Viser arkivet for februar, 2012

Enger kirke (Søndre Land)

Enger kirke ligger ved Randsfjordens østre bredd i Søndre Land kommune, et stykke sør for Hov. Det er en langkirke i tre bygget under ledelse av Herman Frang i 1875. Den har 200 plasser. Kirken tilhører samme sogn som Hov kirke: Søndre Land.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde fra Bragernes kirke og viser Kristi oppstandelse. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestol og døpefont og fra 1875. Ved døpefonten står en kopi av Bertel Thorvaldsens berømte Kristusstatue. Orgelet sies å være et pipeorgel fra 1950 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Det står på vestgalleriet.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som strekker seg ned mot Randsfjorden.

Kilder og videre lesning:

Østsinni kirke

Østsinni kirke er sognekirken for tettstedet Dokka i Nordre Land. Den ligger et stykke opp i åsen over Dokka.

Det er en laftet langkirke med utvendig panel som er hvitmalt. Kirken ble innviet i 1877 og erstattet en eldre kirke (innviet 1726). Antallet plasser oppgis til vekselsvis 350 eller 400. Arkitekt er, som for så mange andre kirker, Jacob Wilhelm Nordan.

I denne kirken finnes Lars Pinneruds eldste kjente kirkeinventar. Han laget altertavle, prekestol og døpefont til gamlekirken allerede i 1725. Peder Aadnes malte alterbildet her i ca. 1780. Det er en kopi av Eggert Munchs altermaleri i Fluberg kirke, som igjen er en kopi av et bildet «Nedtagelsen fra korset» av Rubens slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. Formatet er noe mindre enn i Fluberg. Trolig har dette bildet erstattet en utskåret fremstilling av nattverden. Altertavlens toppstykke var opprinnelig del av korskillet, og noen av de opprinnelige figurene i tavlen (Kristus, Moses, Maria og Johannes) er fjernet, men bevart. I deres sted står nå et par gipsavstøpninger. Videre er en Kristusfigur og to basunengler fra toppstykket samt en Aron-figur som har stått mellom søylene i 2. etasje, bevart, mens en Johannesfigur fra samme etasje er gått tapt. Alt dette er ifølge Roar Hauglid, som vet å fortelle at det opprinnelige toppstykket sammen med noen figurer er å finne på Enger gård, mens andre figurer er i privat eie i Oslo. Undertegnede har imidlertid ikke sett dette med selvsyn, så det er mulig at inventaret er restaurert etter Hauglids tid.

Prekestolen har likhetstrekk med Lars Borgs prekestol i Fluberg kirke. Døpefonten er også sterkt påvirket av Borg og viser en gutteengel som bærer kummen. Merker på ryggen tyder på at figuren opprinnelig hadde vinger, og fonten ble tilbakeført til kirken etter år i “eksil”. Rester av døpefonthimlingen befinner seg på Enger gård.

Orgelet, fra 1967, er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kirken har to kirkeklokker, den ene fra Holte fra 1877, den andre fra Olsen Nauen fra 1949. De ringes automatisk. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

En statue av Laurentius som stod i den tidligere kirken her, befinner seg nå på Kulturhistorisk museum i Oslo.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den har ifølge kommunen plass til 1980 graver. Det kan se ut til at det tidligere stod et gravkapell oppført rundt 1920 på kirkegården, men dette er flyttet og i privat eie.

Kilder og videre lesning:

Fredrikstad domkirke

Borg er blant våre yngste bispedømmer, opprettet ved utskillelse fra Oslo i 1969. I skrivende stund har det også landets sist utnevnte biskop, Atle Sommerfeldt, som ble tatt i ed den 29. januar 2012.

Den kirken som i dag fungerer som domkirke, har det meste av sitt liv vært sognekirke under navnet Vestre Fredrikstad kirke. Fredrikstad prestegjeld — med det vi nå kaller Østre Fredrikstad kirke (i Gamlebyen) som hovedkirke — ble delt i tre fra 1/1-1883: Østre Fredrikstad, Vestre Fredrikstad og Glemmen. Glemmen var tidligere områdets eneste kirke utenom Østre Fredrikstad, og Glemmen nye kirke ble oppført i 1853. Først i 1871 fikk Vestre Fredrikstad egne kirkebøker. Befolkningsvekst gjorde at kirkekapasiteten i byen var sprengt, og det ble i 1875 innkjøpt tomt til ny kirke for Vestsiden. Året etter vedtok bystyret å bygge kirken etter planer av Waldemar F. Lühr. Grunnstein ble nedlagt sommeren 1878, og kirken var tenkt innviet i 1879, et årstall vi finner på hovedtrappen. Det skjedde imidlertid først den 13. oktober 1880.

Fredrikstad domkirke er en nygotisk langkirke i upusset tegl med 900 plasser (ifølge Kirkesøk; opprinnelig ca. 1300). Den er nok Lührs uten sammenligning mest kjente verk der den står i nordkanten av en park. Kirkens utvendige lengde er 60 meter, bredden er 26 meter, og spiret i vesttårnet rager 72 meter over bakken. Koret er polygonalt avslutttet og omgitt av sakristier som også går utenpå litt av skipet. I vestenden bak tårnet er det lignende utbygg på hver side.

Innvendig bærer domkirken preg av Arnstein Arnebergs restaurering i 1950-54. Veggene er pusset og kalket, og kirken er treskipet, med gallerier over sideskipene samt i vest (der det er orgel).

Vinduene i koret har glassmalerier utført av Emanuel Vigeland i 1917. Øverst i midtvinduet ser vi syngende og spillende engler, under dette den gode hyrde med lammet på sine skuldre, og nederst hviler lammene trygt. Seks bilder i to vinduer gjengir lignelsen om den fortapte sønn, og i de ytterste vinduene finner vi brød og vinstokker.

Til å begynne med hadde man ikke råd til bilde i altertavlen, som i stedet ble fylt med en mørk duk og et stort, hvitt kors. I 1897 fikk kirken et alterbilde malt av Wilhelm Peters som forestiller Jesus som helbreder en blind mann. Dette bildet henger i dag på nordgalleriet, og dagens altertavle er fra restaureringen. Den er skåret og malt av W.S. Dahl og har åtte figurer (fire evangelister, Moses og Aron og to engler) samt et oppstandelsesbilde malt av Axel Revold.

Prekestolen er fra 1954 og skåret av Anthon Røvik etter Arnebergs tegninger. Her finner vi en relieffskulptur av Frans av Assissi og fuglene. Himlingen er skåret av Edvard Bakkom, mens en englefigur på himlingen og et krusifiks på alteret er skåret av Asbjørn Busterud.

Også døpefonten er fra 1954 og skåret av Røvik etter Arnebergs tegninger. Den har en rekke symboler som slangen, hjorten, livstreet og ørnen. Også kirkebenkene er utsmykket med symboler som pelikanen, korset, sverdet og druen.

Mer kunne beskrives av domkirkens utsmykning. Vi skal nøye oss med å nevne at våpenhuset har malerier av Anders R. Andersen, og det finnes også en rekke presteportretter. De tre kirkeklokkene er støpt i 1880 av J. Hermann i Memmingen.

Kirken hadde først et Rieger-orgel fra 1878 med 21 stemmer. Dagens orgel har 54 stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1964. I tillegg finnes et kisteorgel fra Ryde og Berg fra 2002. Det fremgikk av lokalnyhetene på TV i januar 2011 at hovedorgelet i Fredrikstad domkirke er så dårlig at man kvier seg for å invitere organister utenfra til å spille på det. Det har vært arrangert støttekonsert for å få gjort noe med orgelet.

For øvrig er domkirken kjent for å ha god akustikk, og den er mye brukt som konsertlokale. Den er også tilholdssted for Domkoret, for et barne- og ungdomskor og for Familiekoret. Domkirken har også et kjellerlokale. Kirkenorge har en rekke interiørbilder fra domkirken.

I Kirkeparken står et krigsminnesmerke. Det er ikke gravlund her. Vestre gravlund er ved Fredrikstad stadion, på vei ut av byen (adresse: Teglverksveien 36). Opplysningsvesenets fond har et oppslag om bispeboligen, som ligger i Bjarne Aas gate, ikke langt unna bispedømmekontoret.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 11-29

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 211-212 (også her)
  • Artemisia.no
  • Domkirkens nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 686
  • NRK
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Kirkenorge
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kråkerøy kirke

Før 1686 inngikk Glemminge (Glemmen), som Kråkerøy var en del av, faktisk i Tune prestegjeld. Så ble det lagt under det som nå kalles Østre Fredrikstad, før det ble eget prestegjeld. Kråkerøy kommune ble utskilt fra Glemminge i 1908 (men er siden 1994 en del av Fredrikstad kommune). Det tok ikke lang tid før det ble arbeidet for eget kirkesogn og kirkebygg også, etter at gravplass med klokkestøpul var blitt innviet på grunn fra gården Holte i april 1905. Det var da bårehus i Ringstadveien, og begravelser fant sted med utgangspunkt i hjemmet. Kråkerøy ble eget sogn fra 1908 og eget prestegjeld fra 11. mai 1909.

Kirken ble tegnet av Olaf Nordhagen, som samarbeidet med Ivar Næss, og oppført fra vinteren 1909 (et årstall vi finner igjen over døren på sørsiden av tårnet). Mens kirken var under bygging, brukte man «Bjørneby Bruks lokale» (senere kalt Kråkerøy misjonshus) som interimskirke, og det hadde tidligere også vært holdt gudstjenester i det lokale bedehuset. Kirken ble innviet av biskopen den 15. mars 1911.

Kråkerøy kirke er en langkirke i granitt (råkopp) med 380 sitteplasser ifølge Kirkesøk (dette har nok variert gjennom kirkens historie). Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og et kort kor som har apsis i øst og er omgitt av sakristier i nord (prestesakristi) og sør (dåpssakristi). Kirken er senere restaurert til 40-årsjubileet i 1951 under ledelse av Arnstein Arneberg. Det har også vært en rekke oppussinger etter dette.

En god del av interiør og inventar ble utformet av arkitekten. Dette gjelder ting som alter, døpefont og prekestol. Kirken har ikke altertavle som sådan. I koret er det fem vinduer med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra kirkens tidlige dager. Motivene er Kristus som holder i jordkloden (eller snarere et rikseple), samt de fire evangelister med sine symboler. Koret ble dekorert av Kåre Jonsborg i 1951, og på veggen over det midterste vinduet finner vi «Livstreet» (selve malerarbeidet skal være utført av Per Henriksen). Døpefonten i kleberstein (1911), som altså er tegnet av arkitekten, er utført av Johs. Grønseth & co. Den likeledes arkitekttegnede prekestolen er utført av Johannes Tvedt og fikk fargene frisket opp i 1951. Den står til venstre for korbuen og har oppgang fra koret. I korets sørvestre hjørne står en klokkerstol, og det finnes også en lesepult like ved prekestolen.

Kirkens to klokker er fra 1910 og ble støpt av O. Olsen & søn (det vi nå kaller Olsen Nauen). Det nåværende orgelet har 29 stemmer og ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1965 (innviet 13. mars). Dette avløste et 15 stemmers Olsen og Jørgensen-orgel fra 1909.

Kirkens orientering er strengt tatt fra nordvest til sørøst (eller nord-nordvest til sør-sørøst). Selve kirken ligger på en høyde i enden av en rett vei, og kirkegården (som er utvidet en rekke ganger) strekker seg langs nordøstsiden av veien, mens diverse andre bygg ligger på den andre siden. Det er også en kirkegårdsdel (innviet 1971) på sørvestsiden av fylkesvei 108. Kirkegården er pent terrasert og inndelt i forskjellige områder. Sørøst for kirken står et uthus som ble utbedret i 1973 med tanke på søndagsskolebruk. Et gravkapell ble oppført på vestsiden av veien som fører opp til kirken, i 1923. Det er siden restaurert på begynnelsen av 1950-tallet (da det fungerte som interimskirke under kirkerestaureringen) og på begynnelsen av 1980-tallet. Kapellet har et veggteppe fra 1983, en prekestol fra samme tid (tegnet av sogneprest Slettevold, utført av Sverre Mathisen) og et orgel fra 1985. Mellom gravkapellet og kirken står et menighetssenter som ble oppført i 2007-2009. Like nedenfor gravkapellet ligger et servicebygg med kontorlokaler som ble oppført i 1970 etter tegninger av Aksel Fronth. Vest for dette igjen er et redskapshus.

Menigheten feiret 100-årsjubileum i 2009 og kirken i 2011. Ved sistnevnte anledning ble det utgitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Geir Harald Johannessen (red.): Kråkerøy kirke 1911-2011, en livsfrisk 100-åring (Kråkerøy menighetsråd, 2011)

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 63-72
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 212 (også her)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 687
  • Kirkesøk
  • Kråkerøy menighet

Korets apsis

Vestportal i nord-nordvest

Kirkegård

Gravkapell

Gravkapell

Menighetssenter

Søndeled kirke

Søndeled kirke er opprinnelig en middelaldersteinkirke som er blitt utbygget til korskirke med deler av tre. Vegger fra steinkirken utgjør i dag vestre korsarm, og det antas at kirken ble oppført en gang i perioden 1150-1250. Kirken ble kjøpt av allmuen på kirkeauksjonen i 1723, ble påbygget tårn i 1752 og ble altså utvidet til korskirke i 1768 (ved byggmester Lars Albretsen Øvernes). Tårnet ble ombygget i 1772, og kirken fikk utvendig bordkledning og maling i 1775. Koret er innerst i østre korsarm, og det er sakristi i forlengelsen. Det er våpenhus i vesttårnets fot, med inngang i sør. Kirken har tre gallerier og til sammen rundt 450 sitteplasser.

Eksteriør, interiør og inventar har gjennomgått flere endringer. Opprinnelig var kirken sparsommelig utstyrt, slik det fremgår av Stavanger domkapittels jordebok (den såkalte Grågås) fra 1626. Kirken fikk fargerikt interiør med skymalinger i taket på 1700-tallet. Takhvelvingen ble malt av Salve Torjussen Flaten i 1784 og signert STS. Interiøret unntatt taket ble senere overmalt med gråtoner, men i 1921-24 ble kirken restaurert etter planer av
arkitekt Lars Backer og med Peder Arnold Hansen som arbeidsleder og Finn Krafft som ansvarlig for maling. Det ble feiret jubileum i 2000, og i den forbindelse ble det utgitt bok om kirken.

Selve alterbordet ser ut til å være beholdt fra steinkirken. Korskillet og altertavlen ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1788. Det var blant hans siste store kirkeoppdrag (han skar korskillet til Risør i 1790, hvorav bare monogrammet er bevart). Weierholt hadde tidligere arbeidet med kirker som Flosta, Dybvåg og Austre Moland. Kongemonogrammetkorskillet er for Kristian VII. Korskillet ble fjernet i 1862 og gjeninnsatt ved restaureringen i 1924. Altertavlen har to bilder omgitt av søyler og akantusutskjæringer og med tre engler på toppen, og forbildet skal være altertavlen i Holt kirke (som antas å være skåret av Nicolai Borg). Bildene ble malt av Christian August Lorentzen i 1795. Hovedbildet viser Jesus i Getsemane, og over dette bildet er et oppstandelsesbilde. Getsemanebildet ble senere bestilt også til Vegårshei kirke, som har en litt annen versjon av det.

Et bilde fra en eldre altertavle fra ca. 1650 henger nå i kirkeskipet. Det er et nattverdsbilde som i sin tid ble bekostet av Jens Nielsen Lem. Bildet er malt direkte på et eikebord, og før restaureringen ble baksiden brukt som salmetavle. Før dette alterbildet kan det ha vært en katekismetavle i kirken. På nordveggen, vis-à-vis dette bildet, henger et annet gammelt klenodium, et antependium fra 1630. Det er et vevd teppe med plantefarger som fremstiller nattverden. Det ble restaurert i 1903-04 og henger i glass og ramme. Jubileumsboken melder om noe behov for konservering.

Prekestolen er fra 1800 og henger på hjørnet mellom østre og nordre korsarm. Den har en himling.

Kirkens eldste inventargjenstand er døpefonten i kleberstein, som er fra middelalderen, trolig fra rundt år 1200. Fonten har et ilegg som holder dåpsfatet (i messing) på plass. Det finnes også et eldre messingdåpsfat (første halvdel av 1600-tallet) som er tilbake i kirken etter en årrekke i privat eie, og kirken har to dåpskanner: en i tinn (med årstallet 1790 innpreget) og én i sølv (1959). Det skal ha vært et dåpshus her, muligens skåret av Weierholt, Men man vet ikke hvor det har tatt veien. Kanskje forsvant det i 1800, da den nåværende prekestolen kom på plass. Det finnes også en god del gammelt altersølv.

Kirken har faste, lukkede benker med radnumre på dørene. Som i andre kirker hadde man faste plasser i gamle dager, men dette systemet ble opphevet i 1868. Benkenes ryggvinkel ble justert i 1922, og i 1924 ble alle dørene hengslet samme vei (tidligere hadde det variert). Innerst i koret finner vi Bispestolen i nord og Klokkerbenken i sør, og i selve kirkerommet er Forvalterstolen (en lukket benk med skyvevinduer, oppført for forvalteren på Egelands Verk) i nordre tverrskip og Frøynstolen i søndre tverrskip. En stol som omtales som «Stol no 4» ble ifølge gamle regnskaper leid ut på 1800-tallet. Den stod formodentlig i selve kirkerommet, men det er ikke funnet spor etter den. En brudestol som antas å være fra senmiddelalderen, står ved den gamle sørportalen (som ikke er i bruk). Mellom bispestolen og prekestolen henger en minnetavle over kapellanen Christen Svenningsen og hans familie, malt i 1664 av ukjent kunstner.

På brystningen på vestgalleriet (der orgelet står) har fem fyllinger avbildninger av jakobssønnene Ruben, Simeon, Levi, Juda og Zebulon. Kirken fikk sitt første orgel i 1896. Det kom fra Olsen og Jørgensen og hadde seks stemmer (ett manual). Dette er siden skiftet ut og havnet i Ramsund kapell, der det var i bruk til 1970. Dagens orgel er fra 1961 og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.

Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Jacob Rendler i 1751 (i forbindelse med at kirken fikk tårn), mens den andre er støpt av Knud Børgersen Riise (i Tønsberg) i 1839.

Blant andre inventargjenstander kan nevnes et timeglass, en Kristian III-bibel fra 1550 og fire gamle kollektbøsser («tiggertavler»). Et par gamle messehagler fra kirken er å finne i Kunstindustrimuseet i Oslo, hvorav den ene fra tidlig på 1500-tallet. Dessuten henger en messehagel fra 1800-tallet i sakristiet. Dagens messehagler ble laget av Tone Moe på midten av 1990-tallet.

Nettstedet Agderkultur har en rekke interiørbilder fra kirken.

Kirkegården er omgitt av en mur. Jubileumsboken omtaler seks kirkegårdsutvidelser og plotter dem inn på et kart. Beplantning og gravskikk har endret seg gjennom årene, og jubileumsboken gjengir gamle bilder med andre typer gravsteiner enn dagens oppreiste. Under kirken er et gravkammer fra slutten av 1600-tallet der det fortsatt er fem kister. Sør for kirken går en lindeallé mellom kirkegårdsporten og hovedinngangen, og på nordsiden står et bårehus. Like borti veien er et bedehus.

Det var bispevisitas i Risør i mars 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Andreas Vevstad, Kirsten Hellerdal og Kjell-Olav Masdalen (red.): Søndeled kirke og kirkegård : 1000 års fellesskap i liv og død (Søndeled og Risør historielag i samarbeid med Indre Søndeled menighetsråd, 2000)

  • Lauritz Paulsen (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Søndeled kirke (Agderkultur)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 48-49
  • Risør kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 479
  • Kirkesøk
  • Øyvind Bjorvatn (red.): Vegårshei kjørke (Vegårshei menighetsråd , 2008), særlig s. 144
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kirken med bårehus på nordsiden og lindeallé på sørsiden

Herefoss kirke

Herefoss var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Vegusdal og Birkenes i 1967 og tok sistnevntes navn. Kirkemessig sognet stedet til Landvik prestegjeld etter reformasjonen, men i 1875 ble Herefoss eget prestegjeld og fikk Mykland og Vegusdal som annekssogn. Fra 1977 sorterer imidlertid Herefoss under Birkenes prestegjeld. Det antas å ha stått to tidligere kirker på Herefoss, men dateringen synes usikker. Den eldste må vel antas å ha vært en stavkirke, og det er formodentlig den som er nevnt som Hegrafoss i en skriftlig kilde i 1487. Kirke nummer to skal ha vært en tømret langkirke, så den er trolig fra etter reformasjonen. Den lå nærmere vannet (Herefossfjorden) enn dagens kirke, og den var tjærebredd og hadde tre gallerier. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og kom på allmuens hender i 1827. Ved flommen i 1860 trengte vannet inn i kirken, og ny kirke ble besluttet oppført på et nytt sted. Opprinnelig var det snakk om Torsbumoen (på oversiden av riksvei 41), der det skal ha vært et hov. Peter Rasmus Krag ville det imidlertid annerledes, og kirken ble oppført på samme tomt som før, men lenger opp fra vannet. Den gamle kirken ble revet etter at den nye stod klar.

Hefeross kirke er en åttekantet trekirke som ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester Mikkel Mortensen. Den ble innviet den 11. oktober 1865 av biskop Jacob von der Lippe, og antallet sitteplasser er ca. 200. Kirken har galleri. Materialer og inventar fra gamlekirken ble stort sett solgt på auksjon da kirken ble revet, og mye av det er å finne omkring på bygda. Kirken ble pusset opp til jubileet i 1965 og fikk da interiørfarger etter planer av Finn Krafft. Ifølge kirkelig fellesråd ble taket reparert og tårnet malt høsten 2007, og det uttrykkes ønske om å få kirken malt sommeren 2008. Etter det undertegnede kan se, er kirken blitt malt i de senere år. Det ser ut til at det også er foretatt noen mindre endringer i kirkerommet.

Altertavlen er en renessansetavle fra 1634 som stod i Oddernes kirke til den fikk ny i 1704. Til Herefoss kom den i 1790. Tavlen var overmalt og ble restaurert ved Riksantikvarens kontor (under ledelse av Odd Helland) frem mot 1963. Tavlen er i to etasjer, men antas å ha hatt en tredje etasje eller et toppstykke samt et par sidevinger til. I hovedbildet i første etasje ser vi nattverdens innstiftelse. Øverst er det et korsfestelsesbilde i midten omgitt av bilder av de allegoriske figurene Fides (tro) og Spes (håp).

Om prekestolen og døpefonten sier ikke kildene all verden. Kirken hadde en klokke som var ganske liten, men fikk en ny i 1891. Kirken hadde i mange år et harmonium levert av Einar Kaland i Bergen. Det ble i 1951 eller 1952 skiftet ut med et syv stemmers pipeorgel fra P. Brantzæg. Orgelet skal være helt fra 1855 og stod tidligere i Bamble kirke før det ble flyttet til Herefoss og montert av W. Sællmann i Kristiansand.

Kirkegården strekker seg ned mot Herefossfjorden og vestover. Under skipet er en dør som vel må antas å ha vært inngang til bårerom, men den er nå merket med «Toalett». På kirkegården er et minnesmerke over en lokal person som døde i Tyskland under krigen.

Det var bispevisitas i Birkenes kommune i februar 2008. Det er rapportert fra den både hos fellesrådet og hos biskopen. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 84-85

  • Herefoss kyrkje: festskrift til hundre års høgtida 1965 (Kristiansand, 1965)
  • Norsk nettskole
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 470
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 110-111
  • Kirkesøk

Vindfløy

Kirkegård

Minnestein

Gjøvdal kirke

Gjøv er en bielv til Nidelva, og Gjøvdal kirke er et par mil nordvest for Åmli. Gjøvdal ble i likhet med Tovdal slått sammen med Åmli kommune i 1967. Som i Tovdal har stedet hatt kirke siden langt tilbake. Kirkestedet er ved gården Askland, på det som antas å ha vært et gammelt hov. Den første kirken var en stavkirke som ble revet da dagens kirke ble bygget. Den bar opprinnelig Askland-navnet, og den ble i likhet med prestegjeldets andre kirker (også Åmli, Tovdal og Mykland) solgt til sognepresten i Åmli på auksjonen i 1723. Ved presteenkens død ble kirkene fordelt mellom døtrene, og Gjøvdal-kirken var i privat eie til 1779. Det kan synes som det helt fra siste halvdel av 1600-tallet ble rapportert at kirken var i dårlig tilstand, og det ble utført reparasjoner i ny og ne. Våren 1803 ble stavkirken revet, og ny kirke ble oppført samme år av byggmester Gjermund G. Veum fra Fyresdal. Sommeren det året foregikk gudstjenestene i det fri, og på høsten fikk presten tillatelse av biskopen til å ta i bruk kirken, selv om det drøyde et par år til og vel så det før kirken var ferdig utstyrt. Noen innvielse ved biskopen selv var det imidlertid ikke. Biskopen var faktisk ikke innom Gjøvdal på sin visitas i Åmli i september samme år.

Gjøvdal kirke er en laftet langkirke med bortimot 200 plasser. Den har rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i øst. I vest er det tårn med våpenhus i tårnfoten. Som på endel eldre kirker er det ikke vinduer i skipets og korets nordvegg. Kirken har stående, hvitmalt panel på utsiden. Inne i kirkerommet er laftetømmeret synlig, men malt. Det er galleri i vest og nord. Kirken har vært gjennom flere omganger med oppussing og restaurering, så som i 1887 (bl.a. ble korskillet ble fjernet og nye benker satt inn, ny døpefont ble snekret og gallerioppgangen ble flyttet), i 1901-04 (en rekke ting, ikke minst nytt tårn, og det ble mer omfattende enn først tenkt), i 1922 og til 150-årsjubileet i 1953. Ved sistnevnte anledning var Finn Krafft og Odd Helland konsulenter. Blant annet fant man tilbake til de opprinnelige fargene, rekonstruerte det korskillet som var blitt fjernet i 1887, og restaurerte den gamle døpefonten. Kirken ble også pusset opp til 200-årsjubileet i 2003.

Altertavlen har et kors istedenfor bilde. Et alterbilde som viser Jesus i Getsemane, hadde siden erstattet dette, men ble i 1953 hengt opp på nordre korvegg i stedet, og korset ble tatt i bruk igjen. Prekestolen er til høyre for koråpningen og har oppgang fra koret, og det står en lesepult midt i koråpningen. Den gamle døpefonten er som antydet tatt i bruk igjen, og den har et fat som er fra 1600-tallet. I tillegg oppbevares fonten fra 1887.

Kirken hadde tidligere et pipeorgel fra Louis Hooghuys, men fikk nytt orgel til jubileet i 1953, uten at det fremgår av kildene hva slags. Det er én kirkeklokke her. Den er gammel og uten inskripsjon, og den ble sveiset ved Kongsberg våpenfabrikk i 1927.

Kirkegården er relativt kupert, og den er omgitt av forskjellige former for gjerde: dels tradisjonelt steingjerde, dels stakitt, dels nettinggjerde. Tre utvidelser nevnes i jubileumsboken fra 1953: i 1897, 1927 og 1947. Det sies også at det er planer om terrassering av kirkegården og anleggelse av trapper og hellelagte veier. Det ser ikke ut til å ha blitt gjennomført, men det er nødvendigvis en viss planering for hver rad av graver. Ved parkeringsplassen nordvest for kirken står et hus som ser ut til å være servicebygg / redskapshus.

Det var bispevisitas i Åmli i november 2005.

Kilder og videre lesning:

  • D.S. Sundtoft: Gjøvdal kyrkje gjennom tidene. Eit minneskrift (Gjøvdal sokneråd, 1953)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 58-59
  • Åmli kirkelige fellesråd
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 480
  • Kirkesøk
Annonse