Viser arkivet for juni, 2011

Nordbotn kirke

Nordbotn kirke ble inntil nylig kalt kapell. Den ligger på Fjellværsøya i Hitra kommune og kom til i en tid med befolkningsvekst da et besøk til Fillan kirke kunne innebære en ganske strabasiøs sjøreise. Kirketomt ble gitt av skipper og handelsmann Johannes Skarsvaag, som ivret for byggingen og fikk med seg oppsitterne på Fjellværsøya og Ulvøya. Etter noe diskusjon (f.eks. om hvorvidt Fillan kirke skulle flyttes) samt pengeinnsamlinger ble tegninger innkjøpt fra Carl Julius Bergstrøm og tillatelser innhentet. Det sies at kapellet (som det da var) ble bygget på Bangsund ved Namsos, tatt ned og fraktet til Nordbotn, idet byggmester Saksen fulgte med og ledet arbeidet med oppføringen av kapellet, som ble innviet den 4. desember 1900. Det er en tømret langkirke med rundt 300 sitteplasser. Den har vesttårn, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av små sakristier.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, her malt av Conrad Valeur. Prekestolen (på nordsiden av korbuen) er på alder med kirken og tegnet av arkitekten. Til døpefonten hører en messingkanne. Kirken fikk sitt første orgel i 1924. Dagens orgel skal være fra 1982. Kirken har én kirkeklokke. Den er støpt ved Baklandets Støberi & Mek. Værksted i 1900.

Det hører to kirkegårder til kirken. Den eldste ligger rundt 50 meter fra kapellet og stod ferdig i 1897. Den andre ligger ved klokkergården i Botnvika, noe lenger borti veien. Den ble tatt i bruk i 1926.

Det ble feiret femtiårsjubileum i 1950 (2.-3. desember, visstnok i storm) og hundreårsjubileum i 2000. Det sies at det ble utgitt et jubileumshefte ved sistnevnte anlending, men undertegnede har ikke klart å oppdrive det ved søk i biblioteksystemer. Handikapinngang ble formodentlig bygget i 2008.

Kilder og videre lesning:

Sett fra Herøya

Nordbotn kirkegård

Botnvika kirkegård

Holmenkollen kapell

Holmenkollen kapell tilhører Ris menighet der det ligger med flott utsikt nord for Holmenkollbakken. Kapellet ble opprinnelig tegnet av Holger Sinding-Larsen og bygget i 1903, men det ble påtent og brant ned i 1992. Etter brannen ble det diskutert hvordan man skulle bygge det opp igjen. Det var en viss motstand mot å lage en pastisj, men valget falt til slutt på gjenoppbygning med noen få endringer. Den ble ledet av Arne Sødal.

Det opprinnelige bygget var resultat av en arkitektkonkurranse. Selv om det stod ferdig og ble tatt i bruk som bedehus i 1903, ble det faktisk ikke innviet som kirke før i 1913. Det hadde da ca. 300 sitteplasser. I tillegg til vanlig prekestol hadde det en utvendig prekestol på nordsiden med adgang fra innsiden av kapellet. For friluftsgudstjenester, altså, noe det amfiteaterpregede landskapet lå til rette for. Kapellet ble for øvrig overtatt av Vestre Aker sognestyre i 1911. Det ble gjort utbedringer på bygget, f.eks. omlegging av skifertak i 1918 etter en storm og installering av elektrisk lys og varme i 1926. Utsmykking ble finansiert med gaver. Kapellet tilhørte Ris menighet fra delingen i 1937.

I forbindelse med gjenoppbyggingen ledet prinsesse Astrid en pengeinnsaling. Det nye bygget har 200 sitteplasser, og altertavlen er et enkelt trekors på en bakgrunn av utskårne paneler. Glassmalerier fra 1999 er utført av Rigmor Bové. Kapellet har ellers et midlertidig orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og to kirkeklokker. Borgny Svalastog har laget kirketekstiler.

Kapellet er et populært motiv fra sendinger av skirenn i Holmenkollen. Det er også en populær bryllupskirke, og det er kongefamiliens kirke under julefeiringen på Kongsseteren. Kirkesøk har enkelte interiørbilder.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 110-111

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 252-253
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag. 1993), s. 702
  • Kirkesøk

Lundersæter kirke

Ved Brandval Finnskog hadde det vært gravplass en stund før det kom kirkebygg. Første kirkegård ble anlagt på en liten furukolle sør for oppkjørselen til kirken i 1851. Ingen gravminner er synlige lenger, men området er ryddet og holdt pent. Området gikk ut av bruk i 1868, da kapellet ble oppført

Lundersæter (eller Lunderseter) kapell (som nå tituleres som kirke) ble oppført av byggmester Ole Bergqvist, som ligger begravet på kirkegården her. Den laftede langkirken ble innviet den 2. desember 1868. Bygget var da noe enklere enn nå og hadde takrytter over vestre del av skipet. Skipet er rektangulært, med kor i samme bredde, og det er et lite sakristiutbygg mot øst. Innvendig panel kom til i 1923, og i 1934 ble kapellet beiset og malt innvendig. Det fikk elektrisk lys i 1948-49, men den mest omfattende ytre endringen kom i 1954, da vesttårnet ble bygget og tårnfoten ble innredet som våpenhus. Arkitekt for tårnet var Ola B. Aasnes, og byggmester var Mentz Sæter. I 1962-63 ble kapellet pusset opp grundig innvendig etter Finn Kraffts planer, og kirkerommet fikk sitt nåværende utseende både fargemessig og når det gjelder innredning. Opprinnelig hadde benkene vært smale og bratte i ryggen, og det hadde vært plass til 250 personer. Etter 1963 oppgis antall sitteplasser til 200.

Opprinnelig stod det en tretavle på alteret på størrelse med en vanlig dør, ifølge jubileumsboken. Dagens alterbilde har tittelen «Kristus på Bergprekenens fjell» og ble malt av Valborg Luth i 1899. Tavlen har nygotisk innramming.

Prekestolen er på alder med kirken og har fem fyllinger uten bilder. Døpefonten er en enkel, sekskantet trefont. Jubileumsboken tidfester den til 1868, som kirken, mens kirkeleksikonet og Wikipedia sier at den er fra 1905. Dåpsfatet i sølv er fra 1905, mens det opprinnelige, som trolig var av blikk, ikke har latt seg oppspore. En dåpskanne i aluminium er fra 1938.

I 1905 fikk kirken orgel fra Berntzens orgelbyggeri på Gjøvik (det som senere ble Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal). Det hadde seks stemmer, og det ble etterhvert temmelig upålitelig. I 1963 ble det uvidet med en stemme og reparert, og det later til at det er dette orgelet som fortsatt er i bruk.

Opprinnelig hadde kapellet en liten klokke på bare 40 kg i takrytteren. Etter ombyggingen i 1954 ble det innkjøpt en ny kirkeklokke fra Olsen Nauen. Den veier 140 kg og avgir tonen E.

Området rundt kirken (kapellet) ble inngjerdet og viet til kirkegård i 1868. Det sies at grenser for kirkegården ble fastsatt i 1950, og det later til at den ble planert og beearbeidet i 1964. I 1937 ble det bygget gravkjeller (bårerom) i betong.

En kirkestue ble oppført på kirkebakken i 1883 i form av et lite tømmerhus. Dette ble revet da dagens kirkestue ble oppført og stod ferdig i 1904. Denne er større enn den gamle og hadde flere uthus omkring seg der den står nede i kirkebakken. Den har også vært brukt som møtelokale og klasserom. Etter at disse bygningene stod og forfalt noen år, ble de vedtatt revet på 1960-tallet, men menighetsrådet grep inn og satte i stand selve kirkestuen i 1965 med hjelp fra en rekke frivillige.

Ellers finnes et par bedehus i området, nemlig Øieren bedehus (oppført 1938, innviet 8. januar 1939) og Gressberget bedehus (innviet 5. november 1950).

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Erik Svenke Solum: En finnskogmenighet gjennom 100 år. Lunderseter kapell 1868-1968 (Brandval menighetsråd, 1968)

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
  • Kirkesøk
  • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år (Brandval menighetsråd, 2001), s. 42

Kirkegårdsport

Bårehus

Kirkestue

Brandval kirke

Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876-77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876-77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også aletrtavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfekdt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor / menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Wikipedia-artikkelen om kirken har en rekke interiørbilder.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år. Glimt fra kirkens historie. Brandval menighet de siste 25 år (Brandval menighetsråd, 2001)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 98-101
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
  • Artemisia.no
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Og en til

Vestfra

Kirketrapp

Kirke og gravkapell (nå kirkestue)

Gravkapellet (kirkestuen) og «kombinasjonsbygget»

Kirkestue (tidligere gravkapell)

Tidligere bårerom under kirkestuen

Krigsminnesmerke

Roverud kirke

Roverud er et lite tettsted nord for Kongsvinger by, i det som tidligere var Brandval kommune. I middelalderen var det en kirke — Berger kirke — like nord for Roverud, men på 1600-tallet overtok Brandval som områdets kirkested, og først på slutten av 1960-tallet kom det kapell på Roverud. Roverud indremisjonsforening skjenket sitt misjonshus til Roverud kirkeforening i 1964. Det ble foretatt en større ombygging, og kapellet ble innviet av biskopen den 7. april 1969. Det har vært betegnet som kirke siden 1988, selv om den sies å ligge i Brandval sogn. Det dreier seg om en arbeidskirke i tre tegnet av Ola B. Aasnes. Kirken har 140 sitteplasser.

Til altertavle har kirken et stort trekors med et alterteppe rundt. Teppet, av Eva Skarderud Jensen, har motiver fra skapelsen, den åpne graven med nagler og tornekrone og det nye Jerusalem. Prekestolen i tre kommer fra Brandval kirke, som fikk den ved ombyggingen i 1877, men som siden har tatt tilbake sin opprinnelige prekestol. Døpefonten i kleberstein er fra 1969 og har et sølvfat.

Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1975 og en kirkeklokke fra Olsen Nauen i det frittstående klokketårnet.

Det er ikke kirkegård her. Begravelser finner sted på Brandval. Derimot er det prestekontor mm ved Roverud samfunnshus.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Skafså kirke

Skafså i Mo i Tokke hadde tidligere en stavkirke som ble revet i 1837 for å gi plass til dagens kirke. Vi befinner oss på rundt 500 meters høyde, mens kommunesenteret Dalen ligger nede ved innsjøen Bandak på beskjedne 72 moh. få kilometer lenger nord. Kirken er i likhet med den samtidige nabokirken Mo basert på en typetegning av H.D.F. Linstow.

Det dreier seg om en tømret langkirke som ble innviet den 28. juli 1839. Kirken har vesttårn, rektangulært (og ganske kort) skip, rett avsluttet kor og et sakristi som ble tilføyd i 1975-76. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser, og det er galleri i vest.

I 1950-årene (gjeninnvielse 30. august 1959) ble kirken restaurert og dekorert innvendig. Byggmester Tresland var ansvarlig for snekkerarbeidet idet tak og gulv ble isolert, benker ble ombygget osv. Kirken ble dekorert med bibelske motiver av Kristian Kildal, som også planla interiøret. Dette gjelder ting som prekestolen, dørene og galleribrystningen. På sistnevnte er det tolv felt med bilder av apostlene. H. Runningen utførte håndverksmaling ved samme anledning.

Alterbordet er fra renessansen og ble tilbakeført til kirken ved restaureringen. Altertavlen har arkitektonisk oppbygning, omtrent som en gresk tempelfront, og i den er et bilde av Kristi gjenkomst malt av Mikkel Mandt. Ved restaureringen måtte det imidlertid vike plass for et krusifiks fra 1200-tallet, men Mandts bilde er tilbake i altertavlen nå. Nevnte krusifiks ble restaurert av Domenico Erdmann i 1928 og anbragt på korbjelken på et kors laget for anledningen. Ved restaureringen i 1959 ble krusifikset satt inn i altertavlen. I 1990 ble det imidlertid sendt til Riksantikvaren for konservering, og siden 2001 har det vært å finne på Vest-Telemark museum.

Prekestolen er på alder med kirken, men altså dekorert senere av Kildal. Døpefonten er av tre, og det skal også finnes rester av en eldre døpefont (av tre, men mangler den steinfonten som tilsvarende i Mo kirke har). De to kirkeklokkene er fra det vi nå kaller Olsen Nauen. Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Olof Hammarberg (Göteborg) i 1982 (innviet 6. januar 1983). Det erstattet et harmonium fra tiden rundt restaureringen. Fremme i koret står to brudestoler som er modellert på en gammel renessansestol fra stavkirken.

I våpenhuset er det en gammel runestein, og ved kirkemuren er det en gapestokk som visstnok ble brukt på folk som ikke gikk til messe. Det finnes også noen malte planker fra stavkirken. Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Sørøst for kirken, like utenfor kirkegårdsmuren, står et hus som trolig er servicebygg. På den andre siden av veien er «Soknehuset» eller kirkestuen.

Skafså kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Mo kirke. Det var bispevisitas i Tokke i april 2002 (protokoll her). Eldre utgaver av menighetsbladet kan leses hos kommunen.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Inngangsparti

Kirkegård

Servicebygg

Onsøy kirke

Onsøy var tidligere egen kommune, men ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Det har vært kirke på stedet siden middelalderen, og navnet Kolberg (etter gården hvis grunn kirken ligger på) har også vært brukt. Middelaldersteinkirken ble kjøpt av H.J. Huitfeldt på auksjonen i 1723 og videresolgt flere ganger (til tider i form av andeler) før kommunen ble eneeier i 1867. Denne kirken — som er nærmere skildret i Norges kirker og på kirkens eget nettsted — ble revet i 1875. En prekestol fra gamlekirken er å finne på Norsk folkemuseum. Dagens kirke ble oppført i 1875-77 og innviet av biskopen den 24. oktober 1877. Den ligger på Kirkeberget, en høyde cirka trekvart mil nordvest for Fredrikstad by.

Onsøy kirke er en nygotisk langkirke i pusset tegl, men vesttårnet (som er omgitt av trappehus) er av naturstein. Skipet er rektangulært og har to smale sideskip, og koret kan beskrives som polygonalt avsluttet eller som rett avsluttet med skrådde hjørner. Det er omgitt av sakristier. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer, og ansvarlig for byggingen var tømmermester E. Olsen i Fredrikstad og murmester M. Gundersen i Moss. Kirken har 650 sitteplasser.

Innvendig er konstruksjonsbærende deler av teglmuren uten puss, mens flatene imellom er pusset og malt, slik at man får en kontrastvirkning. Selv om det tilsynelatende dreier seg om en murkirke, er det to rader med tresøyler som bærer taket, og tre brukes også i enkelte andre konstruksjonsmessige og dekorative detaljer. Interiørfargene har variert noe gjennom kirkens historie, men ble stort sett tilbakeført på 1960-tallet under ledelse av Bjørn Ianke i samarbeid med Rikstantikvaren.

Som mange kirker har Onsøy en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke som alterbilde. Onsøys bilde er utført av Christen Brun og innkjøpt i 1885. Prekestolen (med tre fag) sies å være skåret av en kraftig stokk, men har nærmest kvadratisk grunnflate. «Norges kirker» opplyser noe kryptisk at klokkerstolen fungerer som døpefont. Kirken har fire glassmalerier (1928) med evangelistmotiver etter tegninger av av Domenico Erdmann. Videre finnes det et epitafium over sogneprest A. F. C. Stabell, som døde i 1868.

Orgelet har 16 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1961. Det avløste da et 9 stemmers Rieger-orgel fra 1876. De to kirkeklokkene er overført fra den tidligere kirken. Den ene bærer årstallet 1730, og den andre ble støpt av Borger og Anders Riise i Tønsberg i 1824. Det har vært klaget over kvaliteten på ringingen etter at automatisk ringing ble installert i 1964, uten at undertegnede vet om noe er gjort med saken.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et gravkapell i pusset tegl som ble tegnet av Oscar Sandlinen og oppført i 1936. Det ble pusset opp i 1994 og fikk da et fondbilde i glassmosaikk utført av Odd Skullerud. Kapellet har et 7 stemmers orgel fra Ryde og Berg fra 2003. På kirkegården er et monument til minne om lokale ofre for den annen verdenskrig. Ellers kan det nevnes at rikskansler Jens Bjelke (som mange bare kjenner fra et gatenavn i Oslo) er begravet her med sin familie. Opprinnelig hadde familien et eget gravkapell, men i 1822 ble kistene nedsatt på kirkegården. Stedet ble påvist i 1994, og en bauta ble reist i 1996 nær kirkens sørvestre hjørne.

Prestegården ble lagt ut for salg i 2011. Etter mye om og men med konsesjonsnekt ser det i 2015 ut til at salget går sin gang.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 152-153

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 235-242 (også her)
  • Den norske kirke i Onsøy og Gressvik
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 73-83
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 691
  • Kirkesøk

Spjærøy kirke

Materialmessig minner Spjærøy kirke (på øya av samme navn i øygruppen Hvaler) mye om de natursteinkirkene som ble bygget like etter århundreskiftet, men det dreier seg faktisk om en Nordan-kirke. Den ble innviet den 24. juli 1891 og er dermed en av den gamle mesters siste kirker (tidligere titulert som kapell). Han døde året etter. Det er en langkirke i granitt med vesttårn, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Koret har samme mønehøyde som skipet, men er smalere. Granittveggene er upusset utvendig og pusset og hvitkalket innvendig (men upusset i våpenhuset etter siste oppussing). Kirken ble restaurert i 1941 etter en plan av Bernt Heiberg. Senere er den restaurert også i 1958 og i forbindelse med hundreårsjubileet i 1991. I 2009 ble kirken pusset opp innvendig og ominnredet etter fuktskader i veggene. Gjenåpning var 22. november.

Inventaret var opprinnelig preget av mørkebrunt, men er i dag hovedsakelig blått, mørkeblått og hvitt. Kirken hadde opprinnelig et hvitt alterkors på mørk bunn. I 1941 fikk den en altertavle med et maleri av Jesus i Getsemane utført av Alfhild Børsum Johnsen. Denne ble fjernet i 1951, da koret fikk tre vinduer med glassmalerier etter tegninger av Rolf Klemetsrud og Ivar Johansen. Motivene er korslammet, oppstandelsen (i midtvinduet, som fungerer som altertavle) og pelikanen. Den gamle tavlen er overført til Asmaløy bedehus (på neste øy i retning Hvalertunnelen). Prekestolen har syv fag, hvorav fire har relieffer med evangelistsymboler skåret av Sverre Johnsen. Døpefonten i tre er kalkformet og åttekantet (unntatt fotplaten, som er kvadratisk). Johnsen har også skåret korskillevegg og dekorert den med duen, symbolet for Den hellige ånd samt laget nummertavler (for salmenumre). Orgelet har syv stemmer og er bygget av J.H. Jørgensen i 1965, og kirkeklokken er støpt av Anders Riise i Tønsberg i 1837. Et kirkeskip i form av en modell av skonnerten «Pax» henger i midtgangen, og kirken har lysglobe og prosesjonskors utført av Yngvar Grønvold i 1994.

Kirkegården strekker seg nordover og sørvestover fra kirken. Sør for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg, også det i naturstein. Like ved siden av står et redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke til havets ofre i krigs- og fredstid. Ved fotografering i april 2011 så det ut til at det nylig var utført vedlikeholdsarbeid ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Vestportal

Bårehus / servicebygg

Kirkegård

Minnesmerke

Laget kirke

Laget kirke ligger nord i Tvedestrand kommune, nær grensen til Risør. Kirken er anneks til Holt og omtales ofte som kapell. Den tituleres imidlertid som kirke av Tvedestrand kirkelige fellesråd og i jubileumsboken, så da holder vi oss til det.

Kirken ble tegnet av Johannes Henrik Nissen, og byggmester var Theodor Christensen. Kirken (som da altså ble titulert som kapell) ble innviet den 11. september 1908. Senere er den restaurert i forbindelse med jubileene i 1958 og 2008, og tak og tårn ble reparert i 1967 etter husbukkangrep.

Laget kirke er en langkirke i bindingsverk med rundt 250 sitteplasser: vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier.

Byggmesteren stod også for innredning av kirken, mens malerarneidet ble utført av Karl Andersen fra Risør. Selve altertavlen (omrammingen) er tegnet av arkitekten og fremstilt av Arendal møbelfabrikk. Bildet ble malt av Ove Christian Bærøe, som var prest i Holt og blant pådriverne for kirkebygging. Han hadde malt korsfestelsesbildet allerede i 1892 (og blitt budt 400 kr for det fra Skjeberg kirke i Østfold, noe han fant å være for lite). Også prekestolen ble fremstilt av Arendal møbelfabrikk da kirken var ny. Det finnes også en lesepult fra 1991. Hvem som har fremstilt døpefonten, er ifølge jubileumsboken ukjent, men den er sekskantet og kalkformet og har dåpsfat og mugge. Kirken har en messehagel fra 1775 som tidligere ble brukt i Holt kirke. Den ble restaurert av Gudrund Risted (Arendal) i 1908 og på Kunst(industri?)museet i Oslo i 1958. Den skal nå være plassert i en monter. For øvrig har Laila E. Thorrud laget kirketekstiler til kirken i 2001.

Rot og misforståelser gjorde at det drøyde til 1915 før kirken fikk orgel. Det ble bygget av Olsen og Jørgensen. I 1968 ble det inngått en vedlikeholdskontrakt for kommunens orgler med Vestfold orgelbygg. Orgelet ble gradvis dårligere utover 1980-tallet, visstnok delvis pga. museangrep. I 1982 ble det besluttet å kjøpe inn et elektronisk orgel, noe som ble gjort etter litt om og men. Dette orgelet har senere funnet veien til Tvedestrand. I 1990 ble det innkjøpt et piano til kirken. Restaurering av orgelet har drøyd, men i forbindelse med arbeidene frem mot jubileet i 2008 ble orgelet restaurert av kantor Hans van der Meijden. Det står på galleriet i vest.

Kirkeklokken kom i kirkens eie allerede i 1877, da første del av kirkegården ble innviet. Den ble tidligere brukt ved Ole Jørgensens skipsverft til å ringe ved arbeidstidens begynnelse og slutt og ved måltider og pauser. Kirkegården er utvidet flere ganger etter innvielsen. Den ser ut til å ha forfalt noe frem mot 1980, men er siden satt i bedre stand. Helt i sørøst står et vedskjul. Det finnes et minnesmerke over krigsofre fra Laget, men det står på Holt kirkegård (fellesmonument).

Kirken hadde hundreårsjubileum i 2008, med 14. september som den store dagen. I tillegg til at kirken ble pusset opp, ble det utgitt jubileumsbok, og det var en rekke arrangementer for å markere jubileet, deriblant konserter. Det var bispevisitas i Tvedestrand i februar 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Bengt Arild Andersen: Laget kirke. 100 års historie (Tvedestrand/Laget, 2008)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 44-45

  • Wikipedia

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 477

  • Kirkesøk

  • Tvedestrandposten om oppussing og jubileumsbok

  • Tvedestrand kirkelige fellesråd

Svarstad kirke

Svarstad kirke kalles iblant Lardal kirke, og kirkestedet er gammelt. Ifølge et oppslag utenfor kirken skal første kirke ha blitt reist rundt år 1000. En stavkirke viet til St. Olav er omtalt i et diplom fra 1359 og ifølge nevnte oppslag reist rundt år 1200. To portalplanker fra denne samt enkelte andre dekorative detaljer er å finne i Oldsaksamlingen (se her og her). Stavkirken skal ha brent i 1392 og blitt erstattet med en ny kirke som ble innviet i 1395. Kirken ble områdets hovedkirke etter reformasjonen, men utpå 1600-tallet ble den ansett for å være altfor liten. I 1651 leide man en byggmester med tanke på å utvide kirken, men det ble vedtatt å bygge nytt, og dagens kirke ble innviet i 1657. Kirken var i grevens eie til den ble solgt til menigheten i 1764. Det kan legges til at ikke alle kilder omtaler fire kirker. Det gjelder for eksempel bokverket «Kirker i Norge».

Svarstad kirke er en tømret langkirke med rektangulært skip med takrytter omtrent på midten, våpenhus i vest og rett avsluttet kor i øst med sakristi i forlengelsen. Våpenhuset og sakristiet er fra en ombygging i 1866-67, og takrytteren og selve takkonstruksjonen ble fornyet ved samme anledning. Taket er siden skiftet ut i 2009. Skipet og koret er laftet (muligens med bindingsverk i gavlene), mens de andre delene er i bindingsverk. Hovedinngangen er i vest, men det har tidligere også vært en portal i sør. Kirken har ca. 220 sitteplasser.

Som det fremgår av bildet over, har kirken stående panel utvendig. Det nåværende er fra 1997, da kirken ble satt grundig i stand med gjenåpning på julaften. Kirken ble restaurert i 1950-årene etter planer av Ragnar Nilsen. I den forbindelse ble prekestolen tilbakeført til opprinnelig plassering (i skipets sørøstre hjørne), og benkene ble fornyet. Et galleri langs skipets nordvegg (fra 1780-årene?) ble fjernet i 1952, og kirkerom og inventar ble fargerestaurert under ledelse av Per Gotaas og Finn Krafft. Blant det som ble restaurert, var malte veggdekorasjoner fra 1700-tallet.

Innvendig er tømmerveggene bare, og tømmeret er flattelgjet. Kirkerommet bærer preg av 1700-tallet, med noe inventar fra 1600-tallet bevart. Kirken har vinduer bare i sør, i pakt med gammel tradisjon.

Altertavlen i såkalt Jarlsberg-renessanse er datert 1664. Den har tre etasjer med bilder. Midtbildene illustrerer treenigheten, med (nedenfra og opp) Kristus, Gud og Den hellige ånd. Tavlen antas å ha hatt en baldakin som var overført fra gamlekirken (i likhet med den opprinnelige altertavlen). Prekestolen (med himling) er omtrent på samme alder og har malte bilder av evangelistene. Også for prekestolens del overførte man opprinnelig stol og himling fra gamlekirken. Det har trolig vært et korskille tidligere, og like bak, på nordsiden, står døpefonten med himling. Den er typisk 1700-tallet ved at den består av en guttefigur som bærer kummen på hodet, men utførelsen med den nærmest dresskledde gutten er noe annerledes enn undertegnede har sett i andre kirker. Inntil nordveggen ved siden av fonten står en baldakin som skal være blant kirkens opprinnelige inventar. Dens funksjon sies å være usikker, men den kan ha stått over skriftestolen.

Over koråpningen henger et krusifiks som ble skåret i 1960-årene. På korets nordvegg henger en minnetavle (et epitafium) over en sogneprest med frue som begge døde i 1665. En annen minnetavle fra 1777 regner opp prestene etter reformasjonen.

Dagens orgel på vestgalleriet er fra Nils Hammarberg (i Göteborg) fra 1982 (dateringer varierer fra 1980 til 1983) og avløste et orgel fra 1921 som i sin tid avløste kirkens første orgel fra 1889. De malte dekorasjonene på galleribrystningen er fra 1780-årene. Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1562 og den andre fra 1829 (Anders Riise, Tønsberg).

Kirkesøk har interiørbilder fra kirken.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er gammel og har en rekke gamle gravminner. Sør for kirken er et krigsminnesmerke. Prestegården ligger ca. 300 m sørøst for kirken.

Det var bispevisitas i Lardal i januar 2007. 350-årsjubileum ble feiret samme år. I 2010 meldes det om planer om å bygge samfunnshus nær kirken. Huset er tenkt plassert tre meter nærmere kirken enn loven tillater, men lokale kirkemyndigheter stiller seg positive til prosjektet. Biskopen sies å få det avgjørende ord, men undertegnede vet ikke hvor langt saken er kommet i skrivende stund.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 176-179

  • Oppslag utenfor kirken
  • Lardal kommune
  • Lardal (Origo-sone)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 559
  • Kirkesøk
  • Norske-kirker.net
  • DIS Norge

Krigsminnesmerke

Annonse