Viser arkivet for mai, 2010

Hærland kirke

Hærland er like øst for Mysen i Eidsberg kommune. Den nåværende kirken er Hærlands fjerde — og den tredje på nåværende kirkested. Første kirke var en stavkirke på Hærland gårds grunn, viet til den hellige Margareta. Den fikk et tømret våpenhus i vest i 1627, men ble stadig dårligere mot slutten av 1600-tallet og ble besluttet revet i 1700.

I 1701 ble kirkestedet flyttet en kilometer vestover (eller nordvestover) til gården Revhaugs grunn, der det ble oppført en laftet kirke. Byggmester var Guldbrand Mortensen Berger. Kirken overtok døpefont og prekestol fra den eldre kirken, men fikk nytt alter, knefall og altertavle. Kirken er beskrevet hos menigheten, som konstaterer at den trolig var liten og unnselig og dessuten dårlig bygget og vedlikeholdt. Den ble tatt ned i 1777.

Ny kirke ble innviet i 1778. Denne kjennes bare fra et fotografi (gjengitt hos menigheten) og en vag beskrivelse hos sogneprest Wilse (skisseaktig skildret i «Norges kirker», som også omtaler noe inventar, hvorav klokkene visstnok ble solgt på auksjon i 1878). Denne var tydeligvis heller ikke særlig solid, og den ble revet allerede i 1877.

Den gamle kirkegården ble noe utvidet vestover, og dagens kirke står like vest for den opprinnelige kirkegården. Sør for kirken kommer grunnfjellet opp i dagen. Kirken ble tegnet av Hjalmar Welhaven (se også her), oppført under byggmester Ivar Hansen Bruserud og innviet den 19. mars 1879. Vi snakker om en laftet langkirke som har 450 plasser ifølge de fleste kilder og er beskrevet på kirkens nettsted. Kirken har rektangulært skip med saltak, polygonalt avsluttet kor (som en apsis, men åttekantet om det hadde gått helt rundt), sakristier på hver side av koret og tårn i vest. Veggene har panel utvendig, mens laftetømmeret er synlig inne i kirken. Det er orgelgalleri i vest.

I koret er det en nygotisk altertavle med et korsfestelsesmaleri av August Eiebakke fra 1931. I tillegg finnes en altertavle fra 1702 (fra kirke nr. 2) av en ukjent akantuskunstner som trolig også har arbeidet i kirkene i Rakkestad og Degernes. Denne tavlen er nå i gravkapellet.

Også prekestoler er det to av. I kirken står en prekestol med fem fag, hvorav ett mot veggen, og en sekskantet himling. En prekestol fra 1654 i eik og furu med fire fag står i kapellet.

Videre er det to døpefonter: En romansk klebersteinsdøpefont fra midten av 1100-tallet er fortsatt i bruk. Kummen er nærmest firkantet med svært avrundene hjørner og inngravert rankemotiv øverst. Til denne er det et sølvfat fra 1879. En kalkformet døpefont i marmorert tre ble innkjøpt i 1880-årene. Denne står nå i kapellet.

I koret, like bak prekestolen, er en tavle med en liste over residerende kapellaner i Hærland fra 1742-1979. Dette gjenspeiler trolig at kirken tidligere var anneks til Eidsberg. Orgelet er fra 1960 og avløste et 6 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1888. Kirken har to klokker fra 1878.

Kirken er omgitt av kirkegården, som altså er blitt utvidet og er omgitt av en steinmur. Ved parkeringsplassen nord for kirken står et gravkapell bygget i 1924 etter tegninger av Sigurd Bensten. Dette er etterhvert blitt renovert og brukes nå som kirkestue. Her finnes altså noe av det “alternative” inventaret. Kapellangården er vest for gravkapellet. Kirken ser ellers ut til å være en populær konsertarena.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 54-57 (også her)

  • Hærland menighet

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 674
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), særlig bind II, første halvbind, s. 134

Trysil kirke

Trysil (Innbygda) er et gammelt kirkested, og dagens kirke er tredje kirke på stedet. Middelalderkirken, som stod frem til 1749, hadde blant annet helgenbilder av Jomfru Maria og Olav den hellige som overlevde reformasjonens billedstorm der de prydet prekestolen. Noe verre gikk det under syvårskrigen: Kirken ble plyndret av svenskene i 1563, og det var ikke mye igjen av det verdifulle inventaret etterpå. Et alterbilde av nattverden som antas å være malt av Peter Anderssøn Lillie på 1600-tallet, antas imidlertid å stamme fra den første kirken.

En tømret korskirke med navnet Hellig Trefoldighets kirke ble innviet i 1750 og malt i 1752. Denne kirken fikk den altertavlen som Johannes Skråstad skar til gamle Elverum kirke i 1686. Den ble pusset opp og fikk påmalt årstall i 1752. Den ble også flyttet over til dagens kirke, men da denne fikk ny altertavle i 1897, ble den gamle satt i våpenhuset og deretter flyttet til Solbakken, det lokale bygdemuseet, før den i 1933 fant veien til Tørberget kapell (nå Tørberget kirke). Blant andre gjenstander i denne kirken var en basunegnel (se Tørberget). Kirken ble etterhvert ansett å være for liten, og ny kirke skulle opprinnelig bygges ved siden av den gamle. Gamlekirken ble imidlertid revet, og materialene ble blant annet brukt til å bygge en skole. Det finnes en detaljert tegning av kirken laget av V. St. Lerche.

Dagens kirke er en tømret korskirke tegnet av Chr.H. Grosch. Den ble innviet den 7. juli 1861 og restaurert i 1950. Kirken har 560 plasser. Koret, som ligger i hovedskipets forlengelse, er bare litt smalere og lavere enn skipet, og sakristiet ligger øst for dette igjen. Stilistisk har kirken en kombinasjon av sveitserstil og nygotikk som ikke er uvanlig blant norske kirker. Fargekombinasjonen innvendig (med kontrast mellom hvitt og trehvitt) kan minne litt om Gjøvik kirke.

Til erstatning for Skråstads altertavle fikk kirken i 1897 en ny altertavle med en kopi av Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, malt av Johannes Grenness. Både prekestol og døpefont er åttekantet. På vestveggen under orgelgalleriet henger et vevet teppe med nattvedsmotiv. Orgelet er fra 1967, og kirken har tre klokker (fra 1647, 1872 og 1986).

Kirken er omgitt av en inngjerdet kirkegård som gjerne kalles Innbygda kirkegård. Foran kirkens hovedinngang er det en portal.

Det later for øvrig til at kirken brukes til forskjellige typer konserter.

Det var bispevisitas i Trysil i april 2010.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Sørfra

Vestfra

Sørvestfra

Østfra

Kirkegårdsportal

Vestportal

Kirkegård

Rødenes kirke

Rødenes kirke er Marker kommunes eneste middelalderkirke og ligger idyllisk til ved vestbredden av Rødenessjøen. Rødenes var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Øymark til Marker kommune (med kommunesentrum i Ørje). Kirken, som hovedsakelig er i stein, antas å være bygget på siste halvdel av 1200-tallet. Den var i middelalderen viet til Johannes døperen og til helgnene Margareta og Katarina (9. februar). Kirken gjennomgikk omfattende restaurering i 1703-09. Den ble da forlenget med 5,5 meter i vest og fikk det tårnet (eller den takrytteren) i bindingsverk som vi ser i dag. Det ble også bygget et tømret våpenhus i vest, men nytt våpenhus ble senere bygget i 1949-52, da kirken ble restaurert under ledelse av Ragnar Nilsen. Sakristiet på korets nordside, også det i tre, kom til på begynnelsen av 1700-tallet, men er siden endret i 1853 og i 1949-52. Det var sponkledning i østgavlene også i middelalderen. Etter kirkesalget i 1723 hadde kirken mange eiere før den ble kommunal eiendom i 1850.

Kirken fungerte en stund også som garnisonskirke for Basmo festning (1683-1743, 5 km nord for Rødenes; det skal også ha vært et kapell der som nå er forsvunnet). Det sies at kommandanten der, Christian Hansen Sarpsborg, forærte altertavlen til kirken i 1720-årene. Hovedfeltet i altertavlen har et gotisk krusifiks (muligens fra 1200-tallet). Det var tidligere flankert av Maria og Johannes. Tavlen er forøvrig blitt overmalt og restaurert i tur og orden og med varierende resultater. Over og under krusifikset er det malte bilder, det nederste av nattverden, det øverste av kvinnene ved graven.

Prekestolen i eik har fire fag og er fra 1619, men har også vært overmalt og restaurert senere. Evangelistene er avbildet i storfeltene. Himlingen er på alder med prekestolen. Ved siden av prekestolen er det en liste over kirkens sogneprester. Døpefonten antas å være fra ca. 1700 og er muligens av Svend Svanneberg. En akantusprydet skål bæres av fire småbarn. Dåpsfatet i messing er fra 1709.

Kirken har galleri i vest og langs nordveggen av skipet. Orgelet er fra 1972, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Av de to kirkeklokkene er én fra middelalderen og én fra 1588.

Kirkegården som omgir kirken, ble utvidet i sør i 1850, og muren ble satt opp i 1889-90. Gravsøk kan utføres her. Et gravkapell nordøst for kirken er tegnet av Johs Th. Westbye og ble oppført i 1930. Sør for kirken, rett utenfor kirkegårdsmuren, står det et servicebygg. Det har vært prestegård ved Rødenes siden middelalderen. Nåværende prestebolig ble oppført i 1799.

Det var bispevisitas ved Rødenes i august/september 2009. Kirken feiret jubileum samme år, og i den forbindelse ble det ugitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 61-70 (også her)

  • Rødenes menighet
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 675
  • Oppslag utenfor kirken
  • Kirkesøk
  • Turid Bøe Larsen m.fl.: Rødenes kirke – gjennom mer enn 700 år (Marker kommune, 2009)

Alternativ vinkel

Fra nordøst

Fra sørøst

Kirkegården

Gravkapell

Gravkapell

Klund kirke

Klund kirke ligger i en lysning i skogen omtrent en halv mil nord for Ørje, øst for Rødenessjøen. Dette var tidligere i Rødenes kommune, og det var kirke — eller kapell — her også i middelalderen. Middelalderkirken var viet til Peter og Laurentius (festdag 9. februar), og dette bygget ble beskrevet som et «øde kapell» på slutten av 1500-tallet. Det sies i Norges kirker at dette kapellet lå på grunnen til gården Klund, muligens på en kolle ca. 50 meter nordvest for nåværende kirke.

Dagens kirke ble tegnet av Jabob Wilhelm Nordan, oppført av byggmester Kilander og innviet den 24. juli 1888, etter at stedet hadde vært uten kirke i 300 år. Det er en langkirke i bindingsverk med utvendig panel. Den har 190 plasser. Skipet er rektangulært, og koret er smalere. I øst er det en polygonalt avsluttet sakristidel i korets fulle bredde, til erstatning for et sakristi på sørsiden av koret som ble revet i 1930. For den som ikke vet bedre, ser det ut som kirken har et svært langt kor. Vesttårnet er muligens en takrytter, og det er et lite våpenhus i vest. Kirken har 190 plasser.

Koråpningen er spissbuet. Altertavlen er nygotisk med et maleri fra 1921 av Isak Kaarby. Det forestiller Jesus som velsigner en knelende mann. Prekestolen står på nordsiden av koråpningen, og det er også en lesepult. Kirken har en kalkformet døpefont med sekskantet skål i kleberstein, tegnet og utført av sogneprest Jørgen Brochmann. Brochmann har også laget en 20-armet lysestake som henger over prekestolen. Kirken fikk et harmonium i 1913 som ble avløst av et nyere pedalharmonium i 1963. Ifølge kirkens eget nettsted innvies et nytt orgel «i år». Dette oppslaget tyder på at det skjedde for noen år siden, uten at det fremkommer flere detaljer om orgelet. Det kan se ut til at det gamle (et harmonium?) har funnet veien til Estland. Kirkebenkene er fra 1973, men ser ut til å ha blitt trukket med stoff etter den tid. Kirkeklokken er fra
Olsen Nauen (fra 1888). «Norges kirker» skildrer inventaret noe mer detaljert enn det som er gjort her.

Kirkegården ligger et lite stykke sør for kirken. Den ble tatt i bruk i 1894 og er utvidet et par ganger. Gravsøk kan utføres her.Ved parkeringsplassen står det et bårehus som i 1987 fikk påbygget toaletter og «sosialrom».

Det var bispevisitas i Marker i september 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 76 (også her)

  • Klund menighet
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 676
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Reidar Høgås og Helge Enger: Klund kirke 100 år

Alternativ vinkel

Kombinert bårehus og servicebygg

Øymark kirke

Øymark kirke ligger ved østbredden av Øymarksjøen, et lite stykke sør for Ørje. Øymark var tidligere egen kommune, men ble i 1964 slått sammen med Rødenes til Marker kommune med kommunesentrum i Ørje.

Kirkestedet er gammelt og var tidligere anneks til Aremark. En kirke viet til jomfru Maria ble visstnok oppført i 1353. Dette skal ha vært en steinkirke ifølge én kilde. Samtidig er det på 1600-tallet rapportert om en stavkirke. Om det reelt sett er to forskjellige kirker, eller om en av påstandene er gal, vites ikke, men kirken ble revet i 1725 og erstattet med en trekirke som brant i 1875, like etter at det ble installert ovner i den. Dagens kirke ble innviet i 1879 og står 50-60 meter vest for den gamle kirketomten. Det er en langkirke av tre (muligens laftet, men tårnet er i bindingsverk) med 350 plasser (noen kilder sier 500, men det var trolig tidligere), og kirken ble ifølge kallsboken oppført av gårdbruker Sven Eng og klokker Berg. Den har rektangulært skip, smalere, polygonalt avsluttt kor og vesttårn. Det er sakristi på nordsiden av koret, langs hele korets nordvegg. Kirken ble restaurert rundt første verdenskrig samt i 1961 og 1998.

Interiør og inventar er skildret i ord og bilder i verket Norges kirker. Her skal vi nøye oss med en kort oppsummering. Den gamle altertavlen ble reddet ut av kirken, men befinner seg nå på Folkemuseet. I stedet fikk kirken en nygotisk altertavle med en kopi av Tidemands bilde Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Prekestolen har fire fag, og den romanske klebersteinsdøpefonten (også reddet ut) er kalkformet. Når det gjelder orgel, er det ifølge kirkeleksikonet fra 1895, fra Olsen og Jørgensen. På menighetens nettsted står det at det ble kjøpt brukt fra Tistedal først på 1900-tallet, og at det ble restaurert og utvidet rundt 1970 og i dag er prestegjeldets beste orgel. Det har et nygotisk prospekt med fem piperekker. Kirken har to klokker fra 1877 fra det vi nå kaller Olsen Nauen. Det meldes at kirken fikk ny bønnekrukke julen 2011.

Kirkegården ble omgitt av steinmur i 1735 (som det for øvrig vokser gjøksyre på). Den ble utvidet i 1859 og i 1991. Et gravkapell ble innviet i 1930 og restaurert på begynnelsen av 1990-tallet. Ved parkeringsplassen står det er servicebygg. Begravelser for Ørje, som ikke har egen kirkegård, skjer her ved Øymark. Gravsøk kan utføres her.

Våren 2011 er det sendt ut anbudsinnbydelse for takarbeider her, så da får vi tro det er noe på gang.

Det var bispevisitas i Marker i august-september 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 82-86 (også her)

  • Øymark menighet

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 676
  • Kirkesøk

Nordfra

Østfra

Vestportal

Gravkapell

Gravkapell

Servicebygg

Ørje kirke

Ørje kirke ligger i utkanten av Ørje sentrum, på en fjellknaus med E18 i nord og med rådhus, bank m.m. i sør. Tårnet er faktisk i øst og kan ses nede fra bensinstasjonen ved riksvei 21. Kirken ble tegnet av Johs Th. Westbye og ser ut til å ha vært bygget relativt raskt: Grunnsteinsnedleggelse var 22. juni 1931, og kapellet (som det da var) ble innviet allerede den 4. november samme år. Senere er kirkebygget utvidet og ombygget i 1980-81 og på 1990-tallet. Det har nå menighetssal parallelt med kirkerommet, og de to kan skilles med skyvedører (eller muligens foldedører). Huset har også rom for en rekke andre aktiviteter, såsom forskjellig barne- og ungdomsarbeid, og administrasjonen og kirkevergen for kirken i Marker og Rømskog holder til her. En slags arbeidskirke, altså. Selve kirkerommet ble pusset opp i 1996. Kirken har 180 sitteplasser (300 ifølge Kirkesøk, som trolig regner med tilstøtende menighetssal). Ørje ble eget sogn i 1997.

Selve kirken er en langkirke, og blant utstyret kan vi nevne følgende: Altertavlen er malt av Kristofer Sinding-Larsen og avbilder korsfestelsen. Prekestolen står på sørsiden av koråpningen. Den femkantede døpefonten i tre stod ved undertegnedes besøk midt foran koråpningen. Den er ifølge kirkeleksikonet laget av Olaf Murtnes i 1991. Den synes å ha avløst en tidligere kalkformet font av sement med marmoreringer. Murtnes laget også lesepulten som står i nordkant av koråpningen.

Undertegnede ble ved besøk fortalt at kirken har digitalt orgel, og det henger da også høyttalere i taket over orgelgalleriet. Eldre omtale nevner et harmonium fra Jakob Knudsen i Bergen, men dette ser altså ut til å ha blitt skiftet ut. Kirken har to kirkeklokker fra Olsen Nauen.

Det er ikke kirkegård her. Begravelser finner sted ved Øymark kirke.

Det var bispevisitas i Marker i september 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Ørje kirke feiret åttiårsjubileum i desember 2011.

Kilder og videre lesning:

Vestre Slidre kirke

(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266-1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus i mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod er, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Øye stavkirke

Tydeligvis sommerpause i tjærebreding av taket

Et oppslag utenfor Øye stavkirke daterer kirken til 1125, men ellers opererer de fleste kilder med ca. 1200, basert på stilhistoriske kriterier. Kirken er altså i Øye i Vang kommune i Valdres, nær vestenden av Vangsmjøsi (eller Vangsmjøse eller Vangsmjøsa), bare en drøy mil øst for Tyinkrysset. Den lå opprinnelig ute på et nes, men ble revet da Øye fikk ny kirke i 1747. Dagens stavkirke er egentlig en rekonstruksjon på grunnlag av 156 deler som ble funnet under gulvet til den nye kirken da grunnmuren i denne skulle utbedres i 1935. Det er også benyttet enkelte deler fra Heddal stavkirke samt nye deler fra 1950-årene.

Rekonstruksjonen av stavkirken bygger på et forslag av arkitekt Ole Øvergaard fra 1950. Stavkirken ble reist under ledelse av Riksantikvaren og med betydelig lokal dugnadsinnsats, og den ble innviet av biskop Alex Johnson den 1. august 1965. Plasseringen (like nedenfor E16, et steinkast fra den “nye” kirken) er altså ikke den opprinnelige.

Bygget er en langkirke med rektangulært skip og smalere, lavere kor som er avsluttet med apsis. Begge deler har bratt, spontekket saltak og er omgitt av en svalgang. Det er hovedinngang i vest, og svalgangen har inngang også i sør. Kirken har trolig hatt en takrytter eller et tårn, noe gamle regnskaper bekrefter, men det er usikkert hva slags form denne/dette har hatt.

Det er bevart to portaler (eller rester av sådanne) fra stavkirken, men disse befinner seg i Kulturhistorisk museum (Universitetets oldsaksamling). På vangeportalen er det dyrekjeder uten ranker, med drager som fletter seg inn i hverandre. Ellers ble deler av inventaret flyttet over i den nye kirken og er nå å finne i den rekonstruerte stavkirken. På alteret står et stort, gotisk krusifiks som antas å ha hengt i korbuen en gang i tiden. Det er blitt overmalt i nyere tid og sammenlignes gjerne med tilsvarende i Balke kirke på Toten. Det finnes også en enkel smijernslysekrone fra middelalderen, mens et malt alterfrontale av Maria og barnet er å finne på Kulturhistorisk museum. Dette antas å stamme fra den opprinnelige Tomaskirken på Filefjell, som ble revet i 1808. Døpefonten, som dateres til perioden 1290-1410, er av tre og skåret i ett stykke. Den er tønneformet og og med enkel dekor, og den har et lokk. Også døpefonten stod tidligere i den gamle Tomaskirken. Et middelalderbeslag sitter på vestdøren til den rekonstruerte stavkirken. Dette var ett av to som ble overført til den nye kirken i 1741. Det andre er fortsatt der. Det er flere interiørbilder på Kunsthistorie.com.

Ved en befaring i 1665 ble stavkirken ansett å være i dårlig forfatning, og nærheten til Vangsmjøsi ble ansett som problematisk. I 1746 beskrives kirken som «brøstfeldig» og grunnen som «myret». Den nye kirken ble altså bygget noe lenger opp i lia. Med det forsvant stavkirken — før den dukket opp igjen på 1900-tallet. Stavkirken eies av sognet, som har noen få gudstjenester i året her. Det er ikke kirkegård her. Begravelser skjer ved Øye kirke.

Stavkirken var under restaurering i april 2010, og sommeren 2011 hadde tjærebredingen av taket dekket omtrent halve kirkens lengde.

Kilder og videre lesning:

Mariakirken (Bærum)

Den katolske kirke i Asker og Bærum har én menighet (grunnlagt 1926) som omfatter begge kommunene, og to kirkebygg, begge relativt langt øst i Bærum kommune. Til sammen dreier det seg om 2350 medlemmer ifølge Den katolske kirkes presentasjon av menigheten, men det er tall fra 2006, så det kan ha endet seg.

Denne kirken i Nyveien på Stabekk kalles Mariakirken og er tegnet av Christian Norberg-Schultz. Bygget stod ferdig i 1960, og komplekset huser åpenbart mer enn bare kirkerom, deriblant en menighetssal der Katolsk forum i Bærum har møter, og et aldershjem drevet av Antoniussøstrene (jf. presentasjonen av menigheten).

Det later til at det i Mariakirken holdes messer på norsk og vietnamesisk, mens kirken på Eikeli betjener de engelsktalende i menigheten.

Menigheten har nettsted her og omtales hos Den katolske kirke i Norge. Wikipedia har en artikkel om katolisismen i Norge, og noe lignende er å finne i Lokalhistoriewiki.no.

Alternativ vinkel

Og en til

Snarøya kirke

Snarøya kirke representerer i grunnen betongbrutalismen fra dens glansdager. Samtidig er den kledd inn i en vegetasjon som nærmest gjør den organisk, selv om det muligens ikke er slik det var tenkt opprinnelig. I sjette bind av «Kirker i Norge» beskriver Einar Dale dette som en tornerosehage rundt kirken, som han gir tittelen «Betongskulpturen». Kirken ble innviet i 1968. Den ligger på en åskam langt ute på Snarøya, utenfor det som en gang var Fornebu flyplass og under innflyvningstraseen til rullebanen. Dette har lagt begrensninger på arkitektenes utfoldelse i høyden, og arkitektene? Harald Hille og Odd Østbye.

Vi har å gjøre med en arbeidskirke med 250 plasser. Selve kirkerommet har rektangulær hovedform (langkirke), men som det fremgår av bildene, er de utvendige (og innvendige) flatene for en stor del krumme — med unntak av nordvestsiden med inngangsdørene. Både utvendig og innvendig skapes mye av flatevirkningen av avtrykk fra forskalingsplankene. Likevel er dette en form for betongarkitektur som vil vinne gehør selv hos mange betongskeptikere. Kirken er da også blitt tildelt arkitekturprisen Betongtavlen — underlig nok så sent som i 1985. Som arbeidskirke huser bygget en rekke andre funksjoner foruten selve kirkerommet. Disse er lagt til kjelleren og omfatter menighetssal, ungdomslokale, speiderhule, kjøkken, garderobe, toalett og tekniske rom. Det er et nesten frittstående klokketårn som man passerer idet man kommer opp gangstien til toppen av bakken like før hovedinngangen (med to klokker).

Bilder av kirkerommet — som er enkelt, men virkningsfullt innredet — er gjengitt på Kirkesøk. Vi kan kort nevne at alteret er av marmor. Alterutsmykning er utført av Veslemøy Nystedt Stoltenberg i 1986, og Østbye har tegnet alterutstyr. Prekestolen er i betong og døpefonten av rustfritt stål. Orgel hadde man ikke råd til ved innvielsen. Det kom til senere etter innsamling. En rekke andre detaljer (og betraktninger omkring kirken og dens tilblivelsesprosess) kan leses ut av denne masteroppgaven (sammendrag her).

Det er ikke kirkegård her. Kirkegårdsforvaltningen i Bærum kommune henviser til Steinsskogen gravlund.

Kilder og videre lesning:

Annonse