Østre Gausdal kirke

Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauen på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det er Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det.

Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936-37 av Domenico Erdmann.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus / servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold (se også Wikipedia) ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Kilder og videre lesning:

Vist 3342 ganger. Følges av 1 person.
Annonse

Nye bilder