Viser arkivet for februar, 2012

Fredrikstad domkirke

Borg er blant våre yngste bispedømmer, opprettet ved utskillelse fra Oslo i 1969. I skrivende stund har det også landets sist utnevnte biskop, Atle Sommerfeldt, som ble tatt i ed den 29. januar 2012.

Den kirken som i dag fungerer som domkirke, har det meste av sitt liv vært sognekirke under navnet Vestre Fredrikstad kirke. Fredrikstad prestegjeld — med det vi nå kaller Østre Fredrikstad kirke (i Gamlebyen) som hovedkirke — ble delt i tre fra 1/1-1883: Østre Fredrikstad, Vestre Fredrikstad og Glemmen. Glemmen var tidligere områdets eneste kirke utenom Østre Fredrikstad, og Glemmen nye kirke ble oppført i 1853. Først i 1871 fikk Vestre Fredrikstad egne kirkebøker. Befolkningsvekst gjorde at kirkekapasiteten i byen var sprengt, og det ble i 1875 innkjøpt tomt til ny kirke for Vestsiden. Året etter vedtok bystyret å bygge kirken etter planer av Waldemar F. Lühr. Grunnstein ble nedlagt sommeren 1878, og kirken var tenkt innviet i 1879, et årstall vi finner på hovedtrappen. Det skjedde imidlertid først den 13. oktober 1880.

Fredrikstad domkirke er en nygotisk langkirke i upusset tegl med 900 plasser (ifølge Kirkesøk; opprinnelig ca. 1300). Den er nok Lührs uten sammenligning mest kjente verk der den står i nordkanten av en park. Kirkens utvendige lengde er 60 meter, bredden er 26 meter, og spiret i vesttårnet rager 72 meter over bakken. Koret er polygonalt avslutttet og omgitt av sakristier som også går utenpå litt av skipet. I vestenden bak tårnet er det lignende utbygg på hver side.

Innvendig bærer domkirken preg av Arnstein Arnebergs restaurering i 1950-54. Veggene er pusset og kalket, og kirken er treskipet, med gallerier over sideskipene samt i vest (der det er orgel).

Vinduene i koret har glassmalerier utført av Emanuel Vigeland i 1917. Øverst i midtvinduet ser vi syngende og spillende engler, under dette den gode hyrde med lammet på sine skuldre, og nederst hviler lammene trygt. Seks bilder i to vinduer gjengir lignelsen om den fortapte sønn, og i de ytterste vinduene finner vi brød og vinstokker.

Til å begynne med hadde man ikke råd til bilde i altertavlen, som i stedet ble fylt med en mørk duk og et stort, hvitt kors. I 1897 fikk kirken et alterbilde malt av Wilhelm Peters som forestiller Jesus som helbreder en blind mann. Dette bildet henger i dag på nordgalleriet, og dagens altertavle er fra restaureringen. Den er skåret og malt av W.S. Dahl og har åtte figurer (fire evangelister, Moses og Aron og to engler) samt et oppstandelsesbilde malt av Axel Revold.

Prekestolen er fra 1954 og skåret av Anthon Røvik etter Arnebergs tegninger. Her finner vi en relieffskulptur av Frans av Assissi og fuglene. Himlingen er skåret av Edvard Bakkom, mens en englefigur på himlingen og et krusifiks på alteret er skåret av Asbjørn Busterud.

Også døpefonten er fra 1954 og skåret av Røvik etter Arnebergs tegninger. Den har en rekke symboler som slangen, hjorten, livstreet og ørnen. Også kirkebenkene er utsmykket med symboler som pelikanen, korset, sverdet og druen.

Mer kunne beskrives av domkirkens utsmykning. Vi skal nøye oss med å nevne at våpenhuset har malerier av Anders R. Andersen, og det finnes også en rekke presteportretter. De tre kirkeklokkene er støpt i 1880 av J. Hermann i Memmingen.

Kirken hadde først et Rieger-orgel fra 1878 med 21 stemmer. Dagens orgel har 54 stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1964. I tillegg finnes et kisteorgel fra Ryde og Berg fra 2002. Det fremgikk av lokalnyhetene på TV i januar 2011 at hovedorgelet i Fredrikstad domkirke er så dårlig at man kvier seg for å invitere organister utenfra til å spille på det. Det har vært arrangert støttekonsert for å få gjort noe med orgelet.

For øvrig er domkirken kjent for å ha god akustikk, og den er mye brukt som konsertlokale. Den er også tilholdssted for Domkoret, for et barne- og ungdomskor og for Familiekoret. Domkirken har også et kjellerlokale. Kirkenorge har en rekke interiørbilder fra domkirken.

I Kirkeparken står et krigsminnesmerke. Det er ikke gravlund her. Vestre gravlund er ved Fredrikstad stadion, på vei ut av byen (adresse: Teglverksveien 36). Opplysningsvesenets fond har et oppslag om bispeboligen, som ligger i Bjarne Aas gate, ikke langt unna bispedømmekontoret.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 11-29

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 211-212 (også her)
  • Artemisia.no
  • Domkirkens nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 686
  • NRK
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Kirkenorge
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kråkerøy kirke

Før 1686 inngikk Glemminge (Glemmen), som Kråkerøy var en del av, faktisk i Tune prestegjeld. Så ble det lagt under det som nå kalles Østre Fredrikstad, før det ble eget prestegjeld. Kråkerøy kommune ble utskilt fra Glemminge i 1908 (men er siden 1994 en del av Fredrikstad kommune). Det tok ikke lang tid før det ble arbeidet for eget kirkesogn og kirkebygg også, etter at gravplass med klokkestøpul var blitt innviet på grunn fra gården Holte i april 1905. Det var da bårehus i Ringstadveien, og begravelser fant sted med utgangspunkt i hjemmet. Kråkerøy ble eget sogn fra 1908 og eget prestegjeld fra 11. mai 1909.

Kirken ble tegnet av Olaf Nordhagen, som samarbeidet med Ivar Næss, og oppført fra vinteren 1909 (et årstall vi finner igjen over døren på sørsiden av tårnet). Mens kirken var under bygging, brukte man «Bjørneby Bruks lokale» (senere kalt Kråkerøy misjonshus) som interimskirke, og det hadde tidligere også vært holdt gudstjenester i det lokale bedehuset. Kirken ble innviet av biskopen den 15. mars 1911.

Kråkerøy kirke er en langkirke i granitt (råkopp) med 380 sitteplasser ifølge Kirkesøk (dette har nok variert gjennom kirkens historie). Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og et kort kor som har apsis i øst og er omgitt av sakristier i nord (prestesakristi) og sør (dåpssakristi). Kirken er senere restaurert til 40-årsjubileet i 1951 under ledelse av Arnstein Arneberg. Det har også vært en rekke oppussinger etter dette.

En god del av interiør og inventar ble utformet av arkitekten. Dette gjelder ting som alter, døpefont og prekestol. Kirken har ikke altertavle som sådan. I koret er det fem vinduer med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra kirkens tidlige dager. Motivene er Kristus som holder i jordkloden (eller snarere et rikseple), samt de fire evangelister med sine symboler. Koret ble dekorert av Kåre Jonsborg i 1951, og på veggen over det midterste vinduet finner vi «Livstreet» (selve malerarbeidet skal være utført av Per Henriksen). Døpefonten i kleberstein (1911), som altså er tegnet av arkitekten, er utført av Johs. Grønseth & co. Den likeledes arkitekttegnede prekestolen er utført av Johannes Tvedt og fikk fargene frisket opp i 1951. Den står til venstre for korbuen og har oppgang fra koret. I korets sørvestre hjørne står en klokkerstol, og det finnes også en lesepult like ved prekestolen.

Kirkens to klokker er fra 1910 og ble støpt av O. Olsen & søn (det vi nå kaller Olsen Nauen). Det nåværende orgelet har 29 stemmer og ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1965 (innviet 13. mars). Dette avløste et 15 stemmers Olsen og Jørgensen-orgel fra 1909.

Kirkens orientering er strengt tatt fra nordvest til sørøst (eller nord-nordvest til sør-sørøst). Selve kirken ligger på en høyde i enden av en rett vei, og kirkegården (som er utvidet en rekke ganger) strekker seg langs nordøstsiden av veien, mens diverse andre bygg ligger på den andre siden. Det er også en kirkegårdsdel (innviet 1971) på sørvestsiden av fylkesvei 108. Kirkegården er pent terrasert og inndelt i forskjellige områder. Sørøst for kirken står et uthus som ble utbedret i 1973 med tanke på søndagsskolebruk. Et gravkapell ble oppført på vestsiden av veien som fører opp til kirken, i 1923. Det er siden restaurert på begynnelsen av 1950-tallet (da det fungerte som interimskirke under kirkerestaureringen) og på begynnelsen av 1980-tallet. Kapellet har et veggteppe fra 1983, en prekestol fra samme tid (tegnet av sogneprest Slettevold, utført av Sverre Mathisen) og et orgel fra 1985. Mellom gravkapellet og kirken står et menighetssenter som ble oppført i 2007-2009. Like nedenfor gravkapellet ligger et servicebygg med kontorlokaler som ble oppført i 1970 etter tegninger av Aksel Fronth. Vest for dette igjen er et redskapshus.

Menigheten feiret 100-årsjubileum i 2009 og kirken i 2011. Ved sistnevnte anledning ble det utgitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Geir Harald Johannessen (red.): Kråkerøy kirke 1911-2011, en livsfrisk 100-åring (Kråkerøy menighetsråd, 2011)

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 63-72
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 212 (også her)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 687
  • Kirkesøk
  • Kråkerøy menighet

Korets apsis

Vestportal i nord-nordvest

Kirkegård

Gravkapell

Gravkapell

Menighetssenter

Gjøvdal kirke

Gjøv er en bielv til Nidelva, og Gjøvdal kirke er et par mil nordvest for Åmli. Gjøvdal ble i likhet med Tovdal slått sammen med Åmli kommune i 1967. Som i Tovdal har stedet hatt kirke siden langt tilbake. Kirkestedet er ved gården Askland, på det som antas å ha vært et gammelt hov. Den første kirken var en stavkirke som ble revet da dagens kirke ble bygget. Den bar opprinnelig Askland-navnet, og den ble i likhet med prestegjeldets andre kirker (også Åmli, Tovdal og Mykland) solgt til sognepresten i Åmli på auksjonen i 1723. Ved presteenkens død ble kirkene fordelt mellom døtrene, og Gjøvdal-kirken var i privat eie til 1779. Det kan synes som det helt fra siste halvdel av 1600-tallet ble rapportert at kirken var i dårlig tilstand, og det ble utført reparasjoner i ny og ne. Våren 1803 ble stavkirken revet, og ny kirke ble oppført samme år av byggmester Gjermund G. Veum fra Fyresdal. Sommeren det året foregikk gudstjenestene i det fri, og på høsten fikk presten tillatelse av biskopen til å ta i bruk kirken, selv om det drøyde et par år til og vel så det før kirken var ferdig utstyrt. Noen innvielse ved biskopen selv var det imidlertid ikke. Biskopen var faktisk ikke innom Gjøvdal på sin visitas i Åmli i september samme år.

Gjøvdal kirke er en laftet langkirke med bortimot 200 plasser. Den har rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i øst. I vest er det tårn med våpenhus i tårnfoten. Som på endel eldre kirker er det ikke vinduer i skipets og korets nordvegg. Kirken har stående, hvitmalt panel på utsiden. Inne i kirkerommet er laftetømmeret synlig, men malt. Det er galleri i vest og nord. Kirken har vært gjennom flere omganger med oppussing og restaurering, så som i 1887 (bl.a. ble korskillet ble fjernet og nye benker satt inn, ny døpefont ble snekret og gallerioppgangen ble flyttet), i 1901-04 (en rekke ting, ikke minst nytt tårn, og det ble mer omfattende enn først tenkt), i 1922 og til 150-årsjubileet i 1953. Ved sistnevnte anledning var Finn Krafft og Odd Helland konsulenter. Blant annet fant man tilbake til de opprinnelige fargene, rekonstruerte det korskillet som var blitt fjernet i 1887, og restaurerte den gamle døpefonten. Kirken ble også pusset opp til 200-årsjubileet i 2003.

Altertavlen har et kors istedenfor bilde. Et alterbilde som viser Jesus i Getsemane, hadde siden erstattet dette, men ble i 1953 hengt opp på nordre korvegg i stedet, og korset ble tatt i bruk igjen. Prekestolen er til høyre for koråpningen og har oppgang fra koret, og det står en lesepult midt i koråpningen. Den gamle døpefonten er som antydet tatt i bruk igjen, og den har et fat som er fra 1600-tallet. I tillegg oppbevares fonten fra 1887.

Kirken hadde tidligere et pipeorgel fra Louis Hooghuys, men fikk nytt orgel til jubileet i 1953, uten at det fremgår av kildene hva slags. Det er én kirkeklokke her. Den er gammel og uten inskripsjon, og den ble sveiset ved Kongsberg våpenfabrikk i 1927.

Kirkegården er relativt kupert, og den er omgitt av forskjellige former for gjerde: dels tradisjonelt steingjerde, dels stakitt, dels nettinggjerde. Tre utvidelser nevnes i jubileumsboken fra 1953: i 1897, 1927 og 1947. Det sies også at det er planer om terrassering av kirkegården og anleggelse av trapper og hellelagte veier. Det ser ikke ut til å ha blitt gjennomført, men det er nødvendigvis en viss planering for hver rad av graver. Ved parkeringsplassen nordvest for kirken står et hus som ser ut til å være servicebygg / redskapshus.

Det var bispevisitas i Åmli i november 2005.

Kilder og videre lesning:

  • D.S. Sundtoft: Gjøvdal kyrkje gjennom tidene. Eit minneskrift (Gjøvdal sokneråd, 1953)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 58-59
  • Åmli kirkelige fellesråd
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 480
  • Kirkesøk
Annonse