjon og planer fremover for kirken og kirkegården i visitasrapporten fra bispevisitasen i februar 2009. Menighetsbladet, som heter Hommedal Tidende, kan leses her. Hommedal prestegård ligger ikke langt unna. Anlegget har en lang historie som prestegård og er nå fredet.

Kilder og videre lesning:

  • Astrid Stuestøl Sandkjær: Midt i vår verden: Landvik kirke 175 år (Liv i Landvik / Landvik Historielag, 2001)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 76-77 + 81
  • Protokoll fra bispevisitas (februar 2009)
  • Landvik menighet
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 471
  • Kirkesøk
  • Grimstad kirkelige fellesråd om orgelet i Landvik kirke

Krigsminnesmerke

«Garasjen»

«Garasjen»

Tingsalen (Lillesand)

På 1970-tallet var Lillesand kirke sterkt medtatt av husbukkangrep, og det var i enkelte kretser ønske om å rive den og bygge en ny og funksjonell kirke som også kunne romme lokaler til andre kirkelige aktiviteter. Vernetanken vant imidlertid frem. Kirken ble grundig pusset opp, og selv om et par små tillempninger ble gjort, var det behov for lokaler andre steder. Tingsalen i Nygårdsgata, like nedenfor kirken, ble da innredet som menighetshus. Bygget sies å være verneverdig, og brukes visstnok mest av Ung. Det er også kafé der.

Kilder og videre lesning:

Vrådal gamle kirkegård

Vrådal kirke (Kviteseid kommune) ligger ved Sanden, relativt nær østenden av Vråvatn, omtrent en halv mil vest for bygdesentrumet Eidstod og noen kilometer fra Roholt, der gamlekirken lå. Den gamle kirkegården er imidlertid fortsatt å se der den ligger litt gjengrodd i et skogholt. Kirkegården er omgitt av et steingjerde, og veien dit er skiltet fra fylkesvei 38.

Vrådals første kirke er nevnt i et hyrdebrev fra biskop Øystein, og den er kalt Roeli av Jens Nilssøn i skildringen av en visitasreise i 1595, da som anneks til Kviteseid («Huidesiø»). (I oversikten over prestegjeld og kirker er den riktignok kalt Rodal.) Ifølge boken «Kirker i Telemark» er den omtalt som ganske brøstfeldig i 1668, men at dette tilskrives Jens Nilssøn, må bero på en misforståelse.

Denne stavkirken ble i 1685 avløst av en laftet, åttekantet kirke på samme sted (innviet 1686). Dette var visstnok landets første åttekantede kirke, mens den eldste blant de gjenværende er Hospitalskirken i Trondheim. Visse merker i jorden på kirkegården skal være tufter etter denne åttekantkirken. I 1886 var denne kirken for liten, og det ble besluttet å flytte kirkestedet til Sanden, mot enkelte protester. Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt den 19. mai 1887, ifølge et oppslag på stedet, og kirken ble revet i 1888, etter at dagens kirke stod klar.

Kilder og videre lesning:

Bykirken (Tønsberg)

Bykirken i Tønsberg er en pinsemenighet stiftet i 2005, stod det tidligere å lese på menighetens nettsted. Den ble ifølge Wikipedia til ved fusjon mellom to tidligere menigheter — Smyrna (DFEF) og Galleri G — og holder til i noe som ser ut til å være et flerbrukshus.

Menigheten hadde ifølge pinsebevegelsens nettsted 231 medlemmer, men er per 2016 ikke oppført på pinsebevegelsens fylkesliste.

Annonse