Eidsvoll kirke

Eidsvoll kirke har spilt en fremtredende rolle gjennom historien. Den hadde nær tilknytning Eidsivatinget, og det skal i deler av middelalderen ha vært forbindelser med Oslo domkapittel. Blant kjente sogneprester her er Nicolai Wergeland og Eilert Sundt. Hvorvidt det har vært kirke her allerede på Olav den helliges tid, vet man visst ikke sikkert, men den nåværende stammer fra ca. 1200 og har sitt nåværende utseende fra etter en brann i 1883, da gjenoppbyggingen ble planlagt av Carl Konopka, mens Günther Schüssler var byggmester.

Eidsvoll kirke av i dag er en korskirke i stein og tegl, og veggene er pusset. Kirken har form som et latinsk kors med tårn over krysset, og vestre korsarm er lengst. Utseendet har imidlertid blitt endret flere ganger, ikke minst fordi kirken gjentatte ganger har vært herjet av brann. For et par eldre branner kjenner vi ikke detaljene, men brannene i påsken 1762 og 17. juli 1883 er godt dokumentert, og innebar i praksis at bare murene — eller deler av dem — var igjen. Underveis har også eierskaps- og maktforhold skiftet. For eksempel gikk kallsretten til prestegjeldet i 1649 til stattholder Hannibal Sehested. På auksjonen i 1723 ble kirken solgt til Hans Nobel, som umiddelbart overdro den til den samme biskop Deichman som hadde administrert auksjonene for kong Frederik IV. Siden gikk kirken via flere mellomledd til Eidsvoll kommune i 1853. Etter brannen i 1883 ble det meste av koret og tverrskipenes steinmurer beholdt (men gavlene ble murt opp på nytt), mens murene i skipet (vestre korsarm) ble regnet som for svake og ble revet og erstattet med teglvegger på de gamle fundamentene. Siden teglmurene var tynnere, gav de litt større plass på samme areal, men forskjellen var ikke dramatisk. Det er sakristi i hjørnet mellom koret og nordre korsarm.

Kirkebyggets tekniske sider er skildret mer detaljert i Norges kirker. Vi skal nøye oss med å konstatere at åpningene mellom tårnfoten (altså krysset) og skip / kor / tverrarmer er blitt adskillig større enn de var i riktig gamle dager. Interiøret har gjennomgått endringer i 1915 (altertavle og døpefont restaurert ved Domenico Erdmann), 1927 (under ledelse av Ole Stein) og frem mot 1966 (etter planer av Bjarne Hvoslef). 21. august 2000 var det igjen brann i kirken med betydelige skader, skjønt mediereportasjene virker ikke så veldig presise. I alle fall måtte blant annet altertavlen og dens bilder restaureres.

Inne i kirken er det vestgalleri med orgel, og gallerier strekker seg østover langs skipets nordre og søndre vegg. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i dens nordre kant.

En altertavle fra begynnelsen av 1600-tallet er nå å finne i Feiring kirke. I 1678 skar Johannes Skraastad ny altertavle til kirken. Denne ble staffert av Peder Joensen (kontrakt inngått i 1681). Denne altertavlen gikk formodentlig tapt i brannen i 1762. Altertavlen som er i kirken, er fra 1765. Den har tre etasjer med oljemalerier i midtfeltene omgitt av pilastre og med rokokkovinger. Bildene forestiller (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen har vært overmalt, og den har blitt restaurert flere ganger, senest etter brannen i 2000.

Det har vært flere prekestoler. Den nåværende er fra 1956 og ble «rekonstruert etter forslag fra Bjarne Hvoslef», ifølge «Norges kirker». I dette inngår blant annet tre rokokkostaver fra 1765. Himlingen er laget i 1956.

Rokokkodøpefonten fra 1765 ble reddet ut ved brannen i 1883. «Norges kirker» omtaler også en middelalderdøpefont av kleberstein.

Kirken har naturlig nok hatt en rekke orgler. Det nåværende er fra 2003 og ble bygget av sveitsiske Orgelbau Kuhn (som også leverte det store orgelet til Uranienborg kirke i 2009 og har restaurert Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen). Det ser dessuten ut til å stå et kororgel i søndre korsarm (fabrikat ukjent for undertegnede; det tidligere brant visstnok opp i 2000). På veggen under orgelgalleriet henger en rekke portrettbilder av prestene, men denne skikken ser ut til å ha opphørt i 1978. De tre klokkene er støpt av O. Olsen & Søn, to i 1885, én i 1898.

Kirkegården er omgitt av en steinmur. Ved utgravninger under koret, tverrarmene og krysset i 1964-65 er det funnet begravelser som antas å være eldre enn kirken. Sør for kirken står et tømret bårehus. Utenfor kirken finner vi også et krigsminnesmerke, en minnestein over Henrik Wergeland og en statue av hans søster Camilla (gift Collett). Det er også en tavle med informasjon om Wergelandfamilien. Området innbyr i det hele tatt til wergelandsturisme, og det er relativt korte avstander til prestegården (selv om hovedbygningen fra Wergelands tid er brent ned), Eidsvoll Verk (med Eidsvollsbygningen), bygdetun og bygdeborg. Kort sagt: Et område for den historieinteresserte.

Kilder og videre lesning:

Vist 1026 ganger. Følges av 1 person.
Annonse

Nye bilder