 Akershus – Aust-Agder – Buskerud – Finnmark – Hedmark – Hordaland – Møre og Romsdal – Nordland – Nord-Trøndelag Strømsø kirke
Drammen by er delt i to av Drammenselva i svært konkret, fysisk forstand. Men mens de to sidene i dag er forbundet med et utall broer, var det ingen bro i gamle dager De to ladestedene Strømsø og Bragernes vokste frem på hver sin side av elven før Drammen by ble grunnlagt i 1811 og fikk en bro året etter (avgiftsbelagt i begynnelsen). Mens Bragernes-siden var orientert mot Christiania, var Strømsø-siden orientert mot Tønsberg. Strømsø kirke — eller Hellige Kors kirke, som den en gang ble kalt — er altså hovedkirken for området på sørsiden av elven. Den er så vidt man vet, stedets første. Det er mulig at Skoger (gamle) kirke ble brukt opprinnelig, og Bragernes-siden fikk kirke i 1628. Problemer med å krysse elven gjorde at man søkte om tillatelse til å oppføre egen kirke i 1664. Arbeidet begynte året etter, ledet av byggmestrene Erik Pedersen og Torger Hansen samt snekkermester Anders Paaske. Kirken ble innviet av Hans Rosing den 6. mai 1667. Strømsø kirke er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den har ca. 920 plasser. Kirken ruver kanskje ikke så voldsomt i landskapet, men korsarmene er faktisk rundt 15 meter brede (de varierer litt), så stokkene er skjøtet, og kirken er laftet også i gavlene. Det er kor i østre korsarm og sakristi øst for dette igjen (fra en ombygging i 1839-43; det har et par forgjengere). Søndre, vestre og nordre korsarm har portaler — med hovedportalen i nord. Kirken ble avstivet med strekkfisker i 1682. Først i 1702 fikk den fikk ytre bordkledning, som ble tjæret, og ved samme anledning ble innerveggene skavet og malt. Opprinnelig var kirkerommet preget av barokken, slik man kan forvente fra den tiden, men i 1839-43 ble interiøret en god del endret etter planer av Chr.H. Grosch. En rekke detaljer er omtalt i Norges kirker, men vi skal nøye oss med å konstatere at bæresøylene ble kledd inn med bord, og at fargene ble endret. Innvendig fremstår kirken nå som en empirekirke. Den har tre gallerier. Alteret med altertavlen er fra 1840-tallet, men det opprinnelige alterbildet er beholdt. Det ble malt av Karel van Mander i 1667 og viser nattverden. (Den opprinnelige rammen ble snekret av Anders Paaske, og det antas at Christopher Ridder gjorde bilthuggerarbeidet. Den nåværende rammen er utført etter tegninger av professor G.F. Hetsch i København.) Den opprinnelige prekestolen skal ha blitt laget i Nederland, og den hadde en himling som det er bevart en due og en akantuskrans fra. Dagens prekestol ble utført i 1844 etter tegninger av Grosch. Døpefonten bærer årstallet 1683. Den er av forgylt bronse. En åttekantet kum bæres av en Johannes-figur på en åttekantet fot. Fonten har vært tilskrevet Christopher Ridder, men den er støpt i flere deler, og det antydes i «Norges kirker» at Johannes-figuren har tysk eller nederlandsk opphav. Kirken har hatt flere orgler opp gjennom årene. Det sies i «Kirker i Norge» at det nåværende er fra 1967, men ifølge andre kilder ble et Jørgensen-orgel fra 1941 reparert i 1984, og et nytt Mühleisen-orgel (se også her) ble innviet den 18. september 2011. Hang klokkene opprinnelig i en støpul? Det sies så i «Kirker i Norge», mens «Norges kirker» sier at det er mulig at klokkene ble hengt i en støpul før takrytteren var ferdig. Denne skal så ha blitt reparert i 1688. Dagens takrytter er fra 1694, et tall som gjenfinnes på vindfløyen. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen i 1900 og 1930, og en av de tre opprinnelige klokkene er bevart på Drammens museum. Strømsø kirke har gammelt kirkesølv og mye annet interessant inventar, som den interesserte kan lese om i kildene. Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkesøk og andre steder. Kirkegården ble innviet i 1665. En rekke gravkamre i hvelv under kirkegulvet ser ut til å finnes fortsatt. (Dette var vanlig før, men i mange tilfeller ellers er de avskaffet.) Kirkegården har en rekke interessante gamle gravminner for den kulturhistorisk interesserte. Et bårehus ble oppført i 1748, men måtte vike for et nytt i 1778. Sørøst på kirkegården er et gravkapell som er blitt ombygget etter forslag fra Asmund Gulden. Det er menighetshus på den andre siden av Knoffs gate (som er oppkalt etter tollforvalter Daniel Knoff, som administrerte pengeinnsamlingen til bygging av kirken og var Strømsøs første kirkeverge). Kilder og videre lesning:
Strømsø, kirke, kyrkje, kjerke, Drammen, Buskerud, Erik Pedersen, Torger Hansen, Anders Paaske, Christian Heinrich Grosch, Hans Rosing, Karel van Mander, Christopher Ridder, G.F. Hetsch, Mühleisen, Josef Hilmar Jørgensen, Ole Olsen, Olsen Nauen Klokkestøperi, Drammens museum, Asmund Gulden, Daniel Knoff
Rud kirke
På 1870-tallet ble det besluttet å oppføre to nye kapeller i Modum etter tegninger av Henrik Nissen: Rud og Vestre Spone. Sistnevnte ble innviet i 1880, men til tross for byggetillatelse drøyde det godt over førti år før det kom noe ut av det på Rud. I 1914 ble tegninger utarbeidet av Hans Horn som minner ganske mye om Nissen-kirken ved Vestre Spone, godkjent av departementet med enkelte endringsforslag fra Statens bygningsinspektør. Byggetillatelse ble gitt, og kapellet ble innviet den 27. september 1917. Stavemåten var opprinnelig Ruud, som man ser av en plakattavle på stedet. I dag tituleres bygget som kirke. Rud kirke er en langkirke i bindingsverk. Skipet er rektangulært, og koret er nesten kvadratisk. Det er omgitt av prestesakristi i nord og dåpsventerom i sør. I vest er det et utbygg i skipets fulle bredde med tårn i form av takrytter og våpenhus under det. Kirken har ca. 175 sitteplasser og ligger like øst for riksvei 35, på vestsiden av Tyrifjorden. Interiøret ble praktisk talt totalskadet i en brann i 1969. Etter brannen ble dåpssakristiet utvidet noe østover. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er tre trinn høyere enn gulvet i skipet. Takstoler og strekkfisker deler skipets langvegger i flere felt med ett vindu i hvert felt unntatt i feltene nærmest koret. Opprinnelig stod det et stort kors på alteret. I 1931 ble det innviet en altertavle med et bilde malt av August Klægstad som viser Maria Magdalena ved graven og Kristus i bakgrunnen. På predellaen står det: «Hvem leter du etter?» (Joh. 20.15) Tavlen ble ødelagt i brannen, men var blitt fotografert. En periode ble det brukt et enkelt trekors før det ble laget en kopi av den tidligere altertavlen malt av Harald Hauge. Den kom ifølge menighetsbladet på plass på begynnelsen av 1990-tallet (skjønt kirkeleksikonet hevder at den ble malt i 1984). Prekestolen (på nordsiden av koråpningen) har åttekantet grunnflate og seks fag med fyllinger. Døpefonten (på sørsiden av koråpningen) er åttekantet. Den overlevde brannen, men ble malt i andre farger etterpå. De to kirkeklokkene er fra O. Olsen & Søn, den ene fra 1917, den andre fra 1923. I begynnelsen hadde kirken et harmonium. Det ble i 1920 byttet ut med et fire stemmers orgel fra Walcker. Et orgel fra 1968 gikk tapt i brannen. Etter dette hadde kirken et elektronisk orgel av merket Dereux før det i 1994 ble installert et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det finnes interiørbilder hos Modum kirkelige fellesråd og Kirkesøk. Kirkegården strekker seg nordover fra kirken. Nord for kirken er et bårehus som er delvis nedsenket i jorden. Kilder og videre lesning:
Rud, kirke, kapell, Ruud, Modum, Buskerud, Johannes Henrik Nissen, Hans Horn, August Klægstad, Ole Olsen, Olsen Nauen Klokkestøperi, Harald Hauge, Walcker Orgelbau, Dereux
Flosta kirke
Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld. Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert. I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt. Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært opussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret). Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i krikerommet). Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et Getsemanemotiv innover mot koret. Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren). En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til. Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen. Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller. Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003. Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken. Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur. Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken. Kilder og videre lesning:
Flosta, kirke, kyrkje, Flostaøya, Flosterøya, Aust-Agder, Arendal, Samuel Dorn, Christen Brun, Adolph Tidemand, Ole Nielsen Weierholt, Ole Weierholt, Christian Suchow, Jørgen Schultz, Jørgen Schulz, Folkemuseet, Norsk Folkemuseum, Peter Collins, Anders Thorbjørnsen, Even Thorsen, Vestre orgelbygg, Greta Rimington, Brekka, Sandåker, Wilhelm de Wou, Wilhelm de Wov, Laurentius, Lavrans, Riksantikvaren, Terje Norsted, Stephan Tschudi-Madsen, Odd Helland
 
Færvik kirke
Det hadde vært kirke på Tromøya siden middelalderen, men på 1800-tallet økte befolkningen såpass at at det kom krav om ny kirke på den vestre delen av øya ved Færvik. Midler til kirke ble skjenket av skipsreder og ordfører O.B. Sørensen med frue, som noen år tidligere hadde gitt menigheten kirkegård. De har også grunnlagt et legat til kirkens og kirkegårdens forskjønnelse. Det later til at J.C. Reuters tegninger for Stokken kirke ble brukt også til oppføringen av Færvik kirke. Det sørget O.B. Sørensen for. Det sies at Sørensen også hyret byggmester Carl D. Svendsen, som hadde bygget Stokken kirke, til Færvik, men en lokal tradisjon vil ha det til at det var hans sønn Ludvig Karlsen som bygget kirken under farens overoppsyn. Samme tegninger ble også brukt brukt ved byggingen av Bjorbekk kirke. Færvik kirke ble innviet av biskopen den 28. mai 1884 (men årstallet 1883 står på vindfløyen i spiret). Det er en nygotisk langkirke i bindingsverk som ifølge Kirkesøk har 490 plasser, mens Wikipedia opererer med hele 700 (det opprinnelige tallet i kallsboken). Kirken har rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor med sakristier på sidene og vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Det er gallerier i vest og langs veggene i nord og sør. Det vil si: Orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst, altså med koret i sistnevnte retning. Altertavlen ble snekret av Helmer Fredriksen, visstnok etter modell av tavlen i Barbu kirke (1880). Alterbildet ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære Oppstandelsen i Bragernes kirke. I korvinduene er det to glassmalerier fra 1963 av Per Vigeland som viser Såmannen og Den gode hyrde. I 1965 kom det inn glassmalerier i vinduene i korets sidevegger, også de av Per Vigeland. Prekestolen antas å være snekret av en av håndverkerne som var med og bygget kirken, mens døpefonten, også fra 1884, er laget av Søren Lexow Hansen — opprinnelig til en utstilling i Kristiania. Fonten har form av en engel som holder døpefatet. Til åpningen hadde kirken et lite harmonium. I 1920 fikk kirken et Olsen & Jørgensen-orgel (11 stemmer, to manualer). Det begynte å svikte i begynnelsen av 1970-årene og rapporteres å være defekt både i jubileumsboken (1984), hos Nenseter (1992) og i kirkeleksikonet (1993). I jubileumsboken sies det at man som midlertidig løsning har gått til innkjøp av et elektronisk orgel. Reparasjoner er på gang, ifølge Nenseter. Undertegnede vet ikke hva som har skjedd siden det, men det spilles visstnok fremdeles på orgel i kirken. I 2011 rapporteres det om problemer med reparasjonsbehov. Vi må vel formode at det er det samme gamle orgelet som brukes. Kirken har to klokker fra Olsen & Søn fra 1884. Kirkegården er fint inndelt i flere felt med kantstein og terrassering, ikke helt ulikt deler av Arendal kirkegård (ved krematoriet). Foran kirken står en minnebauta over O.B. Sørensen og frue, som altså gav menigheten kirkegård og kirke. Det er parkeringsplass på den andre siden av veien. Der står noe som ser ut til å være redskapshus / bårehus / servicebygg. Kilder og videre lesning:
Færvik, kirke, kyrkje, Tromøya, Arendal, Aust-Agder, Johan Christoff Friedrich Reuter, Carl Svendsen, Ludvig Karlsen, Jørgen Johan Tandberg, Christen Brun, Adolph Tidemand, Ole Bertinius Sørensen, O.B. Sørensen, Ole Olsen og sønn, Olsen Nauen Klokkestøperi, Olsen og Jørgensen, Josef Hilmar Jørgensen, Helmer Fredriksen
Kongshavn kapell
Tromøy kirke var i mange hundre år Tromøyas eneste kirke, men på 1800-tallet økte befolkningen, og det kom etterhvert kirke i Færvik, vest på øya. Øst på øya ble møtesalen på aldershjemmet samt et lite lokale på Flademo brukt til kirkelige aktiviteter, og det ble etterhvert arbeidet for kirkebygging, med innsamlinger og planlegging. Tomt ble kjøpt inn fra Adolf Thomassen vinteren 1917, og pengeinnsamling ble igangsatt. Kongshavn kapell ble tegnet av byggmester Albert Hansen, mens Jørgen Jørgensen og Edvard Iversen gjorde byggearbeidet. Bygget ble oppført som kombinert bedehus og kapell. Kapellet ble innviet den 27. november 1921, og det ble påbygget i 1955-57 med gjeninnvielse 12. mai. Det var også byggearbeider på 1970-tallet for å leggge inn vann og avløp, og et barnehagetilbygg stod klart i 1983. Kapellet har 150 sitteplasser. Bygget sies (i Bjarne Nenseters bok «På kirkevandring i Aust-Agder») å ha en stor sal og galleri og en mindre sal under galleriet samt mindre møterom og kjøkken (som kom til i 1950-årene). Det sies også at dører mellom salene gjør at man kan velge å bruke større rom samlet. Det blir vel litt som en småkirke eller arbeidskirke rent praktisk. Det har i årenes løp vært en rekke forskjellige former for mer eller mindre religiøs virksomhet ved kapellet, inkludert noe utleie. Altertavlen, fra 1921, er malt av Ove Christian Bærø(e) og viser Den gode hyrde. Også prekestolen (i tre) og døpefonten (i granitt) er på alder med kapellet. I 1965 overtok kapellet orgelet fra Tromøy kirke, som da fikk seg nytt. Orgelet skal være bygget av orgelbygger Brynhildsrud fra Moss rundt århundreskiftet og avløste et mindre orgel fra kapellets tidlige dager. Kirkeklokken er tysk og fra 1923. Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1983 og nytt anskaffet. Ifølge Wikipedia er ikke kapellet lenger i ordinær bruk, men har vært foreslått revet. Menighetsbladet tyder imidlertid på at det er en og annen gudstjeneste i kapellet, om enn relativt sjelden. Det later også til at det fortsatt er speidervirksomhet og barnehage på stedet. Det er ikke kirkegård ved kapellet. Kilder og videre lesning:
Kongshavn, kapell, kirke, kyrkje, Arendal, Aust-Agder, Albert Hansen, Jørgen Jørgensen, Edvard Iversen, Ove Christian Bærøe, Brynhildsrud, Tromøya, Adolf Thomassen, Otto L. Andersen, Otto Andersen, Othilie Andersen
Annonse | |||||||||||||||||||||||||||||||||
