Viser arkivet for juni, 2011

Lundersæter kirke

Ved Brandval Finnskog hadde det vært gravplass en stund før det kom kirkebygg. Første kirkegård ble anlagt på en liten furukolle sør for oppkjørselen til kirken i 1851. Ingen gravminner er synlige lenger, men området er ryddet og holdt pent. Området gikk ut av bruk i 1868, da kapellet ble oppført

Lundersæter (eller Lunderseter) kapell (som nå tituleres som kirke) ble oppført av byggmester Ole Bergqvist, som ligger begravet på kirkegården her. Den laftede langkirken ble innviet den 2. desember 1868. Bygget var da noe enklere enn nå og hadde takrytter over vestre del av skipet. Skipet er rektangulært, med kor i samme bredde, og det er et lite sakristiutbygg mot øst. Innvendig panel kom til i 1923, og i 1934 ble kapellet beiset og malt innvendig. Det fikk elektrisk lys i 1948-49, men den mest omfattende ytre endringen kom i 1954, da vesttårnet ble bygget og tårnfoten ble innredet som våpenhus. Arkitekt for tårnet var Ola B. Aasnes, og byggmester var Mentz Sæter. I 1962-63 ble kapellet pusset opp grundig innvendig etter Finn Kraffts planer, og kirkerommet fikk sitt nåværende utseende både fargemessig og når det gjelder innredning. Opprinnelig hadde benkene vært smale og bratte i ryggen, og det hadde vært plass til 250 personer. Etter 1963 oppgis antall sitteplasser til 200.

Opprinnelig stod det en tretavle på alteret på størrelse med en vanlig dør, ifølge jubileumsboken. Dagens alterbilde har tittelen «Kristus på Bergprekenens fjell» og ble malt av Valborg Luth i 1899. Tavlen har nygotisk innramming.

Prekestolen er på alder med kirken og har fem fyllinger uten bilder. Døpefonten er en enkel, sekskantet trefont. Jubileumsboken tidfester den til 1868, som kirken, mens kirkeleksikonet og Wikipedia sier at den er fra 1905. Dåpsfatet i sølv er fra 1905, mens det opprinnelige, som trolig var av blikk, ikke har latt seg oppspore. En dåpskanne i aluminium er fra 1938.

I 1905 fikk kirken orgel fra Berntzens orgelbyggeri på Gjøvik (det som senere ble Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal). Det hadde seks stemmer, og det ble etterhvert temmelig upålitelig. I 1963 ble det uvidet med en stemme og reparert, og det later til at det er dette orgelet som fortsatt er i bruk.

Opprinnelig hadde kapellet en liten klokke på bare 40 kg i takrytteren. Etter ombyggingen i 1954 ble det innkjøpt en ny kirkeklokke fra Olsen Nauen. Den veier 140 kg og avgir tonen E.

Området rundt kirken (kapellet) ble inngjerdet og viet til kirkegård i 1868. Det sies at grenser for kirkegården ble fastsatt i 1950, og det later til at den ble planert og beearbeidet i 1964. I 1937 ble det bygget gravkjeller (bårerom) i betong.

En kirkestue ble oppført på kirkebakken i 1883 i form av et lite tømmerhus. Dette ble revet da dagens kirkestue ble oppført og stod ferdig i 1904. Denne er større enn den gamle og hadde flere uthus omkring seg der den står nede i kirkebakken. Den har også vært brukt som møtelokale og klasserom. Etter at disse bygningene stod og forfalt noen år, ble de vedtatt revet på 1960-tallet, men menighetsrådet grep inn og satte i stand selve kirkestuen i 1965 med hjelp fra en rekke frivillige.

Ellers finnes et par bedehus i området, nemlig Øieren bedehus (oppført 1938, innviet 8. januar 1939) og Gressberget bedehus (innviet 5. november 1950).

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Erik Svenke Solum: En finnskogmenighet gjennom 100 år. Lunderseter kapell 1868-1968 (Brandval menighetsråd, 1968)

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
  • Kirkesøk
  • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år (Brandval menighetsråd, 2001), s. 42

Kirkegårdsport

Bårehus

Kirkestue

Pinsekirken Filadelfia (Kongsvinger)

Pinsekirken Filadelfia, Kongsvingers pinsemenighet, holder til i dette huset i Haakon VIIs veg. Menigheten har ifølge pinsebevegelsens nettsted 101 medlemmer og 86 tilhørige (barn av døpte medlemmer). Menighetens eget nettsted har endel om tro og virksomhet, men ikke noe konkret om lokalet.

Brandval kirke

Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876-77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876-77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også aletrtavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfekdt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor / menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Wikipedia-artikkelen om kirken har en rekke interiørbilder.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år. Glimt fra kirkens historie. Brandval menighet de siste 25 år (Brandval menighetsråd, 2001)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 98-101
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
  • Artemisia.no
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Og en til

Vestfra

Kirketrapp

Kirke og gravkapell (nå kirkestue)

Gravkapellet (kirkestuen) og «kombinasjonsbygget»

Kirkestue (tidligere gravkapell)

Tidligere bårerom under kirkestuen

Krigsminnesmerke

Kongsvinger bedehus

Kongsvinger bedehus, i Tommelstads gate 1, ble oppført i en slags nygotikk / sveitserstil og innviet den 18. november 1877. Huset ble gitt i gave fra A. Gjems og Antonia Schøyen til Kongsvingers Indremissionsforening. Det er beskrevet på Artemisia.no (som riktignok oppgir gatenummeret til 9, men det er feil).

Ifølge et oppslag på Origo tilhører huset i dag NMS, NLM og Normisjon. Det har dessuten fungert som interimskirke for Kongsvingers katolske menighet, Sta. Clara, som hadde gudstjenester her før de fikk egen kirke.

Eben-Ezer Roverud

Eben-Ezer Roverud er en pinsemenighetRoverud i Kongsvinger kommune. Menigheten teller ifølge pinsebevegelsens nettsted 23 medlemmer og 57 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Roverud kirke

Roverud er et lite tettsted nord for Kongsvinger by, i det som tidligere var Brandval kommune. I middelalderen var det en kirke — Berger kirke — like nord for Roverud, men på 1600-tallet overtok Brandval som områdets kirkested, og først på slutten av 1960-tallet kom det kapell på Roverud. Roverud indremisjonsforening skjenket sitt misjonshus til Roverud kirkeforening i 1964. Det ble foretatt en større ombygging, og kapellet ble innviet av biskopen den 7. april 1969. Det har vært betegnet som kirke siden 1988, selv om den sies å ligge i Brandval sogn. Det dreier seg om en arbeidskirke i tre tegnet av Ola B. Aasnes. Kirken har 140 sitteplasser.

Til altertavle har kirken et stort trekors med et alterteppe rundt. Teppet, av Eva Skarderud Jensen, har motiver fra skapelsen, den åpne graven med nagler og tornekrone og det nye Jerusalem. Prekestolen i tre kommer fra Brandval kirke, som fikk den ved ombyggingen i 1877, men som siden har tatt tilbake sin opprinnelige prekestol. Døpefonten i kleberstein er fra 1969 og har et sølvfat.

Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1975 og en kirkeklokke fra Olsen Nauen i det frittstående klokketårnet.

Det er ikke kirkegård her. Begravelser finner sted på Brandval. Derimot er det prestekontor mm ved Roverud samfunnshus.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Annonse