Viser arkivet for juli, 2010

Strand kirke (Hedmark)

Som så mange andre steder ble det fremsatt krav om kirke i Strand/Opphus-området pga. lang kirkevei. Et visst tilskudd ble gitt fra kommunen, og grunn ble gitt av Ole Nilsen Svea Strand. Kirken ble tegnet av ingen ringere enn Jacob Wilhelm Nordan, og arbeidet ble meldt igangsatt i april 1863. 2. desember samme år ble kirken innviet. Den ligger på østsiden av riksvei 3 og på vestsiden av Glomma, og den er den sørligste kirken i Stor-Elvdal kommune. Vi snakker om en laftet langkirke med vesttårn. Skipet er rektangulært. Koret i øst er i samme bygningskropp som skipet. Korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv, og korskillet har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Det er sakristi i den østre forlengelsen. Antall plasser oppgis til 300, og kirken har galleri i vest.

Altertavlen har et bilde av Jesu dåp som Christen Brun kopierte i 1890 (27 år etter kirkens innvielse) etter Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo. Dette er avbildet hos Stor-Elvdal historielag.

Prekestolen er inntil norveggen. Døpefonten av eik samt kalk og disk ble gitt av sogneprest Ole Severin Olsen og hans bror Fredrik Olsen. Døpefatet er i sølv og ble gitt av Lorenz Meyer. Kirken har to klokker som ble støpt hos Warner & son i London i 1863. De ble gitt i gave fra Anne Olsdatter Furuseth. Et orgel fra Amund Eriksen ble gitt av Kari og Haagen Kroken og kom på plass i 1868. Dette er fortsatt nevnt i kirkeleksikonet (utgitt 1993). Hvis det fortsatt er i bruk og spillbart, er det såpass gammelt at det må ha blitt grundig restaurert.

Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde. Litt nord for kirkegården er det en kirkestue som ble innviet i 1983. Før dette var det en annen kirkestue som var bygget i 1875 og ble ombygget i 1920. Den var i mange år bolig for kirketjeneren.

Kilder og videre lesning:

Port

Vindfløy

Kirkestue

Koppang kirke

Koppang kirke omtales også som Koppang småkirke eller Koppang kirkestue. Det er et vinkelhus (L-formet) der det eneste ytre som vitner om kirke, er et kors over hovedinngangen i sør og et skilt ved østinngangen til Stor-Elvdal prestegjeld. Her er det nemlig kirkekontor, men bygget er også kirkeviet. Kapell ble vedtatt bygget i 1945, men gjennomføringen tok tid. Kapellet ble tegnet av Ivar Ulvmoen, bygget i 1952 og innviet 6. september 1953. Bygget er i bindingsverk, og kirkerommet har 120 plasser og galleri.

Altertavlen ble skåret av Lars Pinnerud og malt av Erich Wallin (som vi også kjenner fra Sollia kirke). Tavlen ble laget til Mikaelskirken, forgjengeren til dagens Stor-Elvdal kirke. Etter at Stor-Elvdals nye kirke stod klar, hang tavlen en stund ute på veggen over døren før den ble lagt på lager og så fant veien hit i 1954. Den er avbildet hos Kirkenorge.no — i likhet med den enkle prekestolen. Døpefonten i tre er fra 1952. Av samme alder er et harmonium. Kirkeklokken(e) er fra Olsen & søn fra 1913.

Huset ser ut til å være et flerbrukshus med lokaler som iblant leies ut. Dette er skildret mer detaljert hos Stor-Elvdal historielag. Det er kirkegård vest for kirken. På den står et lite hus som må antas å være bårehus eller driftsbygning.

Kilder og videre lesning:

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke sørfra

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — er minnet med en bautastein, og eksistensen trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya (se også her og her), der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks under Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (nå del av Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3-4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638-40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke, som skal være malt av Laurits Larsen, tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så Åmot kirke (fra 1743). I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østlige forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen bestod på dette tidspunktet av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes, festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke (mens den første tavlen skal være å finne på Kulturhistorisk museum i Oslo). Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke ca. 2 km lenger sør, på gården Brennas grunn.

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adkilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman M. Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og -kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1809 i vindfløyen. (Den gamle vindfløyen er gått tapt, men skal ha eksistert i 1921.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing og døpefonten er fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen. Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Kirkegård
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller.

Kilder og videre lesning:

  • Ingar J. Bjørnstad: Hovedkirken i Stor-Elvdal i tidsrommet 1821-1891. Den Aspaaske kirke (særtrykk fra Stor-Elvdal menighetsblad)

  • Ingar J. Bjørnstad: De første kirker i Stor-Elvdal (særtrykk fra Stor-Elvdal menighetsblad, nr. 4/1987, s. 22-35)
  • Stor-Elvdal historielag
  • Kirkevergen i Stor-Elvdal
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 623
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2013, s. 107ff.
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), annet bind, annet halvbind (= bind 3), s. 207-235 (om Lars Pinnerud)

Nesten fra nord

Fra nordvest

Fra vest

Fra sørvest

Fra nordøst

Fra øst

Vestportalen

Kirkegården sør for kirken

Minnebauta over Ole Evenstad og krigsveteranene

Søre Elvdal kirke

Elvdalen i navnet er dalen rundt Femundselva, som renner nesten parallelt med Engeråa, og som nedstrøms for Sennsjøen skifter navn til Trysilelva. Søre Elvdal kirke har også vært kalt Elvdal kapell og går for å være den minste kirken i Engerdal kommune. Den har en litt spesiell forhistorie. Tømmer til kirken ble hugget ved Skjærbekkdalen, vest for Femundselva. Tvister om eiendomsrett førte til rettssaker, og tømmeret ble liggende i 17 år og ble ødelagt. Så måtte nytt tømmer hugges, og kirken kunne bygges. Årstallet 1884 er å finne på vindfløyen i spiret, og kirken ble innviet i 1885. Det er en laftet langkirke med 80-100 plasser. Den har rektangulært skip, smalere kor som er rett avsluttet, og sakristi i den østlige forlengelsen av koret. Det er tårn i vest. Innvendig er det ifølge kirkeleksikonet galleri.

Kirken var opprinnelig brun, men ble på et tidspunkt malt hvit, som den også er på bildet i kirkeleksikonet (utgitt 1993). I dag er den igjen brun, muligens etter påtrykk fra Riksantikvaren, som ifølge Engerdal kommune ikke var fornøyd med hvitfargen. Det sies ellers at kirken ble brukt som skole i mange år, men at bygda fikk egen skole i 1921. Så vidt jeg forstår, må imidlertid lokale barn nå til dags helt til Engerdal for å gå på skole. Kirketaket brant våren 1921 som følge av gnister fra en ovn.

Altertavlen ble malt av Oline Galaasen i 1917 og forestiller kvinnene ved graven, i kopi etter et annet maleri. Orgelet sies i kirkeleksikonet fra 1993 å være nytt, og det finnes en kirkeklokke fra Bochumer Verein.

For noen år siden var det en bitter konflikt mellom menigheten og Riksantikvaren i forbindelse med oppussing av kirken. Kirken hadde forfalt i en årrekke, men ble våren 2004 pusset opp innvendig og utvendig. Det kan virke som kommunikasjonen partene imellom var dårlig i forkant og tilbake til 1988, da grunnmuren ble skiftet ut. Etter at restaureringsarbeid var i gang i april 2004, ble kirken erklært midlertidig fredet med krav om at oppussingen skulle stoppes umiddelbart. Innvendingene gikk på sandblåsing av veggene innvendig, bruk av betongsåle under gulvet og bruk av moderne maling. Oppussingen gikk imidlertid sin gang, og Riksantikvaren anmeldte menighetsrådet (se også her). Menighetsrådet ble ilagt en bot, som de nektet å betale, og saken havnet i Tingretten. Der ble menighetsrådet frikjent med begrunnelse i at de var blitt oppfordret til å gjøre noe med kirken uten å bli fortalt at man måtte søke Riksantikvaren om tillatelse for alle inngrep, og at de dessuten hadde leid inn en fagmann (som altså hadde anbefalt sandblåsing). I etterkant var det snakk om å anke fra Riksantikvarens side, men det later til at kirken heller er blitt strøket fra listen over fredede og verneverdige bygg fra den aktuelle perioden.

Kirken er omgitt av sin kirkegård med graver på nord- og sørsiden av kirken og et redskapshus på østsiden. Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde.

Det er bispevisitas i Engerdal i april 2012.

Kilder og videre lesning:

Engerdal kirke

Engerdals kirkehistorie er litt spesiell. Man begynte å bygge kirke rundt 1800, men uten å ha fått tillatelse. Da man så fikk høre at det ikke ville bli noen prest på stedet, ble bygget tatt ned og omdisponert: Skipet ble til en låve og sakristiet til en vedskåle. Det skal ellers ha eksistert en eldre kirke i området på et tidligere tidspunkt.

Grunnstein til dagens kirke ble lagt i 1871 (et tall vi finner igjen på spirets vindfløy), og kirken ble innviet i 1873. Det skal være Johan Olsen fra Elverum og Teodor Embretsen Nordvi fra Trysil som stod for tømringen. Dessuten var Tølløv Østli, hans bror Hans P. Rønning og deres far, Per Thoresen, med. Vi snakker om en tømret langkirke med 200-250 plasser (ifølge kirkeleksikonet).

Altertavlen er malt av lærer Peder Haugen fra Haugen i Engerdal. Motivet — Jesus og barna med henvisning til skriftstedet «La de små barn komme til meg» — er kopiert etter Carl Bloch. Rammeverket er skåret av broren, Erik Haugen, som var håndverker og snekker. Prekestol og døpefont er begge i tre og fra 1873, ifølge kirkeleksikonet.

En lysekrone i kirken skåret av Hans Sorken viser Peter, Jakob og Johannes som står i vinkransen på Moder Jord i miniatyr. Lampetter fra 1953 i engleskikkelse er også Hans Sorkens verk. (I 2008 kjøpte kommunen hjem en samling av Sorkens verker til Engerdal, og de er nå på utstilling på Vestre Sorken, der Sorken kom fra. Sorken selv er begravet ved Drevsjø kirke.)

I tårnet er det to klokker fra Bochum — formodentlig fra Bochumer Verein. Tårnet fikk for øvrig kirkeur så sent som i 1989 etter gave fra en anonym giver. Ifølge kirkeleksikonet (utgitt 1993) har kirken et «nytt orgel», uten at det spesifiseres hva slags.

Dette er kommunens hovedkirke, og det er naturligvis kirkegård her. I 2008 ble det meldt at lamaer på kirkegården var et problem. Det står ellers et servicebygg på kirkegården. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

På den andre siden av fylkesvei 26 er det en statue av skiløperen Gjermund Eggen.

Det er bispevisitas i Engerdal i april 2012.

Kilder og videre lesning:

Elgå kirke

Røros kobberverk startet sin virksomhet i 1644. I 1739 ble det anlagt smeltehytte på vestsiden av Femunden, og på østsiden ble det bygget sagbruk som skulle betjene smeltehytta. Det sies at plasseringen var gjort med tanke på, og bidro til, å få mer av Femundsmarka tilbake på norske hender etter grensereguleringen i 1751.

Elgå fikk hjelpekirkegård i 1855, og en skolestue med kirkesal i 2. etasje ble kirkeviet 12. mars 1879 (skolen ble innviet i 1883). Bygget ble etterhvert nedslitt, og ny skole ble tatt i bruk i 1925. I 1938 ble det besluttet å bygge nytt kirkebygg. Det gamle bygget ble da tatt ned og gjenoppført på Flanderborg på Røros.

Det strømmet på med pengegaver og dugnadsinnsats. Kapellet ble tegnet gratis av arkitekt Simen Øien, og byggingen ble ledet av byggmester Gustav Knutsen. Kapellbygging startet rundt krigsutbruddet, men det sies at den stoppet opp pga. konflikt mellom kirken og NS. Etter fredsslutningen ble nye kalkyler utført, byggingen fortsatte, og det nye kapellet ble innviet den 7. juli 1946.

Kapellet, som i disse dager har egen menighet og kan tituleres som kirke, er en laftet langkirke. Kirken har rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i forlengelsen av dette samt vesttårn. Sakristiet har utgang østover.

Altertavlen ble overtatt fra den gamle kirkesalen. Den ble malt av Thorolf Holmboe i 1909 og viser Jesus med hyrdestaven. Prekestolen er laget av Sigmund Husdal og malt av Margrethe Kolbu. Mønsteret sies å være etter en gammel dør i distriktet. Husdal har også laget de tre korsene oppå altertavlen. Også kirkeklokken ble overtatt fra gamlekirken. Den ble støpt i Christiania på 1880-tallet, men sprakk ved første ringing. Ny klokke ble innkjøpt, også den fra hovedstaden. Kirken fikk lysarmatur på 1970-tallet, orgel i 1979 og høyttaleranlegg med teleslynge i 1986.

Det er bispevisitas i Engerdal i april 2012.

Kilder og videre lesning:

Drevsjø kirke

Drift ved Drevsjø hytter under Røros Verk begynte i 1817, og med økende befolkning fulgte kirkebygging. Prosessen gikk over det meste av 1840-tallet. Drevsjø kirke ligger i Engerdal kommune i Hedmark, et stykke sørøst for Femunden. Den ble innviet som kapell i 1848 og påbygget i 1887, et årstall vi finner igjen på vindfløyen i spiret. I begynnelsen var det to gudstjenester i året ved presten i Rendalen.

Drevsjø kirke er en tømret langkirke med 250 plasser. Den har rektangulært skip, et mindre og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen samt vesttårn.

Kirkens første altertavle ble malt av en Johnsen i 1840 og gitt til kirken i 1856. Den viser Jesus på korset flankert av Maria Magdalena (på hans høyre side) og en mann. (Det vanlige på slike bilder er jomfru Maria og Johannes, men jomfru Maria og Maria Magdalena forekommer også.) Dette bildet henger nå til høyre i koret. Nåværende altertavle viser Jesus i bønn i Getsemane og ble laget av Thorolf Holmboe i 1906.

Prekestolen er på alder med kirken. En døpefont i tre på alder med kirken ser ut til å ha vært brukt tidligere, for så å bli avløst av en laget av Hans Sorken i 1964 (med engel).

Kirkeleksikonet (utgitt 1993) melder om «nytt orgel», og kirken har en klokke fra 1874 fra Bochum (formodentlig Bochumer Verein).

Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde. På kirkegården er en minnestøtte over motstandsmannen Konrad Eriksson Lillebo.

Treskjæreren Hans Sorken ligger begravet her. Arbeider av ham finnes også i et par andre av kommunens kirker, nemlig i hovedkirken i Engerdal og i Sømådal. I 2008 kjøpte Engerdal kommune tilbake en rekke av hans verker fra en privat samler. Disse er nå ustilt på Vestre Sorken, der han kom fra.

Det er bispevisitas i Engerdal i april 2012.

Kilder og videre lesning:

Rotnes interimskirke

Rotnes interimskirke eller Nittedal menighetshus er et eksempel på tilspisset konflikt om ressursbruk. I Nittedal kommune er det to kirker: Nittedal (et stykke øst for Slattum) og Hakadal (et stykke nord for kommunesenteret Rotnes). Rotnes tilhører Nittedal sogn, og ifølge Nittedal kirkelige fellesråd er det to lovregulerte kirkesteder i sognet, hvorav det ene er Rotnes. Det fortelles om arbeid for ny kirke.

Interimskirken ved Rotnes ble brukt i en årrekke i et hus som ble oppført i 1920. Huset led etterhvert under langvarig mangel på vedlikehold, og høsten 2008 meldte NRK at huset kunne bli stengt av sikkerhetsgrunner. Dette skjedde faktisk, og menigheten har siden brukt lokalene til pinsemenigheten Betel, like ved Nittedal stasjon.

Sankt Magnus kirke

Sankt Magnus katolske menighet i Lillestrøm hadde ifølge en presentasjon på katolsk.no ca. 3400 medlemmer av 84 nasjonaliteter, men ble delt i tre i 2007, da det ble dannet egne menigheter på Jessheim og Kongsvinger. Likevel er det grunn til å tro at menigheten på Nedre Romerike fortsatt har en flerkulturell profil med messer på mange språk. På menighetens nettsted fortelles det at det holdes minst fire messer hver søndag.

Menigheten ble formelt opprettet i 1957, og bygget vi nå ser, ble innviet den 8. desember 1988. Det er tegnet av Kjell Lund, som vi blant mange ting kjenner som arkitekt for en annen katolsk kirke, Sankt Hallvard i Oslo. Byggets innhold og tilblivelsesprosessen er skildret på menighetens nettsted, og det er et par interiørbilder i dette nettalbumet.

På katolsk.no er det ellers en side med kontaktopplysninger og en side med oversikt over menigheter i Norge. Wikipedia har en temaartikkel om katolisismen i Norge.

Strømmen kirke

Strømmen kirke har i grunnen mange likhetstrekk med Ljan kirke i Oslo. Begge er natursteinkirker fra overgangen mellom 20- og 30-tallet holdt i et tradisjonelt formspråk, arkitekten er den samme — Olav Olson. Dessuten har Rolf Klemetsrud, Trygve Dammen og Anthon Røvik deltatt i utsmykningen av begge kirkene. De er visuelt svært like (ihvertfall utvendig), skjønt kirken på Strømmen har påhengt et utbygg med menighetssal, omtrent som en minikirke. Kirken er litt større enn Ljan-kirken.

Strømmen kirke er en langkirke med rektangulært skip og smalere, rett avsluttet kor. Det er sakristi i en adskilt østre del av koret og dåpsventerom (dåpssakristi) på nordsiden av koret. I vest er det tårn, og på sørsiden av skipet er det altså menighetshus formet som en liten kirke i seg selv. Stilen kan vel kalles nyromansk. Kirken har vestgalleri og 330 sitteplasser. Grunnstein ble nedlagt i 1923, men kirken — eller kapellet, som det da var (opprinnelig anneks til Skedsmo) — ble ikke innviet før i 1929. Tomt ble forært av Strømmen Trævarefabrik, som var vesentlig for utviklingen av Strømmen som tettsted.

Interiør og inventar er skildret i Norges kirker. Her følger en rask oppsummering. Altertavlen er laget av Rolf Klemetsrud. Bildet i sentralfeltet viser Jesus i Getsemane. Prekestolen, av Trygve Dammen, har tre fag med relieffer. Himlingen er rekatangulær. Døpefonten (eller dåpsalteret) er formet som et baldakinalter og har et bilde av Rolf Klemetsrud som viser Jesus som velsigner to barn mens to voksne står i bakgrunnen. På galleristolpene er det innrisset gamletestamentlige scener av Anthon Røvik. De to klokkene er fra Olsen & søn, og «Norges kirker» rapporterer om et 13 stemmers Jørgensen-orgel fra 1930. Det skal ifølge kirkeleksikonet være ombygget og utvidet til 16 stemmer, noe som skjede i 1973. Orgelprospektet er ved Trygve Dammen. Dette orgelet er per 2012 i ferd med å bryte sammen. Det pågår i skrivende stund innsamlingsaksjon for nytt orgel.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet, men det er ikke kirkegård her. Til begravelser brukes Stalsberghagen gravlund, som ikke er så langt unna. På nordsiden av kirken er det et minnesmerke over falne fra Skedsmo under den annen verdenskrig, utført av Anna Raknes.

Kilder og videre lesning:

Nordfra

Vestfra

På sørsiden

Mot vestinngang

Krusifiks

Inngang til menighetssal

Opp kirkebakken

Krigsminnesmerke

Nordvindu

Annonse