Viser arkivet for juni, 2011

Brandval kirke

Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876-77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876-77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også aletrtavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfekdt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor / menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Wikipedia-artikkelen om kirken har en rekke interiørbilder.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år. Glimt fra kirkens historie. Brandval menighet de siste 25 år (Brandval menighetsråd, 2001)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 98-101
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
  • Artemisia.no
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Og en til

Vestfra

Kirketrapp

Kirke og gravkapell (nå kirkestue)

Gravkapellet (kirkestuen) og «kombinasjonsbygget»

Kirkestue (tidligere gravkapell)

Tidligere bårerom under kirkestuen

Krigsminnesmerke

Onsøy kirke

Onsøy var tidligere egen kommune, men ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Det har vært kirke på stedet siden middelalderen, og navnet Kolberg (etter gården hvis grunn kirken ligger på) har også vært brukt. Middelaldersteinkirken ble kjøpt av H.J. Huitfeldt på auksjonen i 1723 og videresolgt flere ganger (til tider i form av andeler) før kommunen ble eneeier i 1867. Denne kirken — som er nærmere skildret i Norges kirker og på kirkens eget nettsted — ble revet i 1875. En prekestol fra gamlekirken er å finne på Norsk folkemuseum. Dagens kirke ble oppført i 1875-77 og innviet av biskopen den 24. oktober 1877. Den ligger på Kirkeberget, en høyde cirka trekvart mil nordvest for Fredrikstad by.

Onsøy kirke er en nygotisk langkirke i pusset tegl, men vesttårnet (som er omgitt av trappehus) er av naturstein. Skipet er rektangulært og har to smale sideskip, og koret kan beskrives som polygonalt avsluttet eller som rett avsluttet med skrådde hjørner. Det er omgitt av sakristier. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer, og ansvarlig for byggingen var tømmermester E. Olsen i Fredrikstad og murmester M. Gundersen i Moss. Kirken har 650 sitteplasser.

Innvendig er konstruksjonsbærende deler av teglmuren uten puss, mens flatene imellom er pusset og malt, slik at man får en kontrastvirkning. Selv om det tilsynelatende dreier seg om en murkirke, er det to rader med tresøyler som bærer taket, og tre brukes også i enkelte andre konstruksjonsmessige og dekorative detaljer. Interiørfargene har variert noe gjennom kirkens historie, men ble stort sett tilbakeført på 1960-tallet under ledelse av Bjørn Ianke i samarbeid med Rikstantikvaren.

Som mange kirker har Onsøy en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke som alterbilde. Onsøys bilde er utført av Christen Brun og innkjøpt i 1885. Prekestolen (med tre fag) sies å være skåret av en kraftig stokk, men har nærmest kvadratisk grunnflate. «Norges kirker» opplyser noe kryptisk at klokkerstolen fungerer som døpefont. Kirken har fire glassmalerier (1928) med evangelistmotiver etter tegninger av av Domenico Erdmann. Videre finnes det et epitafium over sogneprest A. F. C. Stabell, som døde i 1868.

Orgelet har 16 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1961. Det avløste da et 9 stemmers Rieger-orgel fra 1876. De to kirkeklokkene er overført fra den tidligere kirken. Den ene bærer årstallet 1730, og den andre ble støpt av Borger og Anders Riise i Tønsberg i 1824. Det har vært klaget over kvaliteten på ringingen etter at automatisk ringing ble installert i 1964, uten at undertegnede vet om noe er gjort med saken.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et gravkapell i pusset tegl som ble tegnet av Oscar Sandlinen og oppført i 1936. Det ble pusset opp i 1994 og fikk da et fondbilde i glassmosaikk utført av Odd Skullerud. Kapellet har et 7 stemmers orgel fra Ryde og Berg fra 2003. På kirkegården er et monument til minne om lokale ofre for den annen verdenskrig. Ellers kan det nevnes at rikskansler Jens Bjelke (som mange bare kjenner fra et gatenavn i Oslo) er begravet her med sin familie. Opprinnelig hadde familien et eget gravkapell, men i 1822 ble kistene nedsatt på kirkegården. Stedet ble påvist i 1994, og en bauta ble reist i 1996 nær kirkens sørvestre hjørne.

Prestegården ble lagt ut for salg i 2011. Etter mye om og men med konsesjonsnekt ser det i 2015 ut til at salget går sin gang.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 152-153

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 235-242 (også her)
  • Den norske kirke i Onsøy og Gressvik
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 73-83
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 691
  • Kirkesøk

Mykland kirke

Kirkemessig sognet Mykland (nå i Froland kommune) til Vegusdal frem til 1682, da stedet fikk sin egen kirke. Tillatelse ble gitt til å oppføre kirke for egen regning, og inventar ble gitt i gave. En klokke fra 1683 brukes fremdeles. Denne kirken ble solgt på auksjonen i 1723 og var i privat eie frem til 1806, da allmuen kjøpte den tilbake. Utover 1820-tallet forfalt kirken og ble ansett å være for liten. I 1828 ble det vedtatt å rive den og bygge ny kirke. Som byggmester engasjerte man Gunder Olsen fra Bygland, som hadde vært med og bygget de åttekantede kirkene i Hornnes og Årdal. Det ble satt opp fire kraftige bærestolper for at tårnet ikke skulle rase sammen. Kirken ble innviet den 23. september 1832.

Mykland kirke er en åttekantet trekirke med 150 plasser. Til femtiårsjubileet i 1882 ble kirken panelt og malt innvendig. Nytt våpenhus ble bygget, og sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont er også fra denne anledning. Det er gjort betydelige oppussingsarbeider på 1930-tallet og 1990-tallet.

Altertavlen har et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Prekestolen ble dekorert av Thorkild Gill (1862-1942) i 1932. Han malte kirken innvendig, og ikke minst dekorerte han taket med bilder, deriblant et av Maria med Jesusbarnet som skal være kopiert etter Rafael. Denne takdekorasjonen ble restaurert frem mot mai 2010 (se menighetsbladet). En ny og større kirkeklokke (i tillegg til den gamle) ble gitt i gave til kirken i 1928. Kirken hadde først et husorgel, men fikk senere et pipeorgel, formodentlig det fra Vestre orgelfabrikk fra 1960 som er nevnet i Kirkeleksikonet. I 1995 ble det installert et syv stemmers orgel fra Henrik Brinck Hansen.

Noen nyheter ellers fra den senere tid: 175-årsjubileum ble feiret den 23. september 2007. Det var bispevisitas i Froland i april 2008. Ved skogbrannene i Froland sommeren 2008 var man en stund bekymret for kirken, men den ble reddet. Etter en prøveordning over tre år ble sognene Froland og Mykland vedtatt slått sammen til ett sogn med virkning fra 1. januar 2010.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Froland menighet

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 36-37

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 476
  • Kirkesøk

Veme kirke

Veme kirke ligger mellom Hønefoss og Sokna. Det er en langkirke i rød tegl tegl med hvitmalt puss som kontrastfarge rundt vinduer og på strukturelle elementer. Antall sitteplasser er rundt 200. Kirken har vesttårn (omgitt av trappehus), rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier: prestesakristi på nordsiden og dåpsventerom på sørsiden. Kirken ble innviet den 6. desember 1893, og arkitekt var Ingvar Hjorth , mens Anton Olsen fra Tønsberg var byggmester. I 1937 ble interiøret malt om etter forslag fra Domenico Erdmann. Til 75-årsjubileet i 1968 ble kirken omfattende restaurert etter planer av Bjarne Hvoslef og med Odd Helland fra Riksantikvaren som fargekonsulent. En av endringene var at prekestolen ble flyttet fra koret til skipets nordvegg.

Det antas at mye av inventaret ble tegnet av arkitekten da kirken var ny. Alterbildet i den nygotiske altertavlen er en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, uført av Christen Brun. Prekestolen har nærmest kvadratisk grunnflate, og den har tre fag med fyllinger. Døpefonten er firkantet (kvadratisk) kalkformet og har ganske grunn kum.

Kirken skal visstnok ha et fem stemmers orgel fra August Nielsen fra 1893. Hvis det stemmer, er det svært gammelt, og vi må anta at noe har vært gjort med det siden den gang det var nytt. Orgelet står på galleriet i vest, og det har et nygotisk prospekt. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Lars Rustad i 1887 og den andre av O. Olsen & Søn i 1893.

Kirkegården er omgitt av plankegjerde og ble utvidet i 1968. På kirkebakken mot parkeringsplassen står et murt bårehus med gavl av tre.

I desember 2010 ble det meldt at kirken kanskje måtte holde vinterstengt pga. det elektriske anlegget. Like etter kom det kontrabeskjed, men det kan synes som om sikringsanelegget måtte skiftes ut. Det var bispevisitas her i november 2012.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Vindfløy

Bårehus

Lunder kirke (Sokna)

Lunder (på Sokna) sies å ha hatt egen prest i middelalderen. Mot slutten av 1500-tallet omtales Lunder som anneks til Hole, og etter 1600 ble stedet anneks til Norderhov. Etter kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt tilbake av allmuen i 1739. Dagens kirkested er det tredje i rekken.

En stavkirke skal ha stått på Kirkehaugen, på gården Øvergårds grunn rundt en kilometer nordvest for nåværende kirke. Et krusifiks fra denne kirken skal være å finne på Historisk museum. Vor Frelsers kirke, en laftet korskirke, ble innviet den 14. februar 1706 og stod rundt 300 meter sørøst for nåværende kirke. Denne kirken fikk altertavle i 1706, men allerede i 1716 anskaffet man en ny, og den finnes fortsatt i kirken. I slutten av 1750-årene ble kirken flyttet til nåværende kirkested fordi grunnen var fuktig, og innviet den 23. september 1761. Det tidligere stedet er siden planert og bebygget, og det skal ikke være spor etter kirken der. Ifølge Norges kirker ble kirken ikke bare flyttet som den var, men i realiteten bygget på nytt med gamle materialer. I begynnelsen hadde den lengre tverrarmer enn nå, fordi man forventet større utvikling ved Soknedalen Jernverk. Da utviklingen der ikke svarte til forventningene, reduserte man kirkestørrelsen noe i en ombygging i 1880-årene som ble planlagt av Henrik Nissen.

Lunder kirke er en laftet korskirke med vesttårn i bindingsverk og 300 sitteplasser. Det er kor i østre korsarm. Det kan se ut til at tårnet ble ombygget / nybygget i 1880-årnere, og på samme tid fikk kirken et sakristitilbygg (med prestesakristi og dåpsventerom) i forlengelsen av koret. Innvendig og utvendig panel er også fra 1880-årene, og det er vestportal til våpenhus i tårnfoten samt sørportal i søndre tverrarm. Kirken ble restaurert på nytt i 1922-24 etter planer av Ole Stein og gjenåpnet 20. juli 1924. Bislaget foran vesttårnet stammer fra denne tiden og erstattet et større bislag fra 1880-tallet.

Innvendig har kirken flat himling under loftsbjelkene. Den stammer fra 1920-årene, da man opprinnelig hadde tenkt å lage hvelvet himling, som man oppfattet som det opprinnelige. I 1880-årene hadde kirken fått åpne takstoler uten himling. Kirken har orgelgalleri i vest, prekestol på nordsiden i krysset med oppgang fra koret og døpefont ved siden av oppgangen. Det er klokkerbenk på korets sørside. Det har for øvrig vært gjort om mye på interiøret gjennom tidene. Det nåværende bærer preg av Domenico Erdmanns arbeid på 1920-tallet.

Altertavlen ble laget av Nicolai Larsen Borg (sønn av Lars Borg) i 1716. I 1722 ble det innkjøpt et nattverdsbilde av Claus Schavenius til tavlen. I 1727 ble det satt opp to utskårne forgylte engler på den, og tavlen ble staffert av Jens Høyland fra Hokksund. Tavlen ble overmalt i 1884 og fikk et korsfestelsesmaleri utført av Christen Brun etter Guido Reni. Det gamle nattverdsmaleriet er siden anbragt i gravkapellet. Altertavlen ble restaurert av Erdmann i 1921, men fikk beholde Brun-maleriet. Det henger dessuten en rekke andre oljemalerier i kirkerommet.

Prekestolen er fra 1707 og har himling. Det finnes to døpefonter, den ene fra 1600-tallet (gitt til kirken i 1708, iflg. regnskap, og malt i 1727), den andre fra 1884, hvorav sistnevnte ser ut til å være i bruk. Det skal finnes en defekt himling til den eldste fonten, og i 1945 ble det laget en kopi av gamlefonten som sies å være i gravkapellet. Orgelet på vestgalleriet ble bygget av Eystein Gangfløt i 1979. I tillegg finnes noen orgelpiper fra 1806 i en ramme i søndre tverrskip. Våren 2011 ble det meldt om problemer med orgelet, og i september samme år ble det innviet et nytt digitalt orgel fra Johannus Orgelbouw. Pussig nok står det hos importøren at orgelet er fra 2014.

De to kirkeklokkene er fra 1835 (Anders Riise, Tønsberg) og 1886 (Olsen & søn). Inventaret er skildret mer detaljert i «Norges kirker», som også har bilder. Flere bilder er å finne i Wikipedia.

Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger. Et gravkapell etter tegninger av Ole Stein ble oppført i 1938.

I etterkant av brannen i Hønefoss kirke ser det ut til at man gjennomgikk de elektriske anleggene i ringerikskirkene for å se hva slags tilstand de er i. I desember 2010 ble det meldt at Lunder kirke som en av fire i kommunen ville holde vinterstengt pga. brannfaren. I mars 2011 ble kirkene meldt åpnet igjen.

Lunder kirke feiret 250-årsjubileum høsten 2011. I den forbindelse var det oppussingsarbeider i forkant.

Kilder og videre lesning:

    Sørøstfra

    Vestfra

    Vestre kirkegårdsport

    Fra kirkegården

    Gravkapell

    Servicebygg

Annonse